Red Hot Chili Peppers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Red Hot Chili Peppers
Red Hot Chili Peppers
Red Hot Chili Peppers på Pinkpop-festivalen
Opphav Los Angeles, California
Periode 1983
Sjanger Funk rock
Alternativ rock
Plateselskap Warner Bros. Records (1990–)
EMI (1983–1990)
Nettsted http://www.redhotchilipeppers.com/
Medlemmer
Anthony Kiedis
Flea
Chad Smith
Josh Klinghoffer
Tidligere medlemmer
Hillel Slovak
Chuck Biscuits
Cliff Martinez
Jack Irons
Jack Sherman
Jesse Tobias
D.H. Peligro
Arik Marshall
DeWayne «Blackbyrd» McKnight
Dave Navarro
John Frusciante

Red Hot Chili Peppers er et amerikansk rockeband som ble stiftet i 1983 i Los Angeles i California. Bandet har det meste av tiden bestått av vokalist Anthony Kiedis, gitarist John Frusciante, bassist Michael «Flea» Balzary og trommeslager Chad Smith. I 2009 tok Josh Klinghoffer over som ny gitarist etter John Frusciante takket for seg. Bandets musikk kan best beskrives som tradisjonell rock og funk blandet med ulike elementer av heavy metal, punkrock og psykedelisk rock.

I tillegg til Kiedis og Flea besto gruppen opprinnelig av gitarist Hillel Slovak og trommeslager Jack Irons. Slovak døde imidlertid av en heroinoverdose i 1988, hvilket også førte til at Jack Irons trakk seg fra bandet.[1] Irons ble erstattet av D.H. Peligro, tidligere trommeslager i Dead Kennedys, før bandet valget Chad Smith som fast trommeslager. Slovak ble erstattet av den dyktige gitaristen John Frusciante. Det var disse fire som skulle komme til å spille inn Red Hot Chili Peppers fjerde og femte album, Mother's Milk (1989) og Blood Sugar Sex Magik (1991).

Blood Sugar Sex Magik var med over 12 millioner solgte eksemplarer en suksess. Suksessen ble dog en påkjenning for Frusciante, som uventet forlot bandet i 1992. Dave Navarro fra Jane's Addiction ble valgt av bandet som ny gitarist for det sjette albumet, One Hot Minute (1995). Bandet klarte ikke å gjenta suksessen de hadde opplevd med sitt forrige album og bare halvparten så mange eksemplarer av One Hot Minute ble solgt som av Blood Sugar Sex Magik. Ikke lenge etter forlot Navarro bandet.

Frusciante sluttet seg til Red Hot Chili Peppers igjen i 1998, etter at Flea hadde spurt ham om han kunne tenke seg å fortsette karrieren som gitarist i bandet. Frusciante hadde da fullført et rehabiliteringsprogram etter flere år som rusmisbruker i tiden etter at han forlot Red Hot Chili Peppers. Dermed var de fire bandkameratene sammen igjen og kunne endelig gå i studo for å spille inn Californication (1999). Californication ble solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. Albumet er med det Red Hot Chili Peppers mest suksessrike album til nå. Tre år etter fortsatte bandet suksessen med albumet By the Way. I 2006 ga gruppen ut dobbelalbumet Stadium Arcadium.

Bandets tiende album, I'm With You, ble sluppet ut 29 august 2011. I april 2012 ble bandet skrevet inn i rockens æresgalleri, sammen med blant annet Guns N' Roses.

Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første årene (1983-1984)[rediger | rediger kilde]

Red Hot Chili Peppers (opprinnelig Tony Flow and the Miraculously Majestic Masters of Mayhem[2]) ble etablert av vennene Anthony Kiedis, Hillel Slovak, Jack Irons og Michal Flea Balzary i 1983 da de studerte sammen ved Fairfax High School.[3] Bandets første opptreden var på et sted kalt Rhythm Lounge. Knapt tretti publikummere fulgte konserten hvor Red Hot Chili Peppers var oppvarmingsband for Tim Allen.[4] Bandet hadde laget en sang spesielt til konserten. Sangen besto av et dikt Kiedis rappet, kalt «Out in L.A.»[5], mens resten av bandet improviserte musikk i bakgrunnen. Slovak og Irons var allerede medlemmer av et annet band, What Is This?, og opptredenen var ment å være en engangsforeteelse. Opptredenen gikk dog så livlig for seg at bandet ble spurt om å komme tilbake igjen neste uke.[6] På grunn av denne uventede suksessen endret medlemmene navnet på bandet til Red Hot Chili Peppers. I tiden som fulgte opptrådte bandet flere ganger på forskjellige scener og klubber rundt om i Los Angeles. Seks sanger fra disse første opptredenene ble siden til bandets første demo.[7]

Flere måneder etter at bandet opptrådte for et publikum for første gang inngikk medlemmene en platekontrakt med selskapet EMI. Bare to uker tidligere hadde What Is This? fått til en platekontrakt med selskapet MCA. I og med at Slovak og Irons så på Red Hot Chili Peppers som et sideprosjekt, forlot de bandet for å prioritere What Is This? istedet. Istedenfor å oppløse bandet bestemte Kiedis og Flea seg for å rekruttere nye medlemmer.[8] Cliff Martinez, en bekjent av Flea, ble snart spurt om å slutte seg til Red Hot Chili Peppers. Etter diverse auditions valgte bandet å hyre Jack Sherman som ny gitarist.

