Karaoke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Karaoke (japansk: カラオケ, fra 空 kara, «tom» eller «tomrom», og オーケストラ ōkesutora, «orkester») er en form for underholdning og går ut på å synge til musikk som ikke har vokal. Man synger ved hjelp av tekster som vises på en skjerm eller på andre måter. Karaoke kan omfatte alle typer musikk. Ordet ble brukt i Japan tidlig på 1900 tallet for å beskrive såkalte «house band», som ofte bestod av mindre omreisende orkester. Et lignende ord som vi kjenner fra japansk er karate som direkte oversatt betyr «tom hånd». Ordet Karaoke betyr altså, direkte oversatt, noe sånt som «tomt orkester».

Musikken er som oftest en reproduksjon av originalmelodien, og inneholder normalt ikke selve sangen (ledervokalen). Musikken er imidlertid ofte innspilt med koring og andrestemme dersom dette finnes på originalen. Enkelte innspillinger har mulighet for å legge til vokal, en funksjon som styres fra karaokespilleren.

Informasjon om standard karaokespillere[rediger | rediger kilde]

En karaokespiller er laget for å spille av ulike karaokeformater. Den har ofte tilkoblingsmuligheter for én til to mikrofoner, tilkobling til forsterker og utgang til TV. Det finnes normalt også muligheter for å justere volum på mikrofonene samt justere ekko eller klang på stemmen. Spillerne kan også ha tilleggsfunksjoner som gjøre det mulig å stille tonehøyden på melodien, slik at den passer best mulig til den som skal synge (durendrer eller tonehøydekontroll). Ordene man skal synge er gjerne farget, og teksten ruller eller flytter seg over skjermen for at det skal bli enklere å følge sangen. Noen formater viser kun tekst, mens andre formater har en bakgrunnsvideo eller stillbilder som vises i tillegg til den synkroniserte teksten.


Karaokens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I Asia: Daisuke Inoue[rediger | rediger kilde]

Karaokemaskinens oppfinner er Daisuke Inoue. På begynnelsen av 1970-årene laget han det som skulle bli forløperen til dagens karaokespillere. Daisuke Inoue var musiker og spilte trommer i et backingband i ulike klubber og barer i byen Kobe i Japan. Han var etter eget utsagn så umusikalsk og tonedøv at han senere ble avsatt som trommeslager og ansatt som forretningsansvarlig for bandet. Han så også at de som sang til backingmusikken i bandet hans, noen ganger strevde med å synge i riktig toneleie. Han begynte etterhvert å tenke på at en maskin måtte kunne gjøre samme jobben som hans band. Kort tid etter konstruerte han den første karaokemaskinen i verden. (Se lenke til Daisuke Inoues hjemmeside på listen over eksterne lenker) Det var en bilstereo som han modifiserte og koblet til mikrofon, og kassetten (åttespors) inneholdt tolv lydspor, med instrumentalversjonen av kjente melodier. Det var mulig å stemme lyden slik at den kunne tilpasses «off tune» sangere. Alt ble bygget inn i en liten trekasse som ble malt rød og hvit, og Karaokemaskinen fikk navnet «8 Juke». Senere ble seks av hans tidligere bandmedlemmer med i firmaet Crescent (ledet av Inoue) og de laget flere Karaokemaskiner som de leide ut til lokale barer. De som ville synge til Karaokemaskinen måtte legge på 100 yen for å få spilt ønsket melodi. Daisuke sier i et intervju at han aldri engang tenkte på å ta patent på sin oppfinnelse. Men han vant senere (i 2004) en pris for oppfinnelsen sin, nemlig «IGNobelPeacePrice». (Se lenke til dette på listen over eksterne lenker) Dette er en pris som blir delt ut årlig av Harvard University som en parodi på den virkelige Nobel-prisen. Det sies i begrunnelsen at oppfinnelsen er et viktig bidrag for å få folk til å tolerer hverandre, og dermed at det er fredsskapende. Da elektronikkingeniører senere tok tak i ideen og begynte å masseprodusere Daisukes produkt, så ble Karaokemaskinen videreutviklet og markedsført av de store produsentene. Den ble etterhvert å finne over hele Japan, men fikk også utbredelse i andre asiatiske land.

