Pris (økonomi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kjøpslåing om en hest. «Bargaining for a Horse» fra 1835 malt av William Sidney Mount.
Prisutviklingen for råolje fra 1970 til 2008.
Prisen på bensin er styrt nesten utelukkende av to kostnadskomponenter: den nasjonale bensinavgiften og verdensmarkedsprisen på råolje.

For en inngående drøfting av markedsmekanismen, se tilbud og etterspørsel.

Pris betegner bytteforholdet mellom varer eller tjenester (goder), oftest uttrykt i penger. I dagligtale er prisen ensbetydende med det pengebeløpet som en selger mottar for å avhende en tjeneste eller et produkt til en kjøper i markedet for tjenesten eller varen. Prisen oppstår som et resultat av tilbud og etterspørsel, og bestemmes utfra kjøpernes bruksnytte, opplevde nytte, forventninger om fremtidig verdi, godets knapphet, og andre forhold.

De økonomiske teoretikerne, inklusive Adam Smith, slet lenge med å forstå hva som danner priser og verdi, og lenge mente man ganske enkelt at prisen avhenger av tilbud og etterspørsel, eller av den verdi varen representerer målt i mengde arbeid som har frambragt varen (arbeidsverditeorien). Med den såkalte marginalismerevolusjonen i andre halvdel av 1800-tallet ble forståelsen av prisdannelsen betydelig større, og man postulerte at prisnivået på lengre sikt ble bestemt av tilbydernes produksjonskostnader. På 1900-tallet ble verdibegrepet utvidet til å omfatte ikke bare faktisk nytte- eller bruksverdi av varen eller tjenesten, men også kjøperens opplevde verdi, som medbestemmende for prisnivået.

I et fritt marked med høy grad av konkurranse vil prisene bestemmes av både forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og av tilbydernes produksjonskostnader, med betingelse om å dekke følgende produksjonskostnader:

Fordelingen mellom de ulike kostnadskomponentene vil variere sterkt med tid og sted. Generelt vil lavteknologiske goder og landbruksvarer stort sett prises for å dekke lønns- og kapitalkostnader, mens høyteknologiske goder, industrivarer og tjenester har større innslag av innovasjon og opplevd verdi frambrakt gjennom markedsføring.

Prisenes funksjoner[rediger | rediger kilde]

Prisene har mange funksjoner, blant annet å identifisere knapphet eller overflod i tilbudet, samt å koordinere tilbydere og etterspørreres atferd og valg mellom alternative goder. Prisendring kan bidra til at knappe goder spares eller overflodsvarer konsumeres. Videre fører prisene på råvarer, arbeid og kapital til å mobilisere disse ressursene til produksjonen, eller kanalisere dem til alternativ produksjon som har mer lønnsomme prisnivåer. Prisene kan også være forventningsstyrte og uttrykte forventninger, gode eksempler er aksjepris og oljepris, som også settes framover i tid på opsjoner om kjøp i framtiden.

Lønn er prisen på arbeidskraft, og påvirker sysselsettingen ved at økt lønnsnivå mobiliserer flere til lønnsarbeid. Rente er også en pris, som et uttrykk for prisen på penger (kapital). Renten kan også forstås som prisen for framskyndet forbruk: Den som låner penger får anledning til å konsumere mere, og tidligere enn inntekten ellers ville tillatt. Dette framskyndede forbruket har en pris som utgjøres av lånerenten. Utlåner tar en pris for å låne ut kapital og dermed utsette sitt forbruk.

Ulike prisbegreper[rediger | rediger kilde]

I Midtøsten og Europa var priskontroll og prisregulering alminnelig helt fra oldtiden til moderne tid. Hammurabis lover og senere gresk og romersk lovgivning regulerte prisene på mange landbruksvarer, spesielt korn. I oldtidens og middelalderens jordbrukssamfunn stod begrepet rettferdig pris sentralt[1], og tilsvarte i praksis at selgeren fikk dekket sine kostnader med en nøktern fortjeneste som personlig inntekt. Både ågerpris og rente ble sterkt fordømt av både Aristoteles[2] og Thomas Aquinas. Utover middelalderen tillot skolastiske tenkere etterhvert rente, men beholdt påbudet om rettferdig pris.[3] Selv midt på 1800-tallet rådet fortsatt arbeidsverditeorien som innebar at lønns- og prisnivå fulgte av arbeidsmengden som var nedlagt i produksjonen. Både Marx og Ricardo holdt fast ved dette «statiske» synet på prisdannelsen.[4] Først med Alfred Marshall og nyklassisk økonomi oppstod grenseverdi-begrepet med forestillingen om at riktig pris ikke avspeiler tilbydernes kostnader, men etterspørrernes betalingsvilje.

