Abhisamayalankara

Tibetansk avbilding av Asaṅga som mottar Abhisamayālaṃkāra fra bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen.

Abhisamayālaṃkāra (sanskrit; devanāgarī: अभिसमयलण्करा, tibetansk: མངོན་རྟོགས་རྒྱན་, Ngöntok Gyen, wylie: mngon rtogs rgyan), ordrett «ornamentet av erkjennelser», er en hellig tekst innenfor tibetansk buddhisme. Den er organisert i åtte kapitler og 273 vers, og oppsummerer den store prajñāpāramitāsūtraen i form av åtte erkjennelser (alaṃkāras) og 70 emner.

Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.) i det nordvestlige India, som begge tilhørte skolen Yogācāra. Flere retninger innenfor tibetansk buddhisme betrakter teksten som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, wylie: byams chos sde lnga). Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga.

Abhisamayālaṃkāra studeres innenfor alle de fire hovedretninger av tibetansk buddhisme: Nyingma, sakya, kagyu og gelugpa. I de tre første studeres alle de fem tekstene som tilskrives Maitreyanātha. Innenfor Gelugpa, eller «gulhattene», spiller teksten en mye større rolle enn i de tre første skolene. Der er den et av 12 grunnleggende verk innenfor den akademiske graden geshe lharampa. Graden dekker de fem emnene abhidharma, prajñāpāramitā, mādhyamaka, buddhistisk logikk og vinaya. I skriftene til Tsongkhapa (1357–1419), grunnleggeren av Gelugpa, blir teksten omtalt som en grunntekst i tradisjonen Lam Rim, «trinnene på stien», som ble grunnlagt av Atisha (980–1052).

Dens fremtredende rolle i Tibet kan skyldes kommentaren til Haribhadra, som var elev av Śāntarakṣita, en innflytelsesrik indisk misjonær i Tibet. Det skal ha eksistert 21 gamle indiske eksegeser til denne teksten. I Tibet ble det skrevet kommentarer av alle fire hovedretningene. Teksten er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon, men ble oversatt til kinesisk på 1930-tallet.

Tittelen

Tekstens fulle tittel er:

• Sanskrit: अभिसमयालण्कारनामप्रज्णापारमितोपदेशशास्त्रा, Abhisamayālaṅkāranāmaprajñāpāramitopadeśaśāstra
• Tibetansk: བསྟན་བཅོས་བཞི་བརྒྱ་པ་ཞེས་བྱ་བའི་ཚིག་ལེའུར་བྱས་པ་ཅེས་བྱ་བ, Shes rap kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag gi bstan bcos mngon par rtogs pa'i rgyan ces bya ba

som betyr:

• abhisamaya (mngon par rtogs pa) - «erkjennelser»
• alaṅkāra (rgyan) - «ornamenter»
• nāma (zhes bya ba) - «ved navn», «kalt»
• prajñāpāramitā (shes rap kyi pha rol tu phyin ba) - «visdommens perfeksjon»
• upadeśa (man ngag) - «en nærmere undersøkelse», «instruksjoner»
• śāstra (bstan bcos) - «avhandling»

eller –

«Avhandling [om] de nærmere undersøkelser [av] visdommens perfeksjon, kalt ornamentet [av] erkjennelser»

Tibetansk manuskript av den store prajñāpāramitāsūtraen fra 1200-tallet. Manuskriptet viser Buddha og gudinnen prajñāpāramitā.

Foto: Walters Art Museum (2001)

Den engelske orientalisten Gareth Sparham forklarer:

Ordet abhisamaya består av prefikset abhi («i retning», «over»), prefikset sam («sammen med») og roten i, et verb som uttrykker bevegelse og som har den sekundære mening «å forstå». Generelt sett betyr abhisamaya å komme sammen, en «gjenforening», spesielt mellom den som vet og noe som skal vites, herav «klar erkjennelse». I en tittel kan abhisamaya kort og godt bety «kapittel», herav tittelen Abhisamayālaṅkāra som betyr «den klare erkjennelse» eller «ornamentet av kapitler»

Den anglo-tyske orientalisten Edward Conze (1904–1979) tilføyer noen detaljer om begrepets opprinnelse:

I pāliskriftene er ordet brukt for å betegne det stadium da vi forstår de fire hellige sannheter. I Abhidharmakośa er det tolket som den korrekte (sam eller samyak) kunnskap (aya) som er vendt mot (abhi) Nirvāṅa. I [den store] prajñāpāramitāsūtraen selv er det alltid koblet sammen med prāpti, «oppnåelse», og på et sted ... er det et synonym for sāksātkriya (erkjennelse).

Når det gjelder spørsmålet om vi snakker om en erkjennelse eller åtte, gir Sparham følgende forklaring av rGyal tshab rJe, en tibetansk kommentator fra det 14.-15. århundre:

En beundrer betrakter en naturlig vakker kvinne som er utsmykket med gyldne ornamenter og som reflekteres i et speil. Prajñāpāramitāsūtraene er den naturlig vakre kvinne. Systematiseringen av innholdet i sūtraene i åtte kapitler og sytti emner er de gyldne ornamenter, og ornamentet er speilet som de ser henne gjennom.

Geshe Jampa Gyatso (f. 1931) utdyper metaforen ved å skille mellom et «naturlig ornament» (den vakre kvinnen, Prajñāpāramitā), et «forskjønnende ornament» (hennes juveler, de åtte kategorier og sytti emner), det «klargjørende ornament» (speilet, Abhisamayālaṅkāra) og det «gledelige ornament» (betrakterens glede).

Forfatterskapet

Utdypende artikler: Maitreya og Maitreyanātha

Statue av Maitreya Buddha i Patanmuseumet i Patan, Katmandu, Nepal.

Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.). Sammen med Vasubandhu, regnes de som de primære eksponenter for retningen Yogācāra, også kalt Vijñānavāda, i det nordvestlige India.

Identifiseringen av Maitreyanātha som en historisk person, skyldes i første rekke tre orientalister: Den østerrikske orientalisten Erich Frauwallner (1898–1974), den italienske orientalisten Giuseppe Tucci (1894–1984) og den japanske orientalisten Hakuju Ui (1882–1963). De betraktet han som en av tre sentrale skikkelser innenfor Yogācāra – en buddhistmunk som benyttet Maitreya Buddhas navn som tittel. Maitreya er i navnet på en fremtidig Buddha eller verdensfrelser.

