Antikkens greske filosofi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Platon og Aristoteles i filosofisk debatt, marmorrelieff, Firenze, Italia.
Filosofien, veggmaleri av Robert Lewis Reid, Library of Congress, USA

Antikkens greske filosofi oppsto på 500-tallet f.Kr. og fortsatte gjennom den hellenistiske perioden hvor antikkens Hellas ble underlagt Romerriket ved erobring. Filosofien i Hellas oppholdt seg med en rekke emner, inkludert politisk filosofi, etikk, metafysikk, ontologi, logikk, biologi, retorikk og estetikk.

Mange av dagens filosofer hevder at gresk filosofi har påvirket mye eller det meste av tankene i Vesten siden dens begynnelse. Alfred Whitehead hevdet en gang at «Den sikreste generelle karakterstikk av den europeiske filosofiske tradisjon er at den består av en rekke fotnoter til Platon.»[1] En klar og ubrutt linje av innflytelse førte fra antikkens greske og hellenistiske filosofer til middelalderens islamske filosofer og til middelalderens kristne filosofi og videre til den europeiske renessanse og opplysningstid.

Det har vært spekulert om gresk filosofi på sin side har vært påvirket av en eldre visdomslitteratur og mytologiske kosmologier i oldtidens Midtøsten. Martin Litchfield West har gitt kvalifisert samtykke til dette synet ved å hevde at «kontakt med orientalsk kosmologi og teologi bidro til å frigjøre de tidligste greske filosofenes forstilling; den ga dem unektelig mange tankevekkende ideer. Men de lærte seg selv å resonnere. Filosofi, slik vi forstår den, er en gresk oppfinnelse.»[2]

Den påfølgende filosofiske tradisjonen var så påvirket av Sokrates slik den er presentert av Platon at det tradisjon i å referere til den greske filosofien fra før Sokrates som førsokratisk filosofi. Perioden som fulgte denne og fram til Aleksander den stores kriger er referert til som klassisk gresk filosofi som så ble etterfulgt av hellenistisk filosofi.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig å inndele de gamle grekeres historie i perioder som oppsummeres i stikkord, selv om de ikke må oppfattes helt bokstavelig, kun tilnærmet:

  • Arkaisk tid — fra 800 til 500 f.Kr., regnet fra den tiden da det politiske kartet over den greske halvøya (fastlandet) og den greske kyststripe på Lilleasia hadde tatt noenlunde form og fram til perserkrigene.
  • Klassisk tid — 400- og 300-tallet f.Kr., perioden med uavhengige bystater og høydepunktene i gresk kulturs historie.
  • Hellenistisk tid — fra Aleksander den stores tid og fram til Romerrikets erobring av de østlige Middelhavsland. I denne perioden spredte gresk sivilisasjon og språk seg østover til nye sentra som Alexandria og Antokia.
  • Romersk tid — vanligvis regnet fra slaget ved Actium i 31 f.Kr. da Augustus beseiret troppene til Marcus Antonius og Kleopatra, selv om flere greske samfunn kom under romersk kontroll i tiden etter, og at sivilisasjonen i Østromerriket forble hellenistisk.
Parthenon i Athen

På sitt eget språk kalte grekerne seg aldri for «grekere». Graeci var det romerske navnet. I mykensk tid var de antagelig kjent som akajere, etter samtidige hettitiske opptegnelser å dømme, og dette var et av flere navn som benyttes av Homer for å bety grekere. I løpet av de mørke århundrer i Hellas erstattet betegnelsen «hellener» for godt andre betegnelser, og «Hellas» ble fellesnavn for dem alle. I dag er Hellas navnet på et land, men i antikken fantes det ikke i vår betydning. Hellas var en abstraksjon slik kristendommen var det i middelalderen. Grekerne var aldri en geografisk eller samlet enhet. Etter hvert spredte grekerne seg til de egeiske øyene, kysten av Lilleasia og oppover mot Svartehavet, til sørlige Italia og bortimot hele Sicilia, til kysten av Kyrene i dagens Libya og til Marseille i dagens Frankrike. Alle disse spredte grekere var seg selv bevist at de tilhørte en felles kultur — «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, våre felles seder og skikker», som Herodot (VIII 144) uttrykte det. De som ikke snakket gresk ble samlet i samme bås og kalt for barbarer, det vil si uforståelig tale.[3]

Grekerne bygde mektige templer som var gudenes boliger, ikke kultsted. For å be og takke gudene trengtes altere, og de fantes over alt, i hjemmene, på markene, torgene, utenfor templene, men sjelden inne i templene. Det greske ordet for prest, hiereos, ble brukt om en form for offentlige tjenestemenn, og noen steder var kultadministrasjonen en særrett for gamle adelsfamilier. Enhver husstand kunne holde seg med sin guddom. Religion var mangeartet og den greske mytologien likeså. I tillegg fantes det mysteriekulter, som også hadde betydning for gresk filosofi, ved disse forholdet seg til sammenhengen mellom guder eller det guddommelige og mennesker.

Orfeus med sin lyre, omgitt av temmete villdyr. Museum Christian-Byzantine, Athen.

Ordet «mysterium» forkommer først som betegnelse på en årlig tilbedelsesfest i landsbyen Eleusis, de eleusinske mysterier. De som var innviet i ritene fikk delta i festen og kalte seg myster. Uinnvidde fikk ikke delta og senere fikk dette begrepet «mysterium» betydningen av «hemmelighet». Opprinnelig synes det som kultusen gikk tilbake til et eldre lag av fruktbarhetsmyter om en årlig tilbakevendende fruktbarhetsgudinne (se modergudinne), men innvielsen i mysteriene ble etter hvert en handling som sikret et lykkelig liv etter døden. Platon benytter et sted navnet myster som betegnelse på en som har en spesiell intens opplevelse. Opplevelsen av å få del i noe guddommelig var felles for alle mysteriekulter. I de dionysiske mysterier var entusiastisk eller ekstatisk henrykkelse og foreningen med guddommen sentralt. En tredje gresk mysterikultus var den orfiske som hadde en egen kosmogoni med tiden som urprinsipp hvor menneskets kropp ble skapt av asken fra gudenes motstandere titanene og tent til liv fra en gnist av Dionysos' gudenatur.[4]

