Fjellbeite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et fjellbeite er et beiteområde i fjellene, ofte over tregrensen og langt fra de permanente bosetningene. Fjellbeiter har tidligere vært et viktig supplement til beitene rundt bosetningene. Det fins tre former for fjellbeiter:

  • Den vanligste formen for fjellbeite i Norge og i Alpene er seteren. I seterdriften var det gjerne melkekyr og osteproduksjon som hadde størst betydning.
  • I mediterrane områder (bl.a. på Alpenes sørside, i de spanske og Atlasfjellene) var transhumans vanligere, der beiteområdene lå flere dagsmarsjer fra gårdene, i flere tilfeller på tvers av landegrensene. Transhumans ble vanligvis bedrevet med tamsau av betalte gjetere.
  • Fjellnomadisme er kjennetegnet ved at familiene følger dyrene over veldig store avstander. Denne formen for fjellbeite er ukjent fra Europa, men var/er vanlig i bl.a. Asia og Nord-Amerika.

Hensikten med fjellbeite var å utnytte arealer som ikke kunne utnyttes til jordbruk eller – kanskje mer korrekt – å kunne øke buskapen ved å forstørre beitearealet. Ved å fordele beitepresset over flere beiteområder, kunne man øke buskapen til et nivå som ikke hadde vært mulig med dalbeitene alene.

Fjellbeitenes betydning har blitt sterkt svekket gjennom industrialiseringen av landbruket. I et bedriftsøkonomisk perspektiv er det i dag mer lønnsomt å øke febestanden gjennom kraftfôr enn gjennom en økning av beitearealet ved å ta i bruk fjellområder. På den andre siden har transhumans-lignende driftsformer spredt seg til Alpenes nordside, ved at kyr fraktes med lastebiler fra Alpeforlandet til fjellbeiter som ikke lenger brukes som seter.

Nedleggelsen av fjellbeiter har også stor betydning for kulturlandskapet. Uten beiting gror de åpne beiteområdene igjen, og artsrike enger viker for artsfattig buskas.

Se også[rediger | rediger kilde]