«Maitreyas fem avhandlinger»

Innenfor tibetansk buddhisme blir teksten ofte betraktet som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, Wylie: byams chos sde lnga), sammen med:

• Māhayānasūtrālaṃkārakārikā
• Madhyāntavibhāgakārikā
• Dharma-dharmatā-vibhāga
• Ratnagotravibhāga (Uttaratantraśāstra).

Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga. En representant for denne troen var Khenpo Shenga (1871–1927) som var en viktig skikkelse innenfor den økumeniske Rimébevegelsen i det østlige Tibet.

Den skjulte meningen i prajñāpāramitā

Utdypende artikkel: Den store prajñāpāramitāsūtraen

Teksten er en oppsummering av «den store prajñāpāramitāsūtraen», men sier ikke eksplisitt hvilken avart av denne den behandler. Den engelske orientalisten Gareth Sparham og den amerikanske orientalisten John Makransky betrakter den som en kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers.

Gudinnen prajñāpāramitā. Bronsestatue fra det nordøstlige India, Palaperioden, 1100-tallet.

Den indiske filosofen Haribhadra foretok omkring år 750 en oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers. Han forfattet også en eksegese til oversettelsen, så vel som den viktigste eksegese til Abhisamayālaṃkāra. Han hevdet at teksten oppsummerer alle versjoner på en gang – prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, 25 000 vers, 18 000 vers, 10 000 vers og 8000 vers. Denne fortolkningen har da også vært rådende innenfor den eksegetiske tradisjon i den tibetanske buddhistiske kanon.

Edward Conze innrømmet at korrespondansen mellom tekstens nummererte emner og innholdet i «den store prajñaparamita» «ikke alltid er lett å se» og at det å tilpasse disse emnene «ikke kan gjøres uten å begå vold» mot teksten. Abhisamayālaṃkāra betraktes derfor stort sett som en tekst om «den skjulte meningen» (སྦེད་དོན, Wylie: sbed don) i «den store prajñaparamitasūtraen», med den implikasjon at dens detaljer ikke blir funnet eksplisitt.

Tekstens fravær i Kina

Abhisamayālaṃkāra ser ut til å ha vært ukjent i Kina, og er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon. Den kinesiske omreisende oversetteren Xuánzàng (玄奘, 602–664) besøkte under sine reiser det berømte lærestedet i Nālānda. Han foretok også en oversettelse av et enormt Prajñāpāramitābibliotek (般若波羅蜜多經, pinyin: bōrě bōluómì duō jīng) bestående av 16 tekster til kinesisk, som var blitt erhvervet i Sørøst-India like før 643 e.Kr. Xuánzàng visste ikke om Abhisamayālaṃkāra, eller nevner i hvert fall ikke teksten i sine skrifter.

Dens totale fravær i Kina har fått enkelte til å betvile dens alder. Men da må man også betvile alderen på de ulike indiske kommentarer. En enklere forklaring får man hvis man tar tibetanerne på ordet, og godtar at teksten utgjorde en «skjult mening», en esoterisk dimensjon som ikke ble åpenbart for alle.

På 1930-tallet foretok den kinesiske munken Fǎzūn (法尊, 1902–1980), som var en nær venn av aktivisten Tàixū (太虛, 1890–1947), en oversettelse med tittelen 現觀莊嚴論 (xiàn guān zhuāngyán lǘn), for bruk av det sino-tibetanske buddhistiske institutt (漢藏教理院) i Sichuan. Instituttets ledere prøvde å harmonisere buddhismen i Kina og Tibet, og å forbedre relasjonene mellom de tibetanske innbyggerne i Kham og de hankinesiske innvandrerne i det østlige Tibet. Fǎzūn hadde studert pensumet i geshe ved Drepungklosterets kollegium Loseling (Blo-gsal gling), i nærheten av Lhasa. Han hadde muligens også oppnådd den akademiske graden geshe. I 1966, etter den kinesiske borgerkrigen (1927–1950) og ved begynnelsen på kulturrevolusjonen, ble instituttet stengt og definert som «kontrarevolusjonært» av maoistene.

Filosofiske perspektiver

Utdypende artikler: Mādhyamaka og Yogācāra

Prajñāpāramitāsūtraene danner basis for Mādhyamaka, «middelveien», en skole innenfor buddhistisk filosofi som mange tibetanere betrakter som det høyeste filosofiske system. Andre skrifter av både Maitreyanātha, Asaṅga og Vasubandhu, danner basis for den rivaliserende filosofiske skolen Yogācāra («Yoga-adepter») eller Cittamātra («bare sinn» eller «bare bevissthet»). Det er derfor kanskje forståelig at Abhisamayālaṃkāra ifølge Gareth Sparham «spaserer tvetydig på grunnen mellom den indiske middelveien og bare sinn ...». Edward Conze samtykker, og tilskriver Abhisamayālaṃkāra «en mellomliggende posisjon mellom Mādhyamika'ene og Yogācārin'ene ...».

Tibetansk portrett av Nāgārjuna, grunnleggeren av det filosofiske systemet Mādhyamaka.

Edward Conze oppdaget i Abhisamayālaṃkāra «enkelte slektskap med andre verker av Yogācārin'ene», og foreslo en rekke presise korrespondanser. På samme tid merket han seg at «to av de spesifikke doktrinene til Yogācārin'ene – "lagerhusbevisstheten" og de tre former for egen eksistens (svabhāva), blir ignorert fullstendig».

Den russiske tibetologen og indologen Eugène Obermiller (1901–1935) hevdet på sin side at «det primære filosofiske synspunkt som blir uttrykt i Abhisamayalaṅkāra tilhører den strengeste monisme av ikke-substansialtet og relativitet (śūnyatā) til alle separate elementer som eksisterer, dvs. standpunktet til Mādhyamikaene.» Han anser Abhisamayālaṃkāra som produktet av en interaksjon mellom mahāyāna-buddhismen og den hinduistiske filosofiske skolen Vedānta.

«Yogācāra Svātantrika Mādhyamaka»

Forfattere innenfor den tibetanske skolen Gelugpa eller «gulhattene», som følger Butön Rinchen Drup (1290–1364), bekrefter at teksten representerer synspunktet til Prāsaṅgika, som er en underavdeling av Mādhyamaka. De betrakter imidlertid eksegesen til Haribhadra og senere kommentatorer som representative for «Yogācāra Svātantrika Mādhyamaka». I henhold til tibetansk doksografi er denne definisjonen noe kunstig, men den henspiller på en mellomting mellom Mādhyamaka og Yogācāra. Skolene Nyingma og Sakya bekrefter at Abhisamayalaṅkāra inneholder Mādhyamaka-lærdommer, uten dermed å godta Gelugpaenes lære.

