Tunguska-eksplosjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trær slått over ende av Tunguska-eksplosjonen. Fotografi fra Kuliks ekspedisjon i 1927
Leonid Kulik, russisk vitenskapsmann som først undersøkte Tunguska-eksplosjonen

Tunguska-eksplosjonen var en voldsom eksplosjon som fant sted nær elva Steinete Tunguska i det som nå er Krasnojarsk kraj i Russland, rundt 07:14.[1] (0:14 UTC, 7:02 lokal soltid[2]) den 30. juni 1908 (17. juni etter den julianske kalender, som var i bruk lokalt på den tid).[2]

Selv om årsaken til eksplosjonen er omdiskutert, så var den mest sannsynlig forårsaket av et stort meteoroide- eller komet-fragment som eksploderte i en høyde på 5–10 km over bakken. Forskjellige studier har gitt varierende estimater for størrelsen på objektet, men den alminnelige oppfatning er at det var noen titalls meter i diameter.[3]

Selv om objektet eksploderte i lufta og ikke traff jordoverflaten, så regnes hendelsen likevel som et kosmisk nedslag. Estimater for sprengkraften i eksplosjonen varierer fra 5 megatonn[4] til så mye som 30 megatonn[5] TNT, med 10–15 megatonn som det mest sannsynlige[5] - noe som omtrent tilsvarer den amerikanske Castle Bravo-prøvesprengningen i februar 1954, rundt 1 000 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben, og rundt en tredjedel av kraften til Tsar Bomba, den største atombomben som noensinne er detonert.[6] En eksplosjon av denne størrelsen er i stand til å ødelegge en stor by.[7] Eksplosjonen slo overende anslagsvis 80 millioner trær over et område på 2 150 km². Det er beregnet at jordskjelvet fra eksplosjonen ville ha målt 5,0 på Richterskalaen.

Tunguska-hendelsen antas å være det største nedslaget på land i Jordens nyere historie,[8] selv om tilsvarende store nedslag i fjerne havområder ikke ville blitt registrert før global satellittovervåkning ble etablert på 1960- og 1970-tallet.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tunguska-eksplosjonens omtrentlige beliggenhet i Sibir.

Rundt 07:17 lokal tid observerte innfødte evenker og russiske nybyggere i fjellandskapet nordvest for Bajkalsjøen en blålig lysstripe, nesten like sterk som Solen, som beveget seg over himmelen. Rundt 10 minutter senere kom et sterkt lysglimt og en lyd som lignet artilleriild. Øyenvitner som var nærmere eksplosjonen rapporterte at lydkilden beveget seg fra øst mot nord. Lydene ble fulgt av en sjokkbølge som slo folk overende og knuste vinduer hundrevis av kilometer unna. De fleste øyenvitnene rapporterte bare lydene og rystelsene, og ikke selve eksplosjonen. Øyenvitneskildringene varierer også med hensyn til rekkefølgen og varigheten av de forskjellige hendelsene.

Eksplosjonen ble registrert ved seismiske stasjoner over hele Eurasia. Sjokkbølgen ville enkelte steder tilsvart et jordskjelv på 5,0 på Richterskalaen (som dog ikke ble utviklet før i 1935). Den lagde også svingninger i lufttrykket som var kraftige nok til å påvises i Storbritannia. I løpet av de påfølgende ukene var kveldshimmelen så sterkt opplyst at man kunne lese i lyset fra den, på grunn av støvpartikler som ble spredt i stratosfæren av eksplosjonen. I USA observerte både Smithsonian astrofysiske observatorium og Mount Wilson-observatoriet en reduksjon i atmosfærisk sikt som varte i flere måneder, også på grunn av svevende støv.

Utvalgte øyenvitneskildringer[rediger | rediger kilde]

«Rundt frokosttid satt jeg ved huset mitt i handelsposten Vanavara (65 kilometer sør for eksplosjonen), vendt mot nord. [...] Plutselig så jeg at direkte mot nord, over Onkouls Tunguskavei, ble himmelen delt i to, og ild kom til syne høyt og vidt over skogen (som Semenov viste, rundt 50 grader opp – ekspedisjonens notat). Riften på himmelen ble større, og hele nordsiden var dekt av ild. I det øyeblikket ble jeg så varm at jeg ikke kunne tåle det, det var som om skjorta mi hadde tatt fyr; fra nordsiden, hvor ilden var, kom sterk varme. Jeg ville bare rive av meg skjorta og hive den vekk, men så klappet himmelen sammen igjen, og det hørtes et sterkt drønn, og jeg ble kastet et par meter til side. Jeg ble fra meg et øyeblikk, men så kom kona løpende og ledet meg til huset. Etter dette kom det sånn en støy, som steiner som falt eller kanoner som skjøt, jorden skalv, og da jeg var på bakken presset jeg hodet ned av frykt for at det ville bli knust av steiner. Da himmelen åpnet seg raste glovarme vinder mellom husene, som fra kanoner, og de etterlot spor i bakken som stier og og ødela noen avlinger. Senere så vi at mange vinduer var knust, og i låven var en del av jernlåsen revet over.»

