Berberhøne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Berberhøne
Nomenklatur
Alectoris barbara
(Bonnaterre, 1792)
Synonymi
Perdix barbara
Populærnavn
berberhøne
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenhønsefugler
Familiefasanfamilien
Slektsteinhøns
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, steinete områder og tørre åssider
Utbredelse: hovedsakelig Nord-Afrika
Berberhønas utbredelse i lyseblått

Berberhøne (Alectoris barbara) inngår i slekten steinhøns som er en gruppe i fasanfamilien. Arten består som fire underarter og er hovedsakelig utbredt i Nord-Afrika, men hekker også på Gibraltarklippen[2] og Kanariøyene.[3]

Berberhøne er Gibraltars nasjonalfugl. BirdLife International regner med en en global populasjon på rundt 300 000–800 000 voksne individer, hvorav den europeiske bestanden utgjør cirka 15 000–40 100 fugler.[1]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Berberhøna kan lange ut på bakken og vil heller gå enn å fly.
Berberhønas nedre lemmer er godt tilpasset et liv på bakken.

Tidligere regnet man berghøne (A. chukar), svartstrupehøne (A. philbyi) og rødhøne (A. rufa) som berberhønas nærmeste slektninger, men berberhøna ser imidlertid ut til å være nærmest beslektet med araberhøne (A. melanocephala).[4][5] Splittelsen mellom berberhøne og araberhøne ser dessuten ut til å representere den eldste splittelsen i slekten Alectoris.[4][5]

Det har blitt foreslått at underarten A. b. barbata i Nordøst-Libya er distinkt nok til å bli regnet som en selvstendig art, men dette har så langt ikke fått støtte.[6] Foreslåtte nye raser er duprezi fra fjellene i det sentrale Sahara og theresae fra Marokko, men disse er blitt synonymiserte med A. b. spatzi.[5]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Egg etter berberhøne

Berberhøna blir 34–38 cm lang og har et vingespenn på 46–49 cm.[5] Hannen veier cirka 461 g og blir en del større enn hunnen, som typisk veier cirka 376 g.[5] Bortsett fra størrelsen er kjønnene nærmest identiske, men hunnen mangler hannens stumpe spore.[5]

Berberhøna har nøttebrun krone og et bredt sort og hvt spettet nakkebånd, noe som skiller den klart fra andre steinhøns. Hodet er ellers lysegrått og nebbet rødt. Kroppen er kompakt og har gråbrun rygg, grått bryst og kanelfarget underkropp. Sidene er hvite med rødbrune striper, og de nedre ekstremitetene er røde. I forhold til rødhøna er de største forskjellene hodet og mønsteret på halsen.[5] De fire rasene skiller seg hovedsakelig gjennom flankemønsteret og nyanser i fargetonen i fjærdrakten.[5]

Når fuglene blir forstyrret løper de heller enn å fly, men de kan godt fly kortere strekninger. Arten synger høylytt og låter noe i retning av «tre-tre-tre-tre-tre-cheeche-tre-tre-tre».

Kostholdet er variert, men består først og fremst av blader, skudd, frukt og frø av et bredt spekter av gress og urter; insekter, spesielt maur, er viktige supplement. Saftige blader fra sukkulenter gir fuglene nødvendig fuktighet. Ungfugler ernærer seg i større grad på maur.[5]

Arten er i hovedsak standfugl, men i Atlasfjellene trekker de ned fra høyden i de tyngste vintermånedene. Habitatet består gjerne av steinete områder og tørre åssider, ofte buskrike og skogkledde områder, inkludert åpen furuskog og arganskog (Argania spinosa), opp til 3 300 moh i Atlasfjellene, der den gjerne holder til i xerofytisk vegetasjon, sanddyner og buskområder langs tørre elveleier og områder med dyrket mark, palme-, sitrus- og olivenlunder.[5]

Arten har blant annet blitt satt ut i Portugal og på Madeira og Hawaii, men det er ingen levedyktige bestander der. Populasjonen i Gibraltar besto midt på 1900-tallet av kun cirka 50 par, men i 2014 ble 200 fugler som var klekket lokalt satt ut der. Populasjonene på Fuerteventura, El Hierro, La Palma og Lanzarote er trolig innført dit, mens populasjonen på Tenerife er av mye eldre dato, selv om også den kan være opprinnelig innført.[5] Arten ble sist observert i 1964 i Egypt, der den trolig er utryddet. I Sør-Algerie ble arten sist observert i 1981, og i Tsjad er den bare sikkert observert to ganger, i 1936 og 1953.[5]

Arten er monogam og danner par om våren. Redet erkun en sparsomt bekledt fordypning på bakken, hvor hunnen legger 6–27 egg, typisk 10–12 med et intervall på 1,3–2,2 døgn.[5] Inkubasjonen tar 24–25 dager og begynner med det siste egget. Kyllingene klekker synkront og kan fly korte distanser alt etter 10–12 dager. Voksen størrelse når de etter 50–60 dager. Dersom paret har to kull tar hannen ansvaret for det andre kullet. Ungfuglene hekker når de er året gamle.[5]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[7] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[8][9][10]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International. 2016. Alectoris barbara. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22678707A85855433. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22678707A85855433.en. Downloaded on 22 May 2018.
  2. ^ «The Gibraltar Bird List». The Gibraltar Ornithological & Natural History Society. 2009. Besøkt 30. august 2012. 
  3. ^ (Ssp Alectoris barbara koenigi).P.M. Gómez og A.C. Sosa. Aves de Zona Bajas. Avifauna Canaria II (spansk). s. 55. 
  4. ^ a b Randi, E. (1996). A mitochondrial cytochrome B phylogeny of the Alectoris partridges. Mol. Phyl. & Evol. 6(2): 214–227.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n McGowan, P. J. K., G. M. Kirwan, and E. F. J. Garcia (2020). Barbary Partridge (Alectoris barbara), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.barpar2.01
  6. ^ Spanò, S., Pellegrino, I. and Borgo, E. (2013). On the systematic status of the Cyrenaic Partridge (Alectoris barbata Reichenow, 1896). Avocetta. 37: 145–148.
  7. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  8. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  9. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  10. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Berberhøne&oldid=23190442»