Andy Gill, kjent som gitarist i Gang of Four, ble satt til å produsere bandets første album. Han oppfordret bandet til å gjøre musikken renere og mer radiovennlig.[9] The Red Hot Chili Peppers ble lansert 10. august 1984, men ble en kommersiell flopp.[10] I løpet av den første perioden den var i salg solgte den ikke i mer enn 25 000 eksemplarer.[11] Turneen som fulgte kort tid etter lanseringen av debutalbumet gikk ikke stort bedre. Dette skyldtes i stor grad uoverensstemmelser mellom Kiedis og Sherman.[12][13] Sherman forlot siden bandet. Slovak vendte da tilbake til Red Hot Chili Peppers etter å ha gått lei av What Is This?.

Freaky Styley og The Uplift Mofo Party Plan (1985-1988)[rediger | rediger kilde]

George Clinton ble valgt til å produsere Red Hot Chili Peppers' neste album, Freaky Styley. Albumet ble spilt inn ved det kjente United Sound Systems-studioet ved en kampus tilhørende Wayne State University. Clinton valgte å blande inn elementer av punk og funk i musikken.[14] Albumet ble endelig lansert 16. august 1985. Selv om bandet hadde et mye bedre forhold til Clinton enn til Gill,[15] gikk ikke Freaky Styley noe stort bedre enn debuten. Turneen som fulgte ble beskrevet som lite produktiv av bandet og var heller ingen suksess.[16]

Cliff Martinez ble sagt opp fra bandet sommeren 1986. Kiedis skal da ha uttalt at han følte at Martinez ønsket å forlate gruppen. Chuck Biscuits ble trommeslager for en kort periode før Jack Irons, til resten av bandmedlemmenes store overraskelse, sluttet seg til bandet igjen. Bandet ønsket å hyre Rick Rubin som produsent for det neste albumet, men han avslo tilbudet. Bandet valgte da Michael Beinhorn som produsent.[17] Bandet kom opp med nye sanger på løpende bånd og albumet tok raskt form. Også i dette albumet valgte bandet å blande inn forskjellige funkrytmer, men de blandet også inn en god del elementer av punkrock og funkmetall.[18] Det faktum at de fire opprinnelige medlemmene var sammen igjen virket positivt inn på kreativiteten, noe som også gjorde selve innspillingsprosessen lettere.[19]

29. september 1987 ble The Uplift Mofo Party Plan gitt ut. For første gang opplevde bandet å se et av sine album på ei hitliste. Selv om albumet ikke nådde høyere enn plass nummer 148 på Billboard Hot 200,[20] var det for en stor suksess å regne sammenlignet med Red Hot Chili Peppers' to første album.

I løpet av denne perioden utviklet både Kiedis og Slovak en alvorlig form for rusavhengighet.[21] De kunne finne på å plutselig forlate både bandet og hverandre i flere dager. I Slovaks tilfelle førte rusavhengigheten til hans død den 25. juni 1988. Bandet hadde da akkurat avsluttet Uplift-turneen.[22] Kiedis dro fra byen og deltok ikke i Slovaks begravelse. Dette begrunnet han med at han så på situasjonen som surrealistisk og drømmeaktig.[23] Jack Irons forlot bandet ikke lenger etter. Han sa at han ikke ønsket å være en del av et band hvor vennene hans døde.[24]

Mother's Milk (1989-1990)[rediger | rediger kilde]

Etter å ha mistet både Slovak og Irons fra bandet hyrte Kiedis og Flea trommeslager D.H. Peligro fra Dead Kennedys og tidligere P-Funk-gitarist DeWayne «Blackbyrd» McKnight på midlertidig basis. De nye medlemmene gikk ikke videre godt overens med de eksisterende og ble derfor raskt skiftet ut. Dog førte Peligros kontakt med Red Hot Chili Peppers til at bandet ble kjent med John Frusciante, en bekjent av Peligro. Da Peligro forlot bandet ble gitaristrollen stående tom, men Frusciante var fascinert av Red Hot Chili Peppers og ble interessert i å prøvespille. Etter en vellykket prøvespilling ble det tatt en enstemmig avgjørelse om å akseptere Frusciante som bandets nye gitarist.[25]

Tre uker før bandet etter planen skulle gå i studio manglet man fortsatt en trommeslager, til tross for flere auditions. Dette skulle komme til å endre seg da en nær venn av bandet fortalte om en trommeslager hun kjente, Chad Smith, som var så dyktig på trommer at han «spiste [dem] til frokost».[26] Kiedis var i begynnelsen skeptisk til å la Smith prøvespille, men ga ham en sjanse. Smith møtte til audition og overveldet bandet ikke bare ved å følge Fleas komplekse rytme, men også begynne å lede ham. Kiedis, Frusciante og Flea var ikke i tvil om at de hadde funnet rett trommeslager.