  • Vitnemål fra Tsjutsjan av Sjanjagirstammen, nedskrevet av I.M.Suslov i 1926.[10]

«Jeg hadde en hytte ved elva sammen med min bror Tsjekaren. Vi lå og sov. Plutselig våknet vi begge samtidig. Noen dyttet på oss. Vi hørte sus og merket sterk vind. Tsjekaren sa «Kan du høre alle fuglene som flyr over oss?» Vi var begge i hytta, og kunne ikke se hva som foregikk utenfor. Plutselig ble jeg dyttet igjen, denne gang så hardt at jeg falt inn i ilden. Jeg ble redd. Tsjekaren ble også redd. Vi begynte å rope på far, mor, bror, men ingen svarte. Det var bråk utenfor hytta, og vi hørte trær som falt. Tsjekaren og jeg kom oss ut av soveposene og ville løpe ut, men så kom tordenet. Dette var det første tordenet. Jorden begynte å bevege seg og steiner og vind traff hytta vår og slo den over ende. Jeg ble presset ned av stokker men hodet mitt var fritt. Da så jeg et under: trærne falt, grenene tok fyr, det ble veldig lyst, hvordan kan jeg si dette, som om det var en andre sol, øynene mine gjorde vondt og jeg lukket dem endog igjen. Det var som det russerne kaller lyn. Og straks etter var det et andre tordenslag. Dette var det andre torden. Det var en solfylt morgen, det var ingen skyer, solen skinte klart som vanlig, og plutselig kom det en til!

Tsjekaren og jeg hadde litt vanskeligheter med å komme oss ut fra restene av hytta vår. Da så vi at over oss, men på et annet sted, var det et lysglimt til, og det kom larmende torden. Dette var det tredje tordenslaget. Vinden kom igjen og slo oss over ende, mot de nedfalne trærne.

Vi så på de falte trærne, så tretoppene bli brekt av, så brannene. Plutselig ropte Tsjekaren «Se opp» og pekte med handa. Jeg så i den retningen og så enda et lysglimt og det laget enda et tordenskrall. Men lyden var mindre enn før. Dette var det fjerde torden, som vanlig torden.

Jeg husker nå at det var et torden til, men det var lite og et sted langt unna, der hvor sola drar for å sove.»

«Den 17. juni, rundt 9 om morgenen, observerte vi et uvanlig naturfenomen. I landsbyen Nordre Karelinskij (200 verst nord for Kirensk) så bøndene mot nordvest, ganske høyt over horisonten, et merkelig skarpt lysende (umulig å se på) blåhvitt himmellegeme, som i 10 minutter beveget seg nedover. Legemet så ut som et «rør», dvs. en sylinder. Det var en skyfri himmel, kun en liten mørk sks ble sett i samme retning som det lysende legemet. Det var varmt og tørt. Etterhvert som legemet nærmet seg bakken (skogen) lot det til å bli uskarpt, og ble så til en gigantisk svulmende sky av svart røyk, og det ble hørt et høyt dunder, som om store steiner falt, eller artilleri ble avfyrt. Alle bygningene ristet. Samtidig begynte skyen å gi fra seg flammer av uviss fasong. Alle landsbyens beboere ble slått av panikk og løp ut i gatene, kvinner skrek og trodde det var verdens ende. Forfatteren av disse linjene var i skogen rundt 6 verst nord for Kirensk, og hørte mot nordøst en lyd som av en slags artilleriild, som ble gjentatt hvert 15. minutt minst 10 ganger. I Kirensk ristet nordøstvendte vinduer i enkelte bygninger .»

«Da meteoritten falt ble det observert sterke rystelser i bakken, og nær landsbyen Lovat i Kansk ujezd ble det hørt to kraftige eksplosjoner, som fra grovkalibret artilleri.»

