Dødehavsrullene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skriftrullene med avskrift.

Dødehavsrullene er en samling av cirka 950 religiøse bokruller fra jødisk tro og kultur, nedskrevet mellom 250 f.Kr. og 70 e.Kr., som ble funnet fra 1947 til 1956 i elleve huler i ørkenen ved Wadi Qumran, nordvest for Dødehavet.[1][2]

Tekstene er av stor religiøs og historisk interesse, da de praktisk talt er de eneste kjente håndskriftene av bibeltekster fra før 100 e.Kr. Dødehavsrullene har gitt ny kunnskap om dannelsen av Tanákh/Det gamle testamente. Tekstene har også økt forståelsen av jødisk historie og fromhetsliv, og gitt rom for flere nye tolkninger av urkirkens liv og teologi.[3]

Hule i Qumran.

Samfunnet som skapte skriftrullene[rediger | rediger kilde]

Skriftene i Dødehavsrullene stammer fra en gruppe som omtalte seg selv som «Fellesskapet» (hebraisk: ha-jachad),[4] som hørte til esseerne, en konservativ jødisk retning; dette var en gruppe gammeltroende som ca. 150 f.Kr. brøt med de jødiske makkabeerfyrstene og den teologiske skolen de beskyttet. Bruddet var etter alt å dømme begrunnet i ulike normer for rituell renhet og ulike festkalendre. «Fellesskapet»s aktive periode er sammenfallende med tiden Dødehavsrullene ble skrevet: mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr.

«Fellesskapet»s første leder var antagelig en prest senere kalt «Den rette lærer» eller «Rettferdighetens lærer». Han inngår i flere av tekstene, i en rivalisering med sin motpoler, «Den onde prest» og «Løgn-mannen». Det er flere teorier om hvilken historisk person «Den onde prest» skal være en metafor for. Angivelig hadde han overfalt «Rettferdighetens lærer» på den dagen «Fellesskapet» feiret yom kippur, mens tempelet i Jerusalem fulgte en annen kalender. Makkabeerfyrsten visste dermed sikkert at Fellesskapets leder var avskåret fra å gjøre motstand eller flykte på den dagen. Der fariseerne søkte praktiske løsninger på hverdagens problemer, opprettholdt esseerne tradisjonene fra Jerusalems tempel der man tok avstand fra skikken med å bære frem offer for ikke-jøder (slik som keiseren), bruk av korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringer, og stilte tilsvarende strenge krav når det gjaldt berøring av lik, ekteskap mellom slektninger, og hvem som fikk gifte seg med en israelitt.[5] «Fellesskapet» var velorganisert og svært hierarkisk oppbygd. Renhet, korrekt lovforståelse og riktig kalender var av største viktighet. Esseerne brukte ikke samme kalender som presteskapet i Jerusalem og feiret derfor høytider på andre tidspunkter. De hadde tydelige endetidsforventninger, men her er det store ulikheter mellom tekstene.[6]

Barbara Thiering[7] fremla i 1994 en teori om at Johannes døperen var «Rettferdighetens lærer», mens «Den onde prest»/«Løgn-mannen» var Jesus. Dette kan en se bort fra, siden karbondatering og håndskrift-datering samstemmer i at skriftrullene er fra før-kristen tid. «Fellesskapet»s standpunkter avvek oftest fra fariseernes, men lå nær saddukeernes, slik disse fremstår i senere jødiske kilder. Miliante trekk i endetidsskildringene har vært tolket som mulig påvirkning fra seloter.[8] «Fellesskapet» skal ha levd i en klosterlignende utpost, et arbeids- og trosfellesskap med felles økonomi. Noen har foreslått at anlegget, som er omgitt av murer, kan oppfattes som et fort, men murene ville ikke strekke til som borgmurer. Ekteparet Donceel oppfattet anlegget mer som en vinter-villa for rikfolk fra Jerusalem, men i så fall er keramikken svært fattigslig. Yishar Hirschfeld, som ikke selv har deltatt i utgravningene, forklarte Qumran som sentrum i et større jordbruksgods.[9] Hartmut Stegemann oppfattet Qumran som stedet der det foregikk bokproduksjon, med hele spekteret i prosessen fra husdyrhold for å skaffe skinn til å skrive på, til selve avskrivingen av tekstene. Funn av blekkhus tyder på dette.[10]

Hulene hvor rullene ble funnet.