I nyere økonomisk teori er pris ikke det samme som verdien av det aktuelle godet – ulike selgere og kjøpere vil tillegge ett og samme gode ulik verdi, avhengig av kjøpers individuelle preferanser og nytte av godet, og selgers kostnader eller avkastningskrav. Forutsatt at transaksjonen er frivillig, vil ingen betale en høyere pris enn grensenytten av det som kjøpes, eller selge til en lavere pris enn det som dekker grensekostnadene inkludert krav til avkastning. I et «perfekt» marked vil likevektsprisen oppstå der hvor grensenytten (nytten som en eller annen kjøper tillegger én til enhet av godet) er lik med grensekostnaden (kostnaden som en eller annen selger har ved å tilby én til enhet), og ved dette prispunktet vil alle godene som tilbys bli omsatt. Både selger og kjøper vil her sitte igjen med hhv. produsentoverskudd eller konsumentoverskudd.

Man skiller mellom priser underveis i verdikjedengrossistpriser – og endelige priser for sluttbruker i enden av verdikjeden – konsumentpriser. Når marked reguleres fordi det er manglende konkurranse, er det samfunnsøkonomisk mer effektivt å regulere grossistprisene enn konsumentprisene, fordi sistnevnte regulering vil stoppe priskonkurransen mot kjøperne og hindrer mye av markedets dynamikk.

Det skilles også ofte mellom nominell pris uttrykt i faktisk, løpende pengeverdi, og realpris uttrykt som et godes verdi i forhold til andre goder. Dette skillet gjøres for å forstå prisutviklingen mellom goder eller mellom land, og over tid. En framtidspris er prisen på å motta en opsjon på et gode i framtiden. Framtidsprising brukes mye i finansmarkedene og i oljemarkedet, og påvirkes både av rasjonelle analyser og kalkyler, markedspsykologi og subjektive forventninger.

Prisendringer[rediger | rediger kilde]

Dersom alle goders nominelle pris øker likt, har realprisene stått stille fordi prisforholdet mellom godene er uendret. Normalt vil derimot nominell pris endres ulikt for ulike goder – slik at realprisene endrer seg. Realprisbegrepet har vært viktig for å forstå inntektsfordelingen over tid mellom ulike næringer, for eksempel i studier av realpriser mellom industrien og landbruket.

Når konsumentprisene øker, opplever markedet prisstigning. Når prisøkningen øker, opplever markedet inflasjon. Inflasjon er altså ikke det samme som prisstigning, men er betegnelsen på en økning i takten av prisstigning. Ofte forveksles i praksis inflasjon med prisstigning, uttrykt i konsumprisindeksene. For å forstå inflasjonsbegrepet fullt ut må prisutviklingen også studeres i relasjon til pengemengden. Endringer i realprisene mellom ulike land, innebærer at pengeverdien endres. Den første tenkeren som uttrykte forståelse for forholdet mellom pengemengde og prisnivå, var franskmannen Jean Bodin i 1569. Han fastslo helt korrekt at flommen av gull og sølv fra Amerika påvirket prisnivået i hele Vest-Europa, og David Hume brakte analysen videre på 1600-tallet med sin teori om at innenlands prisnivå vil utjevne skjeve handelsbalanser mellom land.[5]

Priser er viktige rammer for konsumenter og produsenters forventninger og atferd, rasjonelle aktører vil la seg påvirke av forventet prisutvikling over tid. Prisendringer og pengeverdi har også økonomiske fordelingseffekter. Dersom et marked opplever inflasjon med fallende pengeverdi, vil det gavne lånetakere og straffe fordringshavere. Prisstigning og inflasjon vil også påvirke konkurransekraften i utlandet ved å gavne eksportørene ute, men heve importprisene hjemme.[6]

Når prisene endres, vil dette påvirke etterspørselen etter godene i ulik grad. Sammenhengen mellom pris- og etterspørselsendring uttrykkes som godenes priselastisitet, som antar en tallverdi mellom 2 og -2. Priselastisitetene mellom varer avspeiler den innbyrdes verdi og nytte etterspørrerne tillegger de ulike varene på sine individuelle preferansekart. Nødvendighetsvarer som matvarer, elektrisitet og husrom har lavest priselastisitet, selv med en meget høy pris er forbrukerne tvunget til å spise og bo. Motsatt har luksusgoder ofte høy priselastisitet, hvor prisstigning på gull, diamanter eller luksusbiler gir merkbart redusert forbruk av disse godene. Ulike goder har også en krysspriselastisitet, det vil si at når et gode endrer pris så vil det også påvirke konsumet av andre goder.

