John Frusciante

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Frusciante
JohnFruscianteAugust2006.jpg
John Frusciante under en Red Hot Chili Peppers-konsert.
Født 5. mars 1970 (44 år)
Yrke Musiker
Nasjonalitet USA USA
Sjanger Alternativ rock, avant-garde, eksperimentell rock, electronica, funk rock, psychedelic rock, art rock
Instrument Gitar, bass, vokal, støttevokalist
Aktive år 1988 - idag
Plateselskap Warner Bros., Record Collection, Birdman, American Recordings
Nettsted http://johnfrusciante.com/
Tidligere band
Red Hot Chili Peppers
Notable instrument(er)
Fender Stratocaster
Fender Telecaster
Fender Jaguar
Gibson Les Paul
Gretsch White Falcon

John Anthony Frusciante (født 5. mars 1970) er en amerikansk musiker og gitarist.

Frusciante kommer fra en musikalsk familie, og han ble oppdaget av Michael «Flea» Balzary, bassisten i Red Hot Chili Peppers, etter at Hillel Slovak døde av heroinoverdose. Han ble offisielt medlem av Red Hot Chili Peppers i 1988, samme år som trommeslager Chad Smith overtok etter Jack Irons. På dette tidspunktet var Frusciante bare 18 år. I 1989 spilte han på Red Hot Chili Peppers første gullplate, Mother's Milk. I 1991 var han igjen med på suksessutgivelsen Blood Sugar Sex Magik, med sanger som blant annet «Under the Bridge».

Frusciante sluttet imidlertid i bandet under den lange Blood Sugar Sex Magik-turnéen, før en konsert i Japan. De påfølgende årene var preget av dyp heroinavhengighet før han i 1998 ble med i Red Hot Chili Peppers igjen, med comeback-albumet Californication. Senere utgivelser med Red Hot Chili Peppers er By the Way og Stadium Arcadium. Han har også spilt inn en rekke soloalbum, derav hele seks stykker i 2004. I 2009 ble det kunngjort på Frusciantes hjemmeside at han hadde forlatt Red Hot Chili Peppers ett år tidligere.

Frusciante er en svært anerkjent gitarist, og hans utbredte ferdigheter innenfor gitar har store likheter med legenden Jimi Hendrix, noe som gjør seg spesielt gjeldende i utgivelser som Californication og Stadium Arcadium.[1] I tillegg kjennetegnes han ved sin variasjon i stil, da han stadig utforsker nye stilområder.[2] Han ble i 2003 av Rolling Stone Magazine rangert som tidenes 18. beste gitarist,[3] mens han i 2011 ble plassert nummer 72 i den samme listen.[4] I 2010 ble han rangert som den beste gitaristen de siste 30 årene av en avstemning gjort av BBC.[5]

Frusciante har komponert filmmusikk i samarbeid med Vincent Gallo. Gallo har på sin side fotografert bilder til Frusciantes CD-omslag og regissert et par av hans musikkvideoer. Frusciante har også jobbet med Red Hot Chili Peppers nye gitarist Josh Klinghoffer, sammen har de gitt ut flere album. Frusciante har også gjort en rekke samarbeid med Wu-Tang Clan, The Mars Volta og George Clinton.

Historie[rediger | rediger kilde]

1970-1988: Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

John Frusciante bodde sine første år i New York City sammen med sin mor som var en lovende vokalist, men som ble hjemmeværende fordi ektemannen hennes avskar henne fra en musikalsk karriere. Frusciantes far var en advokat og spilte piano.[6] Frusciante har italienske røtter gjennom farens familie. Da foreldrene skilte seg flyttet Frusciante og moren til Santa Monica i California. Han ble i ung alder svært interessert i musikk, og har uttalt at stefaren var den første som introduserte ham for musikk. Da han var elleve år begynte Frusciante å studere gitarister som blant annet Jeff Beck, Jimmy Page og Jimi Hendrix, alle gitarister han var stor fan av, spesielt sistnevnte. Frusciante spilte opptil 15 timer hver dag, og lærte seg fort hele den heksatone skalaen. Senere begynte han å lytte til Frank Zappa, en artist han også kom til å studerte i flere timer hver dag. Frusciante har i ettertid uttalt at han hadde sett for seg et musikalsk liv i et «Frank Zappa-band».[6]

