Lady Jane Grey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Streatham-portrettet av lady Jane Grey, maleri på panel, datert til 1590-tallet, muligens malt etter en tapt original fra rundt 1550-1555.

Lady Jane Grey (født 12. oktober 1537 i Bradgate i Leicestershire, henrettet 12. februar 1554 i Tower of London), nidagersdronningen, regnes ikke alltid med i den engelske tronfølgen, men hun var som femtenåring teknisk sett regent de ni dagene fra 10 til 19. juli 1553. Hun var av huset Tudor, hennes mormors far var Henrik VII av England.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Lady Jane Grey, ved Magdalena van de Passe og Willem van de Passe, gravering fra 1620.

Ettersom hennes forgjenger, Edward VI, var mindreårig, ble England i hans tid styrt av riksforstandere (protektor). Fra 1552 var hertugen av Northumberland riksforstander. Hans sønn, lord Guilford Dudley, giftet seg med Jane Grey den 15. mai 1553. Hertugens mål var at den engelske kronen skulle tilfalle hans slekt, og han lyktes i å få den unge og sykelige kong Edward til å utelate sine halvsøstre, Maria og Elizabeth, fra arvefølgen, og i stedet utpeke Jane Grey som sin etterfølger.

Den 6. juli 1553, i en alder av 15 år, døde Edvard VI av tuberkulose, og Jane ble proklamert som dronning. Dette var imidlertid i strid med Englands lover i henhold til Den tredje forordning om rekkefølge av 1543.

Til tross for Northumberlands anstrengelser klarte Maria Tudor i løpet av kun ni dager å skaffe seg nødvendig støtte for sitt krav på tronen. Hun red inn til London i et triumferende prosesjon den 19. juli. Parlamentet erklærte at Maria var den rettmessig dronning og opphevet Janes proklamasjon. Maria fikk Jane og hennes ektemann fengslet i leilighetene for Gentleman Gaoler i Tower of London. Northumberland ble henrettet den 21. august 1553.

Jane og hennes ektemann lord Guilford Dudley ble tiltalt for høyforræderi og stilt for retten den 13. november 1553. Begge tiltalte ble funnet skyldige og dømt til døden; Jane ble beordret til å bli «brent levende på Tower Hill eller halshugd om dronningen så ønsket».[1] Hennes liv ble innledningsvis spart, men det protestantiske opprøret ledet av Thomas Wyatt den yngre i januar 1554 beseglet hennes skjebne da Janes far Henry Grey og andre adelsmenn krevde Jane gjeninnsatt som dronning.[2]

Fem dager etter Wyatts arrest ble Jane og Guilford henrettet. Jane ble tatt med til Tower Green innenfor Tower of London og halshugget utenfor offentligheten – privilegiet for privat henrettelse var en gunst som ble gitt på ordre av dronning Maria, som en gunst av respekt overfor sin kusine.

Lady Jane Greys såkalte styre fungerte i mindre enn to uker i juli 1553 og er det korteste styre i Englands historie. Populærhistorie henviser stundom til Lady Jane som «Nidagersdronningen»[2], eller noe mer uvanlig som «Dronning av tretten dager», noe som har sin årsak i uenigheten når hennes påståtte styre egentlig startet. Historikere har benyttet enten dagen for hennes offisielle proklamasjon som dronning (10. juli) eller dagen for hennes forgjengers død (6. juli) som begynnelsen.