«Landsbyen Kezjemskoje. Den 17. ble det observert en uvanlig atmosfærisk hendelse. Kl. 07:43 ble det hørt en lyd som av sterk vind. Like etterpå hørtes et fryktelig drønn, fulgt av et jordskjelv som bokstavelig talt ristet bygningene, som om de ble truffet av en stor tømmerstokk eller en stor stein. Det første drønnet ble etterfulgt av et til, og deretter et tredje. Deretter – i mellomrommet mellom det første og tredje drønnet, kom en uvanlig underjordisk risting, som en jernbane hvor dusinvis av tog passerer samtidig. Deretter ble det i 5 til 6 minutter hørt noe nøyaktig som artilleriild: 50 – 60 salver i korte, like intervaller, som gradvis ble svakere. Etter 1,5 – 2 minutter etter en av «salvene» ble det hørt ytterligere seks drønn, som om en kanon ble avfyrt, men hver for seg, høyt, og fulgt av rystelser. Himmelen så først ut til å være klar. Det var ingen vind og ingen skyer. Men ved nærmere inspeksjon i nord, dvs. hvor de fleste drønnene ble hørt fra, ble det nær horisonten observert en slags askeaktig sky, som etterhvert ble mindre og mere gjennomsiktig, og som sannsynligvis rundt 2-3 tiden om ettermiddagen forsvant helt.»

Historie[rediger | rediger kilde]

Foto fra Det sovjetiske vitenskapsakademis ekspedisjon i 1927, ledet av Leonid Kulik.
Sovjetisk frimerke om Tunguska-eksplosjonen, med meteoritten og Leonid Kulik

Det var lite vitenskapelig interesse omkring nedslaget på den tid, muligens på grunn av Tunguska-regionens isolerte beliggenhet. Hvis det var noen tidlige ekspedisjoner til stedet i det hele tatt så er nedtegnelsene sannsynligvis gått tapt i løpet av de påfølgende kaotiske årene i Russland, med første verdenskrig, den russiske revolusjon og den russiske borgerkrig.

Den første registrerte ekspedisjonen kom til åstedet mer enn et tiår etter hendelsen. I 1921 besøkte den russiske mineralogen Leonid Kulik nedslagsfeltet til elva Steinete Tunguska, som en del av en undersøkelse for Det sovjetiske vitenskapsakademi. På bakgrunn av lokale redegjørelser trakk han den slutning at eksplosjonen var forårsaket av et nedslag av en gigantisk meteoritt. Han overtalte den sovjetiske regjeringen til å finansiere en ekspedisjon til Tunguska-regionen, basert på et prospekt om at jern fra meteoritten kunne berges for den sovjetiske industrien.

Kuliks ekspedisjon kom fram til stedet i 1927. Til sin overraskelse fant de intet krater. De fant i stedet en region med svidde trær, rundt 50 kilometer i diameter. Ved nullpunktet var det noen trær som merkelig nok fortsatt sto oppreist, men med greiner og bark revet av. De som var lengre unna var slått over ende i retning bort fra senteret.

Over de neste ti årene var det ytterligere tre ekspedisjoner til området. Kulik fant et lite gryteformet myrhull som han trodde kunne være krateret, men etter en arbeidskrevende drenering av myra fant han gamle trestumper på bunnen, noe som utelukket muligheten for at det var et krater. I 1938 ordnet Kulik med en luftfoto-undersøkelse av området,[14] som viste at hendelsen hadde slått trær over ende i et enormt sommerfuglformet mønster. Til tross for de omfattende ødeleggelsene ble det ikke funnet noe krater.

Ekspedisjoner som ble sendt til området på 1950- og 1960-tallet fant mikroskopiske kuler av silikat og magnetitt i prøver av jordsmonnet. Lignende kuler ble antatt å finnes i de felte trærne, men de kunne ikke påvises med datidens metoder. Senere ekspedisjoner fant imidlertid slike kuler i sevjen fra trærne. Kjemisk analyse viste at kulene hadde høyt innhold av nikkel i forhold til jern, noe som også er tilfelle i meteoritter, og konklusjonen var at de var av utenomjordisk opprinnelse. Konsentrasjonen av kulene i forskjellige regioner av jordsmonnet ble også funnet å være i samsvar med den forventede fordelingen fra en luftsprengt meteoritt.[15] Senere studier av kulene fant uvanlige fordelinger av flere andre metaller i forhold til omgivelsene, noe som også ble sett som bevis for en utenomjordisk opprinnelse.[16]

Kjemisk analyse av torvmyrer i området viste også mange avvik som ble sett på som samsvarende med et nedslag. Isotopsignaturene til stabile karbon-, hydrogen- og nitrogenisotoper i myrlagene fra 1908 ble funnet å ikke være i samsvar med hva som ble målt i de nærliggende lagene over og under. Regionen hvor myrene med de avvikende signaturene lå inneholdt også en uvanlig høy mengde iridium, lignende iridiumlaget som er funnet i K/T-grensen. Disse uvanlige mengdene antas å være resultatet av nedfall fra meteoritten som er blitt avsatt i myrene. Nitrogenet antas å ha blitt avsatt som sur nedbør, et forventet nedfall fra eksplosjonen.[16][17][18]

Tunguska-objektet[rediger | rediger kilde]

Luftsprengt meteoroide[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over område påvirket av Tunguska-eksplosjonen

Blant vitenskapsfolk er den ledende forklaringen på eksplosjonen en luftsprengning av en meteoroide 6–10 kilometer over jordoverflaten.

