Oldtime

Kjerneområdet for oldtime-musikk var den midtre og sørlige del av Appalachene.

1899-utgave av The Girl I Loved In Sunny Tennesse fra forlaget Joe Stern Publishing med Lyric Tenor Jas. B. Bradley. Sangen, iallfall Charlie Pooles utgave fra 1920-årene, kan virke frisk og munter – men temaet er det motsatte. Begge deler er vanlig i oldtime: Jeg-personen reiser omsider tilbake til sin kjære Mary nede i Tennessee – men på stasjonen blir han møtt bare av Marys slektninger, ikke av kjæresten selv. Hun er død, får han vite. Sangen ble umåtelig populær etter at den i 1925 ble innspilt av Charlie Poole and The North Carolina Ramblers, senere også av en rekke andre oldtime-band. Enda senere ble den – som mye annen oldtime – plukket opp og akklimatisert på bluegrass-scenen.

The Skillet Lickers. Fra venstre bandleder Gid Tanner (fele), Clayton McMichen (fele), Riley Puckett (foran med gitar), Fate Norris (banjo). Bandet ble dannet av Gid Tanner (til venstre, med fele) i 1926 og bidrog til at Atlanta ble et kraftsentrum for oldtime-musikk og country. The Skillet Lickers forsøkte å perfeksjonere oldtime-musikken, med bl.a. noen av tidens mest prisbelønnede felespillere. Deres versjon av Down Yonder solgte i over 1 mill. eksemplarer – selv om den ble utgitt under depresjonen i 1934.

Gid Tanner.

Carter Family (1927): A.P., Maybelle (med gitar) og Sara Carter. Gruppen var en av få på den tiden med kvinnelige deltagere. Carter Family fikk veldig innflytelse på senere tiders country, bluegrass, folk, rock og annen populærmusikk. Som Gid Tanner har gruppens opprinnelige medlemmer barnebarn som er aktive den dag i dag. De spiller i Carter Family III

Oldtime eller hillbillymusikk (i USA også oldtimey, mountain music, Appalachian music m.fl.) brukes om folkemusikken som ble utviklet i USA, særlig i Appalachene. Noe av oldtime-musikken fra de siste tiårene før 1940 er dokumentert i form av plateinnspillinger og andre lydopptak. Det gjelder bl.a. innspillinger av Gid Tanner (1885–1960) and his Skillet Lickers with Riley Puckett, Charlie Poole (1892–1931) and The North Carolina Ramblers, og den kristne gruppen Carter Family. Mange av sangene kjennes dessuten fra senere tiders musikk – både gjennom Bill Monroe (1911–1996) og andre bluegrassartister og -band, og annen musikk under det som løst definert kalles americana. Noen sanger – av og til bare melodiene – finnes som f.eks. barnesanger. Via Monroe har vi også en viss idé om hva som ble sunget og spilt av musikere hvor lydopptak ikke er kjent – som Pendleton Vandiver (1869–1932), Monroes «Uncle Pen» – og Arnold Schultz (1866–1931), sønn av en frigitt slave. Også felespillere som Arthur Smith (1898-1971, må ikke forveksles med Arthur «Guitar Boogie» Smith) og Tommy Magness (1916-72) spilte det som av og til kalles proto-bluegrass. Også A.P.Carter i Carter Family og andre musikere og folkeminnegranskere har bidratt til at mye av denne veldige sangskatten er bevart for ettertiden.

Samantha Bumgarner (1878–1960) skal sammen med Eva Davis ha vært de første kvinnelige country-artister som (i 1924) fikk utgitt plater, visstnok også de første plateinnspillinger hvor 5-strengs banjo var i bruk. Hun spilte også fele, som her.