Professor Ian Charles Harris (1952–2014) fant det «merkelig» at:

...Maitreya i allminnelighet blir betraktet som den mytiske instruktøren til Asaṅga, og derfor av de som ser "māhāyana"-buddhistiske skoler [noe Harris ikke gjorde], som grunnleggeren av "Yogācāra-Vijñānanavāda". Man kan undre seg hvorfor noen som prøvde å etablere en rivaliserende skole til Nāgārjuna skulle ønske å skrive en avhandling om Prajñāpāramitā, hvis, som mange forfattere tror, de eneste som er mottagelige for en fortolkning tilhører ståstedet til "Prāsaṅgika-Mādhyamaka".

Harris fortsetter å bemerke det «merkelige faktum» at Tsongkhapa var en selverklært Prāsaṅgika. Og det på tross av at han tilegnet skolen for «alle store Mādhyamaka-autoriteter om Prajñāpāramitā» til «Yogācāra Svātantrika Madhyamaka».

John Makransky har hevdet at Abhisamayalaṅkāra ble bygd opp for å påtvinge den store prajñāpāramitāsūtraen et rammeverk og et vokabular som tilhørte Yogācāra. Kommentatoren Ārya Vimuktisena foretok denne Yogācāra-tolkningen av prajñāpāramitā på 500-tallet. I Haribhadras kommentar ser Makransky et forsøk på å «mādhyamika-isere» Abhisamayalaṅkāra. Senere tibetanske kommentatorer følger i grove trekk Haribhadras tolkning.

De åtte erkjennelser og de 70 emner

Abhisamayālaṃkāra er inndelt i åtte kategorier, som korresponderer med åtte kapitler. Med unntak av kapittel 8, tilsvarer dette forskjellige «erkjennelser» (alañkāras) som er nødvendige for opplysning. Den åttende kategorien er, ifølge Geshe Jampa Gyatso som presenterer forståelsen til Gelugpa, «den resulterende dharmakāya» mens den åttende «erkjennelse» er «den resulterende opphøyde visdoms dharmakāya». Edward Conze bemerket at disse åtte kategoriene «ikke er funnet noen andre steder».

Inndelingen i åtte nevnes i begynnelsen av teksten:

[Buddhaene] proklamerer prajñāpāramitā[sūtraen] ved hjelp av åtte emner. Disse åtte er kunnskapen om alle aspekter, kunnskapen om veiene og allkunnskap. Deretter er det oppvåkningen til alle aspekter, når en kulminerende klar forståelse er oppnådd, seriell forståelse, oppvåkning i et enkelt øyeblikk og sannhetslegemet.

[vers 1.4–1.5]

De åtte kategoriene er igjen oppdelt i tre grupper og 70-72 emner. Eugène Obermiller har sporet denne listen til en manual som er skrevet av Jamyang Shêpa, som også skapte de ulike definisjoner og kategoriavgrensningene som er kjent for tibetanske debattanter. Teksten kan videre deles opp i 1,200 emner.

De tre erkjennelser

De tre første kategoriene representerer målsetningen med den spirituelle praksis, som leder til fred for de fire klasser av buddhistiske utøvere. Eugène Obermiller refererer til dem som «de tre former for allvitenhet», mens Sze Gee Toh foretrekker «de tre opphøyde kjennere» og Alexander Berzin bruker benevnelsen «de tre sett av erkjennende oppmerksomhet».

Alexander Berzin forklarer disse kategoriene som –

...grupperinger av erkjennelser som blir oppnådd av de tre typer «aryas» (phags-pa, vesener av høy innsikt), de som har oppnådd ikke-konseptuell gjenkjennelse av de 16 aspekter av de fire edle sannheter. De tre er organiserte i grunnlaget, veien og sluttstadiene og er således, på en kompleks måte, kumulative. De blir imidlertid studert i den motsatte rekkefølgen av deres oppnåelse, for å insipirere en interesse i å utvikle dem.

1. Erkjennelse av alle aspekter

Den første kategorien handler om «erkjennelse av alle aspekter» (सर्वाकारज्णता , sarvākārajñatā, རྣམ་ཀུན་མཁྱེན་ཉིད་, nam kun khyen nyi eller རྣམ་མཁྱེན་, namkhyen), og består av 10 emner:

• 1. De varierte tanker om opplysning
• 2. Instruksjoner
• 3. Midlene til gjennomtregning
• 4. Linjen eller kilden til fremskritt
• 5. De objektive støttepillarene
• 6. Programmet
• 7. Fremskritt som består i å sette på rustningen
• 8. Fremskritt som består i å sette ut
• 9. Hjelpemidler
• 10. Fremskritt som består i å gå fremover

Ifølge mahāyānalæren har bare en fullt opplyst Buddha fjernet hindringene for allvitenhet (jneyavaranaheya) så vel som hindringene for frigjøring (kleshavaranaheya). «Erkjennelse av alle aspekter» i dette første kapittel refererer til denne endelige tilstand. Abhisamayālaṃkāra begynner således med denne mest imponerende tilstand, og det endelige målet for mahāyānautøveren.

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 1 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 1–13 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 1–21 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 1:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
1	1	1	1	1.1
2	2	–	–	1.1
3	3	–	–	1.2
4	4	–	–	–
5	5	–	–	–
6	6	2	1	1.2
7	7	3	1	1.2–1.3
8	8	4	1	1.3
9	9	5	1	1.3
10	10	6	1	1.3
11	11	7	1	1.4–1.6
12	12	–	1	1.6–1.7
13	13	–	1	1.7–1.8
14	14	–	1	1.9
15	15	8	1	1.9
16	16	9	–	1.9
17	17	10	–	1.9
18	18	–	1	1.9
19	19	11	1	1.10
20	20	12, 13	1	1.10
21	21	–	1	1.10

2. Erkjennelse av veiene

Den andre kategorien handler om «erkjennelse av veiene» (mārgākārajñatā, ལམ་ཤེས་ཉིད་, lamshe nyi eller ལམ་ཤེས་, lamshe), og består av 11 emner:

• 1. Lemmene til kunnskapen om veiene
• 2. Kunnskap om veiene som består i å kjenne disiplenes vei
• 3. Kunnskap om veiene som består i å kjenne pratyekabuddhaenes vei
• 4. Visjonens vei og den store fordel
• 5. Hva utviklingsveien gjør
• 6. Resolutt tro
• 7. Lovprisning, eulogi og glorifisering
• 8. Å vende om
• 9. Glede
• 10. Glorifisering av fullbyrdelsens kjennetegn
• 11. Absolutt renhet

For å kunne tjene alle sansende vesener, må en bodhisattva i tillegg kjenne til de forskjellige, ulike veier hvorigjennom andre kan gjøre fremskritt, slik at han kan undervise på forskjellige måter i henhold til deres livssituasjon og evner. Dette er «kunnskapen om veiene» i kapittel 2.