Mysteriekultus og filosofi nærmer seg problemene og forklaringene på hver sin måte i den greske arkaiske tiden. Mystikerne søkte tilbake til opphavet i gud gjennom ekstasen for å få styrke til å leve og dø. De joniske naturfilosofene på 500-tallet f.Kr. tenkte seg et arkhe eller urstoff for å forklare hvorledes alt er blitt til. Hva er verden? Hva er mennesket? Disse spørsmålene er ikke nye, men tidligere var svarene av mystisk art, fortalt i fortellinger som at Jorda fødte himmelen, Zevs, Poseidon og Hades var tre guder som styrtet titanene og delte verden og universet mellom seg og skapte menneskene. Slike forklaringer finnes i alle kulturer og sivilisasjoner. Det spesielle med gresk filosofi var at Thales og hans etterfølgere stilte allmenne spørsmål og kom opp med allmenne, fornuftsbestemte og «upersonlige» forklaringer. Thales søkte en forklaring som ikke var mystisk, og deretter å finne lover eller regler som kunne bli forstått i en begripelig sammenheng. I praksis ble myter erstattet av filosofi, frambrakt av den menneskelige fornuft alene.[5]

Førsokratisk filosofi[rediger | rediger kilde]

Moderne gjengivelse av det tapte verdenskartet til Anaximander.

Konvensjonen med å karakterisere de filosofene som i tid var aktiv før Sokrates som førsokratiske ble etablert med utgivelsen av Hermann Diels' Fragmente der Vorsokratiker fra 1903; skjønt begrepet hadde ikke sin første opprinnelse hos ham.[6] Begrepet er betraktet som filosofisk nyttig, men det som kom til å bli kjent som den athenske skolen (dannet av Sokrates, Platon og Aristoteles) signaliserte en inngående endring i filosofiske emner og metoder. Friedrich Nietzsches tese er at denne grunnleggende endringen begynte med Platon framfor Sokrates (derav hans terminologi med «førplatonsk filosofi») var ikke tilstrekkelig for å forhindre gjennomslaget av frasen «førsokratisk filosofi».[7]

Førsokratene var hovedsakelig opptatt med kosmologi, ontologi og matematikk. De skilte seg fra ikke-filosofer i den grad som de avviste mytologiske forklaringer til fordel for begrunnet resonering.[8]

Det kan tidvis være vanskelig å avgjøre den egentlige linje av argumenter som en del av førsokratene benyttet for å understøtte deres særskilte syn. Selv om de fleste av dem produserte betydelige tekster, har ingen av tekstene blitt bevart i deres fullstendige form. Alt som er tilgjengelig er fragmenter og sitater ved senere filosofer og historikere. De førsokratiske filosofene avviste tradisjonelle mytologiske forklaringer på fenomener som de så rundt seg og kom isteden med mer rasjonelle forklaringer til spørsmål som:

  • Hvor kommer alt fra?
  • Fra hva er alt skapt fra?
  • Hvordan forklarer vi mangfoldet av ting i naturen?
  • Hvordan kan vi beskrive naturen matematisk?

Felles for alle menneskelige virksomheter er språket. Den grunnleggende hensikt er å samles om et felles mål. Enighet er grunnforutsetningen. Det er også forutsetningen for logikken. For all filosofisk debatt ligger skillet mellom det som er sant og det som ikke er sant. «Helt siden Thales», skrev Bertrand Russell en gang, «har filosofene prøvd å forstå verden.» Filosofien begynner med å stille de riktige spørsmålene og finne allmenngyldige svar. Av den grunn er det riktig å begynne gresk filosofi med Thales. .[9]

Den miletiske skole[rediger | rediger kilde]

Thales.

Thales av Milet, vurdert av Aristoteles som den første filosof,[10] hevdet at alle ting kom fra vann.[11] Det er ikke fordi han ga en kosmogoni at John Burnet kaller ham for «vitenskapens første mann», men ettersom han ga en naturalistisk forklaring på kosmos og begrunnet den med fornuft.[12] I henhold til tradisjonen var Thales i stand til å forutse en solformørkelse og lærte egypterne hvordan å måle høyden på en pyramide.[13] Med at alle ting kom fra vann henviste Thales til et urstoff (arkhe) som var opprinnelsen til alt. Aristoteles har resonert seg til at Thales vannteori, som i seg selv er en form for skapelseshistorie, har basert seg på biologiske observasjoner: alle tings næring er fuktige, og av varme oppstår ved fuktighet, og videre.

Anaximander

Thales inspirerte den miletiske filosofiskole og ble fulgt av Anaximander. Hos ham er det et begrep som kan gjengis med «materiell årsak og grunnleggende element», noe som neppe er meget forskjellig fra Thales' begrep i hans vannteori. Arne Næss kaller dette for enkelhets skyld for «opphav».[14] Anaximander tar opp Thales' teori, men gir en ny løsning. Han argumenterte at substratet eller arkhe kunne ikke være vann eller noe av de klassiske elementene, men måtte isteden være noe mer fundamentalt enn vann. Alle tings opphav er, mente han, et ápeiron, som kan oversettes til «det ubegrensede»[15] eller «det ubestemte».[16] Hans begrunnelse var at ettersom verden synes å bestå av motsetninger, som varmt og kaldt, tørt og vått, kan en ting bli det motsatte av seg selv, og havne ut av likevekt med hverandre. I dette måtte begge deler være en manifestasjon av et underliggende substrat som er ingen av delene.

Lokaliseringen av Milet på vestkysten av Anatolia.