Han sluttet på high school da han var 16 år. Med godkjennelse fra sine foreldre dro han til Los Angeles for å jobbe med karrieren sin som musiker. Det var der han oppdaget og ble fan av Red Hot Chili Peppers, som han ble introdusert for av sin gitarlærer.[7] I 1986 begynte han på Guitar Institute of Technology som var en høyt respektert skole, men han sluttet også der nokså fort.[8] Under denne perioden begynte Frusciante å bruke marihuana og kokain, som senere utviklet seg til et stort helseproblem.[9][10]

1988-1994: Red Hot Chili Peppers[rediger | rediger kilde]

Frusciante ble i Los Angeles fan av bandet og den daværende gitaristen i Red Hot Chili Peppers, Hillel Slovak.[8] De to ble fort venner, og sammen med blant annet trommis D.H. Peligro begynte de å spille sammen. Av og til inviterte Slovak bassisten i Red Hot Chili Peppers, Flea. Frusciante og Flea utviklet et musikalsk bånd sammen, og ble nære venner. Frusciante gav også opp tanken om å spille i et «Frank Zappa-band», ettersom han ikke kunne «få seg damer og bruke narkotika».[6] Frusciante, som hadde et eget tilnærmet forhold til The Chili Peppers, snakket sammen med Hillel om bandets lydbilde:[11][død lenke]

Sitat ...Hillel spurte meg, «Ville du fortsatt likt The Chili Peppers hvis de ble så populære at de spilte på The Forum (Stor innendørs arena i Los Angeles)?» Jeg svarte, «nei». Det ville ødelagt alt. Det er det som er så flott med bandet; publikums opplevelse er ikke forskjellig fra bandet i det hele tatt. Det er alltid denne ekte historiske atmosfæren under konsertene, istedenfor at publikum er frustrert mens det hopper rundt, og ikke forlate fra stolene sine. (...) Jeg følte meg virkelig som en del av bandet, og det gjorde alle de andre menneskene også. Sitat

Da Slovak døde av en heroinoverdose i 1988, forlot trommisen i Red Hot Chili Peppers, Jack Irons, bandet, ettersom han ikke klarte å komme over tapet. Bandet trengte derfor en ny gitarist og trommeslager. Flea inviterte da Frusciante på audition for eventuelt å erstatte Slovak. I samme audition møtte også trommisen Chad Smith opp. Han kom til å bli et nytt, langvarig medlem i gruppen. Bandet godtok også Frusciante som nye gitarist.[12][13]

Frusciante, som kun var 18, var svært ukjent med den spesielle funksjangeren til Red Hot Chili Peppers. Han uttalte; «Jeg var egentlig ikke en funkspiller før jeg begynte å spille i bandet. Jeg lærte alt jeg trengte å vite av å studere Slovaks gitarstil, og tok alt derfra».[14] Det nye bandet begynte å spille inn sitt første album, Mother's Milk. Frusciante fokuserte på å etterligne Slovaks stil, heller enn å bruke sin egen personlige stil. Det resulterte i mye bråk med produsenten, Michael Beinhorn, som ville at Frusciante skulle spille en form for ukarakteristisk heavy metal stil.[15] Frusciante gav seg ettersom Beinhorn hadde større kunnskap om musikk og studio.[16] Albumet ble uansett godt mottatt, og fikk større anerkjennelse enn med bandets tidligere medlemmer.

Deres neste album, Blood Sugar Sex Magik, ble produsert av Rick Rubin. Albumet fikk overveldende gode anmeldelser, solgte over 13 millioner eksemplarer og gjorde bandet internasjonalt anerkjent.[17][18] Den uventede suksessen gjorde Red Hot Chili Peppers til rockestjerner, noe Frusciante hadde store problemer med å takle. Kort tid etter utgivelsen begynte Frusciante å mislike bandets popularitet.[19] Han startet flere diskusjoner med de andre medlemmene, og mente at alle skjedde for fort.[20] Frusciante spilte sin siste konsert med bandet i Tokyo i 1992. Han nektet først å spille i det hele tatt, men ble overtalt til å opptre og dro tilbake til California dagen etter. Han uttalte; «Det var bare helt umulig for meg å spille i det bandet. Det hadde kommet til det punktet hvor selv om de ville ha meg med, følte jeg at jeg ble utelatt fra bandet. Ikke fra medlemmene eller ledelsen, men heller på grunn av retningen vi gikk mot».[21]