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 2 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 14–26 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 22–35 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 2:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
22	22	14	1	2.1–2.3
23	23	15	2	2.3
24	24	16	2	2.3–2.4
25	25	–	2	2.4
26	26	17	3	2.4–2.5
27	27	18	3	2.5
28	28	19	3	2.5–2.6
29	29	20	3	2.6
30	30	21	3	2.6
31	31	22	4	2.6–2.7
32	32	23	5	2.7
33	33	24	6	2.8–2.9
34	34	25	7	2.10
35	35	26	7	2.11

3. Erkjennelse av det altomfattende

Den tredje kategorien handler om «erkjennelse av det altomfattende» (सर्वज्णता, sarvajñatā; ཐམས་ཅད་ཤེས་པ་ཉིད་, tamche shepa nyi, også kalt वस्तुज्णान vastujñāna; གཞི་ཤེས་, zhishe), og er inndelt i 9 eller 10 emner:

• 1-2. Å ikke være etablert i verken Samsara eller Nirvana
• 3-4. Fjernhet og nærhet til Prajñāpāramitā
• 5-6. Ting som bør utstøtes og motgift
• 7. Bestrebelsene i å oppfatte entiteter
• 8. Besterbelsenes likeverd
• 9. Visjonenes vei
• 10. Sammendrag av kapittel 1–3

For å forstå sannheten om anitya (uforgjengelighet), anatman (intet ego) og dukkha (lidelsen), må śrāvakaer og pratyekabuddhaer oppnå kunnskap om virkelighetens (vastu) sanne bestanddeler, nemlig skandhaene, āyatanaene og de 18 dhatuene, som alle er et tema innen Abhidharma. Dette er «allkunnskapen» i kapittel 3.

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 3 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 27–28 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 36–37 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 3:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
36	36	27	7	3.1–3.6
37	37	28	7	3.7–3.10

De fire praksiser

Kategoriene 4–7 er progressive spirituelle stadier på veien mot opplysning. Edward Conse kaller dem «forståelser», Eugène Obermiller kaller dem «praktiske metoder», Sze Gee Toh kaller dem «anvendelser» og Alexander Berzin beskriver dem som «anvendte erkjennelser» i nær forbindelse med «yoga» (ངལ་སྦྱོར, ngal sbyor).

Georges Dreyfus forklarer at –

...Ornamentet presenterer de fire praksiser av erkjennelse [kapitlene 4–7], og legger spesielt vekt på «praktiseringen av alle aspekter» (rnam rzdogs sbyor ba), som blir behandlet i fjerde kapittel. Faktisk er denne praksis tekstens sentrale emne og kan ha vært en virkelig praksis hvor alle aspekter av de tre visdommer [kapitlene 1–3] blir ført sammen.... Men – på dette punkt er det viktig å forstå, at ingen lærer som jeg har møtt ser ut til å ha praktisert denne meditasjon, og eller har vært entydig om hvordan den utføres ... Verkets sentrale tema blir helt klart ikke praktisert innenfor de tibetanske, skolastiske tradisjoner.

4. Full praktisering av alle aspekter

Den fjerde kategorien handler om «full praktisering av alle aspekter» (सर्वाकाराभिसम्बोध, sarvākārābhisambodha; རྣམ་ཀུན་མངོན་རྫོགས་རྟོགས་པ་ eller རྣམ་རྫོགས་སྦྱོར་བ་, rnam rzdogs sbyor ba), og er inndelt i 11 emner:

• 1. Moduser
• 2. Bestrebelser
• 3. Kvaliteter
• 4. Feiltagelser
• 5. Kjennetegn
• 6. Hjelpemidler til utslokning
• 7. Hjelpemidler til gjennomtrenging
• 8. Fellesskapet av bodhisattvaer som ikke vender tilbake
• 9. Identiteten til nirvana og samsara
• 10. Renheten i Buddhalandene
• 11. Treningen i kyndigheten av midler

I tibetansk tradisjon legges det spesiell vekt på kapittel fire. Det er det lengste og mest komplekse kapittel, og er derfor best egnet til debatt og kommentarer. Dette fjerde kapittel foretar en nummerering og en utdypende beskrivelse av, med Eugène Obermiller's ord: «de 173 former for bodhisattvaens yoga som fører til erkjennelsen av de 173 aspekter (av de tre former for allvitenhet)».

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 4 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 29–44 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 38–54 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 4:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
38	38	29	9	4.1
39	39	30	10	4.2–4.3
40	40	31	11	4.4
41	41	32	11	4.4
42	42	–	12	4.5
43	43	33	12	4.5
44	44	34	13	4.5
45	45	35	14	4.5
46	46	36	15	4.5
47	47	37	15	4.5
48	48	38	15	4.5–4.7
49	49	39	17	4.8
50	50	40	17	4.8
51	51	41	18	4.8
52	52	42	19	4.9–4.10
53	53	43	19	4.10
54	54	44	20	4.11

5. Kulminerende klar forståelse

Den femte kategorien handler om «kulminerende klar forståelse» (मुर्धाभिसमय, murdhābhisamaya; རྩེ་མོར་སྦྱོར་བ་, tsemor jorwa), og er inndelt i 8 emner.

• 1. Dens kjennetegn
• 2. Veksten
• 3. Stødig posisjon
• 4. Fullstendig stabilisering av tenkningen
• 5. Veien av å se
• 6. Veien av utvikling
• 7. Den uhindrede konsentrasjon
• 8. De 16 feiltagelser

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 5 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 45–60 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, kapitlene 55–70 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers, og med kapitlene 20, 23 og 25 –28 i sūtraen i 8 000 vers. Conze oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 5:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
55	55	45	20	5.1–5.2
56	56	46	23	5.2
57	57	47	25	5.2
58	58	48	26	5.3–5.5
59	59	49	27	5.5
60	60	50	28	5.5
61	61	51	28	5.5
62	62	52	–	5.5–5.6
63	63	53	–	5.6
64	64	54	–	5.7–5.8
65	65	55	–	5.8
66	66	56	–	5.8
67	67	57	–	5.8
68	68	58	–	5.8
69	69	59	–	5.8
70	70	60	–	5.8