Innspillingen av Red Hot Chili Peppers' fjerde album ble hindret av en konflikt med produsent Michael Beinhorn, som var opptatt av å få Frusciantes gitarspill til å lyde høyere og kraftigere, ikke ulikt gitartonene som brukes i heavy metal.[27] Frusciante var ikke tilfreds med denne gitarstilen i det hele tatt (et eksempel på dette kan høres på sangen «Stone Cold Bush»).[28]

Red Hot Chili Peppers' fjerde album, Mother's Milk, ble sluppet i august 1989. Med albumet fikk bandet sine første hits- en ballade til ære for Slovak, «Knock Me Down»[29], og coverlåten «Higher Ground», opprinnelig utgitt av Stevie Wonder. Albumet nådde 52. plass på de amerikanske albumlistene og var det første av Red Hot Chili Peppers som solgte til gull.[30]

Blood Sugar Sex Magik (1990-1992)[rediger | rediger kilde]

I 1990 skiftet gruppa plateselskap til Warner Bros. Records og Rick Rubin ble hyret inn til å produsere bandets femte album. Rubin har for øvrig også produsert alle Red Hot Chili Peppers' etterfølgende album. Bandet var langt mer produktive når det gjaldt å skrive låter til Blood Sugar Sex Magik enn de hadde vært da de skrev låter til Mother's Milk. Kiedis skal i etterkant ha uttalt at «det var ny musikk å skrive for meg [hver dag]».[31]

Bandet gikk i gang med den smertelige prosessen det skulle bli å produsere det nye albumet – seks lange måneder med idédugnader, låtskriving og prøvespilling – men Rubin var ikke fornøyd med å spille inn albumet i et vanlig platestudio. Han mente bandet ville gjøre det bedre i en mer uortodoks setting, og kom snart over et «fantastisk, enormt, tomt og hjemsøkt middelshavshus bare et steinkast fra hvor vi alle bodde». I en måneds tid bodde Frusciante, Kiedis og Flea i huset. Det blir sagt at de ikke forlot huset en eneste gang i løpet av hele innspillingsprosessen. Den eneste som ikke ønsket å ha tilholdssted her var Smith, som mente at huset var hjemsøkt.[32]

Bandmedlemmene fikk problemer med å gi albumet noe navn, men Rubin mente at en bestemt sang skilte seg ut, «Blood Sugar Sex Magik», og dermed ble også albumet hetende dette.[33]

Red Hot Chili Peppers' femte album ble sluppet 24. september 1991. «Give It Away» ble lansert som første single. Denne vant en Grammy-pris i 1992 og ble også bandets første nummer 1-single på Modern Rock-lista.[34] Balladen «Under the Bridge» ble den andre singlen fra albumet og denne nådde helt opp til andreplass på hitlista Billboard Hot 100.[35] Dette er den høyeste plasseringen gruppa har hatt på lista. Andre singler som «Breaking the Girl» og «Suck My Kiss» gjorde det også bra på hitlistene. Albumet i seg selv var en verdenssuksess med over 12 millioner solgte eksemplarer.[36] Blood Sugar Sex Magik ble listet som nummer 310 på Rolling Stone Magazines liste over de 500 beste albumene noensinne. I 1992 steg albumet til tredjeplass på den amerikanske albumlista, nesten et år etter utgivelsen.

I 1991 deltok bandet sammen med Andre Agassi i en reklamekampanje for sko fra Nike, kalt «Rock 'n' Roll Tennis».

Bandets suksess kombinert med en alvorlig narkotikaavhengighet ble til slutt for mye for Frusciante, som plutselig forlot bandet under Blood Sugar-turneen i Japan i mai 1992.[37] Red Hot Chili Peppers spilte på Lollapalooza-festivalen 1992 med gitarist Arik Marshall (som for øvrig dukket opp sammen med dem i The Simpsons-episoden «Krusty Gets Kancelled», og videoene for «Breaking the Girl» og «If You Have to Ask») og med Jesse Tobias fra det Los Angeles-baserte bandet Mother Tongue. Ingen av dem forble medlemmer av Red Hot Chili Peppers særlig lenge, da «kjemien ikke var den riktige», ifølge de andre medlemmene av gruppa.[38] Til slutt endte man opp med tidligere Jane's Addiction-medlem Dave Navarro som fast gitarist.

One Hot Minute (1993–1998)[rediger | rediger kilde]

Dave Navarro opptrådte første gang med bandet på Woodstock '94, hvor de bar enorme lyspærekostymer, noe som gjorde det nærmest umulig for dem å spille på instrumentene sine. Utad så bandmedlemmene ut til å komme godt overens, men innad ble forholdet mellom de tre etablerte medlemme og Navarro stadig verre.[39] Navarros musikalske bakgrunn skilte seg ut fra de andres, noe som skapte problemer da de begynte å spille sammen,[40] og fortsatte å være et problem hele det neste året da Red Hot Chili Peppers' sjette album ble spilt inn. One Hot Minute, det eneste albumet Dave Navarro deltok på, ble gitt ut 12. september 1995. Til tross for blandede kritikker ble albumet en suksess. Bandmedlemmene selv beskrev One Hot Minute som et mørkere og tristere verk enn de foregående fem,[41] men hele 5 millioner eksemplarer ble solgt over hele verden.[42] Balladen «My Friends» ble bandets tredje nummer 1-single. Sangene «Warped» og «Aeroplane» gjorde det også godt på hitlistene.