1994-1997: Narkotikaavhenighet, soloalbum og rehabilitering[rediger | rediger kilde]

Frusciante utviklet alvorlige narkotikavaner i løpet av turnelivet med bandet. Han fant ut at Flea var «høy» på hver eneste konsert, noe som fikk ham til å gjøre det samme selv.[22] Under innspillingen av Blood Sugar Sex Magik begynte Flea og Frusciante å røyke marihuana sammen. Bruken av heroin økte også. Sommeren 1992 utviklet Frusciante en dyp depresjon. Han gav opp mye av musikken, og begynte i stedet å male, tegne og skrive historier. Han økte bruken av narkotika for å dekke over tiden han var ulykkelig, noe som gjorde at han var høy nesten hele tiden. Selv om han innrømmer at han var en «junkie» angrer han ikke.[23] Frusciante uttalte at narkotika var; «den eneste måten du kan stå nær skjønnheten istedenfor å la verdens stygghet ødelegge sjelen di.»[24] Han var nesten helt borte fra offentligheten fra 1992 til 1997.

Rett før Frusciantes verste heroinavhengighet i 1994, gav han ut sitt første soloalbum. Albumet ble spilt inn da Red Hot Chili Peppers var på flere turneeer i 1992 og 1993. Det var Frusciantes venner som overtalte han til å spille inn et album, ettersom de syntes det var lite kvalitet i musikkverdenen.[25] Albumet ble kalt Niandra Lades and Usually Just a T-Shirt, og ble gitt ut i mars 1994.

En artikkel i New Times LA i 1996 beskrev Frusciante som «et skjelett dekket med tynn hud».[26] Han var døden nær flere ganger, hovedsakelig på grunn av gjentatte overdoser og blodinfeksjoner.[27] Han oppholdt seg i huset sitt nesten hele tiden, og forlot det sjeldent.[28] På denne tiden utviklet han et vennskap med skuespilleren Johnny Depp og musikeren Gibby Haynes. Sammen lagde de tre en dokumentar kalt «Stuff» som omhandlet Frusciantes liv. Huset hans tok en dag fyr, og brannen ødela mange av Frusciantes gitarer og innspilte sanger. Armene hans ble dekket med stygge sår, som gav ham permanente arr.[29] Disse sårene ble forsterket av det store narkotikaforbruket.

Frusciante gav ut sitt andre soloalbum, Smile from the Streets You Hold, i 1997. Dette er et album som reflektere hvordan han levde på denne tiden, med brutale og hysteriske lyder og skrikende stemmebruk.[2] Frusciante hoster og puster høyt i flere av sangene, på grunn av helsetilstanden hans.[30] Albumet ble gitt ut hovedsakelig for å få penger til narkotika, og ble derfor trukket fra markedet i 1999.[31] Spillestilen på de neste platene ble betydelig endret ettersom Frusciantes levemåte og musikkstil forandret seg i takt med narkotikamisbruket hans.

I 1997, etter mer enn fem års avhengighet, sluttet Frusciante med heroin.[32] Frusciante klarte derimot ikke å slutte med kokain og alkohol og ble derfor overtalt av musiker og venn Bob Forrest til å rehabilitere seg på et rehabiliteringssenter i Pasadena, California.[32] Han ble diagnostisert med en potensielt dødelig munninfeksjon og måtte derfor fjerne alle tennene og erstatte dem med tannproteser.[6] Han fikk også hudtransplantasjon for å fikse de stygt skadede armene.[32] Etter en måned kunne Frusciante vende tilbake til samfunnet.[33] Frusciante begynte å leve et svært spirituelt og asketisk liv. Han forandret på dieten, ble mer oppmerksom på helsespørsmål og spiste mer ubehandlet mat. Han begynte også å praktisere vipassana og yoga og kjente effekten av et mer selvdisiplinert liv,[34] noe som fikk ham til å få et sunnere og bedre forhold til livet sitt.[20] Alle disse forandringene har fått ham til å få et annet syn på narkotika:[27]