6. Seriell klar forståelse

Den sjette kategorien omhandler «seriell klar forståelse» (नुपुर्वाभिसमय , anupurvābhisamaya, མཐར་གྱིས་པའི་སྦྱོར་བ་, thar gyi jorwa). Den er inndelt i 13 emner:

• 1. Dānapāramitā (gavmildhetens perfeksjon)
• 2. Śīlapāramitā (moralens perfeksjon)
• 3. Kṣāntipāramitā (tålmodighetens perfeksjon)
• 4. Vīryapāramitā (bestrebelsenes perfeksjon)
• 5. Dhyānapāramitā (meditasjonens perfeksjon)
• 6. Prajñāpāramitā (visdommens perfeksjon)
• 7. Minnet om Buddha
• 8. Minnet om dharma
• 9. Minnet om sangha
• 10. Minnet om moral
• 11. Minnet om fornektelsen
• 12. Minnet om guder og gudinner
• 13. Erkjennelsen av at dharmaene er tomme for egen eksistens

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 6 i Abhisamayālaṃkāra med kapittel 60 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapittel 70 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraene i 25 000 og 18 000 vers. Seriell klar forståelse er derimot utelatt fra sūtraene i 10 000 og 8 000 vers. Conze oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 6:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	10 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
70	70	60	–	–	6.1– 6.13

7. Klar forståelse i et enkelt øyeblikk

Denne syvende kategori omhandler «klar forståelse i et enkelt øyeblikk» (एकक्सनाभिसमय, ekaksanābhisamaya, སྐད་ཅིག་མའི་སྦྱོར་བ་, skad cig ma'i sbyor ba). På sanskrit kalles den også kṣaṇikaprayoga (क्षणिकाप्रयोग), «prayoga i et lynnedslag». Kategorien er inndelt i 4 emner:

• 1. Med hensyn til alle dharmaer uten utstrømninger og uten resultater av karma
• 2. Med hensyn til alle dharmaer uten utstrømninger som har oppnådd tilstanden hvor resultatene av deres karma har modnet
• 3. Den klare forståelse i et enkelt øyeblikk som ser alle dharmaer som tomme for kjennetegn (nir­lakṣaṇa, མཚན་ཉིད་མེད་པ།, mtshan nyid med pa)
• 4. Den klare forståelse i et enkelt øyeblikk som ser kjennetegnene på ikke-dualitet i alle dharmaer

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 7 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 61–62 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 71–72 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Forståelse i et enkelt øyeblikk tilsvarer kapittel 28 og kapittel 31 i sūtraen i 10 000 vers, men er derimot utelatt fra sūtraen i 8 000 vers. Conze oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 7:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	10 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
71	71	61	28	–	7.1 7.2
72	72	62	28, 31	–	7.3 7.4

8. Den resulterende dharmakāya

Utdypende artikler: sambhogakāya, dharmakāya og trikāya

Denne siste kategori angår resultatet av den spirituelle praksis: Den resulterende dharmakāya (धर्मकायाभिसम्बोध, dharmakāyābhisambodha) eller chos sku (ཆོས་སྐུ་). Kategorien er inndelt i 4 eller 5 emner:

Tre Buddhaer som symboliserer «de tre kropper» (trikāya) i Dharmablomstertempelet, Huzhou, provinsen Zhèjiāng, Kina

• 1. Nirmāṇakāya (སྤྲུལ་སྐུ་, sprul sku)
• 2. Sambhogakāya (ལོངས་སྐུ་, longs sku)
• 3. Svabhāvikakāya (ངོ་བོ་ཉིད་ཀྱི་སྐུ, ngo bo nyid kyi sku)
• 4. Arbeidet med dharmakāya ved hjelp av Svabhāvikakāya
• 5. Funksjonene til dharmakāya

Dharmakāya, eller «sannhetens kropp» (ཆོས་སྐུ་, chos sku), er en av de mange spirituelle legemer – John Makransky foretrekker ordet «legemeliggjørelse», som Buddha sies å besitte. Dette er trikāyalæren, som finnes i mange andre mahāyānatekster, deriblant Lotussūtraen, Avataṃsakasūtraen og det rene lands tekster. Trikāyalæren, slik den ble utbredt i Kina, Korea og Japan, skiller mellom 1) Nirmāṇakāya, eller den skapte kropp i tid og rom, 2) sambhogakāya eller kroppen av gjensidig glede, som er salighetens kropp eller det klare lysets manifestasjon, og 3) dharmakāya som legemeliggjør selve prinsippet om opplysning og ikke kjenner noen grenser eller begrensninger. Kommentaren til Ārya Vimuktisena følger denne læren, og denne kategorien har dermed 4 emner.

Vajrayāna eller «diamantvognen» i tibetansk buddhisme, snakker også om en fjerde og en femte kropp: 4) Svābhāvikakāya, eller «den essensielle kropp», som er forklart som enheten mellom, eller opphør av separasjon, mellom de tre andre kroppene, og 5) mahāsūkhakāya (བདེ་བ་ཆེན་པོའི་སྐུ, bde ba chen po'i sku) eller «den store paradiskropp». Haribhadra identiserer i sin kommentar fire slike «kropper», slik at man ender opp med 5 emner. John Makransky skriver at –

Haribhadra har lest AA 8 [Abhisamayālaṃkāra kapittel 8] som en systematisk avhandling, hvis hensikt er å presentere en logisk koherent moddel av buddhanaturen. Hans perspektiv står mye i gjeld til buddhistisk logikk og Abhidharma-tradisjoner som hadde søkt en slik systematisk koherens. Ratnākorāśānti, som i stedet bygde på perspektivet til de ikke-dualistiske yogatradisjonene [advaita], forstod spesifikt begrepene "svābhāvikakāya" og "dharmakāya" i AA 8 (og gjennom hele mahāyanalitteraturen) som en referanse til Buddhas eget perspektiv om naturen på hans oppnåelse, og ikke til et menneskelig perspektiv ... Tsong kha pa, som var påvirket av den logisk-epistomologiske tilnærmelse som kommer til uttrykk i Haribhadra's verk, støttet hans fortolkning av AA 8. Go ram pa [Gorampa Sönam Senge], som hentet sitt perspektiv fra en ramme med ikke-dualistisk yogapraksis, støttet Ratnākorāśānti som tok til orde for en tilbakevending til Arya Vimuktisena's tidligere fortolkning. Tolkningene til Tsong kha pa og Go ram pa er nært beslektet med deres ulike perspektiver på en Buddhaoppmerksomhet, noe som eksplisitt var et diskutert emne i Mādhyamikāvatāra av Candrakīrti, som de begge forfattet kommentarer til.