En tredje filosof fra Milet, Anaximenes, argumenterte på sin side for at urstoffet var luft, skjønt John Burnet har argumentert at med dette mente han det var en form for transparent dis, eter.[17] Bertrand Russell mente luftteorien var et tilbakeskritt. Luft, i en form av fortynning og fortetning, er det samme som sjelen er lagd av og akkurat slik den holder oss i live, bevarer den også verden. Pytagoreerne overtok senere dette synet.[18]

Til tross for deres forskjellige svar søkte de miletiske filosofene etter en naturlig substans som ville forbli uendret til tross for framtoning i ulike former, og således representerte de det første vitenskapelig forsøket på å besvare spørsmålet som ville føre til utviklingen av den moderne atomteorien. Milesierne spurte, sier Burnet, «etter φύσις i alle ting».[19]

Pytagoreerne[rediger | rediger kilde]

Pythagoras, maleri av Luca Giordano

Pythagoras levde omtrent på den samme tiden som Xenofanes gjorde det, og i kontrast til den sistnevnte, har pytagoreerne som filosofisk retning søkt å forene religiøs tro med fornuft. Pytagoreerne førte videre mysteriekultene og de dannet selv et hellig samfunn som krevde innvielse og taushetsplikt av de innvidde. Denne dualismen mellom det mystiske og tilbaketrukne, og det utadvendte mot samfunnet, har alltid vært en fruktbar del av gresk filosofi. Platon var preget av pytagoreeisk mystisisme, men absolutt ikke Aristoteles. Begge hadde interesse for politisk filosofi. Til tross for pytagoreernes mystisisme, eller kanskje på grunn av den, ble de trukket inn i den kompliserte politikken i de greske byene i Italia hvor de ble midtpunkt for fraksjonsstrid og revolusjon.

Sfære (kule).

Det er lite som er kjent om Pythagoras' liv, og ingen av egne skrifter har blitt bevart. Det er godt mulig at han var en mystiker som hans etterfølgere introduserte rasjonalisme til hans mystisisme, eller omvendt at han var en rasjonalist som hans etterfølgere podet med mystisisme.

Det er sagt om Pythagoras at han kom fra øya Samos, en rivaliserende by til Milet, at han hadde vært en elev av Anaximander og til ha suget til seg kosmologiske forestillinger som omfattet ideen om at kosmos er konstruert av sfærer, viktigheten av det uendelige, og at luft eller eter er arkhe til alt.[20] Pytagoreerne tok også til seg primitive tabuforestillinger om askese og avhold, vektla renselse, sjelevandring, og en konsekvent respekt for alt dyreliv. På den andre side ga de opphav en vitenskapelig tradisjon og enda mer til matematikken. Det er matematikerne som er de sanne avtakerne til pytagoreerne, mente Bertrand Russell.[21]

Vitenskap er i seg selv ikke religiøs, og den ble ikke forvrengt av den orfiske mystikken hos Pythagoras. Pytagoreernes musikkinteresse kan godt skyldes deres askese, men de oppdaget også tallforholdene i det som vi kaller for toneinterevallene. Av de tallmessige forholdene i musikken fant de fram til en matematisk forestilling om harmoni i betydningen likevekt. Det går videre til forestillingen om den gylne middelveg i livsstilsfilosofien, og i læren om de fire temperaturer. Alt dette har sin bakgrunn hos Pythagoras, og som senere dukker opp hos Platon.[21] «Alle ting er tall», skal Pythagoras ha sagt, og innenfor geometrien skal han ha oppdaget den berømte setningen om at kvadratethypotenusen er lik summen av kvadratene på de to andre sidene. I sin verdensforklaring bygger han direkte på milesierne og kombinerte det med sine teorier om tall. Det er pytagoreernes interesse for tall som ga opphav til det som siden ble kalt for idélæren, eller teorien om universaliene. Når en matematiker beviser en setning om triangler, snakker han om den figur som ikke er tegnet, men som finnes i hans bevissthet. Det er en sondering mellom hva som sanses og hva som oppfattes, noe som senere fikk betydning for både teologien og filosofien.

Xenofanes[rediger | rediger kilde]


Xenofanes var født i byen Kolofon i Jonia en gang rundt 565 f.Kr., som var et område hvor den miletiske skole var dominerende, og han kan ha plukket opp en del av de miletiske kosmologiske teoriene. Hva som er kjent fra en del av de fragmenter som har overlevd av hans skrifter er at han viste en form for skeptisisme som ble mer omfattende uttrykt senere. Han argumenterte at hver av fenomenene hadde en naturlig framfor en guddommelig forklaring på et vis som minnet om Anaximanders teorier. Han mente også at det var kun én enkeltstående gud. Han drev gjøn med antropomorfisme (tilskrivelse av menneskelige egenskaper eller vesen) i den greske religion ved å hevde at om kuer ville hevde at gudene så ut som kuer, hester som hester og løver som løver, akkurat som etiopierne hevdet at gudene var stumpneset og sorte, og at trakerne hevdet at de var lyshudet og rødhåret.[22] Se også artikkel Antikkens religionskritikk.

Burnet sier at Xenofanes imidlertid ikke var en vitenskapelig mann, mange av hans «naturalistiske» forklaringer hadde ingen ytterligere støtte enn at de gjenga de homeriske guder som tåpelige eller overflødige.[23] Det har blitt hevet at han hadde en innflytelse på eleatenes filosofi, skjønt det er omdiskutert. Men han mislikte ikke bare de olympiske gudenes tåpeligheter, men hånte også pytagoreernes orfiske ekstasefilosofi og gjorde narr av Pythagoras. Som en forløper til Epikur, representerte han et totalt brudd mellom vitenskap og religion.

Heraklit[rediger | rediger kilde]

Heraklit (formet i skikkelse av Michelangelo) sitter avsondret fra de andre filosofer i Raphaels veggmaleri Skolen i Athen

Heraklit tilhører en strømning i gresk filosofi som skilte seg vesentlig fra den milesiske, akkurat som Pythagoras. Vi vet at Heraklit levde etter Pythagoras og Xenofanes da han fordømte dem sammen med Homer ved å vise til at mye lærdom ikke kan lære en mann å tenke. Som Thales og hans milesiske etterfølgere var også Heraklit fra handels- og kultursentrumet på den greske kysten av Anatolia. Han holdt il Efesos, et stykke nord for Milet. Han har fått tilnavnet «den dunkle». Det er mulig at han selv var irritert over hvor dårlig han ble forstått, og som Arne Næss nevner at når det er så mange direkte sitater etter Heraklit, kan vi til dels takke hans dunkelhet. Senere skribenter våget ikke å tolke ham, men gjenga ham direkte.[24]

Alt flyter, «panta réi», som en elv.