Sitat Jeg trenger ikke bruke narkotika. Jeg føler meg høy hele tiden nå, på grunn av disse fasene en person kan oppnå hvis du dedikerer tid til det du virkelig elsker. Jeg vurderer ikke engang bruke stoff, det er bare fullstendig tull. Mellom min dedikasjon til å fortsatt prøve å bli en bedre musiker, spise sunnere matvarer og praktisere yoga, føler jeg meg mer høy nå enn de siste årene med narkotika. På dette tidspunktet er jeg den lykkeligste personen i verden. Disse tingene kødder ikke med meg lenger, og jeg er så stolt ikke-en-gang du vet det. Det er bare en så vakker ting å kunne se i livet; se deg selv, uten å skjule deg bak narkotika, uten å måtte gjøre mennesker du elsker sinte. Det finnes mennesker som er redde for å miste ting i livet, men du mister ingenting for noen andre grunner enn hvis du gir opp selv. Sitat

Til tross erfaringene med narkotika, ser han ikke på den tiden som en «mørk periode» i livet.[27] For Frusciante var det heller en periode hvor han ble født på ny, både fysisk og mentalt.[35] Han har siden stoppet å praktisere yoga, men prøver å meditere daglig.[34]

1997-2005: Tilbake til Chili Peppers og innspillinger[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1998 fikk gitaristen i Red Hot Chili Peppers, Dave Navarro, sparken. Bandet var på randen av oppløsning, og Kiedies sa til Flea: «den eneste måten jeg kan se for meg at dette bandet klarer seg, er å få tilbake John».[36] Nå som Frusciante var frisk og ikke brukte narkotika følte Flea at det var mulig å invitere ham tilbake til bandet. Frusciante ble svært rørt og lettet av invitasjonen, og svarte ja med stor optimisme.[33] Bandet var nå klar til å spille inn sitt neste album, Californication som ble gitt ut i 1999. Frusciantes retur til bandet brakte med seg store forandringer i bandets musikk, og han ble en viktig medarbeider i arbeidet på det nye albumet. Hans nye, sunne moral og dype dedikasjon til musikk utgjorde en forskjell under innspillingen, og gjorde mye for albumets gode mottakelse hos kritikene.[9] Frusciante har gjentatte ganger sagt at arbeidet han gjorde med Californication er hans favoritt.[9] Frusciante jobbet samtidig også med hans soloalbum. Hans tredje album, From the Sounds Inside, ble gitt ut i 2001, men flere sanger ble spilt inn allerede flere år tidligere. Det fjerde, To Record Only Water for Ten Days, var et resultat av Frusciantes spirituelle åpenbaringer etter han sluttet med heroin og kokain.[37]

Frusciante har uttalt at tiden under innspillingen til By the Way i 2001 var den lykkeligste i hans liv.[9] I denne perioden forbedret han sitt gitarspill, hovedsakelig ved å etterligne kjente gitarister som Johnny Marr, Andy Partridge, og John McGeoch.[9] Frusciante økte eksperimenteringen med sin egen gitarstil, og fokuserte spesielt på New Wave og elektronisk musikk.[38] Frusciante ble av kritikerne også roset for støttevokalen han utgjorde på albumet.[39] By The Way viste bandet i et nært og tett samarbeid hvor de var en gruppe som jobbet sammen, i motsetning til fire separate musikere.[9]

Mellom By the Way turneen fra 2002 til 2003, skrev og spilte Frusciante inn svært mange sanger, og uttalte at han ville gi ut seks album over seks måneder. Frusciante dannet i 2004 et kortvarig band med navn Ataxia, sammen med dagens Chili Peppers-medlem Josh Klinghoffer og bassisten i Fugazi, Joe Lally.[40] Bandet ga ut halveparten av de innspilte låtene i 2004, med albumet Automatic Writing, og den andre halvparten i 2007 med Automatic Writing II. Dette var også Frusciante sitt første samarbeid med Josh Klinghoffer.[41] De to spilte inn hele fire album sammen i 2004, mest kjent kanskje Shadows Collide with People som fikk god mottakelse blant musikkanmeldere.[42] Som kontrast fra det forrige albumet ville Frusciante at det neste, The Will to Death, skulle inneholde en roligere musikkstil og resulterte i et akustisk album. Det samme året ga Frusciante også ut en EP med musikk til filmen The Brown Bunny som ble regissørt av hans venn Vincent Gallo. A Sphere in the Heart of Silence, som ble utgitt i 2004, er et album som består hovedsakelig av elektronisk musikk. Først til albumet Curtains, som ble gitt ut i 2005, ble det laget en musikkvideo til en av sangene. Både Flea og Chad Smith spiller på Frusciante sine soloalbum.