Oppdagelsen og forskningen[rediger | rediger kilde]

Qumran ligger nordvest for Dødehavet.
Fragmenter av Dødehavsrullene i det arkeologiske museet i Amman.

I 1947 fant gjetergutten Muhammed Ahmed el-Hamed og de to fetterne hans syv bokruller, oppbevart i store krukker i en hule. Alle disse rullene befinner seg i dag i Israel Museum. Dette var «hule 1», beliggende ca. 1 km nord for ruinene av Khirbet Qumran, en ruinby i nærheten av «hule 4» og elvebyen Wadi Qumran. I 1952 fant beduinene store mengder skrifter, men bevart bare som fragmenter, denne gang i «hule 4». I årene 1947-56 ble det oppdaget ti andre huler i samme område med rester av gamle bokruller i svært dårlig stand. Et helt bibliotek, mer enn 900 bokruller med religiøs litteratur, hadde ligget gjemt i ødemarken. Siden Khirbet Qumran, bebodd mellom ca 80 f.Kr. og 68 e.Kr, ligger like ved, ble bosetningen her knyttet til bokrullene i hulene.[11] I 1949 begynte den franske arkeologen Roland de Vaux utgravningene av Khirbet Qumran. Keramikken som ble funnet der, samsvarte med krukkene skriftrullene ble funnet i. En gravplass rett ved ruinene omfattet rundt tusen graver, den var adskilt fra bebyggelsen med en lav skillemur. Av de rundt førti åpnede gravene inneholdt ti kvinner og barn, ellers var det skjeletter av menn opp til 40-årsalderen, bortsett fra én eldre mann. Gravene er konstruert slik at skjelettene ikke skulle bli knust av jorden over. Senteret i Qumran var neppe hovedkvarteret for esseerne: «Fellesskapet» oppsto ca. 150 f.Kr., mens bebyggelsen i Qumran er mange tiår yngre. Heller får vi inntrykk av to essenske sentra, ett i Jerusalem og ett i Qumran, i tillegg til esseiske familier rundt omkring i by og land.[12] Hartmut Stegemann forklarte det store antallet skriftruller med at senteret i Qumran var en skrivestue for hele esseerbevegelsen.[3]

De første skriftrullene ble offentliggjort i 1954. Fra 1961 har en vitenskapelig publisering pågått i et bokserie som ved avslutningen i 2009 omfattet 40 bind: Discoveries in the Judaean Desert. Publiseringen gikk langsomt de første årene, både fordi den innledende fasen med organiseringen av fragmentene nødvendigvis måtte ta tid, og fordi den første forskergruppen var underbemannet og lite samarbeidsrettede overfor kolleger. Den påfallende langsomme publiseringen ga opphav til flere konspirasjonsteorier, som at Vatikanet følte kristendommens trosgrunnlag truet av det Qumran-tekstene kunne avsløre. Debatten førte til at arbeidet ble reorganisert i 1991/92, med en ny og større forskergruppe ledet av Emanuel Tov,[13] og utgivelse av alle fragmentene på mikrofilm og CD-rom.

Skriftene[rediger | rediger kilde]

Sett med forskerens øyne er dette en enorm skriftsamling. Tidligere hadde man bare små fragmenter av antikke jødiske håndskrifter. Blant de 900 fragmentariske tekstrullene finnes det en del dubletter, slik at en regner med 3–400 ulike skrifter, selv om bare ti-femten er bevart i sin helhet.[3] De fleste rullene er skrevet på skinn av sau og geit som er garvet med en prosess som krevde kjemikalier hentet fra Dødehavet (et par er skrevet på storfeskinn), mens noen er på papyrus, og ett er skrevet på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, noen på arameisk, fragmenter på gresk er også funnet.[14]

Dødehavsrullene kan kategoriseres på flere måter. Én mulighet er den følgende, som ikke er basert på litterære genre.