I motsetning til den miletiske skole, som hevdet at det var minst ett stabilt element som var roten til alt, lærte Heraklit at «Det går ikke an å stige ned i den samme elv to ganger», og dessuten «Nye og atter nye vannmasser strømmer dem i møte som stiger ned i en og samme elv». Dette er ikke lett å trenge inn. Arne Næss tolker Heraklit til at elv ikke er en bestemt ting, men en prosess. Den elven som rant i fjor eksisterer ikke mer. I år flyter en nye elv i den forstand at det er nytt vann. På samme vis er mennesket foranderlig i det som Heraklit kaller «panta réi», «alt flyter» eller «alt er i bevegelse». Alt er i uoppnåelig forandring, ingenting består.[25]

Den nærmeste element til denne strømning er ild (pyr): «Denne verden (kosmos), den samme for alle, ble verken skapt av gudene eller av en av menneskene, for den var alltid, og den er og blir evig levende ild, som flammer opp etter mål (métron) og dør hen etter mål.»[26] Dette fragmentet kan tyde på at Heraklit tenker seg at ilden inntar en lignende rolle som vannet har i Thales' tenkning. Aristoteles tolket Heraklit til at ild ble tolket i fysisk forstand som alle tings opphav (arche), men den heraklitiske ild har aspekter i kosmologisk, teologisk og etisk forstand. Verdensprosessen beherskes av lovmessigheter: den flammer opp og dør hen etter mål. Verdensprosessen er i en likevekststilstand som er oppstått ved at motstridende krefter holder ved hverandre ved like innenfor rammen av den altomfattende lov. Bortfaller prosessen bortfaller kosmos. Men Heraklits fragmenter, 130 av dem er bevart, er poetisk uklare eller tolkningsbare: «Udødelig dødelige, dødelige udødelige, for livet til det ene er døden til det annet, døden til det ene livet til det annet.»[27]

Eleatene[rediger | rediger kilde]

Elea med Porta Rosa (den lyserøde porten),gjort av murstein av sandstein, et sjeldent eksempel på en gresk hvelving , ca 300-tallet f.Kr.

Parmenides fra Elea støpte sin filosofi mot de som holdt «det er og er ikke det samme og ikke det samme, og alle ting reiser i motsatte retninger».[28] Mens den milesiske skole, som foreslo at urstoffet kunne være en rekke ting (vann, luft og ápeiron), argumenterte Parmenides at det første prinsipp av Væren var En, udelelig og uforanderlig.[29] Væren, argumenterte han, er per definisjon evig, mens bare det som kan bli tenkt, en ting som er kan ikke være mer eller mindre, og fortynningen og fortetningen til mileserne er umulig i henhold til Væren; og til sist, som bevegelse krever det noe som eksisterer atskilt fra tingen som beveger seg (det tomrommet som det beveger seg i), det Ene eller Væren kan ikke bevege seg ettersom det ville kreve at «tomrom» både eksisterer og ikke eksisterer.[30]

Parmenides.

Dette er også dunkel filosofi, men i forhold til Heraklit har Arne Næss oppsummeres det slik: sansenes vitnesbyrd er upålitelige (både Heraklit og Parmenides), ettersom noen ting synes å bevege seg fra sted til sted gjennom tiden, ettersom noen ting synes å forbli i ro, mens det i virkeligheten er uoppnåelig bevegelse overalt (Heraklit); fordi noen ting synes å forandre seg, mens det i virkeligheten aldri er noen forandring (Parmenides); etc.[31] Parmenides' posisjon innebærer at virkeligheten er en enhet og mangfoldet er en illusjon. I et læredikt «påstår han at virkeligheten er en kule eller at den er som en kule, eller han forkynner på mystisk vis at den er en kule.»[32] Til tross for det dunkle og uklare har det ikke forhindret at Parmenides fikk innflytelse hos senere filosofer. Han inspirerte både Platon og Heidegger.

I støtte til Parmenides forsøkte hans elev Zenon fra Elea å bevise at konseptet med bevegelse var absurd og at slik bevegelser ikke eksisterte eller var selvmotsigende. Virkeligheten var ett og uforanderlig. Et av bevisene kalles Akilles og skilpadden: Skilpadden får et forsprang, skjønt hvis Akilles løper fortere enn skilpadden vil vi forvente at han før eller siden når den igjen, men Zenons bevis er at Akilles aldri kan innhente skilpadden for uansett hvor lite forspranget er og hvor fort Akilles løper vil skilpadden likevel ha kommet et lite stykke videre og således i det uendelige. På samme måte som film gir inntrykk av bevegelse mens det egentlig er en sammenhengende rekke av enkeltstående bilder, men beviset er uansett absurd. Det er hva som kalles Zenons paradoks.[33]

Pluralisme og atomteori[rediger | rediger kilde]

Den leende Demokrit, maleri av Hendrick ter Brugghen. Det er en populær forestilling at filosofen lo av menneskelig tåpelighet.

Styrken i Parmenides' logikk var nok til at en del påfølgende filosofer forlot den miletiske monoteisme, Xenofanes, Heraklit og Parmenides, hvor en ting var arche, og tilpasset seg pluralisme, blant annet Empedokles og Anaxagoras. Det var, sa de, tallrike elementer som ikke var reduserbare til et annet element og disse ble satt i bevegelse ved kjærlighet og strid (som hos Empedokles) eller ved tanken (som hos Anaxagoras). De var enige med Parmenides at det var intet som kom til væren eller døde hen, skapelse eller forfall, de sa at tingene synes å komme til væren og dø hen grunnet elementer ut av hva de satt samme av eller tatt fra hverandre mens de selv var uforanderlige.

Leukippos.

Empedokles satte fram læren at fire grunnstoffer eller elementer: jord, vann, ild og luft. Gjennom Aristoteles fikk dette stor betydning. Anaxagoras utarbeidet en form for kjemisk teori som går ut på at det er litt av hvert i alt, «...intet oppstår, eller forgår...»

