Det første Dáil
Det første Dáil (irsk An Chéad Dáil) var det irske parlamentet Dáil Éireann fra 1919 til 1921. Representantene var egentlig valgt til Det britiske parlamentet i parlamentsvalget i Storbritannia 1918, hvor de fleste av de valgte var fra Sinn Féin. De nektet å ta sine plasser i Westminster på grunn av den britiske troskapseden, og samlet seg i stedet til et revolusjonært ettkammerparlament. Etableringen sammenfaller med utbruddet av den irske uavhengighetskrig, 21. januar 1919.
Etter valget i 1921 fulgte det andre Dáil.
Valget 1918[rediger | rediger kilde]
I 1918 var Irland en del av Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og hadde 105 parlamentsmedlemmer i Westminster. Fra 1882 til 1918 var de fleste av dem medlemmer av Irish Parliamentary Party (IPP), som var tilhengere av begrenset Home Rule eller selvstyre, noe de søkte å oppnå gjennom fredelig reform. Loven kom til forslagsstadiet, men ble så utsatt på grunn av utbruddet av første verdenskrig. I løpet av ventetiden vokste det mer radikale og republikanske Sinn Féin kraftig.
Sinn Féins grunnlegger, Arthur Griffith, mente at irske nasjonalister burde bruke samme metoder som ungarske nasjonalister hadde benytte for å oppnå delvis uavhengighet fra Østerrike. I 1867 hadde ungarske parlamentsrepresentanter, ledet av Ferenc Deák, boikottet parlamentet i Wien og i stedet opprettet sin egen lovgivende forsamling i Budapest. Den østerrikske regjeringen hadde tilslutt akseptert tingenes tilstand. Sinn Féin støttet også bruk av vold mot britene dersom dette skulle være nødvendig.
Mellom påskeopprøret i 1916 og valget i 1918 økte Sinn Féins popularitet enormt, spesielt på grunn av henrettelsene av opprørere i 1916, og et lite gjennomtenkt forsøk på å innføre verneplikt under første verdenskrig. Partiet fikk også stor hjelp av Representation of the People Act 1918, som økte velgermassen fra omkring 700 000 til omkring to millioner.
Valget ble i de fleste kretser foretatt 14. desember, og var i praktisk talt alle kretser flertallsvalg i enkeltmannskretser. Totalt vant Sinn Féin 73 av de 105 setene. Unionister vant 26 seter, men 23 av disse var i det som i løpet av denne perioden ble utskilt som Nord-Irland. IPP vant seks seter, hvorav tre var i nordøst. 25 av Sinn Féins kandidater hadde ikke noen motkandidat, og ble dermed valgt inn uten at det ble holdt avstemning.
Samtlige representanter fra Sinn Féin holdt seg til planen om å ikke ta sine seter i Westminsterparlamentet, og samlet seg i stedet i Dáil Éireann, som er irsk for «Irlands forsamling». Unionistene og IPP nektet å anerkjenne Dáil, så kun Sinn Féins representanter møtte opp. Flere av dem kunne ikke komme på det konstituerende møtet, ettersom de var ettersøkt av britene.
Det første møtet[rediger | rediger kilde]
Dáil Éireanns første møte fant sted 21. januar 1919 i Round Room i Mansion House i Dublin, som var Dublins overborgermesters residens. Forhandlingene ble for det meste ført på irsk. Cathal Brugha ble valgt som Ceann Comhairle, eller ordstyrer.
Flere dokumenter ble så drøftet og vedtatt:
- Dáilgrunnloven – en kort, provisorisk grunnlov for Den irske republikk
- Uavhengighetserklæringen
- Melding til verdens frie nasjoner
- Det demokratiske program, som formulerte visse sosialistiske prinsipper
Uavhengighetserklæringen slo fast at Díl var parlamentet i den suverene staten Den irske republikk. Det ble opprettet en regjering, ledet av Priomh Aire (premierminister eller statsminister) og en president for Dáil Éireann. Den første midlertidige presidenten var Brugha, som i april 1919 ble etterfulgt av Eamon de Valera.
Uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]
Samme dag som Dáil var samlet for første gang ble to medlemmer av Royal Irish Constabulary drept av medlemmer av Irish Volunteers ved Soloheadbeg i Tipperary. De gjorde dette på eget initiativ, men hendelsene ble allikevel en utløsende faktor for uavhengighetskrigen, og Dáil valgte raskt etter å anerkjenne Volunteers som republikkens offisielle hær. Volunteers skiftet derfor navn til Irish Republican Army, og sverget troskap til republikken og Dáil. Troskapseden til Dáil skulle ikke bli fornyet for det andre Dáil.
Under krigen ble det opprettet såkalte Dáil Courts, provisoriske domstoler som først virker parallelt med de britiske og etterhvert tok over for dem. Dette ble en viktig faktor for økt anerkjennelse i befolkningen.
Kort etter opprettelsen ble Dáil erklært å være en ulovlig forsamling av britiske myndigheter, og etter dette kunne de bare møtes sporadisk og på forskjellig sted hver gang. Det siste møtet ble holdt 10. mai 1921. Valget til det andre Dáil ble holdt 24. mai, og den nye forsamlingen møttes første gang 16. august.
Arven fra det første Dáil[rediger | rediger kilde]
Det første Dáil og valget i 1918 har fått en sentral plass i irsk republikansk «mytologi». Valget var det siste hvor hele øya stemte i samme valg på samme dag, inntil valgene til Europaparlamentet mer enn seksti år senere. Sinn Féins klare valgseier ble også sett som en overveldende støtte til prinsippet om et forent, selvstendig Irland. Flere republikanske paramilitære grupper, som Den provisoriske IRA, har ofte hevdet at de har sitt mandat fra Det første Dáil.
Navnet Dáil Éireann brukes siden opprettelsen av Den irske fristaten for underhuset i Oireachtas, Irlands parlament. Selv om det er en utbredt holdning at irsk uavhengighet ikke egentlig begynte før i 1922, noe blant annet taoiseach Bertie Ahern har sagt offentlig, regnes fortsatt det første Dáil med i den offisielle nummereringen av parlamentene. Det som ble valgt i 2002 er således det 29. Dáil.
Det siste av medlemmene av det første Dáil, Seán MacEntee, døde 10. januar 1984, 94 år gammel.