Meteoroider kommer inn i Jordens atmosfære fra verdensrommet hver eneste dag, vanligvis med en hastighet på mer enn 10 kilometer per sekund. De fleste er små, men fra tid til annen kommer det en større. Varmen som genereres av kompresjonen av lufta foran meteoroiden når den farer gjennom atmosfæren er kolossal, og de fleste brenner opp eller eksploderer før de når bakken. Fra andre halvdel av 1900-tallet har nøye overvåkning av Jordens atmosfære ført til oppdagelsen av at slike meteoroide-luftsprengninger finner sted ganske ofte. En stein-meteoroide på rundt 10 meter i diameter kan lage en eksplosjon på rundt 20 kilotonn, som tilsvarer Fat Man-bomben som ble sluppet over Nagasaki, og data fra U.S. Air Force indikerer at slike eksplosjoner finner sted i den øvre atmosfæren mer enn en gang hvert år. Tunguska-lignende hendelser i megatonn-klassen er mye sjeldnere. Eugene Shoemaker estimerte at slike hendelser finner sted rundt en gang hvert 300. år.

Eksplosjonsmønstre[rediger | rediger kilde]

Eksplosjonens virkning på trær nær nullpunktet ble gjenskapt under kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren på 1950- og 1960-tallet. Virkningene er forårsaket av sjokkbølgen som følger store eksplosjoner. Trær direkte under eksplosjonen får kvister og bark revet av ettersom sjokkbølgen beveger seg vertikalt nedover, mens trær lengre unna blir slått over ende fordi sjokkbølgen er nærmere horisontal når den treffer dem.

Sovjetiske eksperimenter som ble utført på midten av 1960-tallet, med modellskoger (laget av fyrstikker) og små eksplosive ladninger som ble ført frem på kabler, lagde sommerfugl-formede eksplosjonsmønstre bemerkelsesverdig lik mønsteret som ble funnet i Tunguska. Eksperimentene antydet at objektet hadde kommet inn i en vinkel på 30 grader i forhold til bakken og 115 grader fra nord og hadde eksplodert i luften.[trenger referanse]

Asteroide eller komet?[rediger | rediger kilde]

Sammensetningen av Tunguska-meteroritten er fortsatt gjenstand for diskusjon. I 1930 foreslo den britiske astronomen F.J.W. Whipple at himmellegemet som traff Tunguska var en liten komet. En komet-meteoritt, som hovedsakelig består av is og støv, kunne ha blitt fullstendig fordampet av sammenstøtet med Jordens atmosfære, uten å etterlate seg noen spor. Komethypotesen ble også understøttet av de glødende himlene (eller «himmelglød» og «opplyste netter») som ble observert over hele Europa i dagevis etter sammenstøtet, som muligens kunne forklares med støv og is som hadde blitt spredt fra kometens hale over den øvre atmosfæren.[5] Komethypotesen oppnådde innen 1960-tallet generell aksept blant sovjetiske Tunguska-forskere.[5]

I 1978 foreslo den slovakiske astronomen Ľubor Kresák at objektet var et fragment av den kortperiodiske kometen Encke, som er ansvarlig for meteorsvermen Beta Tauridene. Tunguska-hendelsen sammenfalt med en topp i den svermen,[19] og den omtrentlige banen til Tunguska-meteoritten er konsistent med hva som ville forventes fra et slikt fragment.[5] Det er nå kjent at himmellegemer av denne typen eksploderer med hyppige intervaller fra titalls til hundrevis av kilometer over bakken. Militære satellitter har observert disse eksplosjonene i mange tiår.[20]

I 1983 publiserte astronomen Zdeněk Sekanina et papir som kritiserte komethypotesen. Han påpekte at et himmellegeme som består av kometmateriale, og som farer gjennom atmosfæren langs en så lav bane skulle ha gått i oppløsning, mens Tunguska-objektet åpenbart forble intakt ned i den lavere atmosfæren. Sekanina argumenterte at bevismaterialet pekte mot et tett, steinaktig objekt, sannsynligvis en asteroide. Denne hypotesen ble videre styrket i 2001, da Farinella, Foschini, et al. gav ut en studie som mente at objektet hadde kommet fra retning av asteroidebeltet.