Flere av sangene fra albumet ble gjenutgitt på såkalte soundtracks. «I Found Out», en låt opprinnelig av John Lennon, ble utgitt på Working Class Hero: A Tribute to John Lennon. «Love Rollercoaster», opprinnelig av The Ohio Players, ble utgitt på soundtracket Beavis and Butthead Do America, og ble utgitt som single.

På dette tidspunktet hadde Kiedis gjenopptatt heroinmisbruket sitt. I april 1998 ble det gjort kjent at Navarro hadde forlatt bandet, og Kiedis poengterte at avgjørelsen var «gjensidig».[43] Dog ble det rapportert om at Navarro ble kastet ut av bandet etter å ha møtt opp til bandøving under påvirkning av narkotika, hvor han blant annet skal ha falt baklengs over en forsterker.[44] Kiedis har senere uttalt at hendelsen skulle vært komisk, men isteden bare var pinlig og utgjorde det endelige støtet som førte til at Navarro sluttet i Red Hot Chili Peppers.[45]

Californication (1998-2001)[rediger | rediger kilde]

John Frusciante på scenen på Reading Madejski Stadium

I årene etter at John Frusciante forlot bandet ble det kjent at han hadde utviklet en alvorlig heroinavhengighet, som førte til at han ble fattig og nesten døde.[46] Han ble overtalt til å legge seg inn på rehabiliteringssentert Las Encinas Drug Rehabilitation Center i januar 1998.[47][48] Han kunne forlate senteret i februar samme år og leide seg en liten leilighet i Silver Lake.[49] Problemene og skadene stilte seg formelig i kø for Frusciante i løpet av årene med rusavhengighet, og for noen av dem var det nødvendig med kirurgi. Han fikk en rekonstruert nese og nye tenner for å hindre dødelige infeksjoner.[50]

I april 1998 bestemte Flea seg for å besøke sin gamle bandkamerat og invitere ham til å bli med i bandet igjen, noe Frusciante gjorde.[51] I løpet av mindre enn ei uke, og for første gang på seks år, begynte den gjenforente kvartetten å spille sammen.[52] Anthony Kiedis beskrev situasjonen slik:[53]

Sitat For me, that was the defining moment of what would become the next six years of our lives together. That was when I knew that this was the real deal, that the magic was about to happen again. Suddenly we could all hear, we could all listen, and instead of being caught up in our finite little balls of bullshit, we could all become players in that great universal orchestra again. Sitat

Til tross for bandmedlemmenes glede over å ha Frusciante tilbake i bandet, var han nedslitt både fysisk og mentalt. Frusciante hadde ikke spilt gitar på flere år og det var vanskelig for ham å prioritere livet fremfor rusmisbruket. Trass i dette begynte Frusciante etterhvert å spille som det talentet han hadde vært, og nye sanger tok form. 8. juni 1999, etter et år med produksjon og nitid øving, ble Californication gitt ut som bandets syvende studioalbum. Albumet ble solgt i over 15 millioner eksemplarer over hele verden og er til dags dato bandets mest suksessfulle utgivelse.[54] Californication inneholdt færre rapdrevne sanger enn sine forgjengere. I stedet satset bandet mer på stukturerte og melodiøse gitarriff, vokal- og basslinjer.[55]

Californication nådde tredjeplass på den amerikanske albumlista[56] og bandet ytterligere tre nummer én moderne rock-hits: «Scar Tissue», «Otherside» og «Californication». «Scar Tissue» vant Grammyprisen 2000 for Beste rocksang. Red Hot Chili Peppers spilte også denne sangen sammen med Snoop Dog under seremonien. Blant andre singler fantes «Around the World», «Road Trippin» og «Parallel Universe», som gikk inn på Moderne rock topp 40-lista til tross for ikke å ha blitt kommersielt utgitt som single.

I juli 1999, som en del av bandets to år lange verdensturné i tilnytning til utgivelsen av det nye albumet, spilte Red Hot Chili Peppers på Woodstock-festivalen. Omtrent 10 minutter før konserten startet ble bandet spurt av Jimi Hendrix' søster om å spille en av sin brors sanger. Etter noe nøling gikk bandet med på å spille klassikeren «Fire». Tilfeldigvis brøt det ut en liten brann i løpet av konserten. Denne utviklet seg raskt til en større brann og førte til at brannvesenet måtte rykke ut.[57]

I 2001 ga Red Hot Chili Peppers ut sin første konsert-DVD, Off the Map. DVDen ble produsert av Dick Rude, en trofast venn av bandet som også hadde produsert videoene for «Catholic School Girls Rule» og «Universally Speaking». Videomaterialet besto stort sett i utdrag fra en rekke forskjellige Red Hot Chili Peppers-konserter.

