Katarina Parr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Katarina Parr
Dronning av England
Katarina Parr
Navn: Catherine Parr
Regjerte: 15431547
Født: rundt 1512
Død: 5. september 1548
Foreldre: Sir Thomas Parr og Maud Green
Barn: Mary Seymour, med Thomas Seymour etter Henriks død
Henrik VIIIs seks koner:
Catherine of aragon 1525.jpg Katarina av Aragon
Anne boleyn.jpg Anne Boleyn
Hans Holbein d. J. 032b.jpg Jane Seymour
AnneCleves.jpg Anna av Kleve
HowardCatherine02.jpeg Katarina Howard
Catherine Parr from NPG cropped.jpg Katarina Parr
Katarina Parrs våpenskjold som dronning.
Det voldsomt dominerende portrettet av kong Henrik VIII var malt av Hans Holbein d.y.

Katarina Parr (født rundt år 1512, død 5. september 1548) var Henrik VIII av Englands sjette og siste kone. Hun giftet seg med Henrik 12. juli 1543 og var dronning i årene 15431547. Hun er, med sine fire ektemenn, den av de engelske dronningene som har vært gift flest ganger.

Familie[rediger | rediger kilde]

Katarina ble født en gang i 1512, enten i Kendal Castle eller Blackfriars, London, som datter av Thomas Parr av Kendal, Westmorland, og hans kone Maud Green. Faren døde av sykdom da hun var fem år gammel.

Hun hadde to søsken; William Parr, 1. marki av Northampton og Anne Parr, gift med William Herbert, 1. jarl av Pembroke. Deres besteforeldre på farssiden var William Parr av Kendal og Elizabeth Fitzhugh. Familien Fitzhugh var illegitime etterkommere etter Eudes, greve av Penthièvre. Elizabeth var datter av Henry FitzHugh, 6. lord FitzHugh og Alice Neville. Alice var i sin tur en datter av Richard Neville, 5. jarl av Salisbury og Alice Montagu, grevinne av Salisbury.

Tidlige ekteskap[rediger | rediger kilde]

Da Katarina var omtrent 15 år gammel giftet hun seg med Edward, Lord Borough, som døde i 1529. Han hadde problemer med få utlevert arven sin, da faren hans var innesperret på grunn av sinnssykdom.

En gang mellom 1530 og 1533 giftet Katarina seg med John Nevill, 3. baron Latymer av Snape, North Yorkshire. Han døde i 1543. Etter hans død innledet den rike enken et forhold til Thomas Seymour, bror til den avdøde dronning Jane Seymour. Men så fikk kong Henrik VIII av England øye på henne og likte henne. Hun følte seg forpliktet til å akseptere hans frieri istedet. Hun hadde tiltrukket seg kongens oppmerksomhet, blant annet ved å megle for å forhindre at broren William fikk sin kone henrettet.

Dronning av England og Irland[rediger | rediger kilde]

Hun giftet seg med Henrik VIII den 12. juli 1543 ved Hampton Court Palace. Hun var den første engelske dronning med den nye tittelen «Dronning av Irland». Denne fikk hun da Henrik tok tittelen «Konge av Irland». Som dronning var Katarina delvis ansvarlig for å forsone Henrik med sine to døtre fra to tidligere ekteskap. Begge skulle senere bli dronning av England i egen rett; Maria I av England og Elizabeth I av England. Hun utviklet også et godt forhold til prins Edvard. Da hun ble dronning, ble hennes onkel William Parr, baron Parr av Horton, hennes nye kammerherre.

I tre måneder, fra juli til september 1544 var Katarina utpekt som dronningregent av Henrik da han dro på sitt siste og lite suksessfulle hærtog mot Frankrike. Takket være at hennes onkel var utpekt som medlem av hennes regjeringsråd, og til den sympati som fulgte de utpekte rådsmedlemmene Thomas Cranmer og Edward Seymour, jarlen av Hertford, hadde Katarina effektiv kontroll og kunne styre slik som hun så det best. Hun håndterte provisjon, finans og mønstring for Henriks franske hærtokt, signerte fem kongelige proklamasjoner og opprettholdt kontakten med sin løytnant i de nordlige områdene mot Skottland, George Talbot. Det er antatt at hennes handlinger som regent, sammen med hennes karakterstyrke og verdighet og senere religiøse overbevisninger hadde stor innflytelse på hennes stedatter Elizabeth.

Katarina Parr var rundt 1,77 meter høy, og den høyeste av Henriks koner. Hun hadde rødgyllent hår og brune øyne, og hun var kjent for sin kjærlighet til prangende smykker, overdådige franske og italienske pelser og kostbare sko – i løpet av ett år skaffet hun seg 47 ulike par. Hun ble ikke betraktet som noen skjønnhet, men utstrålte stor verdighet.[1]

Hennes religiøse syn var komplisert og er vanskelig å spore i de historiske kildene. Selv om hun vokste opp som katolikk ved at hun ble født før den protestantiske reformasjonen ble hun åpenbart senere sympatisk innstilt og interessert i den «nye tro». Vi kan være sikker på at hun hadde sterke reformerte ideer etter Henriks død, da boken Lamentations of a Sinner (En synders jammer) ble utgitt på slutten av 1547. Imidlertid, gjennom å bestille en oversettelse av Desiderius Erasmus Roterodamus Parafraser, framsto hun mer som en tradisjonell pietist.

Katarina var både interessert og deltok i de religiøse debattene ved hoffet. Som dronning tiltrakk hun seg hoffmenn som var interessert i den reformerte tro, som fremmet at teologi ikke bare var for prester. Det mest revolusjonerende var tanken om at alle, også kvinner, kunne studere Bibelen. Hun var reformist nok til å bli sett på med mistenksomhet av katolikker og antiprotestanter, som biskop Stephen Gardiner og kansler Thomas Wriothesley, 1. jarl av Southampton, som forsøkte å snu kongen mot henne i 1546.