Forkjemperne for komethypotesen har foreslått at objektet var en utdødd komet med en steinete kjerne som lot den trenge inn i atmosfæren.

Det viktigste problemet med asteroidehypotesen er at et steinete objekt burde ha laget et stort krater der det traff bakken, men intet slik krater er funnet. Det har blitt hypotetisert at asteroidens passasje gjennom atmosfæren gjorde at trykk og temperaturer bygget seg opp til et punkt hvor asteroiden plutselig disintegrerte i en enorm eksplosjon. Ødeleggelsen ville måtte ha vært så fullstendig at ingen rester av betydelig størrelse var igjen, og materialet som ble spredt i den øvre atmosfæren under eksplosjonen ville ha forårsaket glødende himler. Modeller som ble publisert i 1993 foreslo at steinlegemet ville vært rundt 60 meter i diameter, med fysiske egenskaper et sted mellom en ordinær chondritt og en karbonholdig chondritt.

Christopher Chyba og andre har foreslått en prosess hvorigjennom en steinmeteoritt kunne ha vist samme opptreden som Tunguska-meteoritten. Modellene deres viser at når kreftene som motstår et himmellegemes nedstigning blir større enn kreftene som holder det sammen, så blir det sprengt i stykker, og frigir nesten all sin energi på en gang. Resultatet er intet krater, og ødeleggelser spredt over et relativt stort område, hvor alle skadevirkningene er fra trykk og varme.

I løpet av 1990-tallet hentet italienske forskere ut kvae fra kjernen av trær i nedslagsområdet, for å undersøke fangede partikler som var tilstede under 1908-hendelsen. De fant høye verdier av materiale som vanligvis finnes i steinasteroider men sjelden blir funnet i kometer.[21][22]

Tsjekosjøen[rediger | rediger kilde]

Se også: Tsjekosjøen

I juni 2007 ble det gjort kjent at forskere fra Universitetet i Bologna hadde identifisert en innsjø i Tunguska-regionen som et mulig nedslagskrater fra hendelsen. De bestrider ikke at Tunguska-legemet eksploderte i luften, men mener at et meterstort fragment overlevde eksplosjonen og traff bakken. Tsjekosjøen er en liten skålformet innsjø rundt 8 kilometer nord-nordvest for hyposenteret.[23] Hypotesen er blitt bestridt av andre spesialister på nedslagskratere.[24] En undersøkelse i 1961 hadde avvist en nyere opprinnelse for Tsjekosjøen, da den viste tilstedeværelse av et mange meter tykt lag av siltavleiringer på innsjøbunnen, noe som indikerer en alder på minst 5000 år,[15] men nyere forskning viser at bare en meter eller så av sedimentlaget på innsjøbunnen er «normal innsjø-sedimentering», en dybde som indikerer en mye yngre innsjø på rundt 100 år.[25] Akustiske ekkoundersøkelser av bunnen på innsjøen viser at den ligger i en konisk formet senkning, som samsvarer med et nedslagskrater. Dessuten peker innsjøens lengdeakse mot episenteret for Tunguska-eksplosjonen, rundt 7 km unna.[26] Magnetiske undersøkelser indikerer også et tett objekt, muligens en meterstor steinklump, under sjøens dypeste punkt, som kan være et meteorittfragment.[26] Arbeid pågår fremdeles ved Tsjekosjøen for å bestemme dens opprinnelse.[27]

Spekulative hypoteser[rediger | rediger kilde]

Den vitenskapelige forståelsen av hvordan meteoritter oppførte seg i Jordens atmosfære var mye mer sparsommelig på de første tiårene av 1900-tallet. På grunn av denne mangelen på kunnskap, så vel som av mangelen på vitenskapelige data grunnet sovjetisk hemmelighold under den kalde krigen, har det dukket opp svært mange andre hypoteser rundt Tunguska-eksplosjonen. Ingen av disse hypotesene er imidlertid akseptert av det vitenskapelige samfunn.

Verdens ende?[rediger | rediger kilde]

«Den kanskje aller tidligste, alminnelig utbredte, teorien om Tunguska-eksplosjonen var at verden var i ferd med å gå under. Men etterhvert som minuttene gikk ble denne teorien droppet til fordel for andre, mindre endelige teorier, og i dag er det svært vanskelig å finne noen som virkelig tror at verden gikk under på morgenen den 30. juni 1908...»[28]

Iflølge G. K. Kulesj, leder for Kirensk Meteorologiske Stasjon:[29] «Bøndene i landsbyen [Korelina] var så lamslått av hendelsene at de sendte en deputasjon til byen til den lokale erkepresten for å spørre om verdens ende var i ferd med å begynne, [og] hvordan de forberedte seg på den i Kirensk.»

