Innovasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Innovasjon betyr å skape noe nytt (til det bedre), men har etter hvert fått en videre betydning som fenomen innenfor og akademiske felt. Det norske ordet Nyvinning, som samtidig bidrar til en bedre løsning, er kanskje det som mest presist angir hva som menes med innovasjon. Å studere innovasjon gir forståelse av prosesser og resultater ved å gjøre noe nytt med en bedre løsning.


Historikk[rediger | rediger kilde]

Det akademiske feltet innovasjon anses etablert av den østerrikske teoretikeren Joseph Schumpeter (1883 – 1950). Ordet innovasjon kommer opprinnelig fra det latinske ordet «innovare», som betyr å fornye eller å skape noe nytt.

Definisjoner av innovasjon[rediger | rediger kilde]

Innovasjon kan defineres på en rekke ulike måter og det foreligger et utall av definisjoner fra enkeltland, akademiske miljøer, EU og OECD.

Økonomiske definisjoner[rediger | rediger kilde]

Schumpeter definerte økonomisk innovasjon i hans verk «The Theory of Economic Development» (1934).

  1. Introduksjon av en ny vare — det som konsumenter ikke allerede er kjent med — eller av en forbedret kvalitet.
  2. Introduksjon av en ny metode for produksjon, hvilket ikke er behøver være basert på en forskningsmessig nyvinning, og kan eksister som en ny måte å forvalte en vare kommersielt.
  3. Åpningen av et nytt marked, det vil si et market inn i hvilket den spesifikke typen produksjon ikke har blitt introdusert tidligere, enten markedet har eksistert tidligere eller ikke.
  4. Erobringen av en ny kilde av råvarere eller halvfabrikata, igjen uansett om denne kilden eksisterte tidligere eller om den er den første som er.
  5. Utførelse av en ny organisasjon i hvilken som helst industri, som å bygge en monopol-posisjon (for eksempel ved å skape et trust) eller ved å bryte opp en monopolsituasjon.

Schumpeters fokus på innovasjon gjenspeiles i ny-Schumpeterisk økonomisk teori, utviklet av akademikere som Christopher Freeman og Giovanni Dosi.

Innovasjon er også forsket på av økonomiske teoretikere i forskjellige andre sammenhenger, for eksempel innen entreprenørskap.

Transaksjonskostnadsteori og nettverksteori[rediger | rediger kilde]

Regis og Cabral (1998, 2003) definerer innovasjon på følgende vis:

«Innovasjon er det nye elementet introdusert til et nettverk som endrer, om enn midlertidig, kostnaden ved en transaksjon mellom minst to aktører, elementer eller noder i nettverket.»

Freeman (1997) definerer innovasjon i økonomisk forstand ved: «at den første kommersielle transaksjonen er gjennomført, og inkluderer et nytt produkt, prosess eller produkt - selv om ordet også blir brukt til å beskrive hele prosessen»[1]

Den norske regjerings og Innovasjon Norges definisjoner[rediger | rediger kilde]

I Norge legger Regjeringen og Innovasjon Norge til grunn følgende brede definisjon for innovasjon:[2]

«en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier.»

En ny idé eller oppfinnelse blir ikke til en innovasjon før den er kommet til praktisk anvendelse og skaper verdi. Ofte er det andre enn idéskaperen selv som står for selve innovasjonen, som kan finne sted på helt andre steder og lenge etter at ideen ble unnfanget. En innovasjon skal gi en merverdi til brukerne som de er villige til å betale for.

For å gjøre en idé eller oppfinnelse til en innovasjon må man vanligvis kombinere flere typer kunnskap og ressurser. Mangel på enkelte ressurser eller mangel på kunnskap kan føre til at innovasjoner forsinkes eller ikke realiseres. Lønnsomheten kan avhenge av andre innovasjoner som ennå ikke er lansert i markedet.

En innovasjon går gjerne gjennom flere faser og store forandringer underveis i sin utvikling (innovasjonsprosessen). Slike endringer kan bidra til vesentlige økninger i den økonomiske betydningen.

Det er ofte vanlig å skille mellom gradvise innovasjoner og mer radikale innovasjoner. Radikale innovasjoner innebærer å skape kvalitativt nye produkter, prosesser, innretninger eller tenkesett, det vil si noe som ikke har eksistert før – enten teknologisk eller på andre områder. Slike innovasjoner kan gjerne ha sitt utspring i banebrytende forskning og kan også utdatere eksisterende produkter eller prosesser. Gradvise innovasjoner forekommer langt hyppigere, noe som gjør at den samlede økonomiske effekten av gradvise innovasjoner kan bli betydelig. I praksis er det flytende overganger mellom de ulike typene innovasjoner.Radikalt nye produkter kan inneholde elementer av tidligere produkter, og selv mindre endringer av et produkt kan få radikale konsekvenser.

Innovasjon skjer i alle næringer, i offentlig og privat sektor, i alle typer virksomheter og innenfor alle teknologier. Innovasjonsmålinger har en tendens til å legge størst vekt på høyteknologiske bransjer, men innovasjon skjer i høy grad også i mindre teknologiintensive sektorer. For eksempel er det i tjenestesektoren skapt store verdier gjennom innovasjoner. Innovasjon i offentlig sektor er generelt dårligere dekket av innovasjonsmålinger enn innovasjon i privat sektor.

Bedrifters innovasjons- og utviklingsevne er i økende grad et resultat av deres evne til å aktivt trekke på ideer, impulser og spesifikke kompetanser fra sine omgivelser. En rekke undersøkelser viser at den viktigste kilden for bedrifters innovasjonsaktiviteter og –inspirasjon ligger i samhandlingen mellom bedriftene og deres omgivelser; kunder, samarbeidspartnere, leverandører, ansatte, FoU institusjoner, investorer, konkurrenter etc.

