Hopp til innhold

Bremen erkebispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bremen erkebispedømme
Erzbistum [Hamburg-]Bremen (tysk)
Archidioecesis [Hamburgensis et dioecesis] Bremensis (latin)
Kirkeromersk-katolsk
Land:Det hellige romerske rike av den tyske nasjon
KirkeprovinsBremen
Suffragan-
bispedømmer:		Lübeck
Ratzeburg
Schwerin
BispeseteBremen, Vörde
Opprettet787
Utskilt fraex nihil
Opphevet1566
Beliggenhet på kart
Beliggenheten og den verdslige utstrekningen til erkestiftet Bremen ved sekulariseringen i 1648
Beliggenheten og den verdslige utstrekningen til erkestiftet Bremen ved sekulariseringen i 1648
Beliggenheten og den verdslige utstrekningen til erkestiftet Bremen ved sekulariseringen i 1648

Bremen erkebispedømme (periodevis også Bremen bispedømme eller Hamburg-Bremen erkebispedømme) var et tysk romersk-katolsk erkebispedømme som hadde stor betydning for kristningen av Norden. «Nordens apostel» Ansgar var Hamburg-Bremens første erkebiskop.

Erkebispedømmet omfattet hele den tyske Nordsjøkysten med bl.a. byene Hamburg og Bremen. Bremen var metropolitanbispedømmet for middelalderens største kirkeprovins, som inntil opprettelsen av egne nordiske erkebispeseter omfattet hele Nord-Tyskland og Norden.[1]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Domkirka St. Petri i Bremen var erkebispedømmets katedral – og erkebiskopens eneste besittelse i selve byen etter at den ble en fri riksstad. Siden reformasjonen er kirka protestantisk.

Bremen bispedømme ble opprettet i 787 som et suffraganbispedømme av Köln erkebispedømme. Den første biskopen var Willehad.

Hamburg erkebispedømme ble utskilt av Bremen bispedømme i 831. Ansgar, som var Hamburgs første erkebiskop fra 834, flyktet allerede i 845 da vikinger herjet i byen. Av kong Ludvig den tyske ble han i 847 utnevnt til biskop av Bremen, som hadde vært vakant siden 845. Fra da av hadde erkebiskopene av Hamburg sitt bispesete i Bremen og var også (i personalunion) biskoper av Bremen.[2] Bispedømmets offisielle navn ble dermed Hamburg erkebispedømme og Bremen bispedømme eller forkortet Hamburg-Bremen erkebispedømme. Erkebiskopen av Köln prøvde å forhindre sammenslåingen, fordi den innebar at Bremen ble løst fra Kölns kirkeprovins, men pave Nikolaus I bekreftet den i 870. Forholdet mellom Bremen og Hamburg ble formalisert da Bremen i 1072 ble opphøyet til erkebispedømme og Hamburg erkebispedømmet ble opphevet i 1224 til fordel for Bremen. Hamburgs domkapitel (som var plassert i Hamburg) ble imidlertid bestående og hadde spesielle rettigheter ved bispevalgene. Navnet var deretter (og delvis også tidligere) Bremen erkebispedømme.

Ansgar og hans etterfølgere betraktet hele Norden som sin misjonsmark og spredte etter hvert kristendommen til store deler av Norden. Blant annet opprettet de mellom 948 og 1080 ni suffraganbispedømmer i Danmark (inkludert Skåne), fem i Norge (inkludert Færøyene og Island) og fire i Sverige. Erkebiskop Adalbert I (død 1072) prøvde å få Bremen opphøyet til Nordens patriarkat, men fikk ikke medhold av paven. Til gjengjeld klarte Adalbert å forhindre opprettelsen av nye erkebispedømmer i Bremens svære kirkeprovins. Hans etterfølgere måtte imidlertid i 1104 godta opphøyelsen av Lund til metropolitanbispesete for Norden. (1152 og 1164 fulgte opphøyelsen av Nidaros og Sigtuna til hhv. Norges og Sveriges erkebispeseter.) Bremen stod etter dette bare igjen med de tre suffraganbispedømmene Lübeck, Ratzeburg og Schwerin, som dessuten var vakante inntil 1160-tallet på grunn av hedenske opprør.

På 1200-tallet bidro Bremens erkebiskoper til kristningen av De tyske riddernes ordensstat i Baltikum. Her ble det opprettet åtte bispedømmer, som en kort periode lå under Bremen erkebispedømmet, inntil Riga bispedømme rundt 1250 ble opphøyet til metropolitansbispedømme for ordensstatens bispdedømmer.

I løpet av høymiddelalderen bygget erkebiskopene opp en territorialstat, som omfattet omtrent en tredjedel av bispedømmet. I dette erkestiftet var altså erkebiskopen ikke bare kirkelig, men også verdslig hersker. Som fyrsterkebiskop var han også riksfyrste i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Byene Bremen og Hamburg ble imidlertid i hhv. 1186 og 1510 frie rikssteder, hørte altså ikke til erkestiftet. Erkebiskopene hadde derfor stort sett sin residens i borgen Vörde (dagens Bremervörde).

1540 ble området reformert. Mens byen Bremen var kalvinistisk, ble erkestiftet luthersk. Den siste katolske erkebiskopen døde i 1566 og ble erstattet av protestantiske administratorer. Dermed ble erkebispedømmet i den romersk-katolske kirkens syns opphevet, og området tilfalt det apostoliske vikariat i nord. Territorialstaten (erkestiftet) fortsatte imidlertid å eksistere med de protestantiske administratorene som fyrsterkebiskoper. Med freden i Westfalen (1648) ble imidlertid erkestiftet sekularisert, omvandlet til et verdslig hertugdømme og slått sammen med det likeledes sekulariserte høystiftet Verden til Bremen-Verden. Hertugdømmet tilfalt først Sverige og fra 1715 kurfyrstedømmet Braunschweig-Hannover.

Suffraganbispedømmenes utvikling

[rediger | rediger kilde]

Erkebiskopen av Bremen var metropolitt for en lang rekke suffraganbispedømmer. De fleste av disse ble etter hvert tildelt andre kirkeprovinser. Den følgende listen gir en oversikt over disse (i parentes: årstall for grunnleggelsen og for eventuelle skifter av kirkeprovinsen):

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hamburg Bremen. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 1. februar 2017.
  2. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie: et illustrert overblikk. Stabekk: Den norske Bokklubben. ISBN 8252511414. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bremen_erkebispedømme&oldid=24529601»