Prissetting og prisregulering[rediger | rediger kilde]

I markedsteorien er prisen et resultat av samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Men i tillegg påvirkes prisene også av en rekke andre faktorer, først og fremst tilstedeværelsen av skatter og avgifter, eventuell prisregulering av markedet, graden av konkurranse i markedet generelt, og tilbyders (mis)bruk av markedsmakt spesielt. Dersom etterspørrerne har liten informasjon om ulike konkurrenters salgspriser, kan selger ofte utnytte denne manglende transparensen og sette høyere pris enn markedspris. I mange markeder kan nytten og verdien av godet være så høy for kjøper at prisen kan settes nesten ubegrenset høyt, som i markedet for livreddende helsetjenester. Slike markeder unntas ofte fra markedsbestemt prissetting nettopp utfra slike avveininger.

Videre kan tilbydere med monopolmakt sette høyere priser enn likevektsprisen for å øke profitten, mens tilbydere med stor markedsmakt og egenkapital kan sette lavere priser enn likevektsprisen for å presse ut konkurrenter. Settes prisen lavere enn kostnadene snakker vi om underprising (predatory pricing) med tilhørende marginskvis. Av konkurransehensyn er underprising ofte ulovlig.

Prisene kan også påvirkes gjennom markedsføring, som skal øke konsumentenes opplevde nytte av det aktuelle godet i forhold til andre goder, altså øke godets tillagte verdi. Dette gjøres ofte gjennom å skape eller styrke forestillinger om avledet (imaginær) nytte av godet, for eksempel at konsum av godet ledsages av lykke, ungdom, vellykkethet eller attraktivitet. Markedsføring og prissetting går hånd i hånd i mange selskaper – målet for selger er å sette en pris som overstiger kostnadene og dermed skaper produsentoverskudd (profitt), avstemt mot andre selgeres priser på en slik måte at man ikke taper markedsandel (priser seg ut av markedet).

Ofte har prisregulering som formål å kompensere for markedssvikt, som regel ved å hindre at monopolister setter for høye eller lave priser. Av sosiale årsaker ble korn prisregulert fra oldtiden og fram til middelalderen, og av samme årsak reguleres fortsatt prisen på legebesøk hos fastlege i Norge og andre land. I Norge var også det priskontroll kombinert med rasjonering både under andre verdenskrig og under vareknappheten på 1950-tallet, og renten var regulert fram til 1981. Enkelte markeder har fortsatt mangelfull konkurranse og reguleres for å hindre misbruk av markedsmakt, et meget godt eksempel er telekommunikasjon som er et nesten totalt prisregulert marked, hvor grossistprisene til de dominerende teleoperatørene er regulert. Også markedene for elektrisitet, melk og fisk er prisregulert i Norge i dag.

I prisreguleringen vender ofte tankene om «rettferdig pris» tilbake, ved at eksempelvis samtrafikkpriser innenfor telekommunikasjon ofte reguleres tilsvarende de objektive kostnadene pluss en normalavkastning på kapitalen.[7] Denne typen prisregulering, kalt kost-pluss, står i motsetning til en noe mer markedsbasert prisregulering hvor regulatøren tar utgangspunkt i konsumentprisene fra de mindre konkurrentene i telemarkedet og trekker fra en normalavkastning for å finne riktig pris på samtrafikk (pris-minus).

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Landreth & Colander, 1989, side 24 og 27.
  2. ^ Landreth & Colander, 1989, side 22.
  3. ^ Landreth & Colander, 1989, side 28.
  4. ^ Landreth & Colander, 1989, side 27.
  5. ^ Landreth & Colander, 1989, side 31-32.
  6. ^ Leif Johansen, 1965, 1991, side 18.
  7. ^ Landreth & Colander, 1989, side 26.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]