Naturlig H-bombe[rediger | rediger kilde]

I 1989 foreslo D'Alessio og Harms at noe av deuteriumet i en komet som entret Jordens atmosfære kunne ha gjennomgått en kjernefysisk fusjon,[30] og etterlatt en distinkt signatur i form av karbon-14. De konkluderte imidlertid med at enhver frigjøring av kjernefysisk energi ville ha vært praktisk talt neglisjerbar. Uavhengig av dette foreslo César Sirvent i 1990 at en deuteriumkomet, dvs. en komet med en unormalt høy konsentrasjon av deuterium, kunne ha eksplodert som en naturlig hydrogenbombe, og gjennom dette utviklet mesteparten av den frigjorte energien. Rekkefølgen ville ha vært først en mekanisk eller kinetisk eksplosjon, som så ville ha utløst en kjernefysisk reaksjon. Disse hypotesene er imidlertid uforenlige med vår kunnskap både om sammensetningen av kometer og om de temperaturene og trykkforholdene som kreves for å sette i gang en kjernefysisk fusjon.[31] Studier har også vist at konsentrasjonen av radioaktive isotoper i området ved Tunguska-eksplosjonen ikke samsvarer med det som kan forventes etter en kjernefysisk eksplosjon, hverken fusjon eller fisjon.[16]

Svart hull[rediger | rediger kilde]

I 1973 foreslo Albert A. Jackson og Michael P. Ryan, fysikere ved University of Texas, at Tunguska-hendelsen ble forårsaket av et «lite» (rundt 1020 g til 1022 g) svart hull som passerte gjennom Jorden.[32] Denne hypotesen svikter imidlertid ved at det ikke var noen såkalt «utgangshendelse» — en eksplosjon nummer to som ville ha oppstått når det svarte hullet, etter å ha boret seg gjennom Jorden, skjøt ut på den andre siden på vei tilbake til verdensrommet. Dette skulle i så fall ha foregått i Sørishavet, rundt 10 grader vest for Drakestredet. Det var heller ikke noen sammenhengene seismiske forstyrrelser, som ville ha oppstått langs det svarte hullets bane gjennom mantelen.

Antimaterie[rediger | rediger kilde]

I 1965 foreslo Cowan, Atluri og Libby at Tunguska-eksplosjonen kunne vært forårsaket av tillintetgjørelsen av en bit antimaterie som falt ned fra verdensrommet.[33] Imidlertid, som tilfellet også er med andre hypoteser beskrevet i dette kapitelet, så forklarer ikke denne hypotesen mineralrestene som er funnet i eksplosjonsområdet. Dessuten finnes det intet belegg i astronomiske observasjoner for at slike antimateriebiter eksisterer i vår region av universet. Hvis slike objekter fantes ville de hele tiden produsere kraftige gammastråler på grunn av tillintetgjørelse mot interstellar materie, men slike gammastråler er ikke blitt observert.

UFO-styrt[rediger | rediger kilde]

Forskjellige UFO-entusiaster har hevdet at Tunguska-hendelsen var resultatet av et eksploderende fremmed romskip, eller endog et våpen fra et slikt romskip, detonert for «å berge Jorden fra en overhengende fare». Disse påstandene ser ut til å ha sin opprinnelse i en science fiction-historie av den sovjetiske ingeniøren Aleksander Kazantsev fra 1946, hvor et atomdrevet romskip fra Mars, på jakt etter ferskvann fra Baikalsjøen, eksploderte i atmosfæren. Denne historien var inspirert av Kazantsevs besøk til Hiroshima i slutten av 1945.

Mange hendelser i Kazantsevs historie ble senere blandet sammen med hva som faktisk skjedde i Tunguska. Hypotesen om den atomdrevne UFO ble tatt i bruk av TV drama-kritikerne Thomas Atkins og John Baxter i deres bok The Fire Came By (1976). TV-serien The Secret KGB UFO Files (Phenomenon: The Lost Archives), sendt på TNT i 1998, refererte til Tunguska-hendelsen som «den russiske Roswell-hendelsen», og hevdet at rester av en styrtet UFO var blitt funnet på stedet for eksplosjonen. I 2004 påsto en gruppe fra Tunguska Space Phenomenon Public State Fund at de hadde funnet vrakdeler fra et fremmed romskip på åstedet.[34]

