Sly & the Family Stone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sly & the Family Stone
Opphav USA San Francisco, California
Periode 1967 til 1987
Sjanger Funk
Soul
Rock
Plateselskap Epic Records
Warner Bros. Records
Medlemmer
Sly Stone
Freddie Stone
Rosie Stone
Cynthia Robinson
Greg Errico
Jerry Martini
Larry Graham
Vet Stone
Mary McCreary
Elva Mouton
Gerry Gibson
Rusty Allen
Pat Rizzo
Andy Newmark
Bill Lordan
Vicki Blackwell
Jim Strassburg


Sly & the Family Stone var et amerikansk funk-, rock- og soulband fra San Francisco, California. I årene 1967 til 1987 da de var aktive spilte de en viktig rolle i utviklingen av soul, funk og psykedelisk musikk. Gruppens frontfigur var sangeren, produsenten og låtskriveren Sly Stone og med i gruppen fantes også flere av hans søsken og venner. Sly & the Family Stone var det første store mangekulturelle gruppen i USA og inneholdt såvel medlemmer av ulike raser som kjønn.

1967 slo de to brødrene Sly Stone og Freddie Stone sammen sine respektive band, Sly & the Stoners og Freddie & the Stone Souls og ble sammen Sly and the Family Stone, et band som fra starten var foruten Sly og Freddie, inkluderte det også Cynthia Robinson (trompet), Greg Errico (trommer), Jerry Martini (saksofon) og Larry Graham (bass). Under det første året kom også brødrenes søster Rosie Stone på keyboard. Denne gruppen spilte tilsammen inn fem topp-10-hits og fire banebrytende album som påvirket sterkt det amerikanske musikken innenfor sjangre som pop, soul, R&B, funk og hiphop. I boken For the Record: Sly and the Family Stone: An Oral History som kom ut i 1998 fortalte forfatteren Joel Selvin i forordet hvor mye Sly & the Family Stone hadde betydd for den afroamerikanske musikken; «Det finnes to sorter svart musikk – svart musikk før Sly Stone, og svart musikk etter Sly Stone». Gruppen ble i 1993 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame.

Historie[rediger | rediger kilde]

Familien Stewart var en dypt troende middelklassefamilie fra Denton, Texas der foreldrene K.C. og Alpha Stewart oppmuntret barna til musikalske ytringer i hjemmet. Etter at familien flyttet til Vallejo, California, ble de fire yngste søskene (Sylvester, Freddie, Rose og Vaetta) sammen i gruppen The Stewart Four som slapp lokalt singelen "On the Battlefield of the Lord", med B-siden "Walking in Jesus" i 1952. Den eldste søsteren, Loretta, var den eneste i søskenflokken Stewart som ikke satset på en karriere innenfor musikken.

I løpet av årene på high school ble Sylvester og Freddie medlemmer i flere ulike band. En av de musikkgruppene som Sylvester tilhørte var doo-wopgruppen The Viscaynes, en gruppe der Sylvester og hans filippinske venn, Frank Arelano, var de eneste svarte medlemmene. The Viscaynes slapp et fåtall lokale singler og Sylvester spilte også inn noen solosingler under artistnavnet Danny Stewart.

I år 1963 ble Sylvester Sly Stone DJ for den R&B-baserte radiokanalen KSOL i San Francisco, der han revlusjonerte med å spille låter med hvite musikere , som Beatles og Rolling Stones. Under samme periode arbeidet han også som produsent for selskapet Autumn Records. En av de låtene som han produserte var "C'mon and Svim" med Bobby Freeman som ble en hit over hele landet.

De tidlige årene[rediger | rediger kilde]

I 1966 lagde Sly bandet Sly & the Stoners sammen med vennen, og trompetisten, Cynthia Robinson. Nesten samtidig lagde også broren, Freddie, et eget band – Freddie & the Stone Souls. En av medlemmene var trommisen Greg Errico. Etter råd fra Slys kompis, saksofonisten Jerry Martini, slo brødrene i 1967 sammen sine respektive band og ble sammen til bandet Sly and the Family Stone. Ettersom både Sly og Freddie var gitarister bestemte Sly at Freddie skulle bli bandets offisielle gitarist – og at han selv skulle spille elorgel. Sly overtalte også Larry Graham til å spille bass.

Slys søster Vaetta ville også bli med i gruppen. Hun og hennes venninner, Mary McCreary og Elva Mouton, hadde en gospelgruppe som var kalt The Heavenly Tones. De tre ungdommene hoppet, etter Slys råd, av high school for å satse på musikken. De opprettet bandet Little Sister og ble Sly and the Family Stones korjenter.

Bandets første singel, "I Ain't Nobody", ble en stor lokal hit for plateselskapet Loadstone Records og større plateselskap fikk opp øynene for gruppen. De som var raskest med å skrive kontrakt var Epic records. Samme år som kontrakten ble skrevet slapp gruppen debutalbumet Whole New Thing og ble hyllet av kritikerne. Tross det, uteble den kommersielle fremgangen og bandets spillejobber var begrenset til små klubber, og fra plateselskapet sin side måtte lederen, Clive Davis, gripe inn.