  1. Tekster som er kjent fra Det gamle testamente.
  2. Andre allmenne jødiske skrifter fra «fellesskapet»s samtid; noen av disse ble senere del av de gammeltestamentlige apokryfer, slik som Siraks bok og Tobits bok. Dette er den største andelen av tekstene. Til disse hører Tempelrullen.
  3. Mellom 40 og 100 ulike skrifter som omhandler «Fellesskapet»s egen teologi, trosutøvelse og ordningen av dagligliv og ritualer.

Bibel-tekster. De GT-skriftene som det ble funnet flest kopier av i Qumran, var Salmenes bok, Jesaja og 1., 2. og 5. Mosebok. Samtlige bøker i GT er representert i tekstene, unntatt Esters bok, men et “eldre arameisk litterært søskenbarn” er funnet. De eldste bibelrullene går tilbake til 250 f.Kr. Rundt 50% av GT-skriftene her ligger relativt tett opp til den rabbinske versjonen (masoretteksten) som vårt GT er basert på, og som ble kodifisert etter 70 e.Kr. 20 % er skrevet i Qumrans egen tradisjon, med en friere gjengivelse av bibeltekstene. Noen hebraiske bibeltekster ligger nær den greske teksten i Septuaginta eller samaritanernes utgave av Mosebøkene. En stor del av GT-håndskriftene viser stor variasjon i forhold til bibelteksten vi kjenner, mange kan karakteriseres som hybridtekster som ligger mellom masoretteksten, Septuaginta-teksten og samaritanernes versjon.[14] Tekstene fra Qumran har vist at tekstene til Bibelens bøker ble gjengitt, overlevert og redigert i dynamiske prosesser helt til tempelets fall i 70 e.Kr. To av de fire Qumran-rullene av Salomos Høysang viser antagelig at denne samlingen av kjærlighetssanger vokste litterært gjennom hele 1. årh. f.Kr.

  1. ^ Elgvin, Torleif (21. januar 2023). «Dødehavsrullene». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 7. august 2023. 
  2. ^ «bibleplaces.com: Qumran». Arkivert fra originalen 5. juni 2009. Besøkt 20. mai 2009. 
  3. ^ a b c Kilde for sitat og vurderinger er Torleif Elgvins innledning til Dødehavsrullene, 2004
  4. ^ [1] Anders Aschim: «Qumran-funnene og Det nye testamente»
  5. ^ [2] Arkivert 25. oktober 2021 hos Wayback Machine. Torleif Elgvin: «Dødehavsrullene og menigheten bak dem»
  6. ^ [3] Anders Aschim: «Qumran-funnene og Det nye testamente»
  7. ^ Barbara Thiering
  8. ^ [4] Anders Aschim: «Qumran-funnene og Det nye testamente»
  9. ^ Hirschfeld om Qumran
  10. ^ [5] Anders Aschim: «Qumran-funnene og Det nye testamente»
  11. ^ [6] Anders Aschim: «Qumran-funnene og Det nye testamente»
  12. ^ [7] Arkivert 25. oktober 2021 hos Wayback Machine. Torleif Elgvin: «Dødehavsrullene og menigheten bak dem»
  13. ^ Emanuel Tov
  14. ^ a b «Torleif Elgvin: «Dødehavsrullene og menigheten bak dem»; fra Fast Grunn 6/1994, side 328-337». Arkivert fra originalen 27. juni 2009. Besøkt 20. mai 2009. 

I generasjonene før år 70 valgte tempelets skriftlærde ut mønster-håndskrifter til hver bibelbok, som ble ført videre med masorettekseten i rabbinsk tradisjon. Andre steder i Juda ørken ble det funnet tjue bibelhåndskrifter fra det andre jødiske opprør (132–136 e.Kr.), disse tekstene er omtrent identiske med den senere standardteksten til GT.

