John Dudley, 1. hertug av Northumberland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Dudley.jpg

John Dudley (født 1501, henrettet 22. eller 23. august 1553) var en engelsk adelsmann. Han var hertug av Northumberland og jarl av Warwick. Ettet å ha blitt dømt for høyforræderi under Maria I ble han henrettet.

Slekten[rediger | rediger kilde]

Hans bestefar var ridder av Hosebåndsordenen og forstander for Henrik V. Moren Elizabeth Grey var suo jure baronesse Lisle, og var tipp-oldebarn av Richard de Beauchamp, 13. jarl av Warwick. Faren Edmund Dudley var minister under Edmund. John var den eldste av sønnene; de andre brødrene het Jerome, Oliver, William og Andrew.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

I 1510, da John var ni år gammel, ble faren henrettet for forræderi, antagelig mer fordi han var upopulær ved hoffet enn fordi han faktisk hadde begått en forrædersk handling, selv om det nok hadde vært noen pengetransaksjoner som ikke tålte dagens lys. Sir Edward Guilford, en av farens forretningspartnere, ble verge for gutten, og sannsynligvis også for broren Andrew som senere ble admiral for Nordsjøen.

Innen to år, i 1512, hadde Guilford klart å overtale Henrik VIII til å trekke tilbake dommen mot faren. En dom for forræderi fikk også følger for familien, siden det betød inndragelse av eiendom og status. Dudley fikk dermed en status som åpnet for at han giftet seg med Edwards datter Jane Guilford i 1520. I 1523 deltok han som løytnant i et felttog i Frankrike under kongens svoger Charles Brandon, hertug av Suffolk, og ble slått til ridder for tapperhet under kryssingen av Somme. Han ble snart kjent for sine talenter med å oppføre krigsspill ved hoffet, og som protege av kardinal Wolsey sluttet han seg til en gruppe som hadde som oppgave å more kongen. Dudley var med Wolsey og kongen til Frankrike i 1527 og til Field of the Cloth of Gold i 1532.

I 1532 eller 1533, omtrent samtidig som Dudley femte sønn ble født, ble han Master of the Armoury i Tower of London. Han hadde da rykte på seg for å være den beste kommandant til lands og til vanns som hadde tjent under huset Tudor. Dette bidro til en rehabilitering av Dudley-navnet. Ved kroningen av Anne Boleyn i 1533 ble han invitert til å bære kalken, og han ledet prosesjonen ved prinsesse Elizabeths dåp.

Arv fra Guilford[rediger | rediger kilde]

Da Edward døde i 1534 hadde han ingen mannlig arving og intet testamente. Det oppstod derfor strid om arven mellom Dudley, som hadde et krav gjennom sin kone som var Dudley eneste barn, og Guilfords nevø John. Dudley krevde å få herregården i Halden og eiendommer i Kent og Sussex. John Guilford hevdet på sin side at onkelen hadde ment at han skulle arve alt. Etter fem år solgte Dudley herregården til Thomas Cromwell, som var hans mentor etter Wolseys fall.

Under Henrik VIII[rediger | rediger kilde]

Fra 1536 ser det ut til at Dudley fikk problemer som førte til at han overlot mye av sin arv til sin fetter John Sutton, 3. Lord Dudley. Han gjorde så store oppkjøp av eiendommer i Staffordshire og myrlandskapene i Wales. I tillegg fikk han flere herregårder av kongen, inkludert Halesowen Abbey som han fikk etter oppløsningen av klostrene.

Dudley ble valgt til sheriff av Staffordshire i 1536 etter å ha deltatt i å slå ned et opprør i nord. I 1537 ble han sendt på oppdrag til Spania, og begynte sin kontakt med Admiralitetet. Kommandoene han fikk tildelt derfra fra 1542 av brakte ham i rampelyset i kongens siste år.

I januar 1542 tok han sete i House of Commons som en av ridderrepresentantene for Staffordshire. Ved stefarens død ble han viscount Lisle og Lord Admiral for livstid. Neste dag gikk han inn i House of Lords, og deltok regelmessig der resten av sesjonen.

Som Lord Admiral jagde han franskmennene ut av Den engelske kanal, og stormet Boulogne-sur-Mer. For dette fikk han Hosebåndsordenen, og den 23. april 1543 ble han tatt inn i regjeringen, Privy Council. Han fortsatte å lede flåteoperasjoner, og hans tredje sesjon i Parlamentet ble derfor noe forkortet. I 1544 ble han også guvernør av Boulogne, og samme år fulgte han sin fremtidige rival Edward Seymour, jarl av Hertford for å innta og brenne Edinburgh.

Dudley deltok i den første parlamentssesjonen i 1545, og ledet deretter flåten ved slaget ved Solent, som stoppet et planlagt fransk angrep på Portsmouth og Wight. Han deltok i ambassaden til Frankrike som ratifiserte fredsavtalen mellom de to landene i 1546.

