Rikskansler i Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Rikskansler i Storbritannia (engelsk Lord High Chancellor, tidligere Lord Chancellor eller bare Chancellor; før 1707 rikskansler i England) er et av de høyeste embeter i Storbritannias regjering. Rikskansleren er en høyere statsoffiser, og utnevnes av monarken etter råd fra statsministeren. Det skal normalt utnevnes en adelig person, men det er ikke noe lovmessig hinder for at andre utnevnes. Charlie Falconer, baron av Thornton var rikskansler fra 2003 til 2007, mens Jack Straw var rikskansler fra 2007 til 2010. Mai 2010 ble Kenneth Clarke utnevnt til rikskansler i Storbritannia.

Ansvarsområdene inkluderer:

  • Presidentskap i Overhuset
  • Deltagelse i regjeringskollegiet
  • Oppbevaring av det store riksseglet
  • Ledelse av det juridiske apparat

Tony Blairs regjering foreslo å avskaffe embetet, fordi det ligger svært mye makt i det samtidig som det står på siden av det folkevalgte styret. Forslaget om dette ble lagt fram i Underhuset, men det ble modifisert slik at embetetsansvaret ble innskrenket fremfor at man avskaffet det.

I stedet for en rikskansler kan det utnevnes en storseglbevarer. Dette embetet innebærer samme ansvar og myndighet som rikskanslerens; den eneste forskjellen ligger i hvordan man utnevnes. I tillegg er det mulig å la en komité i fellesskap utføre rikskanslerens oppgaver. Siden det 19. århundre har disse alternative mulighetene ikke vært brukt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Embetet har sitt opphav i det karolingiske monarkiet, hvor en kansler fungerte som vokter av kongens segl. I England ble det innført senest ved normannernes erobring i 1066, og kanskje tidligere. Noen kilder oppgir at den første rikskansleren i England var Angmendus, utnevnt i 605, det vil se lenge før England oppsto som en samlet statsdannelse, noe som gjør det til en tvilsom opplysning. Andre kilder oppgir at den første som utnevnte en rikskansler var Edvard Bekjenneren, som døde i 1066; dette plasserer opprettelsen i årene rett før normannernes invasjon.

Det ble vanlig gjennom middelalderen at embetet ble gitt til en biskop. Flere av erkebiskopene av Canterbury var også rikskanslere.

Se også[rediger | rediger kilde]