«Fellesskapet»s tekster omfatter dets egne kommentarer til og tolkninger av bibelfortellinger, praktiske anvisninger for trosutøvelsen, bønnebøker, liturgier, katekismer og polemikk mot andre jødiske retninger.

Ca 10 % av funnene er så fragmentariske at det er uavklart hva slags tekster det dreier seg om.[1]

Nyoppdagete tekster[rediger | rediger kilde]

I 1977 ble Tempelrullen utgitt. Med sine nesten ni meter er den den lengste av rullene, og kan kalles en «6. Mosebok», da den er bygd opp med 5. Mosebok som modell, men stoffet er hentet fra andre deler av Loven. Tempelrullen stammer trolig fra det siste funnet i 1956. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til en antikvitetshandler i Betlehem for å få tak i den. Med en pistol rettet mot strupen utleverte eieren rullen, som kan ha blitt mer ødelagt i årene etter 1956 enn før.[2]

I 1994 ble MMT (= Miqtsat Ma'ase Ha-Tora = Utvalg av Lovens gjerninger) utgitt. Tidlig mente flere forskere at den var skrevet av Fellesskapets leder, som summerer opp menighetens teologi i en henvendelse til en høytstående person utenfor menigheten, kanskje Jonatan, makabéerfyrsten. Språket har vært karakterisert som sen vulgær-hebraisk, og skriftet kan like gjerne dateres til 1. årh. f.Kr. – konflikten om det er rett å ofre for ikke-jøder (slik som keiseren) ble aktualisert etter romernes inntog 63 f.Kr.

Skriftet starter med en gjennomgang av hvilken kalender man skal leve etter. Makkabéerne brukte i likhet med fariseerne vår tids jødiske kalender, som er basert på månens bevegelser og har tolv måneder på hver 29-30 dager, med en ekstra måned innskutt hvert tredje år for å komme i takt med årstidene. I MMT innskjerper man derimot viktigheten av å følge en kalender med 364 dager i året, med tolv måneder der hver tredje måned inneholdt 31 dager og resten 30 dager. Slik ville en gitt festdag alltid falle på samme ukedag, f.eks falt påskefesten alltid på en tirsdag. Mens makkabéerne hadde brutt med tempeltradisjonene ved å innføre en ny festkalender, er det mulig at kalenderen i MMT er den opprinnelige kalenderen som ble fulgt i gammeltestamentlig tid.

Motsatt fariseernes kalender feiret MMT-kalenderen nyttår om våren i måneden nisan (= april). Om våren finner man også en syv dagers presteinnvielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang i året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I påsken feiret man bygghøsten, pinsen var påbudt i GT, så var det fest for vin og for olje, samt en fest for trevirket som skulle brukes som brensel i tempelet det kommende året. Ifølge MMT hadde tempelet i Jerusalem gjort seg urent ved å fravike denne gudegitte kalenderen.[3]

Deretter følger tyve lovfortolkninger på ulike livsområder, der renhet er viktigst: «Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting.» MMT forsvarer her saddukeernes teologi mot fariséeernes oppfatninger som preget makkabéerfyrstenes hoff, og avviser at det kan brukes korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

En bok med et utvalg av tekster fra funnene ble utgitt i serien Verdens Hellige Skrifter i 2004. Bokens redaktør, Torleif Elgvin, var leder for det nordiske nettverket for Dødehavsforskere 2003-07, og har siden 1992 deltatt i utgivergruppen for Dødehavsrullene.

Antologien er ordnet i disse kapitlene: Fra Israels sangskatt; Fellesskapets veiledning; Fellesskapets takkesalmer; Liturgier; Velsignelser; fellesskapets bibelkommentarer; Nye bibelfortellinger; De siste tider og Krigsrullen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Aschim. «Qumran-funnene og Det nye testamente»; fra Religion og livssyn, nr 4/1998, s 12-18 Arkivert 12. desember 2004 hos Wayback Machine.
  2. ^ [8] Arkivert 25. oktober 2021 hos Wayback Machine. Torleif Elgvin: «Dødehavsrullene og menigheten bak dem»
  3. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Troogtvil

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]