2005-2011: Stadium Arcadium og avskjed[rediger | rediger kilde]

Frusciante spiller på Madejski Stadium i Reading, England i juli 2006

I 2005 jobbet Red Hot Chili Peppers med sitt femte studioalbum, Stadium Arcadium. Frusciantes gitarspill er dominerende i lydbildet på hele albumet, og han er også medvokalist på de fleste sangene. Mange av gitarsoloene ble til i løpet av jamøkter. Mange anmeldere hevdet at soloene er sterkt inspirert av Hendrix, noe Frusciante bekreftet.[43] I hele prosessen med platen jobbet han med produsent Rick Rubin, noe som gjorde at Frusciante kunne bruke komplekse gitarprogresjoner, harmonier og benytte seg av Rubins tekniske ressurser. Frusciante brukte enkelte ganger opptil 24 pedal-mixere for å få bedre effekt på gitaren.[44] Frusciante fikk også tilgang til instrumenter som elektroniske synthesizer og mellotron, noe som gjorde at musikkstilen ble svært bred og kompleks.[45] Frusciante videreførte også ideen med å legge på to eller flere spor med gitarmelodier samtidig, for å få bedre flyt i sangene.[45] Dette var en teknikk han gjorde allerede på Blood Sugar Sex Magik, og ble ofte gjort i samarbeid med Rubin. Under Red Hot Chili Peppers' mange konserter spilte Frusciante flere instrumentale duetter sammen med Flea og Chad Smith. Han har også gjort flere cover låter under konsertene, blant annet sanger fra Simon and Garfunkel, Cat Stevens, Bee Gees, David Bowie og Radiohead.

Etter turneen i samband med Stadium Arcadium i 2006-2007 bestemte Frusciante seg nok en gang for å forlate Red Hot Cili Peppers. Denne gangen uten bråk fra de andre medlemmene som godtok og forstod valget. Frusciante sa at hans musikalske interesser hadde ført ham inn i en retning som gjorde at han måtte konsentrere seg om karrieren som soloartist.[46] Hans offisielle avskjed med bandet kom i 2009.

I 2009 gav Frusciante ut sitt niende soloalbum, The Empyrean. Selv om innspillingen gikk svært fort, befant både Frusciante og Klinghoffer seg på flere tourer, noe som gjorde at albumet ble spilt inn fra 2007 til 2009.[47] Frusciante coveret Tim Buckley sin sang «Song to the Siren», og spilte sin egen version av «Maggot Brain», en lang gitarsolo gjort av funk-bandet Funkadelic, med navn «Before the Beginning».[48] The Smiths gitaristen Johnny Marr opptrer på noen enkelte sanger på albumet. Frusciante uttalte om albumet; «Jeg er veldig fornøyd [med albumet] og har lyttet til det spesielt for de psykedeliske erfaringene den gir. Albumet bør høres så høyt som mulig og det anbefales en lytter til det i mørke rom, sent på natten».[47]

Andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

I 2006 begynte Frusciante et samarbeid med sin venn Omar Rodríguez-López og hans band The Mars Volta. Frusciante spilte gitar og andre instrumenter på flere plater med The Mars Volta, blant annet The Bedlam in Goliath og Octahedron. Rodríguez-López har til gjengjeld spilt på flere av Frusciante sine soloalbum, og gjorde også en gjesteopptreden på Chili Peppers-platen Stadium Arcadium. Frusciante var også med på turneen til det amerikanske bandet Swahili Blonde i 2009, samtidig som han var med på innspillinger av ulike album.[49]

Året etter gav Rodríguez-López og Frusciante ut to album sammen; Omar Rodriguez Lopez & John Frusciante og Sepulcros de Mielsom. Disse albumene inneholder for det meste bare instrumentale låter. I 2011 jobbet Frusciante sammen med den franske musikeren Catherine Ringer, og bidro på albumet Ring n' Roll. Frusciante fortsetter også samarbeidet med Swahili Blonde, og bidro på deres andre album Psycho Tropical Ballet Pink.