Leukippos foreslo en ontologisk (læren om det som er felles, vesenet, ved alt som er) pluralisme med en kosmogoni basert på to hovedelementer: vakuum (tomrommet) og atomer. Disse, ved hjelp av deres iboende bevegelse, krysset tomrommet og skaper virkelige materielle legemer. Hans teorier var ikke godt kjent på Platons tid, men det ble til sist en del av arbeidet til hans elev Demokrit.[34]

Atomisme (fra gresk atomos, i betydning «udelbar») er det eneste brukbare kompromiss mellom eleatenes syn og sunn fornuft. At atomene skulle være gjenstand av evig bevegelse kan ha kommet fra en observasjon av dansende støv i en solstråle og var således ingen tilfeldig oppdagelse. Atomene, og bare atomene, er udelelige, og àtoma kan antagelig oversettes i Demokrits betydning som «det som fremkommer når man spalter noe inntil ytterligere deling er umulig».[35]

Demokrit gjennomførte et skille mellom tingene slik de virkelig er og slik de synes for oss. Ut fra et atomisk syn består verden rundt oss i virkeligheten av atomer i bevegelse, men vi fornemmer den på ulikt vis. Således kan man skille mellom primære og sekundære sansekvaliteter. På den ene siden har vi form, størrelse og stofflighet, og på den andre siden finnes farge, lyd og smak.[36]

Sofisme[rediger | rediger kilde]

Akropolis ruver over dagens Athen. På slutten av 400-tallet f.Kr. ble Athen sentrum for lærdom og kultur i Hellas.

Greske tenkere og vismenn som fra rundt 450 f.Kr. virket som lærere, særlig innenfor samfunnsspørsmål, diskusjon, retorikk, rettsvesen og, kalles i filosofihistorien for «sofister».[37] Visdom, sofia, og den som var i besittelse av det var filosof, men Sokrates så nedsette på de som krevde betaling fra dem som underviste i filosofi. John Burnet mener at sofisme oppsto fra opposisjonen mellom physis og nomos, det vil si mellom naturen og lov, og sporet deres opprinnelse til den vitenskapelige framgangen i tidligere århundrer som antydet at væren var radikalt forskjellig fra hva som ble erfart med sansene, og ikke forståelig med sansene. På den annen side, den verden som menneskene levde i var preget av lov og orden.[38] På den samme tiden forble naturen den samme, mens den som var av lov kunne bli endret og var forskjellig fra det ene stedet til det andre.

Den første mannen som kalt seg selv en sofist, i henhold til Platon, var Protagoras, som han presenterte som at å lære at alle dyder er konvensjonelle og kan ikke læres. Enten har man dyd eller ikke. Protagoras skal ha hevdet at «mennesket er målet for alle ting, av tingene som er, at de er, og av tingene som er ikke, det de er ikke,» noe Platon tok som en indikasjon på en radikal perspektivisme, hvor en del ting synes å være en måte for en person (og er faktisk på den måten) og som en annen måte for en annen person (og er så faktisk på den måten); følgelig kan man ikke på noen måte se på naturen for rettledning i henhold til hvordan man lever sitt liv.[39]

Påfølgende sofister tenderte å tilby å lære retorikk til unge statsmenn som deres fremst virksomhet, slik at disse kunne vinne diskusjoner i politiske forsamlinger, enten de hadde rett eller ikke. Det gjorde Protagoras. Prodikos, Gorgias, Hippias, og Thrasymachos som alle opptrer i flere av Platons dialoger, tidvis uttrykkelig framstilt som lærte bort at naturen ikke gir noen etiske retningslinjer, de retningslinjer som lovene gir er verdiløse, eller at naturen favoriserer de som handler mot lovene.

Den nedsettende bruken av «sofist» stammer fra deres fiender, inkludert Platon, som henviser til uheldige sider av deres virksomhet som ført av relativt ufilosofiske personer. På grunn av deres slagferdighet og sans for det oppsiktsvekkende, har sofistene blitt sammenlignet med dagens tabloidjournalister.[40]

Klassisk gresk filosofi[rediger | rediger kilde]

Sokrates[rediger | rediger kilde]

Byste av Sokrates.

Sokrates, født i Athen400-tallet f.Kr., markerer et vannskille i antikkens greske filosofi. Athen var et sentrum for læring, med sofister og filosofer som reiste over hele Hellas for å lære fra seg retorikk, astronomi, kosmologi, geometri og så videre. Den store statsmannen Perikles var nært knyttet til denne nye lærdommen og var en venn av Anaxagoras, men hans politiske fiender rammet ham ved å dra fordel av en konservativ reaksjon mot filosofer. Det ble en forbrytelse å undersøke tingene over himlene eller under jorden, emner som ble betraktet som ugudelig og krenkende. Etter sigende ble Anaxagoras anklaget og flyktet i landflyktighet på en tid da Sokrates var rundt tyve år.[41] Sokrates ble opplagt anklaget under denne loven, straffet og dømt til døden i 399 f.Kr. I den versjonen av Sokrates forsvarstale slik den er presentert av Platon, hevder han at det er den misunnelse som frambrakte ved å være filosof som dømte ham.

Mens det var filosofi før Sokrates, var det Sokrates, sier Cicero, som var «den første som brakte filosofien ned fra himlene, plasserte den i byene, introduserte den til familier og forpliktet den til å undersøke liv og moral, og godt og ondt.»[42] I dette er Sokrates grunnleggeren av politisk filosofi.[43] Grunnene for denne vendingen mot politiske og etiske emner er fortsatt et emne som diskuteres.[44] For Aristoteles var begrepet for vitenskap epistéme og ga en klar forestilling for hva som skilte vitenskap fra andre former for åndsvirksomheter: en vitenskapsmann vet ikke bare at noe er slik — det er noe erfaringen kan fortelle — men han vet hvorfor det er slik. Filosof var for grekerne en fysiker, men tiden og økende kunnskap ble det behov for å differensiere interessefeltene, og alt kunne ikke lenger plasseres i båsen sofia, visdom. Noen filosofer, som Sokrates, avviste vitenskap i vår betydning av ordet som en mindreverdig syssel.[45] Han avviste også å ta penger for å ta betaling, som sofistene, for å undervise i filosofi. Selv har han trekk som synes mer i overensstemmelse med en profet.[46]

«Sokrates ved kilden», av Wilhelm von Gloeden.

Det faktum at det er mange samtaler som involverer Sokrates, gjengitt av Platon og Xenofon, som ender med at det ikke er oppnådd noen bestemt konklusjon, hvilket vil si apori,[47] har stimulert debatten om meningen av den sokratiske metode.[48] Det er sagt om Sokrates at han forfulgte en undersøkelse i form av spørsmål-og-svar over en rekke emner, vanligvis i forsøket å komme til en forsvarlig og tiltalende definisjon av en dyd.

