Donna Summer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Donna Summer
LaDonna Adrian Gaines
Donna Summer
Født 31. desember 1948
Død 17. mai 2012 (63 år)
Yrke Sanger, låtskriver, skuespiller
Nasjonalitet Boston, Massachusetts, USA
Sjanger Pop, Disco, Hi-NRG, R&B, soul, house, rock, gospel
Instrument Vokalist, piano
Aktive år 1971 – 2012
Plateselskap Casablanca
Geffen
Atlantic
Mercury
Epic
Burgundy

Donna Summer (født LaDonna Adrian Gaines 31. desember 1948, død 17. mai 2012 i Florida) var en amerikansk sanger mest kjent for en rekke disco-hits på 1970 og -80 tallet, og fikk som fortjent tittelen Queen of Disco. Summer var kjent for den klokkeklare kraftige stemmen. Hun var en av de mest suksessfulle kvinnelige hitmakerne i 1970-årene, og var den første som hadde tre dobbelalbum på albumlisten og den første kvinnelige artisten som hadde tre nummer en singler i en periode på 12 måneder, en rekord som fremdeles står. I 2013 ble hun innvotert i Rockens æresgalleri.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Født i Dorchester i Boston, Massachusetts, som et av syv barn av kristne foreldre. Hun sang i kirken og ble i tenårene medlem av en rockegruppen The Crow, hvor hun var det eneste fargede medlem. Da hun var 18 forlot hun hjemmet og skolen og fikk en rolle i musikalen HairBroadway. Hun flyttet til München, Tyskland, hvor hun spilte i tyske versjoner av Godspell og Show Boat og ble tysk statsborger.

I 1971 ga Summer ut singelen «Sally Go Round the Roses» uten suksess, og solokarrieren lå på vent til 1974. Hun giftet seg med den østerrikske skuespilleren Helmuth Sommer i 1972 og fikk datteren Mimi året etter. Hun gjorde mange musikkjobber på teatre og i studio i mange år, og var medlem av popgruppen FamilyTree fra 1974-75.

1970-årene[rediger | rediger kilde]

Donna Summer i 1977

Mens hun koret for andre sangere og grupper, møtte hun produsentene Giorgio Moroder og Pete Belotte, Summer signerte platekontrakt i Nederland og ga ut det første albumet, Lady of the Night med The Hostage, som ble nr. 1 på hit-listene i Frankrike og Belgia, og nr. 2 i Nederland.

Sommeren 1975 gikk Summer til Moroder og Belotte med teksten til «Love To Love You Baby». Moroder, som var interessert i å utvikle den nye disco-sounden – Munich Sound – som var blitt mer og mer populær, kom opp med ideen om at Summer skulle stønne og lage «orgasmelyder». Donna Summer var mer betenkt, men gikk med på å spille inn en demo for å gi den til en annen sanger, muligens Penny McLean. Men Moroder var nærmest svimeslått av Summers «vokale orgasmer» og fikk overtalt Summer til å utgi singelen selv. I Europa var suksessen avmålt, men i USA fikk Casablancasjefen Neil Bogart ovetalt Moroder til å lage en 17 minutters versjon av låten, og Summer signerte kontrakten med Casablanca.

Love To Love You Baby gikk inn som nr. 2 på Billboard Hot 100 singellisten tidlig i 1976 i USA. Albumet, hvor den ene siden inneholdt den 17 minutter lange versjonen av Love To Love You Baby, ble utgitt i 1975, solgte til gull. Noen musikk-kritikere mente låten var grisete, og den ble forbudt spilt på mange radiostasjoner. Time Magazine kunne rapportere at det ble oppnådd 22 orgasmer under innspillingen av låten.

To suksessfulle album, som begge solgte til gull, fulgte: A Love Trilogy med singelen «Try Me (I Know We Can Make It)» (nr. 80 på Hot 100), og Four Seasons of Love med den diskofiserte «Spring Affair», (nr. 58 på the Hot 100) og «Winter Melody», (nr. 43 på the Hot 100). Begge album gikk inn på Billboard Album Chart, men Donna Summer følte seg ikke vel med sitt image som «first lady of love».

I 1977 kom albumet I Remember Yesterday. Med dette viste teamet Summer/Moroder/Belotte at de kunne kombinere disco med lydspråket fra i går. Fremtiden ble vist med «I Feel Love» som ble nr. 6 på Billboard Hot 100 og nr. 1 i England og mange andre europeiske land. I 1977 kom dobbel-LPen som mange mener er hennes beste, Once Upon a Time, et album spekket med elektronisk disco.

I 1978 Summer spilte i filmen Thank God It's Friday og slapp singelen «Last Dance». Samme år slapp hun sitt første konsertalbum, Live and More. Fra denne ble «Heaven Knows» en ny top 5 på the Hot 100.

