Celluloid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dokke i celluloid, 1950

Celluloid (av latin ce'llula, celle, og gresk ei'dos, utseende) er et hornaktig og formbart stoff lagd fra nitrocellulose og kamfer. Den første termoplast, man kjente. Utviklet sist i 1860-tallet av John Wesley Hyatt fra New York i USA som erstatningsstoff for elfenben til produksjon av billiardkuler.

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Stoffet er rødt og relativt hardt. Ved oppvarmning til litt over 100 °C blir det en seig plastisk masse som kan formes og modelleres etter ønske. Ved tilsetting av andre fargestoffer kan det anvendes til imitasjon av perlemor og skilpaddeskjold.

Celluloid er ekstremt brannfarlig. Det antennes ved ca. 150 °C og brenner nærmest eksplosivt. Ved tenning dannes en masse røyk som sirkuleres med ildens varmestigning. Avgassene fra brennende celluloid er giftige og farlige. Nitratfilm, dvs. film basert på nitrocellulose, nedbrytes med årene hvis den ikke lagres tørt og kjølig. Ved nedbrytningen utvikles varme, og slik ødelagt nitratfilm kan selvantenne allerede ved 40 °C[1].

Anvendelser[rediger | rediger kilde]

Stoffets mange egenskaper gjorde at det tidlig ble brukt til produksjon av forskjellige bruksgjenstander som kammer og børster, briller, knapper, håndtak og spenner, til leketøysproduksjon og som bekledning på harmonikaer og gitarer. Celluloid ble også brukt til fremstilling av råfilm (nitratfilm) til film og fotografi.

Bordtennisballer

Etter 2. verdenskrig ble celluloid utkonkurrert av plast, som er mindre brannfarlig. Benyttes i dag i fremstillingen av bordtennisballer og gitarplektre.

Celluloid oppløst i aceton gir balsalim.

Kildehenvisninger[rediger | rediger kilde]