Mens Sokrates nedtegnede samtaler sjelden gir et endelig svar til spørsmålet under utspørringen har flere maksimer eller paradokser oppstått som han er blitt kjent for. Sokrates lærte at intet som noen begjærer eller trakter etter kan være et onde, og om noen gjør noe som i sannhet er galt, da må det da være gjort motvillig eller av uvitenhet. Følgelig er all dyd kunnskap.[49][50] Han bemerket hyppig om sin egen uvitenhet, og at han ingenting viste, eksempelvis at han ikke viste hva mot var. Platon presenterer ham som en mann som skilte seg ut fra folk flest ved det faktum at mens de visste ingenting om det edle og gode, viste de ikke at de ikke visste, mens Sokrates visste at han ikke visste om noe edelt og godt.[51]

Tallrike påfølgende filosofiske bevegelser har blitt inspirert av Sokrates. Platon valgte Sokrates til å være den fremste samtalepartneren i sine dialoger, noe som igjen har dannet grunnlaget for de filosofier som kalles platonisme og nyplatonisme. Platons elev Aristoteles har derimot både kritisert og bygd på de doktriner som han tilskrev Sokrates og Platon, noe som utgjorde grunnlaget for aristoteliske lære. En annen av Sokrates' yngre tilhørere, Antisthenes, grunnla den filosofiske skole som ble kjent som kynisme, og han anklaget Platon for å ha forvrengt Sokrates' lære. Zenon fra Kition på sin side tilpasset og modifiserte den kyniske etikklæren inn i stoismen. Epikur studerte under platoniske og stoiske lærere før han forkastet alle tidligere filosofer, inkludert Demokrit, hvis atomteori som hans egen epikurske filosofi hviler på. De filosofiske bevegelser som kom til å dominere det intellektuelle livet i Romerriket ble således født i denne febrile perioden som fulgte Sokrates' aktivitet og enten direkte eller indirekte ble påvirket av ham. De ble også ført videre inn i den muslimske verden fra hvor de greske tankene ble ført tilbake til Vestens tenkning i form av middelalderens filosofi.

Platon[rediger | rediger kilde]

Platon var som Sokrates født i Athen, og tilhørte generasjonen etter Sokrates. Antikkens tradisjon tilskriver 36 dialoger og 13 brev etter Platon. Av disse er kun 24 av dialogene akseptert som autentiske, skjønt dette diskuteres fortsatt innenfor Platon-forskningen.[52]

Platons dialoger har Sokrates som samtalepartner, skjønt ikke alltid den som leder samtalen. En dialog, Lovene, har isteden en «athensk fremmed». Sammen med Xenofon er Platon den fremst kilden til informasjon om Sokrates' liv og forestillinger, og det er ikke alltid lett å skille Sokrates og Platons syn. Mye av hva som er sagt om Platons lære er avledet fra hva Aristoteles rapporterte om ham.

Byste av Platon

Platon grunnla sitt eget Akademi, en filosofiskole, i Athen. Det forble en institusjon etter Platons død ca 347 f.Kr. og varte i over 900 år gjennom hele den hellenistiske perioden som skole for skeptisisme inntil det kom til en slutt i år 83 f.Kr.

Den politiske lære som er tilskrevet Platon er avledet fra Staten, Lovene og Politikken. Den første av disse inneholder forslaget at det vil ikke bli rettferdighet i de greske bystatene om de ikke blir styrt av filosofkonger; de som er ansvarlig å gjennomføre lovene er tvunget til å holde kvinnene, barna og eiendom som kollektivt felleseie. Enkeltindividene er lært til å strebe etter det felles gode gjennom edle løgner. Ettersom det gode også er det sanne og ettersom sannhet ikke er et spørsmål om mening (doxa), men om viten, bør staten i et idealsamfunn ledes ovenfra og nedover av en klasse med filosofkonger. Republikken sier at slik en samfunn er mest sannsynlig umulig, ikke minst for at filosofene vil avvise å bli herskere og folket vil nekte dem å gjøre så.[53]

Platon, maleri av José de Ribera

Ettersom Republikken forutsetter et skille mellom en form for den kunnskap som er eid av filosofen og den som er eid av kongen eller politikeren, undersøker Sokrates (i Platons ord) kun filosofens vesen. I Politikken, på den annen side, er en deltaker referert til som den «elatiske fremmede» og som diskuterer den form kunnskap som er eid av den politiske mann, eller politikeren, samtidig som Sokrates hører på i stillhet.[53] Selv et styre ved en klok mann vil det likevel være å foretrekke å styre ved loven, ettersom den kloke ikke unngå å bli bedømt av de ukloke, og derav er styre ved loven nødvendig.

Både i Republikken og Politikken avslører politikkens begrensninger og fremmer spørsmålet om hvilken politisk orden vil være best for å gi de beste betingelser. Spørsmålet er adressert i Lovene, en dialog som ikke foregår i Athen og hvor Sokrates ikke er tilstede. Samfunnets vesen er beskrevet der er særdeles konservativt, et korrigert eller liberalt timokrati på den spartanske modell eller det før-demokratiske Athen.[53] Demokratiet i Athen, som dømte Sokrates til døden, har Platon lite til overs for, og som et bilde på det bruker han et skip hvor besetningen har begått mytteri mot styrmannen, og det seiler deretter hit og dit uten plan, og uvitende om de farlige farvann.

Platons dialoger har også metafysiske temaer, det mest berømte er hans teori om formene eller idé, som han selv visualiserte gjennom hulelignelsen. Den ikke.materielle abstrakte (men håndgripelig) former (eller ideer), og ikke den materielle verden av endringer vil være kjent for oss via sensasjoner, og innebærer den høyeste og mest grunnleggende form for virkelighet. Idélære hevder at det som menneskene oppfatter som virkeligheten er uansett bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten: ideenes verden. Eksempelvis er ideen om atleten i seg selv ideen om den perfekte atlet, som alle spesifikke atleter i virkeligheten kan bare håpe på å nærme seg. Den materielle verden er bare en avspeiling eller en skygge av den ideelle verden som finnes i ideene eller tanken. Platon er således begrepsrealist.