I 1979 kom Bad Girls hvor rock, blues and soul ble mixed til disco sound. Den inneholdt tre topplistesingler: «Bad Girls» og «Hot Stuff» – som ble Donnas første nr. 1 på Billboard's R&B Single Chart samt nr. 2 «Dim All The Lights». «Hot Stuff» ga Donna en Grammy for «Best Female Rock Vocal Performance». Bad Girls ble Donna Summers andre nr. 1 album og den mest suksessfulle salgsmessig. Den solgte 2 mill. kopier i USA 7 mill. kopier over hele verden.

Fra 1980-årene[rediger | rediger kilde]

Donna Summer under Nobels fredspriskonsert i 2009

Albumet On The Radio: Greatest Hits 1 & 2 var hennes tredje nr. 1 U.S. album. Med dette var hun den første som hadde hatt tre doble album som nr. 1. Albumet inneholdt to nye spor; «No More Tears (Enough Is Enough)», en duett med Barbra Streisand, og «On The Radio» som var skrevet for filmen «Foxes». Etter en uoverensstemmelse med Casablanca fikk hun en lukrativ kontrakt med David Geffen og ble den første artisten under hans plateselskap «Geffen». På det personlige plan ble hun «a born again Christian».

Første platen fra hennes hånd under Geffen var The Wanderer i 1980. Tittelsporet ble nok en Summer-hit (nr. 3 på Hot 100). På tross av at tre av sporene ble hits, solgte albumet svake 600.000 kopier i USA. Neste utgivelse ble den dance-orienterte I'm a Rainbow. Dette ble også siste platen i samarbeid med Moroder.

Qincy Jones produserte den neste utgivelsen, Donna Summer, i 1982. Med denne var hun tilbake på Top 10 of the pop, R&B og dance-listen med «Love Is In Control (Finger on the Trigger)». På en annen singelutgivelse, «State of Independence» koret Michael Jackson.

I 1983 kom hennes største hit etter Bad Girls; She Works Hard for the Money. Hun ble med denne den første fargede kvinnelige artisten som hadde en video på tung rotasjon på BET og MTV. Utgitt på PolyGram's Mercury Records forgiftet suksessen hennes forhold til Geffen. Dette markerte også slutten på Summers store salgstall. Hennes to neste utgivelser kom dog på Geffen; Cats Without Claws (1984) og All Systems Go (1987).

I 1988 forlot Summer Geffen for godt, og signerte kontrakt med Atlantic Records. I 1989 var hun igjen på hitlistene med "This Time I Know It's For Real" fra albumet Another Place and Time, som ble hennes 14. top ten Billboard Hot 100. I 1991 kom albumet Mistaken Identity uten å komme inn på Billboard Hot 200 Album-listen. I 1992 fikk Donna Summer sin egen stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun samarbeidet med Gerdio Moroder igjen etter 10 år med "Carry On". Denne var med på Moroders Forever Dancing album og på hennes dobbelalbum The Donna Summer Anthology året etter.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Albums[rediger | rediger kilde]

Albumoversikt[rediger | rediger kilde]

Year Title U.S. Pop U.S. R&B U.K. Germany Norway Sweden Japan
1975 Love to Love You Baby 11 6 16 23 9 7 64
1976 A Love Trilogy 21 16 41 24 9 8 -
1976 Four Seasons of Love 29 13 - 31 - 40 -
1977 I Remember Yesterday 18 11 3 7 5 13 77
1977 Once Upon a Time 26 13 24 - 9 - 31
1978 The Greatest Hits of Donna Summer NR NR 4 - - - -
1978 Live & More 1 4 16 - - - 52
1979 Bad Girls 1 1 23 7 3 3 9
1979 On the Radio - Greatest Hits Volumes I & II 1 4 24 42 39 29 20
1980 Walk Away - Collector's Edition (The Best of 1977-1980) 50 54 - - - - 78
1980 The Wanderer 13 12 55 54 18 15 22
1982 Donna Summer 20 6 13 37 3 2 20
1983 She Works Hard for the Money 9 5 28 14 12 8 27
1984 Cats Without Claws 40 24 69 39 15 10 33
1987 All Systems Go 122 53 - - - 27 69
1989 Another Place and Time 53 71 17 49 - 16 92
1990 The Best of Donna Summer NR NR 24 - - - -
1991 Mistaken Identity - 97 - - - - -
1994 Endless Summer: Donna Summer's Greatest Hits - - 37 - - - -
1999 VH-1 Presents: Live and More Encore! 43 33 - 75 - - -
2003/
2004
The Journey - The Very Best of Donna Summer 111 65 6 - 27 - -


Singler[rediger | rediger kilde]