Musikkstil og teknikk[rediger | rediger kilde]

Frusciantes musikkstil har hatt store forandringer i løpet av den tiden han har virket som musiker. Han fikk ikke mye anerkjennelse i starten av karrieren. Det var ikke før i senere tid at kritikere og anmeldere begynte å oppdage og prise stilen hans.[50] Det siste stilskiftet han gjorde var basert på og inspirert av kompleksiten til Jimi Hendrix og Eddie Van Halen.[51] Han begynte å blande de energiske gitarsoloene med mer rytmiske og harmoniske riffer, hvor man finner systematiske og gjenkjennelige melodier. Dette er noe som kan høres på By the Way og Stadium Arcadium.

Frusciante har gjort seg bemerket for sine ulike musikkstiler, her avbildet i 2006

Han viderefører også en måte å spille soloer på som han har fra blant andre Hendrix, hvor man hovedsakelig improviserer. Ofte legger han inn såkalt «shredding» hvor han spiller med stor hastighet og akselerasjon. Frusciante har i ettertid uttalt at han misliker bruken av gitarsoloer fordi det «ikke skaper samarbeid mellom bandmedlemmene og fordi publikum ser, istedenfor hører».[52] På scenen har han gjort seg bemerket for følelsene han utstråler, og opptrådte ofte svært energisk og bevegelig, slik som resten av Red Hot Chili Peppers gjør.[53]

De fleste gitarene han bruker er lagd før 1970, men han har brukt flere nye gitarer for å få den ønskede lyden.[54] Alle gitarene hans ble ødelagt i en husbrann i 1996, og han kjøpte da en 1962 rød Fender Jaguar.[55] Den mest brukte gitaren er en 1962 Sunburst Fender Stratocaster som han brukte på nesten alle sangene til Red Hot Chili Peppers.[56] Han brukte også jevnlig en Fender Telecaster, lignende i stil og farge som Stratocasteren.[55] Han har også brukt en hvit Gretsch Falcon gitar fra 1962. Denne gitaren har han kun brukt på By the Way-turneen i 2002 og 2003. Enkelte ganger med Red Hot Chili Peppers, men mest på soloplatene, har Frusciante brukt en akustisk Martin 0–15.[55][57] Frusciante har også brukt en svart Gibson Les Paul gitar.

Frusciante begynte å studere vokalister som blant andre Freddie Mercury fra Queen for å kunne synge sammen med band og på egen hånd. Han er innom flere sangsjangre på soloalbumene sone, fra ekstreme vokallyder på de to første albumene, til å bruke en mer konvensjonel vokal på de senere platene.[30] Han kan også synge falsett, noe han brukte mye i Red Hot Chili Peppers. Han begynte med dette på Blood Sugar Sex Magik og har sagt at støttevokal er en kunstform.[58]

Inspirasjonskilder[rediger | rediger kilde]

Sammen med Hendrix, som har vært en enorm inspirasjonskilde, er Frusciante også inspirert av glam rock-artister som David Bowie og T. Rex. Andre viktige inspirasjonskilder Captain Beefheart, The Residents, The Velvet Underground, Neu!, Kraftwerk, Frank Zappa og Robert Johnson.[7] Gitarstilen hans har også blitt inspirert av Greg Ginn, Pat Smear og Joe Strummer.[8][6] Som ung likte han Led Zeppelin, Public Image Ltd., Siouxsie and the Banshees, The Smiths og senere også Pink Floyds grunnlegger Syd Barrett.[7][9] Det kan merkes i innspillingene at interessene og inspirasjonskildene hans er i konstant forandring,[53] både som gitarist og musiker; «Jeg henter alltid inpirasjon fra forskjellige former for musikk og spiller gitar sammen med sangene. Jeg går også inn i et prosjekt hvor jeg kombinerer forskjellige nye ideer og stiler».[2] I hans nye soloalbum finner man også elektronisk musikk hovedsakelig inspirert av Depeche Mode, New Order, The Human League, Ekkehard Ehlers, Peter Rehberg og Christian Fennesz.[20] Frusciante har sagt at han synes den beste innspillingsmetoden er å spille alt inn så fort som mulig, ettersom han mener den gode 60-tallsmusikken ble laget slik.[59]