Ved en anledning hadde hun argumentert for heftig på en dag hvor kongens smerter var store, og han forlot rommet i raseri. Kongen selv var langt mer konservativ og uklar i sitt religiøse syn. Utenfor ga han ordre om at dronningen skulle arresteres for kjetteri. Kongens livlege advarte Katarina, og hun oppsøkte Henrik og sverget på at hun hadde diskutert religion med ham utelukkende for å trekke oppmerksomheten bort fra smertene han hadde i en fot. Hun ble aldri arrestert.

Siste ekteskap, fødsel og død[rediger | rediger kilde]

Thomas Seymour var Katarinas store kjærlighet

Da Henrik døde den 28. januar 1547 kunne Katarina endelig gifte seg med sin gamle kjærlighet Thomas Seymour (nå Baron Seymour av Sudeley og Lord High Admiral), men hennes lykke ble kortvarig. Hun hadde en rival i svigerinnen Anne Stanhope. Thomas Seymour skal etter sigende ha tatt seg friheter med den tenårige prinsesse Elizabeth, Katarinas stedatter, som bodde hos henne. Det ble påstått at Seymour forsøkte å gifte seg med Elizabeth.

Til tross for at hun hadde vært gift tre ganger tidligere, hadde Katarina ingen barn. Hun ble gravid med Seymours barn 35 år gammel. Datteren Mary Seymour ble født 30. august 1548.

Katarina døde av komplikasjoner kun seks dager senere ved Sudeley Castle i Gloucestershire. Thomas Seymour ble halshugget for forræderi mindre enn et år senere, og Mary ble fraktet til Catherine Willoughby, enkehertuginnen av Suffolk, for å bli forsørget av henne. Enkehertuginnen var en nær venn av Katarina. Etter halvannet år fikk Mary tilbake arven sin, noe som lettet byrden for både henne og forsørgeren hennes. Den siste gang Mary nevnes i de historiske kildene er ved hennes toårsdag, og selv om det har gått historier om at hun vokste opp og ble gift og fikk barn, er de fleste historikere enig om at hun døde som barn.

Etterlatenskap[rediger | rediger kilde]

I 1782 oppdaget John Locus dronning Katarinas kiste i ruinene av Sudeley Castle-kapellet. Han åpnet kisten og fant liket som hadde ligget der i 234 år. Han ble overrasket over hvor god stand det var i. Huden på den ene armen var fortsatt hvit og fuktig. Etter å ha tatt et par lokker av håret, lukket han kisten og forseglet graven.

Kisten ble åpnet ytterligere noen ganger i de neste ti årene. I 1792 skjedet noen fulle pøbler graven og snudde kisten opp ned. Kisten ble offisielt gjenåpnet i 1817. Da fant man kun skjelettet. Katarinas etterlatenskaper ble flyttet til Lord Chandos kiste, ettersom hans familie eide slottet på denne tiden. Senere ble kapellet ombygd av John Scott og et ærverdig minne ble reist for dronning Katarina.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Katarina opptrådte første gang på kino i 1933 i Alexander Kordas mesterverk The Private Life of Henry VIII. Charles Laughton spilte kongen og Evelyn Gregg hadde rollen som Katarina Parr.

I 1952 kom en romantisk versjon av Thomas Seymours besettelse av unge Elizabeth i filmen Young Bess med Stewart Granger som Seymour, Jean Simmons som den unge Elizabeth og i tillegg spilte legenden Deborah Kerr i filmen.

I 1970 kom Catherine Parr, et 90 minutters drama fra BBC fjernsyn som var den siste i en serie av seks kalt The Six Wives of Henry VIII. Katarina ble spilt av Rosalie Crutchley mot Keith Michell som Henrik. I denne utgaven står Katarinas religiøse pasjon og intellektuelle gaver sentralt. Crutchley hadde samme rollen på nytt i første del av en serie på seks om livet til Elizabeth I i 1971, kalt Elizabeth R med Glenda Jackson som Elizabeth.

I 1973 spilte Barbara Leigh-Hunt en matronelignende Katarina Parr i Henry VIII and his Six Wives med Keith Michell nok en gang som Henrik. I 2000 spilte Jennifer Wigmore Katarina i en amerikansk fjernsynsutgave beregnet på ungdom kalt Elizabeth: Red Rose of the House of Tudor. Et år senere spilte Charlotte Lintott Katarina i David Starkeys dokumentarserie om Henriks seks dronninger.

I oktober 2003 i en britisk fjernsynsserie i to deler om Henrik VIII (ITV drama) ble Katarina spilt av Clare Holman. Hennes del var relativ liten da stykket fokuserte på fortellingene om Jane Seymour og Katarina Howard.

I mars 2007 fremførte Washington University i St. Louis vinnerbidraget i en skribentkonkurranse fra A.E. Hotchner Playwriting Competition stykket Highness som dokumenterer livet til Katarina Parr og hennes forhold til kong Henrik VIII, og spesielt den framtidige dronning Elizabeth som hun var som en mor for.[2]

Historiografi[rediger | rediger kilde]

Den populære myten om at Katarina opptrådte mer som sin ektemanns sykepleier enn som hans kone ble født på 1800-tallet i verkene til den viktorianske moralisten og før-feministiske forfatteren Agnes Strickland. Dette synet blir utfordret av David Starkey i boka Six Wives, hvor han peker på at en slik situasjon ville ha vært vagt obskønt i Tudortiden ved at kong Henrik VIII hadde en stor stab av leger som sto tilgjengelig dag og natt, og at Katarina var en kvinne som var forventet å leve opp til store forventninger om sin egen verdighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]