Hvorfor innovasjon?[rediger | rediger kilde]

Innovasjon har alltid vært en sentral kilde til verdiskaping og for utvikling av samfunnet. Økt verdiskaping oppnås stort sett enten ved økt bruk av ressurser eller ved å bruke ressursene på en bedre måte. Studier indikerer at kun en begrenset del av veksten kommer fra økt mengde av det som går inn i produksjonen. Økt verdiskaping skjer først og fremst når mennesker bruker ressursene på nye og smartere måter.[3]

Innovasjonsdrivere[rediger | rediger kilde]

Endring skaper både muligheter og behov for innovasjon. Konkurranse mellom bedrifter og idehavere er en av de viktigste incitamentet for innovasjon.

Det er i dag hovedsak tre drivere for innovasjon

  • Markedsdrevet innovasjon – basert på behov identifisert i markedet, i samspill med kunder etc.
  • Kostnadsdrevet innovasjon – basert på behovet for å redusere kostnader i fremstilling og leveranser av produkter, tjenester.
  • FoU drevet innovasjon – basert på resultater skapt gjennom FoU (forskning og utvikling) aktiviteter

Forskning vs innovasjon[rediger | rediger kilde]

Forskning skaper nye muligheter. Innovasjon skaper ny virkelighet.

Innovasjonsprosessen er kjeden fra ny mulighet til realisering av ny virkelighet. En ide kan således være kreativ. Den kan ha et innovasjonspotensial. Men skal den bli en innovasjon må lønnsomhetspotensialet realiseres. Forskningsbaserte ideer må således kommersialiseres og anvendes i verdiskapende aktivitet for å være en innovasjon.

De siste hundre årene har det vært en akselrerende utvilkling der både konsumenter, bedrifter og offentlig sektor er blitt rasjonalisert i den daglige funksjonen av nye produkter og ny innovativ kunnskap og teknikk. Både i undervisningssektoren og i produksjon og handel er det skjedd på grunn av nyheter og adopsjon fra brukeres og kunders side.

Innovasjonsprosessen[rediger | rediger kilde]

Å bringe en ny idé til lønnsom verdiskaping innebærer en foredling av ideen som normalt går gjennom flere utviklingsfaser i innovasjonsprosessen. Dette omfatter gjerne fasene ideavklaring, ideutvikling, markedsintroduksjon og vekst. I praksis er ikke innovasjonsprosessen en lineær prosess som starter med en ide og ender opp med en bedrift i vekst. I de fleste tilfeller vil det være en kontinuerlig veksling fra den ene fasen til den andre gjennom hele utviklingsløpet. Kreativitet og nytenkning kan manifestere seg i alle faser av en innovasjonsprosess fra ide/behovsavklaring til markedsintroduksjon og vekst (Lerdahl 2007). Kreativitet kan for eksempel være knyttet til selve konseptet eller til markedsintroduksjon.

Gjennom de fire fasene ideavklaring, ideutvikling, markedsintroduksjon og vekst har idehaver/bedriften et aktivt samspill med sine omgivelser: kunder, samarbeidspartnere, leverandører, ansatte, forsknings- og utviklingsinstitusjoner, investorer, konkurrenter, etc. Dette er ressurser man trenger i sin utvikling, og de kan befinne seg hvor som helst i verden. De fleste norske bedrifters konkurranse- og innovasjonskraft er knyttet til et bredt sett med innsatsfaktorer. De ressurser man trenger i sin utvikling, være seg kunnskap, leverandører, kunder eller investorer, kan befinne seg hvor som helst i verden.

Innovasjonsystemet[rediger | rediger kilde]

Strukturer, institusjoner, regelverk og andre rammebetingelser i samfunnet har betydning for omfanget av innovasjon og læring i virksomhetene. Dette rammeverket omtales gjerne som innovasjonssystemet. Begrepet innovasjonssystem benyttes på ulike nivåer, for eksempel nasjonalt, regionalt, lokalt og sektorielt.

Som med begrepet innovasjon,finnes det flere ulike definisjoner av begrepet innovasjonssystem og begrepet er fremdeles under utvikling. Regjeringen legger til grunn en bred forståelse av begrepet innovasjonssystem som inkluderer alle rammebetingelser, strukturer og institusjoner som har vesentlig betydning for om private og offentlige virksomheter lykkes i sitt arbeid med å få frem lønnsomme innovasjoner. Det innebærer at det norske innovasjonssystemet inkluderer de fleste politikkområder, regelverk, offentlige næringsstøttesystemer, sosiale strukturer og støtteapparat, forsknings- og undervisningsinstitusjoner, medarbeidere og ledere, kunder, leverandører, markedsforhold m.m.

Organisatorisk innovasjon[rediger | rediger kilde]

Innen organisasjonsteori omtales innovasjon gjerne som en prosess. En slik prosess kan da deles i tre faser; initieringsfasen, implementeringsfasen og sist, institusjonaliseringsfasen. Førsteamanuensis Erik Lerdahl mener at innovasjon oppstår først når en idé er implementert og integrert i en organisasjon.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Freeman, C., (1997) The Economics of Industrial Innovation (3rd edition), Routhledge
  2. ^ St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge)
  3. ^ Rosenberg, Nathan (2004): Innovation and Economic Growth
  4. ^ Erik Lerdahl (2007). Slagkraft. Håndbok i idéutvikling, s. 300. Gyldendal forlag. ISBN 9788205362864.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]