Soloalbum[rediger | rediger kilde]

Dato Tittel Plateselskap
1994 Niandra Lades and Usually Just a T-Shirt American Recordings
1997 Smile from the Streets You Hold Birdman Records
2001 From the Sounds Inside Selvutgivelse
2001 To Record Only Water for Ten Days Warner Music Group
2004 Shadows Collide with People Warner Bros. Records
2004 The Will to Death Record Collection
2004 Inside of Emptiness Record Collection
2004 A Sphere in the Heart of Silence Record Collection
2005 Curtains Record Collection
2009 The Empyrean Record Collection
2012 Letur-Lefr (EP) Record Collection
2012 PBX Funicular Intaglio Zone Record Collection

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteraturhenvisninger

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cohen, Ian (May 23, 2006). «Stadium Arcadium review». Stylus Magazine. Besøkt 23. august 2006. 
  2. ^ a b c Cleveland, Barry (2006). «Exclusive Outtakes from GP's Interview with John Frusciante!». Guitar Player. Besøkt 27. august 2007. 
  3. ^ «18 John Frusciante». Rolling Stone. Besøkt 4. juni 2011. 
  4. ^ «72 John Frusciante». Rolling Stone. Besøkt 9. desember 2011. 
  5. ^ «Chilis star wins Axe Factor». Artikkel skrevet 9. april 2010. 
  6. ^ a b c d e Rotondigic, James (November, 1997). «Till I Reach the Higher Ground». Guitar Player.
  7. ^ a b c Kramer, Dan. «John Frusciante talks to Dan Kramer». Johnfrusciante.com. Arkivert fra originalen 21. august 2007. Besøkt 31. august 2007. 
  8. ^ a b c Fricke, David (15. juni 2006). «Tattooed Love Boys: After twenty-three years, nine albums, death, love, and addiction, the Red Hot Chili Peppers are at Number One for the very first time». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 24. desember 2008. Besøkt 2. oktober 2007. 
  9. ^ a b c d e f g Dalley, Helen (August 2002). "John Frusciante" Total Guitar. Hentet den 27. august , 2007.
  10. ^ http://www.youtube.com/watch?v=Jk6pQGSMIx0&feature=related
  11. ^ Nelson, Artie (November 23, 1994). «Space Cadet». Raw Magazine, Issue #163. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007. Besøkt 31. august 2007. 
  12. ^ "Red Hot Chili Peppers". Behind the Music. VH1. 1999-05-30. Retrieved on 2007-08-27.
  13. ^ Forsythe, Tom. (Februar 1991) «Laughing All the Way». Guitar Magazine.
  14. ^ Apter, 2004. s. 181
  15. ^ Kiedis, Sloman, 2004. s. 249
  16. ^ Kiedis, Sloman, 2004. s. 239–241
  17. ^ «Billboard 200». Billboard.com. Arkivert fra originalen 24. februar 2009. Besøkt 18. juni 2011. 
  18. ^ Prato, Greg. «Red Hot Chili Peppers biography». Billboard. Besøkt 12. september 2007. 
  19. ^ Kiedis, Sloman, 2004. s. 229
  20. ^ a b c ««John Frusciante: Perso e Ritrovato» (Englske oversettelse som pdf-fil)» (PDF). No. 570. 2004. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 11. januar 2009. 
  21. ^ Broxvoort, Brian (1994). «John Frusciante Goes Over a Bridge.» Rockinfreakapotamus.
  22. ^ Kennealy, Tim (Juli 1995). «Chilly Pepper». High Times.
  23. ^ Sullivan, Kate (August 2002). «Interview with Flea, Anthony and John». Spin.
  24. ^ http://www.youtube.com/watch?v=Jk6pQGSMIx0&feature=related
  25. ^ «Niandra Lades and Usually Just a T-Shirt». Johnfrusciante.com. Arkivert fra originalen 10. oktober 2007. Besøkt 31. juli 2007. 
  26. ^ Wilonsky, Robert (12. desember 1996). «Blood on the Tracks». Phoenix New Times Music. Besøkt 22. juni 2007. 
