Iapetushavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Iapetushavet[1] var et hav som eksisterte i de neoproterozoikiske og paleozoiske epoker av den geologiske tidsskala (for 600 til 400 millioner år siden). Iapetushavet lå på den sørlige halvkule, mellom paleokontinentene Laurentia, Baltica og Avalonia. Havet forsvant med de kaledonske, takonske og akadiske fjellkjedefoldinger, da disse tre kontinentene sammen dannet et stort landareal kalt den Laurussia.

Fordi Iapetushavet ligger mellom de kontinentale massene som på et mye senere tidspunkt røffelig skulle forme den motsatte bredden av Atlanterhavet, kan det ses som en slags forløper til Atlanterhavet. Iapetushavet ble derfor oppkalt etter den Titanen Iapetus, som i gresk mytologi var far til Atlas.[2]

Forskning historie[rediger | rediger kilde]

Plassering av kontinentene etter den kaledonske orogenesen (devon til perm tid). Forskjeller i fossil fauna på begge sider av den røde linjen (i Iapetussammenføyningen) er bevis for eksistensen av et hav mellom de to sidene i tiden før kontinentene ble med i superkontinentet Pangaea.[3]
Geologisk bruddlinje på Niarbyl. Den smale hvite diagonale linjen nær sentrum av bildet er den eneste synlig gjenværende representant av Iapetushavet

Ved starten av det 20. århundre la den amerikanske paleontologen Charles Walcott merke til forskjeller i tidlig paleozoikum bunnlevende trilobitter Laurentia (slike som Olivellidae, den såkalte "pacifikanske fauna"), som finnes i Skottland og vestlige Newfoundland og de av Baltica (for eksempel paradoxididae, ofte kalt den "Atlantic fauna"), som finnes i de sørlige delene av De britiske øyer og østlige Newfoundland. Geologer i begynnelsen av 20. århundre antas at et stort trau, en såkalt geosyncline, hadde eksistert mellom Skottland og England på begynnelsen av paleozoikum, som holdet begge sider atskilt.

Med utviklingen av platetektonikk i 1960 konkluderte geologer som Arthur Holmes og John Tuzo Wilson at Atlanterhavet må ha hatt en forløper før Pangeaepoken. Wilson la også merke til at Atlanteren hadde åpnet seg på omtrent samme sted som det forløperen hadde stengt. Dette førte ham til hans wilsonsyklushypotese.

Geodynamisk historie[rediger | rediger kilde]

Paleozoikum[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av paleozoikum, dannet Iapetushavet et bredt oseanisk basseng mellom paleokontinentene Laurentia (Skottland, Grønland og Nord-Amerika) i vest og Baltica (Skandinavia og deler av Nord-Øst-Europa) i øst. Havet var avgrenset i sør av det store paleokontinentet Gondwana (som inneholder skorpen av det fremtidige Afrika, Sør-Amerika, sørlige Eurasia, Australia og Antarktis), senere av terraner som brøt ut Gondwana, som mikrokontinentet Avalonia (i dag litosfæren som er spredt over det østlig av New England, sydlige Newfoundland, deler av New Brunswick og Nova Scotia, sørlige Irland, de meste av England og Wales, Nederlandene og Nord Tyskland). Sørvest for Iapetus utviklet en vulkansk øybue seg fra tidlig kambrium (540 millioner år siden) og framover. Dette vulkanbuen ble dannet over en subduksjonssone der den oseaniske litosfære av Iapetushavet ble presset sørover under en annen oseanisk litosfære. Fra Kambrium (rundt 550 millioner år siden) begynte det vestlige Iapetushavet å bli gradvis smalere på grunn av denne subduksjonen. Det samme skjedde lengre nord og øst, der Avalonia og Baltica begynte å bevege seg mot Laurentia fra ordovicium (488-444 millioner år siden) videre.[4]

«The Finnmarkian phase»[5] som er funnet i den nordvestlige delen av Skandinavia (560-480 millioner år gamle) må ha vært forårsaket av utviklingen av en ny subduksjonssone langs den vestlige kanten av Baltica, som var en passiv margin før den tid. Trilobitt faunaenkontinentalsokkelen til Baltica og Laurentia er fortsatt svært forskjellige i ordovicium, men silurfaunaen viser progressiv blanding av arter fra begge sider, fordi kontinentene flø tettere sammen.[6]

I vest ble Iapetushavet lukket med den takoniske orogenesen (480-430 millioner år siden), da vulkanøybuen kolliderte med Laurentia. Noen forfattere betrakter det derfor oseaniske bassenget sør for øybuen som en del av Iapetushavet, denne grenen ble senere stengt gjennom den Den acadiske orogonese da Avalonia kolliderte med Laurentia. I mellomtiden hadde de østlige delene stengt også Tornquisthavet mellom Avalonia og Baltica i slutten av ordovicium[7] den viktigste grenen mellom Baltica-Avalonia og Laurentia under den grampianske fase og den skandiske fase av den kaledonske orogenese (440-420 millioner år siden). På slutten av silurtiden (ca. 420 millioner år siden) var Iapetushavet fullstendig forsvunnet og den samlede massen av de tre kontinenter dannet et "nytt" kontinent. Laurussia eller Euramerika[8]

Neoproterozoikums opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Selv om måten Iapetushavet utviklet seg og forsvant på i paleozoikum er rimelig godt forstått, er det geodynamiske rundt dens opprinnelse mindre klar. I yngre Neoproterozoikum (rundt 800 millioner år siden) dannet Baltica, Laurentia, og kratonene det som senere skulle bli Gondwana sammen med superkontinentet Rodinia. Den nøyaktige konfigurasjonen der kontinentene ble sammenføyet er ikke klarlagt.[9] Det er imidlertid klart at intrakratoniske bassenger hadde utviklet seg i de nordlige delene av dette superkontinentet under den kryogeniske perioden (850-630 millioner år siden), et første tegn på kontinentale oppbrytninger (andre deler av Rodinia revet av sannsynligvis enda tidligere).

På mange steder i Skandinavia er basaltiske diker funnet med en alder mellom 670 og 650 millioner år. Disse er tolket som bevis på at før den tid, hadde kløftingen som skulle danne Iapetushavet startet.[10] I Newfoundland og Labrador er derfor Long Range dikene antatt å ha blitt dannet under dannelsen av Iapetushavet.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [John C. Wells Wells, John] (14 April 2010). Iapetus and tonotopy. John Wells's phonetic blog. Besøkt 21 April 2010.
  2. ^ Navnet Iapetus ble først brukt av Harland & Gayer (1972), tidligere var havet omtalt som det Proto-atlantiske
  3. ^ Figur basert på Windley (1996) og Ziegler (1990)
  4. ^ Se Torsvik et al.(1996)
  5. ^ NGU: Forekomst 2012 - 340
  6. ^ Cocks og Fortey (1990)
  7. ^ Rehnström & Torsvik (2003)
  8. ^ Se paleogeographiske rekonstruksjoner av kollisjonene for eksempel Stanley (1999), s. 386 og Ziegler (1990), s. 17-19
  9. ^ Meert & Torsvik (2003) beskrivelse og sammenligning av ulike modeller for konfigurasjon av Rodinia
  10. ^ Torsvik et al.(1996)
  11. ^ Fødselsdato for lapetushavet? En presis U-Pb zirkon og baddeleyite alder for Long Range dikene sørøst for Labrador.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]