Aristoteles[rediger | rediger kilde]

Platon (til venstre) og Aristoteles (høyre), en detalj av veggmaleriet Skolen i Athen.

Aristoteles flyttet til Athen fra sin hjemby Stageira i nordlige Khalkidiki i 367 f.Kr. i 18-årsalderen og begynte å studere filosofi, muligens under Isokrates, men begynte til sist i Platons Akademi.[54] Han ble Platons mest kjente elev, men han var ingen vanlig elev, og etter hvert ble han mer og mer selvstendig og også mer kritisk til sin store lærer. Ved Platons død endret Akademiet den filosofiske retningen fra den som Aristoteles fulgte. Han forlot Athen etter tyve år for å studere botanikk og zoologi, og ble personlig lærer for Aleksander den store som da var i tenårene. Han kom til sist tilbake til Athen og åpnet da sin egen filosofiskole, Lykeion. Han likte å lede sine seminarer mens han og elevene spaserte fram og tilbake i hagen, derav navnet peripatikere («de spaserende») om hans elever og senere etterfølgere.[55] Minst 29 av hans avhandlinger har overlevert som en del av corpus Aristotelicum om en rekke emner, inkludert logikk, fysikk, optikk (lyslære), politikk, poesi, estetikk, botanikk og zoologi. Han karakteriseres som den formelle logikkens far. I motsetningen til sine forgjengere som filosofer var mer diktere enn vitenskapsmann var Aristoteles mer vitenskapsmann enn dikter, skjønt han skrev dialoger etter Platons forbilde i ungdommen, men ingen av disse har overlevd.

Aristoteles portrettert i Nürnberg-krøniken, 1493, som en lærd i middelalderen.

Aristoteles er ofte portrettert som uenig med sin lærer Platon, og er representert således i Rafaels berømte veggmaleri Skolen i Athen hvor de to store står sentralt i bildet: Platon peker oppover mot ideenes verden, mens Aristoteles peker utover i verden, den materielle verden. Aristoteles kritiserte de politiske regimene som er beskrevet i Platons Republikken og Lovene,[56] og kaller teorien om formene, idélæren, for «tomme ord og poetiske metaforer».[57] Aristoteles er generelt presentert for å ha gitt større vekt til empiriske og praktiske undersøkelser.

I Staten fastslo Platon at det beste antallet mannlige innbyggere skulle settes til 5400. For Aristoteles var dette et grelt eksempel på tallmagi: 1x2x3x4x5x6x7 gir tallet 5400. Aristoteles påpekte at Platon verken skapte et system som kunne holde den mannlige befolkningen på et bestemt antall eller forsto de praktiske konsekvensene av hva det ville innebære. For Aristoteles var det ikke bare én detalj i Platons politiske filosofi, men at hele byggverket hvilte på sviktende grunn. Hans eget politiske verk var bygget på en avansert analyse som han og hans studenter hadde samlet om 158 eksisterende staters forfatningshistorie, skjønt bare den om Athen er blitt bevart for ettertiden. Her analyserer han, klassifiserer, vurderer og anbefaler med hva som er best mulig, ikke bare det som er ønskelig.[58]

Byste av Aristoteles. Romersk marmorkopi etter tapt gresk bronseoriginal.

Arne Næss hevder at Aristoteles' bidrag til utviklingen av logikk som vitenskap hører til de mest selvstendige og grunnleggende i tenkingens historie. Grunnleggende står hans bevislære.[59] I korthet uttrykker setninger, i følge Aristoteles, strengt vitenskapelig kunnskap utelukkende hvis de sier noe som ikke kan være sagt annerledes. En argumentasjon med premisser må være både er sanne og primære, og en setning som ikke er bevist (noe som forekommer ved konklusjon i et bevis) heller ikke uttrykker kunnskap. Alle bevis er og må være endelige. Han kritiserer sofistene ved at de ukritisk nøyer seg med premisser som er tilfeldigvis sanne eller allment akseptert. De uttrykker da ikke kunnskap i vitenskapelig forstand. Bevis kan føres ved at man har to premisser, uttrykt ved to setninger, trekker én konklusjon, uttrykt ved én setning. Aristoteles mener at fundamentale setninger som brukes ved oppbyggingen av logikken, er gyldige ettersom de sier noe utvilsomt sant om virkeligheten. Se Aristoteles' syllogismelære.[60]

Aristoteles, den store systematiker, ble like berømt som sin læremester, men den dalte i løpet av den hellenistiske periode da stoisk logikk var på moten, men senere peripatetisk kommentatorer populariserte hans verker. Det utgjorde grunnlaget jødisk, islamsk og kristen filosofi i senantikken og i middelalderen.[61] Hans innflytelse var så stor at Avicenna bare refererte til ham som «Mesteren», Maimonides, Al-Farabi, Averroës og Thomas Aquinas kalte ham bare for «Filosofen».

Hellenistisk filosofi[rediger | rediger kilde]

Plotin, den store nyplatonske filosof.

I løpet hellenistisk og romersk tid utviklet det seg mange filosofiske skoler og retninger seg i landene rundet Middelhavet. Grekere, romere, egyptere, syrere og arabere bidro til utviklingen av hellenistisk filosofi. Elementer av iransk filosofi og indisk filosofi hadde også en innflytelse. De mest kjente retningene var:

Overføring av gresk filosofi under islam[rediger | rediger kilde]

En oppdiktet debatt mellom Averroës og den nyplatonske filosofen Porfyrios. Monfredo de Monte Imperiali Liber de herbis, 1300-tallet.[62]