Røttene

Hovedkildene til oldtime-musikken – iallfall den nyere og dokumenterte oldtime-musikken – er folkemusikken til innvandrerne fra Europa (særlig fra Skottland) – og musikk som slaver og tidligere slaver tok med seg etter at slaveriet ble opphevet. Oldtime-musikerne spilte gjerne med tilgjengelige strenginstrumenter, selv om også andre instrumenter ble brukt. Fele var svært populært – både alene og i selskap med banjo, et instrument av vestafrikansk opphav. Også gitar, mandolin, kontrabass, cello, munnspill m.fl. var i bruk. I Appalachene fantes mange temmelig isolerte fjelldaler og samfunn. Dette bidrog til at det utviklet seg forskjellige lokale stiler og tradisjoner, ikke sjelden med innslag av gospel eller iallfall kristne tekster. Oldtime utgjør et musikkmangfold med flere hundre år gamle røtter.

Oldtime, rettere sagt visse former for oldtime, gav opphav til den eldste country-musikken og til tradisjonell bluegrass, ofte ved artister som videreutviklet den musikken de hadde vokst opp med. Flere av disse musikerne, f.eks. bluegrassartistene Bill Monroe, Wade Mainer (1907–2011) og Monroes felemester Chubby Wise (1911-96), forble aktive i meget høy alder. De videreutviklet musikken, men holdt i høy grad fast ved det de hadde lært i unge år. De komponerte en del av den nye musikken selv. Vel så ofte fremførte de imidlertid oldtime-tekster og -melodier – riktignok akklimatisert til den nye stilen, men lett kjennbare for dem som husket de gamle versjonene. Disse artistene har derfor inntil ganske nylig spilt musikk som hadde mye til felles med den originale oldtime-musikken, eller iallfall visse deler av den.

Renessansen

I løpet av 1930-årene gikk oldtime-musikken av mote. De store plateselskapene og radiostasjonene foretrakk ulike former for country, senere også rockabilly og andre sjangre. Men oldtime døde slett ikke ut. Mange oldtime-artister og -band var fortsatt aktive, selv om de kommersielle aktørene i musikkbransjen stort sett stilte seg likegyldig til den.
       Siden sist på 1950-tallet har kjente former for oldtime fått en viss renessanse. Clarence Ashley (1895-1967) hadde begynt å opptre alt i 1911 og tok en pause fra 1943 til 1960, men kom så tilbake og forble aktiv til sin død.

Gid Tanner og hans etterfølgere

En rekke artister og band har gått i Gid Tanners og Skillet Lickers' fotspor – bl.a. New Lost City Ramblers, stiftet 1958. Innen oldtime fantes og finnes en rekke søskenband og flere far-og-sønn-band, men også her står Gid Tanner i særklasse. I første omgang hadde han sin bror Arthur som medspiller, deretter sønnen Gordon Tanner. Sønnen dannet senere sitt eget band, Junior Skillet Lickers. Enda senere ble Gids sønnesønn Phil (som ikke må forveksles med sangeren Phil Tanner fra Wales) frontfigur i Skillet Lickers II. Også hans sønn og Gids oldebarn Levi Lowrey – en allsidig musiker – har spilt i eller med dette bandet, som nærmest spilte en slags bluegrass uten kontrabass, men med improvisasjoner. Men Gid Tanner og hans familieforetak er bare en liten del av de mange artistene og bandene som de siste tiårene har utfoldet seg bl.a. på oldtime-festivalene og andre steder.

Noen kjente oldtime-sanger

Mange oldtime-sanger synges og spiller den dag i dag. De kan fremføres i sin opprinnelige stil, iallfall tilnærmet. Men de finnes ofte akklimatisert i country og bluegrass – av og til også i andre sjangre. Noen ganger blir melodiene resirkulert med helt andre tekster; andre ganger er de blitt oversatt til andre språk, også norsk. Dette er noen av de mest kjente og populære oldtime-sangene.

