Vera Kholodnaja

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vera Kholodnaja
Vera Kholodnaja (1917)

Vera Vasiljevna Kholodnaja (ukrainsk: Віра Василівна Холодна; russisk: Вера Васильевна Холодная; født 30. august 189316. februar 1919) var den første stjernen innenfor russisk stumfilm. Bare fem av hennes filmer eksisterer fortsatt av et totalt antall som er ukjent, skjønt man har gjettet på mellom 50 og 100 stykker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vera ble født i Poltava i Ukraina som Vera Levtsjenko, og hun måtte dra til Moskva for å bo sammen med sin enslige bestemor da hun var to år gammel. Som liten pike drømte hun om en karriere i klassisk ballett og hun gikk på den prestisjefylte Bolsjojteaterets ballettskole en stund.

I 1910 giftet hun seg med Vladimir Kholodnyj, som etter sigende var den første racerbilkjører i Russland samt sportsredaktør i en dagsavis. Vera var ofte sammen med ham på racerbilløp som også resulterte i kollisjoner og ulykker. Hun tok også hans etternavn, som kan oversettes til «Den kalde». Senere tok mange etternavnet for å være godt et valgt pseudonym. Deres datter, Jevgenija, ble født i 1912 og de adopterte et annet barn året etter.

Til filmen[rediger | rediger kilde]

I 1908 var hun til stede ved forestilling av Francesca da Rimini hvor Vera Komissarzjevskaja hadde tittelrollen. Hun ble dypt imponert og inspirert av Komissarzjevskajas fremstilling og bestemte seg for å bli filmskuespiller. Hun fikk kontakt med Russlands ledende filmregissør, Vladimir Gardin, og han besluttet å gi henne en mindre rolle i sin filmatisering av Anna Karenina.

Etter at hennes ektemann ble innrullert i det militære for å kjempe i den første verdenskrig signerte Kholodnaja med et rivaliserende filmstudio, Aleksandr Khanzjonkov. Hun spilte i Den triumferende kjærlighetens sang (etter Ivan Turgenev), som ble en stor seersuksess. I begynnelsen imiterte hun den danske stumfilmstjernen Asta Nielsen, men fikk gradvis sin egen stil. Hennes ekstravagante kostymer, følsomme munn og store, grå øyne ga henne en gåtefull tilstedeværelse som fascinerte tilskuerne over hele det gamle, keiserlige Russland.

Da den russiske revolusjonen brøt ut i 1917 ble en ny Kholodnaja-film utgitt hver tredje uke. På brannsiden (engelsk tittel At the Fire Side) var en massiv kommersiell suksess. Filmen ble vist på kinoer inntil 1924 da de sovjetiske autoriteter ga ordre om at mange av hennes filmer skulle ødelegges.

Vær stille, min sorg, vær stille[rediger | rediger kilde]

Hennes siste filmsuksess var Vær stille, min sorg, vær stille (1918). Som så mange av hennes filmer var den basert på en tradisjonell russisk kjærlighetssang. Filmen er blitt delvis restaurert og nyutgitt på DVD med ny, stemningsfull musikk fra moderne, russiske musikere. Den forteller historien om Paula, en sirkusartist som lever sammen med en alkoholisert akrobat, men er fristet til å bli med en rik beundrer. Dessverre blir dagens tilskuere etterlatt i spenningen om hva som vil skje videre ettersom kun første halvdelen har overlevd. Filmen har en meget, meget enkel handling og representerer datidens sans for å gi publikum grunn til å gråte. Om filmens kvaliteter ikke har overlevd tidens tann, kommer Vera Kholodnajas kvaliteter som skuespiller fortsatt fram.

I løpet av den russiske borgerkrig krevde de bolsjevikiske autoritetene at filmselskapene skulle produsere færre melodramaer og flere bearbeidelser av klassikerne. Følgelig fikk Kholodnaja rollen i filmversjonen av Tolstojs De levende lik. Hennes fremførelse ble applaudert av Konstantin Stanislavskij som ønsket henne velkommen til bli med i teatertroppen ved Moskvas kunstteater (MKhAT).

Vera dør[rediger | rediger kilde]

På denne tiden hadde stumfilmskuespilleren bestemt seg for flytte med sitt filmselskap til Odessa hvor hun døde i en alder av 25-26 år. Da Aleksandr Vertinskij, som hadde planlagt å bruke henne i hovedrollen i en ny film, hørte om hennes død, skrev han sin mest tragiske og gripende sang; Dine fingrer oser av kirkerøkelse, og dine øyenlokk sover i sorgen. En filmregissør som hun hadde arbeidet sammen med i flere år, filmet begravelsen hennes. Ironisk nok synes dette å være hennes mest kjente film i dag.

Offisielle, russiske opptegnelser slår fast at Vera Kholodnaja døde av spanskesyken under pandemien i 1919. Mens dette er svært sannsynlig, har det likevel vært spekulasjoner rundt hennes død. Noen rykter mener at hun ble drept av bolsjevikene fordi hun forsøkte å flykte til Europa, mens andre historier er mer fantasifulle og mener at hun ble forgiftet av den franske ambassadøren som hun hadde en påstått affære med og som trodde at hun var spion for bolsjevikene.

Hennes liv er blitt dramatisert i Nikita Mikhalkovs film Kjærlighetens slave (1975). En dokumentar om hennes liv ble filmet i 1992. Et år senere fikk hun sitt bilde på et frimerke og i 2003 ble en bronsestatue av henne i naturtro størrelse reist i Odessa.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]