Forkjemperne for denne hypotesen har imidlertid aldri vært i stand til å fremlegge noe signifikant bevismateriale for sine påstander. Det skal også bemerkes at Tunguska ligger i banen for utskytninger fra Bajkonur kosmodrom og deler fra russiske romfartøyer har flere ganger falt ned i området. Mest kjent er den mislykkede femte prøveutskytningen av Vostok den 22. desember 1960. Nyttelasten landet nær nullpunktet for Tunguska-eksplosjonen, og et ingeniørteam ble sendt dit for å berge kapselen og dens to sovjetiske romhunder (som overlevde).[trenger referanse]

Geofysiske hypoteser[rediger | rediger kilde]

Astrofysikeren Wolfgang Kundt har foreslått at Tunguska-hendelsen ble forårsaket av et plutselig utslipp og påfølgende eksplosjon av 10 millioner tonn naturgass fra jordskorpen.[35][36] Den lignende Verneskudd-hypotesen har også blitt foreslått som en mulig årsak til eksplosjonen i Tunguska.[37]

Lignende hendelser[rediger | rediger kilde]

Tunguska-eksplosjonen er den kraftigste, men ikke den eneste, betydelige meteoritt-lufteksplosjonen i nyere historie. I tabellen under er det listet opp et utvalg av lignende hendelser. Listen er ufullstendig, ettersom beregning av meteoritters sprengkraft er av relativt ny dato:

Tidspunkt for hendelse Sted Sprengkraft Eksplosjonens høyde Merknader
30. juni 1908 60 kilometer vestnordvest for Vanavara, på 60°53'09"N, 101°53'40"E (Kundt, 2003) i Krasnojarsk kraj, Russland 10–15 Mt 8,5 km Tunguska-eksplosjonen
13. august 1930 Ved Curuçá-elva, Amazonas, Brasil 0,1-1,0 Mt
12. februar 1947 Sikhote-Alin i Primorskij kraj, Russland Sikhote-Alinmeteoritten
31. mai 1965 Sørøst-Canada 600 t 13 km 1g materiale fra meteoritten funnet
17. september 1966 Lake Huron, Michigan, USA 600 t 13 km Intet materiale fra meteoritten funnet
5. februar 1967 Vilna, Alberta, Canada 600 t 13 km To veldig små fragmenter funnet - 48 mg og 94 mg.

Lagret ved University of Alberta i Edmonton.[38]

