Rudolph Valentino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rudolph Valentino

Rudolph Valentino (født 6. mai 1895, død 23. august 1926) var en italiensk-amerikansk skuespiller.

Med tilnavnet «Den store elskeren» var han det første virkelige mannlige sexsymbol i filmhistorien. Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Valentino ble født i Castellaneta i Italia samme år som filmkameraet ble oppfunnet (1895). Han var sine foreldres tredje barn , og hans fulle navn var Rodolfo Alfonso Raffaello Piero Filiberto Guglielmi di Valentina d'Antoguolla. Familien hadde ialt fire barn, men Rudolfs to søstre døde som barn.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Selv om han var kreativ og belest var han en vanskelig student. Han protesterte mot rutinene i klasserommet, og trosset sine lærere. Det er antatt at hans vanskelige oppførsel delvis skyldtes hans fars død i 1906, da Valentino selv var elleve år.

Som femtenåring i 1910 prøvde han å bli tatt opp ved en militærskole, men fikk ikke plass der fordi han ikke tilfredsstilte de fysiske kravene, da brystkassen hans var en tomme for liten i omkrets. Han endte opp med å studere agrokultur ved Nervi i Genova.

Etter studiet tilbragte han tid i Paris hvor han blant annet lærte å danse. Etter dette dro han tilbake til Italia, hvor hans manglende ambisjoner opprørte familien.

New York[rediger | rediger kilde]

I 1913 forlot han Italia til fordel for De forente stater, etter råd fra hans venn Domenico Savino. Han ankom i New York City Første juledag 1913. Etter å ha brukt opp en liten arv levde han i fattigdom og forsørget seg med småjobber som å rydde bordene i restauranter og å stelle hager.

Til slutt fikk han flere dansejobber. Han jobbet som profesjonell dansepartner i selskaper, han var danseinstruktør, og senere også oppvisningsdanser. Han ble kjent i selskapslivet for sine fremføringer av den argentinske selskapsdansen tango.

Hollywood og det første ekteskapet[rediger | rediger kilde]

Valentino sluttet seg til et operette-selskap som reiste til Utah og så ble oppløst. Han reiste derfra til San Francisco, hvor han møtte skuespilleren Norman Kerry som overtalte ham til å prøve på en karriere i filmen, som fortsatt var i stumfilmperioden.

I 1919, etter en rekke småroller hvor han oftest spilte gangster eller bølle, giftet han seg med Jean Acker, en dels Cherokee filmstjerne (som senere sto frem som lesbisk). Det gikk rykter om at ekteskapet deres aldri ble fullbyrdet – Acker hadde visstnok låst Valentino ute av hotellrommet deres brylluspnatten – og til tross for hans forsøk på å berge ekteskapet ble de to separert kort etter, og de ble skilt i 1922

The Sheik[rediger | rediger kilde]

Valentino møtte manusforfatteren June Mathis, som hadde blitt imponert av hans rolle som «kabaret-parasitt» i The Eyes of Youth. Hun foreslo for regissøren Rex Ingram at Valentino kunne få en av hovedrollene i Ingrams neste film, The Four Horsemen of the Apocalypse. Da filmen kom i 1921 ble den en suksess både kommersielt og blant kritikerne, og den gjorde Valentino til en stjerne. Denne suksessen ga ham hans legendariske rolle i The Sheik.

Andre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Valentino møtte Natacha Rambova (kostymedesigner og art director) første gang på settet til Uncharted Seas i 1921. De to jobbet også sammen på filmen Camille, og hadde da innledet et romantisk forhold. De inngikk ekteskap 13. mai 1922 i Mexicali, Mexico. Dette resulterte i at Valentino ble fengslet for bigami, ettersom skilsmissen fra Acker fortsatt ikke var sluttført (Lovverket i California på denne tiden krevde at skilte par måtte vente et helt år fra skilsmissen før de kunne gifte seg på nytt. Valentino og Rambova giftet seg på nytt et år senere.

Blood and Sand fra 1922 med Lila Lee og vampen Nita Naldi befestet Valentino som den fremste stjernen i sin tid. I 1923 førte derimot en uenighet med Paramount Pictures til at Valentino ved dom fikk forbud mot å lage filmer med andre produsenter. For å sikre at navnet hans holdt seg i publisitetens søkelys dro Valentino ut på en landsomfattende danseturné etter forslag fra sin manager George Ullman.

På denne tiden reiste han også til Europa og hadde et minneverdig besøk i hjembyen sin. Da han kom tilbake til USA ble han kritisert av fansen for sitt nyanlagte skjegg, og måtte barbere det vekk.

Den 14. mai 1923 gjorde Valentino sin eneste plateinnspilling, som besto av egne versjoner av Amy Woodforde-Findens Kashmiri Song som ble brukt i The Sheik og Jose Padillas El Relicario fra Blood and Sand.

United Artists[rediger | rediger kilde]

I 1925 inngikk Valentino en ny kontrakt med United Artists, denne inneholdt en klausul om at hans kone ikke hadde adgang til settet hvor filmene hans ble spilt inn (det var antatt at hennes tilstedeværelse hadde forsinket tidligere produksjoner som Monsieur Beaucaire). Han ble separert fra Rambova kort etter, og hadde en affære med den polske skuespillerinnen Pola Negri.