I løpet av middelalderen ble gresk litteratur, kultur og filosofi i stor grad glemt i Vest-Europa. Da Roma falt med Vestromerriket ble det få mennesker igjen som kunne lese gresk. Østromerriket eksisterte fortsatt, men utvekslingen mellom Bysants og Vest-Europa var ikke stor. Det islamske abbasidiske kalifatet hadde en form muslimsk «renessanse» som ga frihet og vilje til lærdom og kunnskap som den denne verden knapt har opplevd senere. Det ble samlet inn manuskripter fra den gresktalende verden og det ble frambrakt oversettere. Da den bysantinske keiser Justinian stengte Akademiet i Athen i år 529 e.Kr. gikk det antagelig flere manuskripter østover til den muslimske verden og med disse også de tidligere lærerne og filosofene ved skolen. Islamske filosofer som Al-Kindi (kjent i Vesten som Alkindus), Al-Farabi (Alpharabius), Avicenna (Ibn Sina) og Averroës (Ibn Rushd) fortolket greske filosofer i en islamsk kontekst. Deres fortolkninger ble senere overført til det kristne Europa i høymiddelalderen da gresk filosofi kom tilbake til Vesten via oversettelser fra arabisk til latin. Introduksjonen av disse filosofene, kombinert med nye arabiske kommentarer, hadde en stor innflytelse på middelalderens filosofer som blant annet Thomas Aquinas. Under den europeiske renessansen kom det stor vilje til å søke tilbake til originalene i antikken, og de greske tekstene ble oversatt til de nasjonale folkespråkene i Europa uten det muslimske og til dels kristne filteret av feiloversettelser og fortolkninger.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Whitehead, Alfred North [1929] (1979): Process and Reality, kapitel I, seksjon I
  2. ^ Griffin, Jasper; Boardman, John; Murray, Oswyn (2001): The Oxford history of Greece and the Hellenistic world. Oxford [Oxfordshire]: Oxford University Press. ISBN 0-19-280137-6. ss. 140
  3. ^ Finley, M.I.(1980): Grekerne i antikken : Et møte med mennesker og kultur, Oslo Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05351-2. ss. 17-18
  4. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 33
  5. ^ Finley, M.I.(1980): Grekerne i antikken, ss. 95-96
  6. ^ Whitlock, Greg forord til The Pre-Platonic Philosophers, av Friedrich Nietzsche (Urbana: University of Illinois Press, 2001), xiv–xvi.
  7. ^ Whitlock, Greg forord til The Pre-Platonic Philosophers, av Friedrich Nietzsche (Urbana: University of Illinois Press, 2001), xiii–xix.
  8. ^ Burnet, John (1920): Greek Philosophy: Thales to Plato, 3. utg. (London: A & C Black Ltd.), ss. 3–16.
  9. ^ Finley, M.I.(1980): Grekerne i antikken, ss. 96
  10. ^ Aristoteles: Metaphysics Alpha, 983b18.
  11. ^ Aristoteles, Metaphysics Alpha, 983 b6 8–11.
  12. ^ Burnet, John (1930): Early Greek Philosophy, ss. 3–4, 18.
  13. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 18–20; Herodot: Histories, I.74.
  14. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 28
  15. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 17
  16. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 27
  17. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 21.
  18. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 18.
  19. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 21, 27.
  20. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 38–39.
  21. ^ a b Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 21
  22. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 35; Diels-Kranz: Die Fragmente der Vorsokratiker, Xenophanes frr. 15-16.
  23. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 36.
  24. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 34
  25. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 36
  26. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 37
  27. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 37-38, 41
  28. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 64.
  29. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 66–67.
  30. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 68.
  31. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 44
  32. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 43-44
  33. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 82.
  34. ^ Burnet: Greek Philosophy, ss. 94.
  35. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 49
  36. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 45
  37. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 66
  38. ^ Burnet: Greek Philosophy, 105–110.
  39. ^ Burnet: Greek Philosophy, 113–117.
  40. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 67
  41. ^ Nails, Debra (2002): The People of Plato, Indianapolis: Hackett, ss. 24.
  42. ^ Marcus Tullius Cicero: Tusculan Disputations, V 10–11 (eller V IV).
  43. ^ Strauss, Leo (1953): Natural Right and History, Chicago: University of Chicago Press, ss. 120.
  44. ^ Benardete, Seth (2000): The Argument of the Action, Chicago: University of Chicago Press, ss. 277–296.
  45. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken : Et møte med mennesker og kultur, Oslo, ss.96.
  46. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 89
  47. ^ Sammenlign tekstene Platon: Republikken 336c & 337a, Theaetetos 150c, Unnskyldning til Sokrates 23a; Xenofon: Memorabilia 4.4.9; Aristoteles: Sofistiske gjendrivelser 183b7.
  48. ^ Guthrie, W. K. C. (1950): The Greek Philosophers, London: Methuen, ss. 73–75.
  49. ^ Irwin, Terence (2007): The Development of Ethics, bind 1. Oxford: Oxford University Press, ss. 14
  50. ^ Santas, Gerasimos (1964): «The Socratic Paradoxes» i: Philosophical Review 73: ss. 147-164, 147.
  51. ^ Unnskyldning til Sokrates, 21d.
  52. ^ Cooper, John M. red. (1997): Complete Works, by Plato, Indianapolis: Hackett, v–vi, viii–xii, 1634–1635. Mange forskere mener at minst 28 av dialogene er autentiske, og at to av brevene ble skrevet av Platon. Ytterligere ni dialoger er også tilskrevet Platon, men ble betraktet som uekte allerede i antikken, se Cooper,red.: Complete Works, by Plato, v–vi, viii–xii.
  53. ^ a b c Strauss, Leo (1987): "Plato" i: History of Political Philosophy, red. Leo Strauss & Joseph Cropsey, 3. utg., Chicago: University of Chicago Press, ss. 33–89.
  54. ^ Lord, Carnes (1984): Introduction to The Politics, by Aristotle, Chicago: University of Chicago Press, ss. 1–29.
  55. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 141-142
  56. ^ Aristotle, Politics, bk. 2, kp. 1–6.
  57. ^ Aristotle, Metaphysics, 991a20–22.
  58. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken : Et møte med mennesker og kultur, Oslo, ss. 107-108
  59. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 142
  60. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 143-145, 149
  61. ^ Smith, Robin (2007): «Aristotle's Logic» i: Stanford Encyclopedia of Philosophy
  62. ^ Sadaune, Samuel: Inventions et decouvertes au Moyen-Age, s. 112

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burnet, John (1930): Early Greek Philosophy
  • Bakalis, Nikolaos (2005): Handbook of Greek Philosophy: From Thales to the Stoics Analysis and Fragments, Trafford Publishing ISBN 1-4120-4843-5
  • Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget 1976
  • Russell, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: Wisdom of the West.