Lady Jane hadde et omdømme for å være en av de mest lærde kvinner i England i sin tid, og den historiske forfatteren Alison Weir har beskrevet henne som en av «de fineste kvinnelige hjerner i århundret». Hun er stundom regnet som den første dronningregent av England[3]

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Maleri av ukjent kvinne som nå er antatt å framstille lady Jane, av en ukjent kunstner, ca. 1550-1555

Jane, den eldste datteren av Henry Grey, marki av Dorset og hans hustru lady Frances Brandon, ble født ved Bradgate Park i Leicestershire. Det tradisjonelle synet er at hun var født rundt oktober 1537, men nyere forskning har argumentert for at hun var født tidligere, på en ukjent dato i slutten av 1536 eller tidlig i 1537.[4] Lady Frances var datter av prinsesse Maria, yngre søster av Henrik VIII og var således kusine av Edvard VI. Jane hadde to yngre søstre, Lady Catherine Grey og lady Mary Grey; og gjennom deres mor var de tre søstrene medlemmer av Huset Tudor: oldebarn av Henrik VII og grandniese av Henrik VIII. Jane stammet ad to slektslinjer fra 1400-tallets kongelige gemalinne Elizabeth Woodville; farskap gjennom Woodvilles første ektemann John Grey av Groby, og moderskap via hennes andre ektemann kong Edvard IV.

Jane fikk en omfattende utdannelse, og hun studerte latin, gresk og hebraisk foruten også samtidige språk. Jane hadde en vanskelig barndom. Selv for de tøffere tilstandene på denne tiden var Frances Brandon en særdeles grov, ondskapsfull og dominerende kvinne som mente at Jane var svak og mild, og hun holdt henne derfor under en streng disiplin.[5] Hennes datters saktmodighet og stille, beskjedne vesen irriterte Frances som søkte å «herde» barnet med jevnlig juling. Uten en mors kjærlighet og lengtende etter hengivenhet og forståelse vendte Jane seg til bøkene for trøst og ble således kunnskapsrik i både litteratur og språk. Imidlertid følte hun at ingenting hun gjorde kunne glede foreldrene. I en samtale med Roger Ascham, en lærd fra Cambridge og lærer for lady Elizabeth, sa hun:

«For når jeg befinner med i nærvær av enten far eller mor, om jeg snakker, er stille, sitter, står eller går, spiser, drikker, er glad eller trist, syr, leker, danser, eller gjør hva det enn måtte være, jeg må gjøre det i en slik vekt, mål og antall, selv så perfekt som Gud gjorde verden; eller så blir jeg skarpt spottet, så grusomt truet, ja noen ganger umiddelbart klemt, kløpet og slått og på annet vis... at jeg tenker på meg selv i helvete.»[6]

I 1546, da Jane var yngre enn 10 år gammel, ble hun sendt for å leve som myndlingen til den 35 år gamle Katarina Parr, da dronninggemal av England ved at hun hadde giftet seg med Henrik VIII i 1543. På denne tiden ble den unge Jane kjent med sine kongelige slektninger, Edvard, Maria og Elisabeth.

Ekteskapskontrakt[rediger | rediger kilde]

Guilford Dudley, lady Jane Greys ektemann.

Etter at Henrik VIII døde ble Katarina Parr gift med Thomas Seymour. Beklageligvis døde Katarina kort tid etter å født sitt eneste barn, Mary Seymour, og etterlot den unge Jane atter uten en morsfigur. Jane fungerte som leder av likfølget ved Katarinas begravelse.

Thomas Seymour foreslo å gifte bort Jane til den nylig kronede Edvard VI av England, men Thomas bror, Edward Seymour, som styrte som Lord Protector, hadde allerede arrangert et parti for kongen med den franske prinsesse Elisabeth av Valois, datter av Henrik II av Frankrike.

Med to motstridende mål havnet brødrene i en maktkamp, men på grunn av dårlig helse hos den unge kongen ble ekteskapet med den franske prinsessen aldri noe av. Seymour-brødrene ble sluttligen begge anklaget for forræderi og henrettet etter et kupp av den ambisiøse John Dudley, 1. hertug av Northumberland.