Etter å ha vendt tilbake til England var han fraværende fra regjeringsmøter på grunn av helseproblemer; den keiserlige ambassadøren hevdet dog at den egentlige grunnen til fraværet var en konflikt med biskop Stephen Gardiner, som Dudley hadde angrepet i et regjeringsmøte. Før kongen døde vendte han tilbake. I 1547, Henrik VIIIs dødsår, var han Liuetenant General, det vil si øverstkommanderende i felt, for Englands væpnede styrker.

Under Edvard VI[rediger | rediger kilde]

Dudley var blant de seksten regentene som var utpekt av Henrik VIII til å styre mens sønnen Edvard VI var mindreårig. Den unge kongens onkel, Edward Seymour, så bort fra dette, og utnevnte seg selv til eneprotektor rett før kroningen. Samme år søkte Dudley om rett til å bære jarlen av Warwicks våpen, og fikk innvilget dette. Tittelen hadde blitt inndratt i 1499, men Dudley hadde et svakt krav på den gjennom sin mor.

Innen utgangen av 1549 var det meste av kongens råd, inkludert Thomas Cranmer, Thomas Arundel, Paulet og William Cecil, forent bak Dudley som var villig til å lede rådet i et kupp mot Edward Seymour, som nå var hertug av Somerset. Dudley ledet palasskuppet samme år, og styrte også omstendighetene rundt fengslingen av Somerset og hans henrettelse i 1552.

Han vant også en stor politisk sier mot opprørere i Norfolk som forsøkte å få fjernet systemet med allmenninger. Blant befolkningen generelt var han populær, ikke bare for sin dyktighet og sitt mot, men også for at han alltid var villig til å vise nåde mot krigsfanger. Dette var også en periode hvor det var betydelig færre religiøst motiverte henrettelser i England enn i tiden før og etter, og landet ble en periode faktisk et fristed for forfulgte fra andre land.

Etter Somersets fall sørget Dudley først for å bringe en slutt på krigene med Frankrike og Skottland som hertugen hadde startet. Han kapitulerte i den beleirede byen Boulogne-sur-Mer, noe som svekket Englands posisjon i Frankrike og muligens første til Maria Is tap av Calais, og han trakk tilbake de engelske garnisonene i Skottland.

I motsetning til Somerset tok han ikke tittelen Lord Protector, men oppfordret istedet Edvard VI til å erklære seg som myndig og formelt ta kongemakten. Like fullt styrte han i praksis landet som president for Privy Council og som Great Steward for kongens hushold. Han hadde så stor innflytelse over den unge kongen at Edvard VI var villig til å fremstille Dudleys idéer som sine egne. Om det er fortjent eller ikke er usikkert, men Dudley fikk et rykte på seg for å være en tyrann, og ble noen ganger kalt «bjørnen fra Warwick» (Warwicks våpen er en bjørn ved en knudrete stokk).

I 1551 fikk han tittelen hertug av Northumberland.

Lady Jane Grey og Dudleys fall[rediger | rediger kilde]

Da Edvard var døende lagde han sammen med Dudley et dokument som hindret både Elizabeth og Maria fra å ta tronen, til fordel for Jane Grey, som var gift med Dudleys yngste sønn Guilford.

Dudley ble tvunget til å overgi seg til Maria I, og i 1553 ble han arrestert og henrettet for høyforræderi. Alle hans sønner ble også arrestert, men bare Guilford ble henrettet sammen med ham. Til tross for at henrettelsen normalt skulle ført til at alle titler ble inndratt fikk den eldste sønnen arve tittelen jarl av Warwick.

Familie[rediger | rediger kilde]

Dudley var gift med Jane Guilford, og de fikk fem sønner og flere døtre.

Sønnene var:

  1. John Dudley, 2. jarl av Warwick
  2. Ambrose Dudley, 3. jarl av Warwick
  3. Henry Dudley
  4. Robert Dudley, 1. jarl av Leicester (dronning Elizabeths yndling)
  5. Guilford Dudley

Blant døtrene er Mary mest kjent. Hun giftet seg med Henry Sidney, og de fikk blant annet sønnen Philip Sidney, en kjent soldat og dikter, og datteren Mary Sidney, som var den første kjente kvinnelige dikter i England.


Forgjenger:
 Jarlen av Hertford 
Lord High Admiral
Etterfølger:
 Baron Seymour av Sudeley 
Forgjenger:
 Baron Seymour av Sudeley 
Lord High Admiral
Etterfølger:
 Lord Clinton 
Forgjenger:
 Hertugen av Somerset 
Earl Marshal
Etterfølger:
 Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk 
Forgjenger:
 Lord St John 
Lord President of the Council
Etterfølger:
 vakant 
Forgjenger:
 Jarlen av Wiltshire 
Lord Steward
Etterfølger:
 Jarlen av Arundel 
Forgjenger:
 Ny opprettelse 
Viscount Lisle
Etterfølger:
 Inndratt 
Forgjenger:
 Ny opprettelse 
Jarl av Warwick
Etterfølger:
 John Dudley 
Forgjenger:
 Ny opprettelse 
Hertug av Nortumberland
Etterfølger:
 Inndratt