Ifølge Makransky, reflekterer denne kontroversen en grunnleggende spenning mellom de immanente og transcendente sider av buddhismen, som også reflekteres i debatten om de tre dreininger av dharmas hjul, eller gradvis versus plutselig opplysning, som førte til konsilet i Lhasa i klosteret Samye i årene 792–797. Disse kontroverser skyldes de fundamentale vanskeligheter som lå i å forene den transcendente buddhanaturen med den immanente natur til bodhicitta.

Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 8 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 63–72 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 73–83 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 8:

18 000 vers	25 000 vers	100 000 vers	10 000 vers	8 000 vers	Abhisamayālaṃkāra
73	73	63		–	8.1 8.2 8.3 8.4 8.5.1–8.5.3
74	74	64		–	8.5.3–8.5.7
75	75	65		–	8.5.7–8.5.9
76	76	66		–	8.5.10–8.5.12
77	77	67		–	8.5.12–8.5.15
78	78	68		–	8.5.16–8.5.19
79	79	69		–	8.5.20–8.5.21
80	80	70		–	8.5.22–8.5.23
81	81	71		–	8.5.24–8.5.26
82	82	72		–	8.5.26–8.5.27
83	83	–	33	–	–

Betydning i tibetansk buddhisme

Utdypende artikler: Tibetansk buddhisme og Gelugpa

Abhisamayālaṃkāra studeres innenfor alle de fire hovedretninger av tibetansk buddhisme: Nyingma, Sakya, Kagyu og Gelugpa. I de tre første studeres alle de fem tekstene som tilskrives Maitreyanātha. I skriftene til Tsongkhapa (1357–1419), grunnleggeren av Gelugpa, blir teksten omtalt som en grunntekst i tradisjonen Lam Rim, «trinnene på stien», som ble grunnlagt av Atisha (980–1052).

Teksten blir æret spesielt blant Gelugpa eller «gulhattene».

Innenfor Gelugpa, eller «gulhattene», spiller teksten en mye større rolle enn i de tre første skolene. Der er den et av 12 grunnleggende verk innenfor den akademiske graden geshe lharampa. Graden dekker de fem emnene abhidharma, prajñāpāramitā, mādhyamaka, buddhistisk logikk og vinaya. Under emnet prajñāpāramitā studeres abhisamayālaṃkāra sammen med veien til det oppvåknede liv (bodhisattvacharyāvatāra) av Śāntideva (685–763).

Den sveitsiske tibetologen Georges Dreyfus forteller at «Ge-luk klosterbibliotekene ... tar ornamentet som den sentrale tekst for studium på veien; de behandler den som en form for buddhistisk oppslagsverk, lest i lys av kommentarene til Je Dzong-ka-ba [Je Tsongkhapa], Gyel-tsap Je og forfatterne av manualer [klosterlærebøker]. Noen ganger utbroderer disse kommentarer avanserte digresjoner fra et enkelt ord i ornamentet.»

Den amerikanske orientalisten Alexander Berzin har hevdet at tekstens fremtredende rolle i tibetansk buddhisme skyldes kommentaren til Haribhadra, som var elev av Śāntarakṣita, en innflytelsesrik indisk misjonær i Tibet.

Under beskrivelsen av pensum ved kollegiet Go mang innenfor Drepungklosteret, forteller tibetologen Eugène Obermiller at munkene studerte Abhisamayālaṃkāra i en sekvens på fire år (etter visse forberedende emner), og at hver klasse også studerte et «sekundært emne» (zur-bkol) i et år:

• Første klasse: Introduksjon til Abhisamayālaṃkāra, så vel som studiet av et sekundært emne kalt «de 20 buddhistiske fellesskap» (sanghaer)
• Andre klasse: Studium frem til det syvende emne i første kapittel; det supplementære emne var pratītyasamutpāda (avhengig opprinnelse)
• Tredje klasse: Avslutning av første kapittel i tillegg til det andre og tredje; pensum var også Yogācāra-teorien om «lagerhusbevisstheten» (ālāyavijñāna), og forskjellen mellom definitive tekster («hīnayāna»-tekster) og de som er gjenstand for tolkning av mādhyamaka og yogācāra.
• Fjerde klasse: Fokus på fjerde kapittel, «som er betraktet som det vanskeligste», supplementert med «undervisning om de fire grader av trance (sāmadhi) i sfærene til de eteriske kropper ... og de fire grader av mystisk absorbering i den immaterielle sfære.». Etter fire år ble studiene avsluttet med en avslutningsfest.

Drepungklosteret ved foten av Gephelfjellet i det sørlige Tibet.

Han tilføyde at «Alle disse studier blir gjennomført i form av foredrag som er ledsaget av diskusjoner mellom de forskjellige grupper av studenter med henhold til metoden av "sekvens og tenkning" (thal-phyir).»

Sideemnet «de 20 buddhistiske fellesskap» (sanskrit: vimsatiprabhedasamgha, tibetansk: dge 'dun nyi shu) gir en skjematisk fremstilling av de forskjellige spirituelle nivåer som man passerer gjennom på veien mot opplysning. Ordet «sangha» refererer ikke til virkelige munker og nonner, men til en idealisert modell over alle typer buddhister. Abhisamayālaṃkāra forklarer dette som den buddhistiske tilflukt i de tre juveler, og i to vers gis følgende inndeling:

Der er 20 [kategorier]: De med kjedelige og med skarpe evner, de som har oppnådd tro og visjoner, de som blir født fra familie til familie, de som er født med et intervall, de som er født i den mellomliggende tilstand, de som er født, med streben og uten streben, de som går til Akanistha, de tre som gjør et sprang, de som går til den øvre grense i verden, de som ødelegger tilknytningen til form[-verdenen], de som passiviserer visuelle fenomener, det kroppslige vitne og neshornene. (1.23-24)

«Akanistha» er det høyeste «Buddhaland» i formverdenen, bebodd av fromme guder og bodhisattvaer som står på den tiende grunn. Den ensomme tilværelsen til neshornet ble et symbol på pratyekabuddhaene («Buddhaene som står alene»). Bortsett fra dette er listen vanskelig å tolke.

Tibetansk buddhisme har sin egen spesielle fortolkning av «de tre dreininger av dharmas hjul». Bilde av Tibetinstituttet Rikon i Rikon im Tösstal, Sveits.