Davis pratet med Sly om hvordan man skriver og spiller inn en hitlåt, og rett etter det slapp gruppen singelen "Dance to the Music" som ble en umiddelbar hit for gruppen og som beste lå på åttendeplass på Billboard Hot 100. Rett før singelen ble sluppet fikk bandet utbedring i og med at Rosie Stone som sang og spilte keyboard. Hun hadde blitt tilbudt en plass i bandet av sine brødre så tidlig som ved grunnbandet, men takket nei i frykt for å miste jobben i den lokale platebutikken.

Sly & the Family Stone tok vare på fremgangen de hadde fått med singelen og gjorde spillejobber over hele USA. De ble velkjente for sine energiske opptredener og unike sceneklær. Albumet Dance to the Music ble en stor fremgang, men etterfølgeren, Life, ble dessverre ingen kommersiell fremgang. I september 1968 reiste bandet i vei på sin første turné på andre siden av Atlanteren der de gjorde konserter i England. Turnén ble avsluttet tidlig etter at bassist Larry Graham ble tatt med marijuana – og på grunn av flere tvister med konsertarrangørene.

Stand! (1969)[rediger | rediger kilde]

I slutten av 1968 slapp Sly & the Family Stone singelen "Everyday People" som ble gruppens første liste-ener. "Everyday People" var en protest mot alle de fordommene som finnes mellom mennesker. Låten gjorde seg populær med catchphrasen "different strokes for different folks". Som b-side på singelen lå "Sing a Simple Song". Albumet som ble sluppet den 3. mai 1969 og ble solgt i så mye som 3 millioner eksemplar. Stand! anses av mange som å være høydepunktet på gruppens karriere.

Etter sukséssen med Stand! sikret også gruppen seg en konsert på Woodstockfestivalen. Bandet gjorde sin fremføring på morgenen den 17. august 1969 og deres opptreden har i ettertid blitt sagt å være en av beste under den legendariske festivalen. Sammen med gruppens spilling i Woodstock, slapp de singelen "Hot Fun in the Summertime" som klatret til en andreplass på den amerikanske singellisten.

Problemer i bandet[rediger | rediger kilde]

I og med bandets nye berømmelse og framgang oppsto mange problemer. Forholdet mellom bandmedlemmene ble verre. Urolighetene var verst mellom brødrene Stone og Larry Graham. Plateselskapet Epic krevde mer innspilt materiale av bandet. Dessuten ble bandet kvitt Svarte Panterne som ville at Sly skulle skrive mer politisk vinklede tekster og tekster som støttet utviklingen av Black Power. Aktivistgruppene foreslo også at bandets to hvite medlemmer, Greg Errico og Jerry Martini, skulle erstattes av svarte musikere.

Etter at de flyttet til Los Angeles høsten 1969, ble Sly Stone og hans bandmedlemmer flittige brukere av narkotika, spesielt kokain og PCP. Da medlemmene ble mer og mer interessert i narkotika og fester, uteble nye innspillinger. Mellom sommeren 1969 og høsten 1971 slapp bandet bare en singel, "Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)" / "Everybody Is a Star". Disse kom i desember 1969. "Everybody Is a Star" var enda en positiv og glad låt fra bandet, men singelens a-side presenterte en betydelig sintere Sly & the Family Stone, som i samklang fastslo at de ikke lengre kunne være bekjent av å være noe de ikke var (fredelige, elskende og glade) og takket respektløst sitt publikum for "at de hadde latt dem bli seg selv igjen". Singelen "Thank You" nådde førsteplassen på Billboard Hot 100, i februar 1970.

1970 - 1971[rediger | rediger kilde]

1970 brukte Sly Stone den meste av sin våkne tid til narkotika. Han ble uberegnelig og hissig, og mistet så mye som en tredjedel av bandets konserter og spillejobber det året. Samtidig gjorde han to av sine venner, Hamp "Bubba" Banks og J.B. Brown, til sine personlige managers; og de igjen ansatte gangsters som Edward "Eddie Chin" Elliott og J.R. Valtrano til å bli Slys livvakter. Sly lot også disse personene ta hånd om hans økonomi, for å få råd til narkotika, og for å beskytte han mot de han anså som sine fiender – noen av dem var hans egne bandmedlemmer. En sprekk oppsto mellom Sly og de øvrige i Sly & the Family Stone. I starten av 1971 forlot trommisen Greg Errico, som første person, gruppen og ble erstattet av en rekke trommiser før Sly bestemte seg for Gerry Gibson. Gibsons tid i bandet ble kortvarig. Etter ett år forlot han gruppen og ble erstattet av Andy Newmark i 1973.

For å berolige fansens krav til nye låter, startet Epic å gjøre nyslipp av bandets innspillinger. Debuten A Whole New Thing ble sluppet på nytt, nå med et annet omslag. Og i slutten av 1970 ble de fleste av bandets populære låter sluppet på samlingen Greatest Hits. Greatest Hits nådde andreplassen på den amerikanske albumlisten.