Trinitrotoluen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Trinitrotoluen (TNT eller Trotyl) er gulaktige, faste, organiske krystaller som er høyeksplosive og giftige. Den korrekte kjemiske betegnelsen er 2,4,6-trinitrotoluen. Kjemisk formel er C6H2(NO2)3CH3.

Sprengstoffet er tilnærmet uoppløselig i vann. Det er mye brukt som militært sprengstoff på grunn av lav sensitivitet og høy lagrings-stabilitet. Det brukes som målestokk for å sammenligne forskjellige sprengstoffers styrke. TNT har oksygen-underskudd, og blandes derfor ofte med andre typer sprengstoff for å få en positiv oksygen-balanse. En blanding av TNT og ammoniumnitrat (Amatol) er mye brukt som militært sprengstoff, og har høyere styrke enn ren TNT.

Ren TNT produserer svart røyk når det detonerer. Den svarte røyken er et kjennetegn på at sprengstoffet har en negativ oksygen-balanse. Negativ oksygen- balanse betyr at molekyl strukturen til TNT ikke inneholder nok oksygen for å oksydere karbon atomene fullstendig til karbondioksid.

TNT må ikke forveksles med dynamitt som inneholder sprengstoffet glyserolnitrat (nitroglyserin). TNT har et energiinnhold på 4,7 MJ per kilo. Det har en detonasjonshastighet på 6900 m/sek. Smeltepunkt er 80 °C. Kokepunkt er 295 grader C.

I industriell skala produseres TNT ved nitrering av toluen med en blanding av konsentrert salpetersyre og svovelsyre i 3 steg. Først produseres mononitrotoluen, deretter dinitrotoluen og til slutt trinitrotoluen. Salpetersyren forbrukes fullstendig i denne prosessen, mens svovelsyren konsentreres opp på nytt og resirkuleres. I laboratoriet kan TNT produseres i en forenklet 2-stegs prosess.

Historie[rediger | rediger kilde]

Trinitrotoluen ble fremstilt for første gang i 1863 av den tyske kjemikeren Julius Wilbrand. Til å begynne med ble det bare brukt som fargestoff. Det ble faktisk ikke klassifisert som sprengstoff før i 1910 av britiske myndigheter på grunn av den lave sensitiviteten. Det tyske forsvaret adopterte TNT som sprengstoff-fylling i artilleri-granater i 1902. Det britiske forsvaret adopterte TNT i 1907.

I 1917 satte britisk infanteri i gang med å grave en tunnel dypt inn i Messines-høyden, som var under tysk kontroll og derfor ble benyttet som utsiktspunkt for tyskerne når de beskjøt britene. Dette kolossale gravearbeidet ble gjennomført uten at tyskerne merket noe, og inn i tunnelen ble det slept 21 enorme miner, inneholdende mange tonn TNT. 7.juni 1917 ble Messines-høyden sprengt. Eksplosjonen kunne høres helt til London. Tyskerne trakk seg tilbake, og forsyningslinjene til Ypres var trygget. Imidlertid skuslet general Douglas Haig bort denne fordelen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Stone: Første verdenskrig (s. 139-40), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37978-7