Matty Groves/Shady Grove

Matty Groves eller Little Musgrave and Lady Barnard er en typisk morderballade: En mann kommer hjem og oppdager at kona står i med en fremmedkar – og dreper både kona og fremmedkaren. I noen av de mange variantene tar han til slutt sitt eget liv. Den er kjent fra de britiske øyer tilbake til 1600-tallet, og senere importert til USA. Den spilles spilles fortsatt i gamlelandet, iallfall delvis inspirert av folk-bølgen – f.eks. av Fairport Convention.
       Folques innspilling av folkevisen Skjøn Jomfru minner om Matty Groves og har også vært kalt en norsk oversettelse, men Folque sier selv at den stammer fra Tresfjord selv om gruppen har vært inspirert av Fairports innspilling.
        Hvorvidt Shady Grove faktisk er avledet fra Matty Groves, er omdiskuert. Iallfall er drapene erstattet med en forelskelse, selv om jeg-persjonen iallfall i én versjon spiller og drikker bort formuen sin. Én versjon av Shady Grove synges i D-moll og er til forveksling lik Matty Groves. Slik er den fremført av bl.a. Doc Watson og The Kingston Trio. Men noen har åpenbart ment at en mollstemt melodi ikke passer til å skildre et slikt bedårende vesen som Shady Grove. Melodien er fremført i bl.a. A.-dur og H-dur, under forskjellige navn og med litt forskjellig tekst, men ofte i høyt temp. Som Fly Around My Pretty Little Miss ble den innspilt i 1924 av Samantha Bumgarner (banjo, fele) og Eva Davis (gitar). Deres plateutgivelser regnes som de første med kvinnelige countryartister og var visstnok de første med 5-strengs banjo. Senere er sangen innspilt av bl.a. Frank Blevins and His Tar Hell Rattlers – en trio med fele, gitar og banjo fra North Carolina (1927) og Gid Tanner and His Skillet Lickers (1928). I 1933 fikk et «hot string band», Prairie Ramblers, utgitt en versjon hvor både melodien, Charles Hurts mandolaspill og et forrykende tempo foregrep Bill Monroe and The Blue Grass Boys, som fremførte Shady Grove en rekke ganger (første plateinnspilling i 1961) – i C-dur. Monroe spilte riktignok mandolin. Hans «High lonesome tenor» gav skildringen en intensitet som ingen har klart å kopiere. Andre bluegrass-artister – som The Darlings (= The Dillards) og Maggie Peterson, og Ricky Skaggs and Kentucky Thunder – har lagt seg nærmere de eldre dur-versjonene.
       Shady Grove har gitt navn til bl.a. bandet Shady Grove Ramblers og plateselskapet Grove Records, og en T-banestasjon i Washington.

Soldier's Joy

I 1785 skrev den berømte skotske dikter Robert Burns I am a son of Mars who have been in many wars, om en veteran som hadde fått amputert armer og ben. Melodien er trolig eldre. Den skal ha vært kjent i 1680-årene som Logan Waters, og som Soldier's Joy i 1781. Den stammer fra de britiske øyer, men fant senere veien til USA. I 1864 – under borgerkrigen – dukket den opp som en felelåt. Her var Soldier's Joy en eufemisme for en blanding av whiskey, øl og morfin (et stoff som ikke var kjent i 1781) som skulle lindre smerter. I sangen hadde en soldat fått amputert et ben og var altså ikke fullt så uheldig som Burns' veteran. På 1900-tallet var kanskje borgerkrigen kommet litt på avstand. I 1929 laget iallfall Gid Tanner And His Skillet Lickers en innspilling som virket frisk og munter. Også Pendleton Vandiver (1869–1832) – Bill Monroes kjære «Uncle Pen» – spilte Soldier's Joy, skal vi tro nevøen. Ingen lydopptak av Vandiver er kjent, men han sang og spilte fele ifølge nevøen. Monroe selv har spilt Soldier's Joy en rekke ganger, med den første plateinnspillingen i 1960 – og ved en av sine siste opptredender, Grass Fall 1994. Den er også spilt av Earl Scruggs, Doc Watson, Ricky Skaggs, Kentucky Thunder, Ragtime Annie og en rekke andre innen bluegrass og andre sjangre – ofte som instrumental.