I denne perioden spilte han inn to av sine mest kritikerroste og suksessfulle filmer, The Eagle, basert på en historie av Alexander Pushkin, og The Son of the Sheik, en oppfølger til The Sheik, begge med den populære ungarskfødte skuespillerinnen Vilma Bánky i kvinnelig hovedrolle.

Chicago Tribune[rediger | rediger kilde]

I juli 1926 ble Valentino angrepet i en anonym lederartikkel i The Chicago Tribune hvor forfatteren beskyldte Valentino for å feminisere den amerikanske mann. Dette angrepet var forårsaket av en pudderdispenser forfatteren hadde sett på et offentlig toalett. Valentino ble rasende og svarte med å utfordre forfatteren til en boksekamp, men fikk aldri noe svar på utfordringen. Kort tid etter dette hadde Valentino middag med den berømte journalisten H.L. Mencken for å få råd om hvordan han best kunne håndtere sladder. Mencken uttalte senere at han syntes Valentino var en hyggelig gentleman, og skrev svært sympatisk om ham i en artikkel som kom på trykk i Photoplay noen måneder etter Valentinos død.

Dødsfallet[rediger | rediger kilde]

15. august 1926 kollapset Valentino på Hotel Ambassador i New York. Han ble bragt til sykehus og operert for en punktert byll. Operasjonen gikk bra, og det virket som om han var på bedringens vei da han fikk bukhinnebetennelse som spredte seg til hele kroppen. Åtte dager senere døde han, 31 år gammel.

Begravelsen[rediger | rediger kilde]

Omkring 100 000 mennesker omkranset New Yorks gater for å vise den siste ære ved Valentinos begravelse. Begravelsen var et drama i seg selv, vinduer ble knust da fansen prøvde å komme seg inn, og det viste seg at de fire italienske æresvaktene som hevdet at de var sendt av Benito Mussolini i realiteten var skuespillere leid inn for å skaffe enda mer publisitet om hendelsen

Begravelsesmessen hans i New York ble avholdt i Saint Malachy's Roman Catholic Church, ofte kalt «skuespillernes kapell», ettersom den ligger i West 49th Street i nærheten av teatrene på Broadway. Skuespillerinnen Pola Negri fikk et hysterisk anfall og ble liggende gråtkvalt over kisten.

Liket ble fraktet med tog tvers over landet til vestkysten, og det ble holdt en andre begravelse i The Catholic Church of the Good Shepherd. Valentinos levninger ble stedt til hvile i Hollywood Forever Cemetery i Hollywood, California.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Valentinos rykte som mannlig sexsymbol består stadig.
  • Helt til vår tid har fans kledd som sjeiker eller sortkledde kvinner dratt til Valentinos gravsted for å markere årsdagen for hans død.
  • Valentino var dyreelsker og eide flere hester og hunder, blant annet en Irsk ulvehund ved navn 'Centaur pendragon' og en Grand Danois ved navn 'Kabar'.
  • Valentinos nevø Jean Valentino (19141996) ble en suksessfull lydtekniker i Hollywood. han jobbetpå på flere filmer, og i TV-programmer som The Twilight Zone, Petticoat Junction og Quincy. Han mottok en Emmy i 1971.
  • Kondommerket "Sheik" som kom i salg på 1930-tallet hentet navnet sitt fra Valentinos mest kjente rolle, og hadde i årevis Valentinos silhuett på forpakningen.

Valentino i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

  • Ian Thomas refererer til Valentino i sangen «Right Before My Eyes»
  • The Bangles nevner Valentino i hitlåten «Manic Monday», skrevet av Prince.
  • Queen refererer til Valentino i sangen «Good Old-Fashioned Lover Boy».
  • Valentino er en av flere berømtheter omtalt i The Kinks' «Celluloid Heroes».

Sitater[rediger | rediger kilde]

Women are not in love with me but with the picture of me on the screen. I am merely the canvas on which women paint their dreams – «Kvinner er ikke forelsket i meg, men i bildet av meg på lerretet. Jeg er kun lerretet som kvinner kan male sine drømmer på.»

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Valentino skal også i starten av sin karriere ha medvirket i følgende filmer:

  • The Battle of the Sexes (1914)
  • My Official Wife (1914)
  • Seventeen (1916)
  • The Foolish Virgin (1914)

Andre navn benyttet av Valentino:

  • Rudolph DeValentino
  • M. De Valentina
  • M. Rodolfo De Valentina
  • M. Rodolpho De Valentina
  • R. De Valentina
  • Rodolfo di Valentina
  • Rudolpho De Valentina
  • Rudolpho di Valentina
  • Rudolpho Valentina
  • Rodolph Valentine
  • Rudolpho De Valentine
  • Rudolph Valentine
  • Rodolfo di Valentini
  • Rodolph Valentino
  • Rudi Valentino
  • Rudolfo Valentino
  • Rudolf Valentino
  • Rudolph Volantino

Mer lesning[rediger | rediger kilde]

  • Emily Leider (2003), Dark Lover: The Life and Death of Rudolph Valentino, (ISBN 0-374-28239-0).
  • Jeanine Basinger (1999), chapter on Valentino in Silent Stars, (ISBN 0-8195-6451-6).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]