Konstantius II
| Konstantius II Constantivs II | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 7. aug. 317[1][2] Syrmium, Illyricum | ||
| Død | 3. nov. 361[1][2][3][4] (44 år) Mopsucrenae, Kilikia Sykdom | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | dotter av Julius Constantius Eusebia Faustina | ||
| Far | Konstantin den store | ||
| Mor | Fausta | ||
| Søsken | Helena Constantina Konstans[5] Konstantin II[5] Flavius Julius Crispus (familierelasjon: halvbror på fars side) | ||
| Barn | Flavia Maxima Constantia (mor: Faustina) | ||
| Nasjonalitet | Romerriket Østromerriket | ||
| Navn før tiltredelse | Flavius Julius Konstantius | ||
| Navn som keiser: | Imperator Caesar Flavius Julius Konstantius Augustus | ||
| Regjerte | 22. mai 337 - 3. november 361 | ||
| Dynasti | Konstantinske | ||
| Forgjenger | Konstantin den store | ||
| Etterfølger | Julian den frafalne | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Konstantius II (født 7. august 317 i Syrmium i Illyricum, død 3. november 361 ved Mopsucrenae i Kilikia) var romersk keiser fra 337 til 361. Han var Konstantin den stores andre sønn med hans andre kone Fausta. Ved farens død delte Konstantius Romerriket sammen med sine to brødre Konstantin II og Konstans. Konstantius fikk den østlige delen hvor han tidligere hadde styrt som caesar.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Mye av Konstantins regjering var preget av konflikt med Persia under kong Sjahpur II. Konstantin den store hadde i sine siste år planlagt et større felttog i Mesopotamia, men Konstantius, som hadde betydelig knappere ressurser på grunn av tredeling av riket, avblåste dette.
I stedet valgte han å kjempe en forholdsvis defensiv krig, med hovedvekt på å holde en serie viktige festningsbyer i grenseområdet. Dette var forholdsvis vellykket. Et slag utenfor byen Singara i 344 endte uavgjort, men perserne trakk seg likevel tilbake. Persene beleiret også Nisibis tre ganger uten hell. Et problem med denne strategien var at initiativet ble overlatt til perserne og det var vanskelig å avverge persiske plyndringstokt.
I mellomtiden hadde Konstantin II falt i et slag mot Konstans i 340. Etter dette styrte Konstans alene i vest til 350 da han ble styrtet av generalen Magnentius. På grunn av krigen mot Persia hadde Konstantius forholdt seg passiv i disse stridighetene, men i 351 måtte Sjahpur II ta seg av en invasjon i den vestlige delen av riket, slik Konstantius fikk anledning til å marsjere vestover etter å ha utpekt sin nevø Gallus til caesar i øst. Magnentius ble først beseiret i det svært blodige slaget ved Mursa og så i slaget ved Mons Seleuci i 353.
Etter dette begikk Magnentius selvmord, men nye indre problemer dukket snart opp. Gallus begynte å oppføre seg urovekkende selvstendig og ble avsatt og henrettet i 354. Som erstatter utpekte Konstantius Gallus’ bror Julian til caesar med ansvar for forsvaret av Rhinen mot germanerne.
Etter å ha besøkt Roma for første og siste gang i 357, vendte Konstantius tilbake til den østlige delen av riket. Her hadde krigen mot Persia eskalert igjen og Sjahpur erobret den viktige byene Amida i 359. Neste år falt ytterligere to byer, Singara og Bezabde. Konstantius beordret Julian til å sende forsterkninger østover. Julian nektet og utropte seg til augustus. Konstantius forholdt seg først avventende, men da Sjahpurs forventede invasjon våren 361 uteble, valgte Konstantius å marsjere vestover for å konfrontere sin nevø. Men underveis ble Konstantius sjuk.
En hovedinteresse for Konstantius var de teologiske kontroverser. Han støttet ivrig opp om arianerne, men lyktes aldri i å føre deres sak til noen permanent seier. Selv lot han seg døpe først på dødsleiet. Han døde 3. november ved Mopsucrenae i Kilikia. På dødsleiet utpekte Konstantius Julian som sin etterfølger.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Constantius II, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Constantius-II, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Spansk biografisk leksikon, oppført som Constancio II, Spanish Biographical Dictionary ID 21788/constancio-ii, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Constanci II, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0019546[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Constantius (Constantius II.), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id constantius-constantius-ii[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Union List of Artist Names, ULAN 500355678, utgitt 25. november 2014, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Pedro Barceló: Constantius II. und seine Zeit. Die Anfänge des Staatskirchentums. Klett-Cotta, Stuttgart 2004, ISBN 3-608-94046-4.
(Grundlegendes Werk, da es sich um die erste Biografie Constantius’ II. handelt.) - Roger C. Blockley: Ammianus Marcellinus on the Persian Invasion of A. D. 359. In: Phoenix 42 (1988), S. 244–260.
- Steffen Diefenbach: Constantius II. und die „Reichskirche“ – ein Beitrag zum Verhältnis von kaiserlicher Kirchenpolitik und politischer Integration im 4. Jh. In: Millennium 9, 2012, S. 59–121.
- Richard Klein: Constantius II. und die christliche Kirche (Impulse der Forschung 26). Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1977, ISBN 3-534-07542-0.
- Hartmut Leppin: Constantius II. und das Heidentum. In: Athenaeum 87 (1999), S. 457–480.
- Jacques Moreau: Constantius II. In: Jahrbuch für Antike und Christentum. Bd. 2 (1959), S. 162–179 (Literatur).
- Karin Mosig-Walburg: Zur Schlacht bei Singara. In: Historia 48 (1999), S. 330–384.
- David S. Potter: The Roman Empire at Bay. 180–395. Routledge, London/New York 2004.
- Klaus Rosen: Julian. Kaiser, Gott und Christenhasser. Klett-Cotta, Stuttgart 2006, ISBN 3-608-94296-3
(Umfangreiche Biografie Julians, in der aber auch auf Constantius II. eingegangen wird.) - Ernst Stein: Geschichte des spätrömischen Reiches. Bd. 1, Wien 1928 (franz. 1959; teils überholte, aber überaus faktenreiche und quellennahe Darstellung).
- Michael Whitby: Images of Constantius. In: Jan W. Drijvers u.a. (Hrsg.): The late Roman world and its historian. Interpreting Ammianus Marcellinus. Routledge, London 1999, S. 77–88, ISBN 0-415-20271-X.
 Romersk keiser
| ||
| Konstantinske dynasti | ||
| Forgjenger: Konstantin I den store |
337–361 Medkeiser(e): Konstantin II (337-340) Konstans (337-350) |
Etterfølger: Julian den frafalne |
| Romerriket | ||