Mankeulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mankeulv
Mankeulv (Chrysocyon brachyurus)
Mankeulv (Chrysocyon brachyurus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Chrysocyon brachyurus
Illiger, 1815
Norsk(e) navn: mankeulv
Hører til: søramerikanske hundedyr,
hundelignende canider,
hundefamilien
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Habitat: Gressland og småskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for mankeulv

Mankeulv (Chrysocyon brachyurus) er rovpattedyr i hundefamilien som er endemisk for landene Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Peru i Sør-Amerika.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Mankeulv
Mankeulv

Til tross for navnet og sitt rødrevelignende utseende er ikke mankeulven særlig nært beslektet med ulver eller ekte rever. Det har versert en rekke teorier om artens slektskap med andre canider, men den er ikke spesielt nært beslektet med noen av dem. Mankeulven klassifiseres imidlertid sammen med søramerikanske hundedyr og er således en hundelignende canide som tilhører hundefamilien. Arten er eneste overlevende i slekten Chrysocyon, en mulig etterkommerslekt av store søramerikanske canider som for lengst er utdødd.

Mankeulven er den største av de søramerikanske canidene. Skulderhøyden er nærmere 1 meter, men dette rovpattedyret veier kun ca. 20-23 kg. Hode og kropp utgjør normal omkring 124,5-132 cm. I tillegg kommer halen med ca. 28-40,5 cm.

Mankeulven har lange og tynne, nærmest styltelignende ekstremiteter og smal kroppsbygning med gyllenrød pels med sorte og hvite markeringer. Over maken og nedre halvdel av bena er fargen nærmest sort. Halen er derimot hvit på den ytre halvdelen, og den har dessuten hvite hårkanter på de relativt store ørene. Den er også nærmest hvit i buken. Siden dette rovdyret ikke nedlegger store byttedyr er den dentale utrusningen (hjørnetennene) ikke spesielt godt utviklet hos denne arten.

Normalt skulle man tro at et slikt langbent rovdyr var svært hurtig, men det er ikke mankeulven. Trolig har den derfor utviklet de kjempelange bena for å ha god oversikt i det høye gresset der den normalt ferdes.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Mankeulven er utbredt fra munningen av Parnaíba elven i det nordøstre Brasil, vest til Pampas del Heath i Peru og sør til Chaco i Paraguay og Rio Grande do Sul i Brasil. Nylig er det imidlertid rapportert observasjoner av dette dyret så langt sør som Santiago del Estero i Argentina. Flere forskere mener nå også at den kan ha en viss utbredelse i det nordlige Uruguay.

Totalbestanden av voksne individer ble i 2008 anslått til cirka 13 000 dyr.[2] Forskerne hevder at den er synkende og antar at bestanden innen 10 år vil ha sunket med ytterligere cirka 10 prosent.[2]

Mankeulven foretrekker habitat som gressland (cerradoen), krattskog med lav til middels tetthet, skog med åpninger i kronetaket og våtmarksområder som periodevis oversvømmes (pampasen). Men arten er også å finne jordbruksarealer.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Mankeulven er normalt nattaktiv, men kan også være aktiv i grålysningen og skumringen. Studier har dessuten vist at hannene er mer aktive enn tispene. På dagtid ligger de stort sett å hviler i skjul av tett gress eller kratt.

Mankeulven danner par (hann og tispe) og er monogame, men de forblir relativt uavhengige av hverandre. De jakter, forflytter seg og hviler hver for seg. Det er bare under paringstiden de holder nært sammen. Territoriet er normalt ca. 27 km² stort. Grensene mot andre territorier markeres og overvåkes nøye. Nomadiske hanner markerer gjerne i ytterkanten av territoriene, og vil overta om hannen skulle dø.

Mankeulven kommuniserer med tre distinkte lyder. I skumringen kan man ofte høre dype bjeff. En annen lyd er en høylytt hvinelyd. Og en tredje er knurring. I tillegg kommuniserer den med kroppsspråk og markeringer.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Mankeulven er altetende og har et jaktmønster som ligner revens. Den jakter og spiser beltedyr, kanin, gnagere og andre små pattedyr, fisk, fugler, egg, reptiler, gastropoder og terrestriske mollusker, insekter, frukt, bær og vegetasjon, helst i form av røtter, knoller og løker. Det hender også at de tar bufe, som smågris, lam og frittgående høner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rodden, M., Rodrigues , F. & Bestelmeyer, S. 2008. Chrysocyon brachyurus. In: IUCN 2011. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2011.2. Besøkt 2012-03-15.
  2. ^ a b Paula, R. C., Medici, P. and Morato, R. G. 2008. Maned Wolf Action Plan - Population and Habitat Viability Assessment/Plan de Acción para la Conservación del Aguará Guazu - Análisis de Viabilidad Poblacional y de Hábitat. Edições IBAMA, Brasília, Brasil.

Kilder[rediger | rediger kilde]