Don't Let Your Deal Go Down Blues

Denne sangen finnes med flere melodier. Den ble berømt med innspillingen til Charlie Poole and the North Carolina Ramblers i 1925. Mens det skal ha vært 6000 platespillere i det sørøstlige USA, solgte den i 106 000 og ble gruppens største hit. Ifølge Pooles biograf Kinney Romer lærte Poole sangen av en svart gitarist i 1911, men kjente melodien fra før. Spillet i sangen kan være kortspillet Cooncan (av spansk Conquian), en slags rummy og er i så fall én av flere sanger om dette spillet.
       Gruppens største hit ble snart – i forskjellige versjoner – innspilt av mange andre, og fremført av enda flere. Tidlig ute var bl.a. legendariske Fiddlin' John Carson and his Virginia Reelers i 1927, og Gid Tanners medspiller Riley Puckett i 1929. Charlie Poole and the North Carolina Ramblers regnes også blant de fremste eksponentene for det som senere ble kalt pre-bluegrass eller proto-bluegrass. Sangen ble noe av en gjenganger innen bluegrass (som regel med navnet Don't Let Your Deal Go Down, uten Blues) – hos Flatt & Scruggs, Don Reno, Doc Watson, Earls of Leicester og en rekke andre. Også innen mer moderne country har den vært populær.

The Girl I loved in Sunny Tennessee

Denne tåredryppende balladen (også kjent som The Girl I left in Sunny Tennessee) ble skrevet i 1899 av Harry Braisted og Stanley Carter (= Frederick J. Redcliffe). Den ble spilt inn av J.J.Fisher alt i 1901. Kjent ble den først med innspillingen til Charlie Poole and The North Carolina Ramblers i 1925. De skrudde opp tempoet i forhold til eldre versjoner og fikk plass til fire av de fem kjente versene. Deres versjon kan virke frisk og munter, men temaet er det motsatte – begge deler er vanlig i sen oldtime: Jeg-personen reiser omsider tilbake til sin kjære Mary nede i Tennessee – men på stasjonen blir han møtt bare av Marys slektninger, ikke av kjæresten selv. Fra Marys mor får han vite at datteren er død. Navnet Mary og dødsårsaken kjennes bare fra 5. vers. Hun skulle redde en liten gutt som hadde gått gjennom isen. Hun reddet gutten, men skled på isen selv og omkom. Fra og med Poole ble sangen fremført av en rekke andre oldtime- og countryband. Den ble også – som mye annen oldtime – plukket opp og akklimatisert på bluegrass-scenen, kanskje via Wade Mainer i 1951
        I refrenget – også så sent som i Wade Mainers versjon – fantes strofen «I can hear the darkies singing». «Darkies» ble etter hvert regnet som rasistisk. Men f.eks. «I can hear the persons of African origin singing» ville passe dårlig med rytmen. Så drastiske endringer som i f.eks. Sangen om Vesla Hoa er likevel ikke funnet nødvendig. I stedet er «darkies» endret til andre tostavelsesuttrykk som «children», «people», «voices» eller «dark trees».

I Doc Walshs The Bulldog down in Sunny Tennesse kulminerer tragedien ved at den mannevonde bikkja jager elskeren helt ut av den solfylte delstaten.

       Alt i 1925 ble den lett parodiske versjonen The Bulldog Down in Sunny Tennessee skrevet av Doc Walsh og innspilt av The Carolina Tar Heels – i G-dur. Innen hjerte/smerte-sjangren var den uvanlig på flere måter. Jeg-personens kjæreste hadde rødt hår og fregner. I tillegg var tragedien ikke at kjæresten døde, men at hennes far ikke ønsket noe giftemål med denne elskeren – og dertil hadde en stor bulldog. Lydbildet der nede i sør ble dermed annerledes enn i originalen – hverken med «darkies» eller «dark trees», men «you could hear that bulldog growling». Den mannevonde bikkja jaget jeg-personen helt ut av den solrike delstaten.