Jane ble deretter forsøkt bortgiftet til Edward, lord Hertford, den eldste sønnen til den avdøde hertugen av Somerset, men de pågående forhandlingene mellom Janes mor Frances og Northumberland resulterte i et ekteskap med lord Guilford Dudley, sønn av den nye mektige hertug. Paret ble gift ved Durham House i et dobbeltbryllup med Janes søster Catherine og lord Herbert, sønn av lord Pembroke, den 21. mai 1553.[7]

Kravet på tronen og tiltredelse[rediger | rediger kilde]

I henhold til mannlig førstefødselsrett var familiene Suffolks, Brandon og senere Grey en underordnet del av Henrik VIIs arvinger. Den tredje forordning om rekkefølge av 1543 (Third Succession Act) gjeninnsatte både Maria og Elisabeth i arverekkefølgen, skjønt loven fortsatte å anse dem begge som illegitime. Videre ga forordningen Henrik VIII rett til å kunne endre arverekkefølgen i sitt testamente. Henriks testamente ville forsterke etterfølgen av hans tre overlevende barn, deretter erklærte det at om ingen av hans tre barn etterlot arvinger, ville tronen bli gitt videre til etterkommere etter hans yngre søster Maria, tidligere dronning av Frankrike, noe som innbefattet Jane. Henriks testamente ekskluderte etterkommerne av hans eldre søster Margaret Tudor, noe som hadde sin årsak i at Henrik ønsket å holde den engelske tronen unna hendene til de skotske monarkene, og delvis grunnet en tidligere forordning fra parlamentet av 1431 som forbød personer, også kongelige, som var født i utlandet fra å arve eiendom i England.

Ved Edvards død ville kronen ha blitt gitt til Maria og hennes mannlige (men ikke kvinnelige) arvinger. Skulle Maria dø uten mannlig arving ville kronen ikke gå til Frances Brandon, men heller til den sønn som hun kunne ha født i løpet av denne tiden. I fraværet av sønner etter Frances ville kronen gå til den første sønn som Jane kunne ha hatt.

Da Edvard VI lå døende i 1553 i en alder av 15 år var hans katolske halvsøster Maria fortsatt den antatte arvingen til tronen. Imidlertid skrev Edvard på sitt dødsleie et testamente hvor han framhevet de (protestantiske) arvingene etter farens søster Maria Tudor som hans etterfølger i et testamente skrevet på hans dødsleie.[8] Testamentet kan ha vært skrevet under påtrykk fra Northumberland. Både Edvard og Northumberland visste utmerket godt at dette overlot tronen til Edvards kusine Jane Grey, som (akkurat som dem selv) var en protestant.

Dette kan ha vært en overtredelse av vanlig testatorlov da Edvard ikke hadde nådd den nødvendige testatoralder av 21 år. Viktigere var at mange samtidige juridiske eksperter mente at monarken ikke kunne bestride en forordning fra parlamentet, selv i spørsmål om arverekkefølge. Janes krav på tronen var derfor svakt. Andre historikere mente at kongen var fri til å kunne styre i henhold til guddommelig rett. Henrik VII hadde eksempelvis grepet tronen fra Rikard III på slagmarken.

Edvard VI døde den 6. juli 1553. Fire dager senere, den 10. juli, fikk Northumberland proklamert lady Jane Grey til dronning av England. Hun tok straks sikkert bosted i Tower of London (engelske monarker tok ved sedvane opphold i Tower fra sin tiltredelse og til kroningen). Jane nektet å titulere sin ektemann Dudley som konge ved kongelig brev til parlamentet. Hun tilbød isteden å gjøre ham til hertug av Clarence.

En genuesisk handelsmann, Baptista Spinola, som var vitne til Janes majestetisk prosesjon i båt fra Syon House til Tower of London, beskrev henne med disse ord, «Denne Jane er svært kort og tynn, men vakkert formet og yndefull. Han har små trekk, og en velformet nese, munnen er smidig og leppene røde. Øyenbrynene er buet og mørkere enn hennes hår som er bortimot rødt. Øynene er skinnende og rødaktig brun i fargen».[9] Han merket seg hennes fregnete hud og meget hvite tenner. På prosesjonsdagen bar hun en grønn fløyelskjole preget med gull.[10]

Northumberland hadde et antall nøkkeloppgaver for sikre seg makten etter Edvards død. Viktigst var å isolere og helst ta lady Maria til fange for å hindre henne å skaffe seg politisk eller militær støtte. Maria hadde derimot fått vite om hans hensikter og flyktet til festningen Framlingham Castle i Suffolk.