Kategoriseringen er inspirert av de fire trinn av opplyshet: Sotāpanna, Sakadāgāmi, Anāgāmi og Arhat, i den forstand at det er trinn på veien mot opplysthet; ved å skille mellom de som er på vei mot et trinn (zhugs pa) og de som befinner seg på et trinn ('bras gnas), gir det åtte kategorier. Dessverre passer ikke dette inn i listen på 20 trinn. Tibetanske eksegeser forteller videre at – innbefattet kombinasjoner og underavdelinger, kan listen på 20 utvides til 10 000. Dette gjør at temaet er omdiskutert av både buddhister og filologer.

Tibetansk buddhisme følger den generelle mahāyānalæren om at Buddha underviste i forskjellige lærdommer som ikke synes å harmonere; herav de forskjellige uoverenstemmelsene mellom de tidlige buddhistiske skolene eller såkalt «hīnayāna» (Theravāda, Sarvāstivāda, Pudgalavāda, Sautrāntika, etc.) på den ene siden og mahāyānaskriftene på den andre. Den følger Saṃdhinirmocanasūtraen som lærer at Buddha underviste i tre store sykluser som ble kalt «dreininger av dharmas hjul»: «Hīnayāna» er den første av disse dreininger, mādhyamika er den andre og yogācāra er den tredje og «høyeste lære». Tibetansk buddhisme er imidlertid sterkt preget av mādhyamika (den andre av «hjulets tre dreininger»), og den tolker sūtraen i lys av dette. Spørsmålet blir desto mer presserende ved at tibetansk buddhisme kombinerer elementer fra alle tre «dreininger», og derfor må forsvare tekstene samtidig som den må minimalisere indre konflikter mellom dem.

Indiske kommentarer

Den eldste bevarte indiske kommentaren til Abhisamayālaṃkāra ble skrevet av Ārya Vimuktisena på 500-tallet. Dens tittel er «Illuminering av de 25 000 vers: En kommentar til ornamentet» (sanskrit: Pañcavimsatisāhasrikāprajñāparamitopadesasāstrabhisamāyalaṅkāravrtti, tibetansk: nyi khri snang ba).

Patrul Rinpoche (1808–1887) innenfor Nyingma-skolen.

Enda mer innflytelsesrike har vært kommentarene til Haribhadra fra ca år 750, spesielt hans «blomstret mening» (sanskrit: Sphuṭārthā, tibetansk: 'grel pa don gsal) og «Lys over ornamentet» (sanskrit: Abhisamāyalaṅkāralokāprajñāpāramitāvyākhyā, tibetansk: rgyan snang). Haribhadra skrev også en forkortet utgave av dette verket, kalt «kort kommentar» (sanskrit: Sphuṭārtha, tibetansk: 'grel pa don gsal/'grel chung).

Til sammen sies det å ha eksistert 21 eksegeser som har blitt oversatt til tibetansk. Det er imidlertid mulig å betvile eksistensen av noen av titlene som blir nevnt. En referanse i en hyllest i begynnelsen av Haribhadras kommentar, blir noen ganger tolket som at Asanga skrev en kommentar til Abhisamayālaṃkāra. Hvis så er tilfelle er verket ikke lenger bevart. Haribhadra nevner også en kommentar av Vasubandhu med tittelen «den godt opptråkkede sti» (sanskrit: Padhati), og en kommentar av Bhadanta Vimuktisena med tittelen «den utmerkede forklaring av de 20,000» (sanskrit: Abhisamayālaṅkāra-vārttika, tibetansk: tshig le'ur byas pa'i rnam par 'drel pa).

Kommentarene til Ārya Vimuktisena og Haribhadra er likevel grunnleggende for den eksegetiske tradisjon. Gareth Sparham skriver:

....«Lyset» [Haribhadra's kommentar] er praktisk talt den mest lesbare forklaring. Den har færre ord å forklare (fordi den er basert på Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers i stedet for versjonen på 25 000 vers). Ārya kan meget godt være en dypsindig tenker, men Hari's bok er den beste. Dette forklarer muligens hvorfor Hari, ikke Ārya, ble den mest innflytelsesrike skikkelse i studiet av Prajñāpāramitā i Tibet, selv om Ārya er mest beundret. Det forklarer kanskje også hvorfor Hari's egen forkortelse av hans Lys er grunnlaget for nesten enhver tibetansk kommentar til Prajñāpāramitā.

På den andre side hevder John Makransky at Ārya Vimuktasena's kommentar bedre fanger Abhisamayālaṃkāra's Yogācāra-ideer.

Tibetanske kommentarer

Ngok Loden Sherab

Abhisamayālaṅkāra har vært ekstremt innflytelsesrik i Tibet, og har resultert i produksjonen av tallrike kommentarer. De første ble skrevet av Ngok Loden Sherab (1059–1109), også kalt «Ngok Lotsawa» eller «Ngok oversetteren»:

• Mngon rtogs rgyan gyi don bsdus pa (en oppsummering)
• Shes rab kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag mngon par rtogs pa'i rgyan gi tik chung (en liten kommentar)
• Yum brgyad stong pa'i 'grel pa'i don bsdus (kommentar til Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers, og muligens en underkommentar til Haribhadra's korte kommentar

Nyingma

Av kommentarer innenfor Nyingma, kan nevnes:

Patrul Rinpoche (1808–1887):

• ཤེར་ཕྱིན་མངོན་རྟོགས་རྒྱན་གྱི་སྤྱི་དོན་, Sher phyin mngon rtogs rgyan gyi spyi don (teksten utgjør hele bind 6 av hans «samlede verker»)

Pöpa Tulku Dongak Tenpé Nyima (1900–1959):

• «Den muntlige overlevering om den uovervinnelige Maitreya» (ཤེར་ཕྱིན་མངོན་པར་རྟོགས་པའི་རྒྱན་གྱི་ཚིག་དོན་རྣམ་པར་བཤད་པ་མ་ཕམ་ཞལ་ལུང་, sher phyin mngon par rtogs pa'i rgyan gyi tshig don rnam par bshad pa ma pham zhal lung)
• «En pryd til visjonen av den uovervinnelige Maitreya» (ཤེར་ཕྱིན་གྱི་ཟིན་བྲིས་, sher phyin gyi zin bris)

Kunkhyen Pema Karpo (1527–1592) innenfor Kagyu-skolen.