I USA: TV programmet «Sing along with Mitch»[rediger | rediger kilde]

Ideen med å sette ord synkronisert med musikken på TV-skjermen kan godskrives Mitch Miller og TV-progammet «Sing along with Mitch» fra 1960-årene. I en populær film som er innspilt på slutten 1990-årene (Catch Me If You Can med bl.a. Tom Hanks og Leonardo Di Caprio) ser man en familie som gleder seg til lørdagens største høydepunkt, programmet som alle ventet på, Sing along with Mitch. Den man regner med var først ute med å lage musikk uten vokalist på kassetter, er et amerikansk firma som den gang og i dag kaller seg «Music Minus One». Firmaet ble startet av Irv Kratka i 1951 – dette er samme firma som i dag lager karaokemusikk bl.a. under merkenavnet «Pocket Songs». De laget først musikkproduksjoner med selve musikken innspilt på den ene kanalen, og vokalen på en annen kanal. For å synge karaoke spilte man altså kun den kanalen som hadde musikk, og utelot stemmekanalen. Tekstene fulgte med på eget ark sammen med kassettene.

Produsenter[rediger | rediger kilde]

Produksjon av karaokemusikk[rediger | rediger kilde]

De fleste produsenter av karaokemusikk har sitt opphav og hovedsete i USA eller England. I Asia er det også store produsenter (disse er som oftest ikke markedsført som egne merker) som lager karaokemusikk og enkelte vestlige platemerker er produsert i Asia. Enkelte vestlige produsenter kjøper musikk og bakgrunnsvideo fra samme asiatiske produsenter, men markedsfører dem som sine egne. I Norge er det pr i dag (2008) to firmaer som driver med produksjon av norske karaokelåter. Utvalget av norsk karaokemusikk er begrenset, men stadig økende.

Et relativt nytt fenomen er at produsentene selger sin musikk som enkeltspor hvor sluttbruker betaler for kun den eller de sangene som bestilles. Dette kalles for tilpasset karaoke, eller som i lokale varianter: Karaokemiks. Sluttbruker velger seg ut et antall sanger, og betaler for dem som er valgt. Produsenten brenner en ferdig lisensiert og lovlig CD+G eller DVD plate og sender til sluttbruker. Denne omsetningen av musikk foregår som regel i nettbutikker, og det er ikke uvanlig at man kan finne flere produsenter representert i samme butikk, slik at sluttbruker kan velge den produsenten som er mest aktuell. I slike butikker er det også mulig å få høre et lydklipp før man bestemmer seg.

Produsenter av CDG-, VCD- og DVD-karaokespillere[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med var de fleste spillere klargjort for å spille CD+G-plater eller VCD-plater, eller begge disse formatene. Etterhvert utviklet teknologien seg, og DVD-formatet begynte å blir mer aktuelt. Det var flere produsenter som startet med å lage spillere som kun spilte DVD- og VCD-formatet. En spiller som kunne lese både CD+G, DVD og VCD var lenge savnet i bransjen. Pioneer var først ute med en maskin som klarte å lese alle formatene, men denne var laget for markedet i USA og ble drevet av 110 V spenning og kunne lese kun sone 1-innspilte DVD-plater. Rundt 2004 begynte produsentene å lage spillere som leser alle typer format og som er brukbare i alle deler av verden mht. soneinndeling på DVD filmer. I dag er det et minimumskrav til Karaokespillere at de leser alle standard karaokeformater.

Enkelte produsenter som RSQ og CAVS har utviklet nye formater som spiller komprimerte lydfiler som kan lastes fra nettet eller kjøpes på egne plater. Eksempel på slike formater er Super CDG og Neo. Slike formater kan spilles på produsentenes egne spillere. I tillegg til å lese de mest vanlige karaokeformatene, så vil en standard karaokespiller som regel ha tilleggsfunksjoner som gir mulighet til å koble til mikrofoner, legge til ekko/forsinkelse på mikrofonlyden, endre dur på melodien ved hjelp av såkalt durendrer og det finnes valg for å legge til eller ta bort såkalt hjelpevokal dersom platen er innspilt med MPX-funksjon. (Multiplex) Enkelte spillere har også mulighet til å justere lyden på musikken uavhengig av lyden fra mikrofonene, noe som gir en viss mulighet for å mikse lyden.

SingStar[rediger | rediger kilde]

I 2004 lanserte Sony det første i en lang rekke karaokespill til PlayStation 2. De kalte serien SingStar. SingStar var et billigere alternativ enn å kjøpe en karaokemaskin, og selv om låtutvalget i begynnelsen var lite, er det i ettertid utvidet etterhvert som flere versjoner av spillet lanseres. Det som er hovedforskjellen mellom Singstar og tradisjonell karaoke er at Singstar leverer musikken med originalinnspillinger og med original artiststemme. Deltakerne i spillet skal synge sammen med artisten. I tradisjonell karaoke er vokalen helt borte og det er karaokeartisten som tar seg av sangen i sin helhet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]