22. september 1979 Det sørlige Atlanterhavet 2 kt Vela-episoden
19. januar 1993 Lugo, Nord-Italia > 10 kt
18. januar 1994 Cando, Spania
6. juni 2002 Middelhavet mellom Libya og Hellas 26 kt
25. september 2002 Bodajbo, Irkutsk oblast, Russland 0,5 – 5 kt Vitim-hendelsen
15. februar 2013 Tsjeljabinsk i Russland 500 kt 30-50 km Meteorittnedslaget i Russland i 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ P. Farinella, L. Foschini, Ch. Froeschlé, R. Gonczi, T. J. Jopek, G. Longo, P. Michel Probable asteroidal origin of the Tunguska Cosmic Body
  2. ^ a b Trayner, C. Perplexities of the Tunguska meteorite
  3. ^ Lyne, J.E., Tauber, M. The Tunguska Event
  4. ^ «Sandia supercomputers offer new explanation of Tunguska disaster». Sandia National Laboratories. 17. desember 2007. Besøkt 31. juli 2008. 
  5. ^ a b c d e Shoemaker, Eugene (1983), «Asteroid and Comet Bombardment of the Earth», Annual Review of Earth and Planetary Sciences (US Geological Survey, Flagstaff, Arizona: Annual Review of Earth and Planetary Sciences) 11: 461, DOI:10.1146/annurev.ea.11.050183.002333, http://arjournals.annualreviews.org/doi/abs/10.1146/annurev.ea.11.050183.002333?prevSearch=Tunguska 
  6. ^ Verma (2005), p1.
  7. ^ Longo, Giuseppe (2007), «18», i: Bobrowsky, Peter T.; Rickman, Hans, Comet/Asteroid Impacts and Human Society, An Interdisciplinary Approach, Berlin Heidelberg New York: Springer-Verlag, ss. 303–330, ISBN 3-540-32709-6, http://www-th.bo.infn.it/tunguska/Asteroids-Chapter-18.pdf 
  8. ^ APOD: 2007 November 14 – Tunguska: The Largest Recent Impact Event
  9. ^ N. V. Vasiliev, A. F. Kovalevskij, S. A. Razin, L. E. Epiktetova (1981). Eyewitness accounts of Tunguska (Crash)., Section 6, Item 4
  10. ^ Vasiliev, Section 5
  11. ^ Vasiliev, Section 1, Item 2
  12. ^ Vasiliev, Section 1, Item 3
  13. ^ Vasiliev, Section 1, Item 5
  14. ^ Longo G. «The 1938 aerophotosurvey». Besøkt 1. august 2008. 
  15. ^ a b Florenskiy, K P (1963). «Preliminary results from the 1961 combined Tunguska meteorite expedition». Meteoritica, 13. Besøkt 1. august 2008. 
  16. ^ a b c Kolesnikov et al. Finding of probable Tunguska Cosmic Body material: isotopic anomalies of carbon and hydrogen in peat, Planetary and Space Science, Volume 47, Issues 6-7, June 1, 1999, Pages 905-916
  17. ^ Hou et al. Discovery of iridium and other element anomalies near the 1908 Tunguska explosion site, Planetary and Space Science, Volume 46, Issues 2-3, February-March 1998, Pages 179-188
  18. ^ Kolesnikov et al. Isotopic anomaly in peat nitrogen is a probable trace of acid rains caused by 1908 Tunguska bolide, Planetary and Space Science, Volume 46, Issues 2-3, February-March 1998, Pages 163-167
  19. ^ «The Tunguska object - A fragment of Comet Encke». Astronomical Institutes of Czechoslovakia. Besøkt 5. august 2008. 
  20. ^ Nemtchinov, I.V.; C. Jacobs and E. Tagliaferri (1997). «Analysis of Satellite Observations of Large Meteoroid Impacts». Annals of the New York Academy of Sciences, 822, s. 303–317. 
  21. ^ Longo, G.; Serra R., Cecchini S. and Galli M., (1994). «Search for microremnants of the Tunguska Cosmic Body». Planetary and Space Science (UK: Elsevier Science Ltd), 42 (2), s. 163–177. 
  22. ^ Serra, R.; Cecchini S. and Galli M, and Longo G. (1994). «Experimental hints on the fragmentation of the Tunguska cosmic body». Planetary and Space Science (UK: Elsevier Science Ltd), 42 (9), s. 777–783. 
  23. ^ «A possible impact crater for the 1908 Tunguska Event», Fysikkavdelingen, Universitetet i Bologna
  24. ^ Rincon Paul (2007) «Team makes Tunguska crater claim», BBC (2007-06-27)
  25. ^ Gasperini, L. et al (April 2008). «Reply - Lake Cheko and the Tunguska Event: impact or non-impact?». Terra Nova, 20 (2), s. 169–172. doi:10.1111/j.1365-3121.2008.00792.x. Besøkt 1. august 2008. 
  26. ^ a b Gasperini, L. et al (June 2008). «The Tunguska Mystery». Scientific American, s. 80–86. Besøkt 1. august 2008. 
  27. ^ «Crater From 1908 Russian Space Impact Found, Team Says»
  28. ^ K. Zahnle, Nature 383, 674-75 (1996)
  29. ^ Sitert i N. V. Vasilyev et al., Pokazaniya Ochevidtsev Tungusskogo Padeniya (Testimony of Eyewitnesses to the Tunguska Impact), VINITI (1981), tilgjengelig online på http://olkhov.narod.ru/tungwitn1.htm eller på http://tunguska.tsc.ru/ru/science/1/0. Dokumentet er på russisk, men en engelsk oversettelse av hele Kulesj' rapport er å finne på http://www.vurdalak.com/tunguska/witness/kulesh_gk.htm.
  30. ^ The nuclear and aerial dynamics of the Tunguska Event
  31. ^ Universiteit Leiden - "Making a comet nucleus" - By Greenberg, J.M. 1998
  32. ^ «Was the Tungus Event due to a Black Hole?» Nature, vol. 245, 14. september 1973, pp. 88-89.
  33. ^ Cowan, C., Atluri, C. R. & Libby, Possible Anti-Matter Content of the Tunguska Meteor of 1908. Nature 206, 861 - 865 (29. mai 1965); doi:10.1038/206861a0
  34. ^ SPACE.com – «Russian Alien Spaceship Claims Raise Eyebrows, Skepticism»
  35. ^ Choi, Charles Q., Massive Tunguska Blast Still Unsolved 100 Years Later, Fox News, 1. juli 2008
  36. ^ 100 years on, mystery shrouds massive 'cosmic impact' in Russia, Agence France-Presse, 28. juni 2008
  37. ^ Morgan et al, «Contemporaneous mass extinctions, continental flood basalts, and ‘impact signals’: are mantle plume-induced lithospheric gas explosions the causal link?», Earth and Planetary Science Letters 217, 15. januar 2004
  38. ^ Vilna

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 60°55′N 101°57′Ø