By the Way (2002-2005)[rediger | rediger kilde]

Bandet begynte prosessen med å skrive sitt neste album tidlig i 2001 og ga ut By the Way over et år senere, 9. juli 2002. Albumet ble solgt i over én million eksemplarer bare den første uken og gikk rett inn på andreplass på Billboard 200. Fem sanger fra albumet ble utgitt som singler: «By the Way», «The Zephyr Song», «Can't Stop», «Dosed» og «Universally Speaking». Albumets preg er at det er nokså dempet; Red Hot Chili Peppers bestemte seg for å fokusere på melodiøse ballader enn rapdrevne funklåter, som bandet hadde fokusert mye på tidligere.[58] Etter utgivelsen av By the Way ga Red Hot Chili Peppers seg i kast med en 18 måneder lang verdensturné.[59]

Red Hot Chili Peppers ga ut samlealbumet Greatest Hits i november 2003. Albumet nådde attendeplass på Billboard 200. Med på albumet var sangene «Fortune Faded» og «Save the Population», som ikke hadde blitt utgitt tidligere.[60] «By the Way» og «Universally Speaking» var de eneste sangene fra By the Way som ble utgitt på Greatest Hits.

Bandet produserte sin andre fullengdes konsert-DVD, Live at Slane Castle, da de spilte på Slane Castle i Irland 23. august 2003 som en del av verdensturneen. Ikke lenge etter ga Red Hot Chili Peppers ut sitt første fullengdes live-album, Live in Hyde Park. Live-albumet ble spilt inn under konsertene de holdt i Hyde Park i London i juni 2004. Konsertene som ble holdt over tre dager trakk mer enn 258 000 fans og ga inn over 17 100 000 pund i billettinntekter. Med dette toppet Red Hot Chili Peppers Hyde Park-arrangement Billboards liste over de mest inntektsrike konsertarrangementene i 2004. I Hyde Park spilte bandet to da uhørte sanger, «Rolling Sly Stone» og «Leverage of Space», som tros å ha kommet til under arbeidet med innspillingen av Greatest Hits.

Stadium Arcadium (2006-2007)[rediger | rediger kilde]

Bandet ga i 2006 ut det Grammy-belønnede albumet Stadium Arcadium, produsert av Rick Rubin. Opprinnelig var planen at 38 sanger skulle utgis som tre separate album med seks måneders mellomrom,[61] men bandet ønsket isteden å utgi et dobbelalbum med 28 sanger og utgi de resterende 10 senere som B-sider. Stadium Arcadium debuterte på førsteplass på de amerikanske hitlistene, og holdt førsteplassen i to uker. I tillegg debuterte albumet på førsteplass i Storbritannia og 25 andre land. Albumet ble solgt i 442 000 eksemplarer i USA alene og 1 100 000 på verdensbasis bare første uka. Intet annet album det året ble solgt i så mange eksemplarer i første salgsuke.[62]

Dani California var den første singlen som ble utgitt fra albumet. Den gikk rett inn på førsteplass på den amerikansk Modern Rock-lista og endte på sjetteplass på Billboard Hot 100. På de britiske hitlistene nådde singlen andreplass. Tell Me Baby var neste single ut; også denne kunne notere førsteplass som beste listeplassering. Snow ((Hey Oh)) ble gitt ut i andre halvdel av 2006 og ble Red Hot Chili Peppers' ellevte nummer én-single. Bandet kunne nå telle totalt 81 uker som førsteplassinnehaver. Dette var også første gang tre singler av bandet ble nummer én på rad. Desecration Smile ble gitt ut internasjonalt i februar 2007 og nådde 27.-plass på de britiske hitlistene. Hump de Bump var bandets neste single. På grunn av positive tilbakemeldinger på musikkvideoen valgte man i mai 2007 å gi den ut over hele verden, istedenfor kun i USA, Canada og Australia slik planen opprinnelig var.

For å promotere albumet tok bandet i 2006 fatt på en ny verdensturné. Den begynte med en to måneder lang Europa-turné fra slutten av mai til midten av juli og fortsatte med konserter i Nord-Amerika fra slutten av august til begynnelsen av november. Red Hot Chili Peppers vendte siden tilbake til Europa for en andre turné som varte til midten av desember. Bandet begynte 2007 med en andre turné i Nord-Amerika som gikk fra midten av januar til midten av mars, denne gangen inkludert konserter i Mexico i tillegg til i USA. Denne ble etterfulgt av flere konserter i Australia og New Zealand fra tidlig til sent april, før bandet satte kurs for Japan i begynnelsen av juni. Verdensturneen endte med en tredje runde med konserter i Europa fra slutten av juni til slutten av august. Bandet spilte også på Live Earth-konserten som ble holdt på Wembley Stadium i London 7. juni 2007. Iløpet av turneen spilte Red Hot Chili Peppers på flere festivaler, inkludert Oxegen-festivalen i Irland i juli 2006, Lollapalooza i Grant Park i Chicago i august 2008 og Coachella Valley Music and Arts Festival i Indio i California i slutten av april 2007.

Stadium Arcadium mottok i februar 2007 seks Grammy-priser. Disse var for beste rockalbum, beste rocksang (Dani California), beste rockutgivelse av en duo eller gruppe med vokal (Dani California), beste spesialutgave av album, beste produsent (Rick Rubin)[63] og beste musikkvideo i kortform (Dani California). Red Hot Chili opptrådte under seremonien med sangen Snow ((Hey Oh)).