I løpet av ni dager hadde Maria klart å skaffe nok støtte til å ri inn til London i et triumferende opptog den 19. juli. Parlamentet hadde ikke noe annet valg enn å erklære Maria for den rettmessig og lovlige dronning og tilbakekalte Janes proklamasjon. Maria fikk Jane og Dudley arrestert og plassert i Tower of London. Deres liv ble i første omgang spart, mens hertugen av Northumberland ble henrettet den 21. august 1553.

Rettssak og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Lady Jane Greys henrettelse, malt av Paul Delaroche (1833)

Jane og lord Guilford Dudley ble begge anklaget for høyforræderi sammen med to av Dudleys brødre. Deres rettssak ved en egen kommisjon skjedde den 13. november 1553 ved Guildhall i City of London. Kommisjonen besto av Thomas White, Lord Mayor of London[11], Edward Stanley, 3. jarl av Derby[12] og John Bourchier, 2. jarl av Bath.[13] Begge ble funnet skyldige og dømt til døden. Janes dom var at hun skulle bli «brent levende [den tradisjonelle engelske straffen for forræderi begått av kvinner] på Tower Hill eller halshogd om dronningen så ønsket». Imidlertid rapporterte den keiserlige ambassadør tilbake til Karl V av Det tysk-romerske rike at henne liv skulle bli spart.[2][1]

Det protestantiske opprøret i slutten av januar 1554, ledet av Thomas Wyatt den yngre, beseglet Janes skjebne selv om hun ikke hadde noe direkte med opprøret å gjøre. Wyatts opprør begynte som en folkelig oppstand, fremprovosert av Marias kommende ekteskap med den katolske prins Filip, senere konge av Spania fra 1556 til 1598. Janes far, hertugen av Suffolk, og andre adelsmenn ble med på opprøret og krevde Jane gjeninnsatt som dronning. Filip og hans rådgivere presset på for å få Jane henrettet for å hindre framtidige uroligheter. Fem dager etter Wyatts arrest skjedde henrettelsen av Jane og Guilford.

Om morgenen den 12. februar 1554 ble Guilford hentet fra sitt rom i Tower of London og ført til Tower Hill for offentlig henrettelse ved halshuggning. En hest og kjerre fraktet hans levninger tilbake til Tower of London og forbi rommene hvor Jane ble holdt fange. Jane ble tatt ut av Tower Green i Tower of London og halshogd privat, det vil si uten at allmennheten fikk bevitne den. Med få unntak var det kun kongelige som fikk privilegiet av en privat henrettelse.

I henhold til opptegnelsene om hennes henrettelse gitt i den anonyme Krønike om Dronning Jane og om To År med Dronning Maria, som dannet grunnlaget for Raphael Holinsheds skildring, møtte Guilford blokken først, og fra hennes rom i Partridges hus kunne Jane se at hans kropp ble fjernet fra Tower Green. Da hun selv hadde gått opp til skafottet ga hun følgende tale til forsamlingen nedenfor: [14]

«Godfolk, jeg er kommet hit for å dø og ved en lov er jeg dømt til det samme. Fakta, riktignok, mot dronningens høyhet var ulovlig, og samtykket dertil av meg: men berøre tilveiebringelse og ønsket derom av meg eller på mine vegne, jeg vasker mine hender derav i uskyld, foran Gud, og ansikt med dere, gode kristne mennesker, på denne dagen.»