  27. ^ a b c "Water Music". Rock Sound #21
  28. ^ Zafiais, Alex (24. mars 2004). «Blood Sugar Sex Magic: Damaged Genius John Frusciante is Back, Again!». Papermag. Besøkt 13. august 2006. 
  29. ^ «The Chili Peppers Rise Again». Rolling Stone. hentet 8. august 2007
  30. ^ a b McKeating, Scott (23. februar 2004). «Shadows Collide With People Album Review». Stylus Magazine. Arkivert fra originalen 29. desember 2007. Besøkt 27. august 2007. 
  31. ^ «Smile from the Streets You Hold». Johnfrusciante.com. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 4. september 2006. 
  32. ^ a b c Kiedis, Sloman, 2004. s. 407
  33. ^ a b Kiedis, Sloman, 2004. s. 408
  34. ^ a b Di Perna, Alan (Juli 2006). «Guided by Voices». Guitar World.
  35. ^ Bryant, Tom. (May 3, 2006) "War Ensemble." Kerrang!
  36. ^ Kiedis, Sloman, 2004. s. 404
  37. ^ Intervjue, "John Frusciante - Water Music". Rock Sound Magazine, February 2001.
  38. ^ «To Record only Water for Ten Days». Johnfrusciante.com. February 13, 2001. Arkivert fra originalen 17. oktober 2007. Besøkt 11. januar 2009. 
  39. ^ Kimberly Mack. «By the Way Album Review». Pop Matters. Besøkt 21. juli 2007. 
  40. ^ [http://web.archive.org/ web/20071023070925/http://www.johnfrusciante.com/music/automatic_writing.php «ATAXIA – Automatic Writing»]. Johnfrusciante.com. June 10, 2004. Arkivert fra originalen 23. oktober 2007. Besøkt 24. juli 2007. 
  41. ^ «Ataxia II is due out on May 29th 2007!». Johnfrusciante.com. March 16, 2005. Arkivert fra originalen 19. oktober 2007. Besøkt 10. januar 2009. 
  42. ^ http://www.metacritic.com/music/shadows-collide-with-people
  43. ^ Cohen, Ian (23. mai 2006). «Stadium Arcadium review». Stylus Magazine. Besøkt 23. august 2006. 
  44. ^ Stadium Arcadium bonus DVD
  45. ^ a b Cleveland, Barry (November 2006). «Red Hot Chili Peppers' John Frusciante». Guitar Player. Arkivert fra originalen October 30, 2006. Besøkt 2. mai 2007. 
  46. ^ «John Frusciante Leaves Red Hot Chili Peppers». Besøkt 26. september 2011. 
  47. ^ a b «John Frusciante to release The Empyrean on Record Collection 1.20.2009». RedHotChiliPeppers.com. November 12, 2008. Besøkt 13. november 2008.  [død lenke]
  48. ^ http://www.invisible-movement.net/
  49. ^ «Swahili Blonde (Nicole Turley and John Frusciante) to release a digital single later this month! | John Frusciante unofficial website â Invisible Movement». 74.6.146.127. Besøkt 17. september 2010. 
  50. ^ Fricke, David. (February 2007) "The New Guitar Gods"[død lenke] Rolling Stone. Retrieved on 2007-06-12
  51. ^ Gallori, Paolo (2006). Intervista a John Frusciante (TV interview). You Tube. Besøkt 11. januar 2009. 
  52. ^ http://www.youtube.com/watch?v=mLqzTppb9No&feature=results_main&playnext=1&list=PL795F55A239DC8555
  53. ^ a b Kerrang! Issue #21; pp. 76–82
  54. ^ Making of "Can't Stop" music video. Red Hot Chili Peppers Greatest Hits.
  55. ^ a b c Ascott, Phil (Juni, 2003). «Universally Speaking». Guitarist.
  56. ^ «Interview with John Frusciante». Guitar Xtreme, Juni 2006.
  57. ^ Cleveland, Barry (2006). «Red Hot Chili Peppers' John Frusciante». Guitar Player. Besøkt 15. april 2008. 
  58. ^ «Radiointervju». 13. april 2004. Besøkt 2. september 2007.  [død lenke]
  59. ^ http://www.youtube.com/watch?v=5081lTQLdug&feature=related

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]