Pause (2007- 2009)[rediger | rediger kilde]

Anthony Kiedis fortalte i et intervju med Rolling Stone Magazine i mai 2008 at Red Hot Chili Peppers «for tiden er oppløst». Kiedis fortalte at bandet var utslitt etter å ha jobbet nærmest kontinuerlig siden Californication og at de derfor hadde tatt en pause. Videre fortalte han at han er opptatt med å ta seg av sønnen sin, mens Frusciante fortsetter sin solokarriere, Chad Smith jobber med et jazzband i Japan og Flea eksperimenterer med nye musikkideer. Kiedis uttalte at han var ivrig etter å begynne å tenke på nytt materiale,[64] men at pausen ville vare «minst ett år».

Flea fortalte høsten 2008 at han og de andre bandmedlemmene hadde tatt seg en pause fra Red Hot Chili Peppers som ville vare i «to år». Flea fortalte at:

Sitat We just needed two years. We had our noses to the grindstones so hard for so long. We needed to get away from it and get a fresh perspective on things. Sitat

Han slo også fast at det ikke eksisterer planer for noe tiende album.[65] Mens Chad Smith touret og spilte inn et nytt album med supergruppa Chickenfoot, bestemte Flea seg for å vende tilbake til utdannelse. Han benyttet mye av tiden etter bandets tour i 2007 for lære seg nye musikalske ferdigheter, og tok opp enkelte fag på University of Southern California. Han har også jobbet for å få inn penger til musikkskolen Silverlake Conservatory og planlegger å gi ut et eget solo album.[66]

I`m with you (2009-i dag)[rediger | rediger kilde]

I august 2009, bekreftet Chad Smith at vil bli sammen høsten 2009 for å spille inn nytt materialet. Han sa dette: “Everybody was like, 'Y'know, I really like having this time off, not being a Chili Pepper and doing other things. It'll be two years in September, so now we're ready."

18 juli ga bandet ut deres første singel til deres nye album med navn; "The Adventures of Rain Dance Maggie".[67] Bandet lagde også en musikkvideo til singelen, som ble sluppet ut 30 juli.[68] 29 august ble deres tiende album, I'm With You, sluppet ut. Albumet, som ble det første med den nye gitaristen Josh Klinghoffer, fikk mikset anmeldelser i Norge.[69][70] Albumet ble bedre mottatt i USA, men flere gjorde seg bemerket over mangelen på John Frusciante.[71] Bandet ble skrevet inn i rockens æresgalleri den 14 april 2012.[72][73] Bandet spilte sammen med tidligere bandmedlemmer, som blant Jack Irons og Cliff Martinez. Den tidligere gitaristen John Frusciante var ikke til stede under seremonien.

Musikkstil[rediger | rediger kilde]

Teknikk[rediger | rediger kilde]

Kiedis er kjent for å bruke et stort antall forskjellige sangstiler. Han har ofte kombinert rapping og «snakkede» vers med mer tradisjonell sang, noe som har gitt bandet en karakteristisk og relativt konsekvent stil.[74] Antallet rap-drevne sanger har dog sunket dramatisk siden utgivelsen av Californication. By the Way inneholdt bare to sanger med rap-drevne vers.[75] Kiedis' stil de siste årene er et resultat av utvikling gjennom alle Red Hot Chili Peppers ni album.[76]

Hillel Slovaks stil var stort sett basert på blues og funk. Etter Slovaks død baserte de nye gitaristene seg i stor grad på hans stil. Frusciante bidro dog med en mer melodiøs og struktuert lyd til de nyere albumene, som By the Way, Californication og Stadium Arcadium. Dette står i kontrast både til hans bidrag på Mother's Milk, hvor lyden er kraftigere,[77][78] og på Blood Sugar Sex Magik, hvor lyden er lettere og mer funky. Dave Navarro, som har sin bakgrunn i heavy metal, progressiv og psykedelisk rock, brakte en helt annerledes lyd til bandet.[79]

Fleas basstil er en blanding av funk, punk, hardrock og psykedelisk rock.[80] De tunge, lave melodiene, som han enten spiller med normal fingerstil eller såkalt «slapping», har bidratt til Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Fleas slapping-stil var dominerende på de første albumene, mens han på de senere albumene (etter Blood Sugar Sex Magik)[80] bidrar med mer melodiøs bass. På sangene «Don't Forget Me», «Blood Sugar Sex Magik», «Hump de Bump» og «Snow ((Hey Oh))» benytter han dobbelgrep.

Mens Kiedis er frontvokalist for bandet, deltar Frusciante ofte med bakgrunnsvokal. Han også sunget versene på enkelte sanger, eksempelvis «The Power of Equality», «Funky Monks», «Breaking The Girl» og «The Righteous and the Wicked» fra Blood Sugar Sex Magik. På noen sanger bidrar han med falsett, særlig på sanger fra By the Way og Stadium Arcadium, men også på Blood Sugar Sex Magik-sangene «If You Have to Ask» og «Under the Bridge». Frusciante sang sammen med Kiedis på sangen Knock Me Down fra Mother's Milk og synger enkelte deler alene på sanger som «Dosed» og «Descration Smile». Det har blitt en tradisjon at Frusciante på et tidspunkt under en konsert fremfører en låt alene. Det er særlig coverlåter fra 1960- og 1970-tallet eller en av hans egne sololåter som blir fremført. Blant sangene han har sunget er «Tiny Dancer» av Elton John, «SOS» av ABBA, «How Deep Is Your Love» av The Bee Gees, «Maybe» av The Chantels, «I Feel Love» av Donna Summer, «For Emily, Wherever I May Find Her» av Simon and Garfunkel, «How Can I Tell You?» av Cat Stevens og «Inca Roads» av Frank Zappa.