Wildwood Flower

Originalen, I'll Twine 'Mid the Ringlets, ble skrevet i 1860 (eller 1859) og utgitt i Chicago. Den ble skrevet av Maud Irving (trolig et pseudonym – kanskje for J. William Van Namee, et spiritistisk medium), med melodi av M. J. P. Webster. De originale notearkene er ytterst sjeldne fordi forlagsbygningene gikk tapt ved bybrannen i 1871. I 1911 ble sanget beskrevet fra Kentucky og North Carolina som The Pale Amaranthus. Berømt ble den i 1928 da den som Wildwood Flower, med noen endringer i teksten, ble innspilt av The Carter Family. Dermed ble den en klassiker innen folk og country – og er innspilt av artister og grupper fra Bob Dylan til Flatt & Scruggs. Med nye familiemedlemmer har Carter Family selv innspilt Wildwood Flower en rekke ganger.
       I 1942 fikk Woody Guthrie utgitt en versjon med et tema nesten så langt fra vakre blomster som det går an å komme, nemlig om slagskipet Reuben James, som ble senket av tyske ubåter. Noe lignende kan sies om Jim Staffords Wildwood Weed, hvor amarant, liljer og roser er erstattet med Cannabis sativum.
       Wildwood Flower er også tittelen på et dikt av Simon Wright.

Polly Wolly Doodle

Dette er en frisk og fengende melodi – med litt tungegymnastikk, og typisk for repertoaret til Gid Tanner and the Skillet Lickers. Deres innspilling er fra 1928. Sangens eldste kjente skriftlige belegg er en studentsangbok ved Harvard i 1880, men den skal ha opphav i en slavesang og er i så fall eldre enn 1880. Stephen Foster (1828–64) er nevnt som forfatter, mens sangen ikke er med på en liste som sies å være komplett over sangene han skrev. Den stod på minstrel-showenes repertoar. Tittelen, Polly Wolly Doodle, har visstnok ingen skjult mening. Polly var et vanlig kvinnenavn blant slaver, iallfall mot slutten av slavetiden midt på 1800-tallet. Tre personer bar navnet i romanen Onkel Toms hytte.
       I 1935 ble sangen innspilt av barnestjernen Shirley Temple (1928–2014). Dermed ble den også populær som barnesang og er senere fremført av en rekke små artister. Ellers er den innspilt eller fremført av Carter Family (første gang i 1939) og en rekke andre.
       Melodien finnes med små variasjoner i teksten – men også med helt andre tekster, og da med færre stavelser enn i originalen. Velkjent også i Norge er Boney Ms Hooray! Hooray! It's a Holi-Holiday fra 1979.
       Lolly Wolly Doodle, en kjede som selger dame- og barneklær, har tatt navn etter sangen.

My Grandfather's Clock

Utdypende artikkel: My Grandfather's Clock

"Grand-Father's Clock" ble utgitt i 1876.

Denne ble skrevet av Henry Clay Work i 1876. Hovedtemaet er at bestefarsklokken lever og dør med bestefaren: Den anskaffes samme dag som han blir født og stanser når han dør etter 90 år. Betegnelsen Grandfather's clock, på norsk bestefarsklokke, skal stamme fra denne sangen. Den er en standardmelodi blant britiske brassband og collier band. Den er ikke minst blitt populær i bluegrass, hvor tempoet ofte er skrudd opp i forhold til originalen. Her kan se ut til at Don Reno med sitt banjospill og sin instrumentalversjon har dannet skole.
       Sangen er oversatt til flere språk. På norsk er melodien brukt flere ganger – bl.a. i en kristen sang som finnes i minst to varianter, uten relasjon til bestefarsklokker eller bestefedre. Sangen har også gitt opphav til diverse leketøy.