Sakya

Av kommentatorer innenfor Sakya, kan nevnes:

Gorampa Sönam Senge (1429–1489):

• Fire kommentarer

Shakya Chogden (1428–1507)

• En kommentar

Rongtön Sheja Kunrig (1367–1449)

• Syv kommentarer og avhandlinger

Yagtön Sanggye Pel (1348–1414)

• «Kongen over ønskeoppfyllende juveler» (Mngon rtogs rgyan 'grel pa rin chen bsam 'phel dbang rgyal) i 8 bind

Kagyu

Av kommentarer innenfor Kagyu kan nevnes:

Kunkhyen Pema Karpo (1527–1592):

• «Ordene til Jetsun Maitreya»

Könchog Yenlag (1525–1583):

• «Den korte og klare kommentar» (མངོན་རྟོགས་རྒྱན་གྱི་འགྲེལ་པ་ཉུང་ངུ་རྣམ་གསལ།, mngon rtogs rgyan gyi ‘grel pa nyung ngu rnam gsal)

Karma Thinley Rinpoche (f. 1931):

• «Introduksjon av lampen i de tre verdener: En kommentar til ornamentet av erkjennelse» (mngon rtogs rgyan rtsa ‘grel gyi sbyor tika ‘jig rten gsum sgron la ‘jugs pa)

Gelugpa

Tsongkhapa (1357–1419) ble av sin lærer Butön Rinchen Drup (1290–1364) oppmuntret til å studere de «fem tekster av Maitreya», spesielt Abhisamayālaṅkāra. Et av Tsongkhapa's større verker, er en kommentar til Abhisamayālaṅkāra:

• «Veltalenhetens gyldne krans» (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པའི་མན་ངག་གི་བསྟན་བཅོས་མངོན་པར་རྟོགས་པའི་རྒྱན་འགྲེལ་པ་དང་བཅས་པའི་རྒྱ་ཆེར་བཤད་པ་ལེགས་བཤད་གསེར་གྱི་ཕྲེང་བ།, shes rab kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag gi bstan bcos mngon par rtogs pa'i rgyan 'grel pa dang bcas pa'i rgya cher bshad pa legs bshad gser gyi phreng ba, forkortet tittel: ལེགས་བཤད་རིན་པོ་ཆེ་གསེར་གྱི་ཕྲེང་བ།, Legs bshad gSer-phreng)

Hans elev Gyalstab Je (1364–1432) skrev en underkommentar til Abhisamayālaṅkāra:

• «Ornamentet av essens» (mngon rtongs rgyan gyi grel pa dor gsal rnam bshad snying po'i rgyan).

Litteratur

• Apple, James B. (2003). Twenty Varieties of the Samgha: A Typology of Noble Beings (Arya) in Indo-Tibetan Scholasticism (i to deler: (PDF). Journal of Indian Philosophy, 31 (2003), 503-592; and 32 (2004), 211-279. 
• Apple, James B. (2009). Stairway to Nirvana: A Study of the Twenty-Samghas base on the works of Tsong Kha Pa. State University of New York Press, 8. januar 2009. ISBN 0791473767. 978-0791473764. 
• Berzin, Alexander (2004). The Five Pathway Minds (The Five Paths): Advanced Presentation. mars 2004, revidert april 2006. 
• Conze, Edward (1954). Abhisamayālankāra: Introduction and Translation from Original Text, With Sanskrit-Tibetan Index. Istituto italiano per il Medio ed Estremo Oriente, Roma, 1954. Arkivert fra originalen 5. september 2017. 
• Conze, Edward (1975). The Large Sutra on Perfect Wisdom with the divisions of the Abhisamayālañkāra. University of California Press, 1975, Library of Congress Catalog Card Number: 71-189224. ISBN 0-520-05321-4. 
• Conze, Edward (2000). Prajnaparamita Literature. Munshiram Manoharlal Publishers; nytrykk av 1958-utgaven, 1. januar 2000. ISBN 8121509920. ISBN 978-8121509923. 
• Degé Kangyur. The Transcendent Perfection of Wisdom in Ten Thousand Lines. Toh 11, Degé Kangyur, vol. 31 (shes phyin, ga), folios 1b–91a and vol 32 (shes phyin, nga) folios 92.b–397. Padmakara Translation Group. 
• Dreyfus, Georges (1997). Tibetan scholastic education and the role of soteriology. International Association of Buddhist Studies vol. 20, no. 1, 1997, side 31–62. 
• Dreyfus, Georges (2003). The sound of two hands clapping: the education of a Tibetan Buddhist monk. University of California Press, Berkeley. ISBN 978-0-520-23260-0. 
• Harris, Ian Charles (1991). The continuity of madhyamaka and yogācāra in Indian Mahāyāna Buddhism (Brill's Indological library, 0925-2916). Leiden; New York : E.J. Brill, 1991. ISBN 978-9004094482. ISBN 9004094482. 
• Jackson, David P. (1988). Rong-ston on the Prajñāpāramitā Philosophy of the Abhisamayālaṃkara, (Biblia Tibetica 2). Nagata-Bunshodo, Kyoto, 1988. 
• Makransky, John J. (1997). Buddhahood Embodied: Sources of Controversy in India and Tibet — a study of interpretations of the Abhisamayalankara. SUNY, 31. juli 1997. ISBN 978-0791434321. ISBN 0-791-43432-X. 
• Obermiller, Eugène (2002). Analysis of the Abhisamayalamkara. Asian Humanities Press, januar 2002, nytrykk av 1936-utgaven. ISBN 0-89581-940-6. 
• Sparham, Gareth; Tsong-kha-pa Blo-bzang-grags-pa; (2013). Golden garland of eloquence = Legs bshad gser phreng. Fremont, Calif. : Jain Pub. Co. 1. mai 2013. ISBN 978-0895818652. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sparham, Gareth (2015). Abhisamayalamkara with Vrtti and Aloka. Jain Pub Co, 1. mai 2015. ISBN 0-875-73011-6. ISBN 978-0875730110. 
• Tona, Fernando; Dragonetti, Carmen (2004). Being as Consciousness, Yogacara Philosophy of Buddhism. Motilal Banarsidass Publishers of India, 14. oktober 2004. ISBN 8120819675. ISBN 978-8120819672. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Tucci, Giuseppe (1930). On Some Aspects of the Doctrines of Maitreya(Natha) and Asanga: Being a Course of Five Lectures Delivered at the University of Calcutta). University of Calcutta; 1930. ASIN: B00WN8RTI8. 
• Tuttle, Gray (2005). Tibetan Buddhists in the Making of Modern China. Columbia University Press, 26. april 2005. ISBN 0231134460. ISBN 978-0231134460. 
• Wā-ṇa Badzra-bidyā Dpe-mdzod-khang (2005). Mṅon rtogs rgyan gyi 'grel pa ñuṅ ṅu rnam gsal: a short and clear commentary on the ornament of realization. Vajra Vidja Institute Library, 2005. ISBN 818901708X. ISBN 978-8189017088. 

Autoritetsdata