Bandets FOH-lyd har de siste 16 årene, særlig under Stadium Arcadium-turneen, blitt mikset av den profesjonelle lydteknikeren Dave Rat.

Improvisasjon[rediger | rediger kilde]

Improvisasjon har alltid vært en viktig del av Red Hot Chili Peppers' signaturstil. Bandets første konserter var faktisk nesten utelukkende basert på improvisasjon. Mange av Frusciantes gitarsoloer og Fleas bass-soloer på nyere album er improviserte. Bandet har det meste av de siste ti årene åpnet konsertene sine med en kort improvisasjon. Noen ganger forlenges begynnelsen, midtdelen eller avslutningen på en sang med en lang improvisasjon, dette gjelder særlig sanger som «Give It Away», «My Lovely Man», «If You Have to Ask», «Californication», «Parallel Universe», «Can't Stop», «Throw Away Your Television», «By the Way» og «Dani California».

Tekster[rediger | rediger kilde]

Tekstene i Red Hot Chili Peppers' sanger har dreid innom en rekke ulike tema ettersom tiden har gått. Tekstene har handlet om alt fra kjærlighet og vennskap,[81][82] tenåringsangst og aggresjon,[83] forskjellige seksuelle tema og forbindelen mellom sex og musikk til politikk og sosiale problemer (særlig knyttet til amerikanske urfolk),[84] romantikk,[85] ensomhet,[86] globalisering, berømmelse,[87] å takle døden,[88] fattigdom, dop og alkohol.

Bandmedlemmer[rediger | rediger kilde]

Nåværende[rediger | rediger kilde]


Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Red Hot Chili Peppers' diskografi

Priser[rediger | rediger kilde]

Red Hot Chili Peppers har vunnet syv Grammy Awards:[89]

  • 1993: Beste hardrockutgivelse – «Give It Away»
  • 2000: Beste rocksang – «Scar Tissue»
  • 2007: Beste rockalbum og beste begrensede spesialutgave – Stadium Arcadium, beste rockutgivelse av en duo eller gruppe med vokal, beste musikkvideo i kortfom og beste rocksang – «Dani California»

MTV Video Music Awards:

American Music Awards:

  • 2000: Beste alternative artist
  • 2006: Beste pop-/rock-band/-duo/-gruppe, beste alternative artist

Billboard Music Awards:

  • 2000: Beste alternative gruppe

Bandet mottok en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 2008.[90]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kiedis, Sloman, 2004. s. 224
  2. ^ Apter, 2004. p. 60
  3. ^ «Red Hot Chili Peppers > Biography». Allmusic. Besøkt 5. juni 2007. 
  4. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 106
  5. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 105
  6. ^ ksp106
  7. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 115
  8. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 127
  9. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 144
  10. ^ «Red Hot Chili Peppers > Charts and Awards > Billboard Albums». Allmusic. Besøkt 6. juni 2007. 
  11. ^ «The Red Hot Chili Peppers > Overview». Allmusic. Besøkt 6. juni 2007. 
  12. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 133
  13. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 134
  14. ^ «Freaky Styley > Review». Allmusic. Besøkt 6. juni 2007. 
  15. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 175
  16. ^ Kiedis, Sloman, 2004. pp. 178-9
  17. ^ Apter, 2004. pp. 130-141
  18. ^ «Uplift Mofo Party Plan > Review». Allmusic. Besøkt 6. juni 2007. 
  19. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 205
  20. ^ «The Uplift Mofo Party Plan». Billboard Magazine. Arkivert fra originalen 17. august 2007. Besøkt 7. juni 2007. 
  21. ^ Kiedis, Sloman, 2004. pp. 219-25
  22. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 222
  23. ^ Kiedis, Sloman, 2004. pp. 210-223
  24. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 224
  25. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 229
  26. ^ Kiedis, Sloman, 2006. p. 233
  27. ^ Kiedis, Sloman, 2004. pp. 240-4
  28. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 240-250
  29. ^ amgbio
  30. ^ «Mother's Milk». Billboard Magazine. Arkivert fra originalen 17. august 2007. Besøkt 7. juni 2007. 
  31. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 264
  32. ^ Kiedis, Sloman, 2004. pp. 274-275
  33. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 279
  34. ^ «Artists: Red Hot Chili Peppers». Grammy.com. Besøkt 7. juni 2007. 
  35. ^ «Red Hot Chili Peppers > Charts and Awards > Billboard Singles». Allmusic. Besøkt 7. juni 2007. 
  36. ^ Lamb, Bill. «Red Hot Chili Peppers Discography». About.com. Besøkt 10. juni 2007. 
  37. ^ "amgbio"
  38. ^ Foege, Alec (19. oktober 1995). «The Red Hot Chili Peppers (Page 1)». RollingStone.com. Besøkt 31. mars 2007. 
  39. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 350
  40. ^ Foege, Alec (19. oktober 1995). «The Red Hot Chili Peppers (Page 2)». RollingStone.com. Besøkt 31. mars 2007. 
  41. ^ "rollingstone2"
  42. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 401
  43. ^ Rosenthal, Joe (6. april 1998). «Pepper Guitar Mill Grinds On». RollingStone.com. Besøkt 31. mars 2007. 
  44. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 393
  45. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 377
  46. ^ Skanse, Richard (30. april 1998). «Red Hot Redux». RollingStone.com. Besøkt 31. mars 2007. 
  47. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 397
  48. ^ Prato, Greg. «John Frusciante Biography». Allmusic. Besøkt 8. august 2007. 
  49. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 398
  50. ^ Dave Simpson (14. februar 2003). «It's great to go straight». The Guardian. Besøkt 15. august 2008. 
  51. ^ "stpg398"
  52. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 389-400
  53. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 399
  54. ^ «Chili Peppers' album tops survey». BBC. 4. juli 2004. Besøkt 20. april 2007. 
  55. ^ Prato, Greg. «Californication > Overview». Allmusic. Besøkt 28. januar 2008. 
  56. ^ Billboard.com
  57. ^ Eliscu, Jenny (26. juli 1999). «Woodstock '99 Burns Its Own Mythology». RollingStone.com. Besøkt 31. mars 2007. 
  58. ^ Johnson, Zac. «By The Way > Overview». Allmusic. Besøkt 28. januar 2008. 
  59. ^ Zahlaway, Jon (11. februar 2003). «Red Hot Chili Peppers plot first U.S. dates behind 'By the Way'». LiveDaily. Besøkt 28. januar 2008. 
  60. ^ «Artist Chart History - Red Hot Chili Peppers - Greatest Hits Warner Bros. Records». Billboard. Arkivert fra originalen 17. august 2007. 
  61. ^ Catucci, Nick. "Red Hot Chili Peppers: Stadium Arcadium" (review). Blender magazine, June 2006 (Issue 48), p. 146
  62. ^ «RHCP: Californication, By The Way and Stadium Arcadium». altern-rock.com. Besøkt 1. februar 2008. 
  63. ^ 49th Annual Grammy Awards Nominee List, Grammy.com, http://www.grammy.com/GRAMMY_Awards/49th_Show/list.aspx
  64. ^ Anderson, Kyle (19. mai 2008). «Q&A: Anthony Kiedis: Rolling Stone». Rolling Stone. Besøkt 22. mai 2008. 
  65. ^ Wappler, Margaret (23. september 2008). «Flea, USC Freshman, talks about his upcoming solo record». 
  66. ^ «Flea, USC freshman, talks about his upcoming solo record». 
  67. ^ The Red Hot Chili Peppers’ New Single “The Adventures of Rain Dance Maggie” From Their Upcoming Album, ‘I’m With You’
  68. ^ Martens, Todd (30. juli 2011). «Red Hot Chili Peppers filming latest video tonight on a Venice rooftop». Los Angeles Times. 
  69. ^ http://www.nrk.no/lydverket/lite-nytt-under-solen/
  70. ^ http://oslopuls.aftenposten.no/musikk/article588303.ece
  71. ^ http://rollingstone.com/music/albumreviews/im-with-you-20110829%7C
  72. ^ http://www.rollingstone.com/music/news/guns-n-roses-beastie-boys-red-hot-chili-peppers-chosen-for-rock-and-roll-hall-of-fame-20111207
  73. ^ http://www.drummagazine.com/news/post/5494/
  74. ^ Sutton, Michael. «Anthony Kiedis Biography». Allmusic. Besøkt 8. august 2007. 
  75. ^ AMG By the Way Album Review. [1]
  76. ^ Kiedis, Sloman, 2004. p. 420
  77. ^ «Total Guitar Magazine interview with John Frusciante». Total Guitar. 
  78. ^ Hanson, Amy. «All Music Guide; Mother's Milk». Allmusic. Besøkt 8. august 2007. 
  79. ^ Stephen Thomas Erlewine. «One Hot Minute review». Allmusic. Besøkt 1. august 2007. 
  80. ^ a b Prato, Greg. «Flea Biography». Allmusic. Besøkt 8. august 2007. 
  81. ^ "Under the Bridge"; Kiedis, Sloman, 2004. pp. 264-5
  82. ^ "Breaking the Girl"; Kiedis, Sloman, 2004. p. 271
  83. ^ "Police Helicopter"; Kiedis, Sloman, 2004. p. 108
  84. ^ "Green Heaven"; Kiedis, Sloman, 2004. p. 112
  85. ^ "I Could Have Lied"; Kiedis, Sloman, 2004. pp. 269-70
  86. ^ "Scar Tissue"; Kiedis, Sloman, 2004. pp. 404-5
  87. ^ "Californication"; Kiedis, Sloman, 2004. p. 418-9
  88. ^ "Venice Queen";Kiedis, Sloman, 2004. p. 456
  89. ^ «Grammy Awards Won by Red Hot Chili Peppers». Grammy.com. Besøkt 2. februar 2008. 
  90. ^ «Hollywood Walk of Fame Stars for 2008.». Hollywood Chamber of Commerce. Besøkt 21. januar 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Red Hot Chili Peppers – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Anthony Kiedis – sitater