«Reformasjonens forræderheltinne»[15] var kun 16 eller 17 år da hun ble tatt av dage. Tilsynelatende gjorde hennes mor Frances Brandon intet forsøk, verken ved forbønn eller på annet vis, på å redde sin datters liv. Janes far ventet allerede på å bli henrettet for sin deltagelse i Wyatts opprør. Jane og Guilford ble gravlagt i kapellet St Peter ad Vincula på nordsiden av Tower Green. Dronning Maria levde kun fire år til etter at hun hadde gitt ordre om å henrette sin kusine.

Janes far Henry ble henrettet en uke etter Jane på den 19. februar 1554. Kun tre uker etter at hennes ektemann var drept, og ikke en gang en måned etter at datteren var blitt halshogd, sjokkerte Frances Brandon det engelske hoffet ved å gifte seg med Adrian Stokes, Master of the Horse/Magister equitum og kammerherre. Noen historikere har antatt at hun bevisst valgte å gjøre dette for å distansere seg selv fra sin tidligere familie. Hun ble gitt full tilgivelse av dronning Maria og tillatt å leve ved hoffet med sine to gjenværende døtre. Hun er ikke kjent for å ha nevnt Janes navn noen gang igjen og var tilsynelatende like ufølsom for sin datter i døden som hun hadde vært i live.

Jane Grey på film[rediger | rediger kilde]

Historien om Lady Jane har vært filmatisert 3 ganger:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Factsheet: Lady Jane Grey, Nine Days Queen» (PDF). Tower of London. Historic Royal Palaces.
  2. ^ a b c Plowden, Alison (2004): «Grey, Lady Jane (1534–1554), noblewoman and claimant to the English throne». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198613628.
  3. ^ Maria I av England var den første ubestridte dronningregent. Jane og keiserinne Matilda (også kalt Maud av England) var begge de facto monarker for korte perioder, men Matilda benyttet ikke tittelen dronning, men «lady of England».
  4. ^ «On the Birthdate of Lady Jane Grey», Notes and Queries Vol. 54, no. 3 (Sept 2007, University of Oxford Journals Press), ss. 240-242; «A Further Note on the Birthdate of Lady Jane Grey», Notes and Queries Vol. 55, no. 1 (June 2008).
  5. ^ Waller, Maureen (2006): Sovereign Ladies: Sex, Sacrifice, and Power. New York: St. Martin's Press. s. 44. ISBN 0-312-33801-5.
  6. ^ Waller, Maureen (2006): Sovereign Ladies: Sex, Sacrifice, and Power. s. 45.
  7. ^ Alison Plowden "The House of Tudor", side 151
  8. ^ Ukjent forfatter (1850): «Will of Edward VI». i Nichols, John Gough, red.: Chronicle of Queen Jane and of Two Years of Queen Mary. The Camden Society.
  9. ^ Plowden, Alison: The House of Tudor, side 155
  10. ^ Plowden, Alison: The House of Tudor, side 155
  11. ^ Shepard, Alexandra (2004): «White, Sir Thomas (1495?–1567), founder of St John's College, Oxford». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198613628.
  12. ^ Knafla, Louis A. (2004): «Stanley, Edward, third earl of Derby (1509–1572), magnate». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198613628.
  13. ^ Lundy, Darryl (2008): «John Bourchier, 2nd Earl of Bath». ThePeerage.com.
  14. ^ Ukjent forfatter (1850): Nichols, John Gough, red.: Chronicle of Queen Jane and of Two Years of Queen Mary. The Camden Society.
  15. ^ Uttrykket er brukt av historikeren Albert Pollard, jfr Pollard, Albert J. (1911): The History of England. London: Longmans, Green. s. 111.
  16. ^ imdb
  17. ^ imdb
  18. ^ imdb

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cook, Faith (2005): The Nine Day Queen of England. Evangelical Press. ISBN 9780852346136.
  • Plowden, Alison (1985): Lady Jane Grey: Nine Days Queen.
  • Weir, Alison (2009): Children of England: The Heirs of King Henry VIII.
  • Bradford, Karleen (1986): The Nine Days Queen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Edvard VI 
Dronning av England og Irland
Etterfølger:
 Maria I