Den europeiske faglige samorganisasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wanja Lundby-Wedin, leder av LO i Sverige ble valgt til President i DEFS på organisasjonens kongress i Sevilla 21. - 24. mai 2007

Den europeiske faglige samorganisasjon (DEFS) (engelsk: European Trade Union Confederation – ETUC) ble etablert i 1973 for å møte utfordringen med den europeiske integrasjon. Organisasjonen har 83 medlemsorganisasjoner fra 36 europeiske land og representerer interessene till 60 millioner fagorganiserte. I Norge er LO, Unio og YS medlemmer av DEFS.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Ledelsen i DEFS. Generalsekretær John Monks (t.v.) med visegeneralsekretær Maria Helena André under kongressen i Sevilla 2007

Norsk LO var en av initiativtakerne til dannelsen av DEFS. Daværende LO-leder Tor Aspengren mente at det ikke var riktig å beholde to faglige sekretariater i Europa, et for EFTA-landenes og et for EF-landenes fagorganisasjoner. Også de kristne fagorganisasjonene fra Nederland, Belgia og Sveits, som ikke deltok i den globale organisasjonen (Frie Faglige Internasjonale – nå Internasjonal Faglig Solidaritet) ble medlemmer av DEFS.

Etter Berlinmurens fall i 1989, er en rekke organisasjoner fra tidligere østeuropeiske land kommet med og DEFS er blitt en all europeisk faglig organisasjon uten konkurrenter.

I Norge har LO vært med siden starten. Akademikernes Fellesorganisasjon var med fra 1995 til den ble oppløst 1. juni 2001. YS ble medlem høsten 2002 og Unio ble medlem i 2006.

Struktur[rediger | rediger kilde]

DEFS er bygget opp på denne måten:
Kongressen møtes hvert fjerde år og velger presidenten, generalsekretæren, de to visegeneralsekretærene og fire politiske sekretærer.

Styret møtes fire ganger i året Alle medlemsorganisasjonene er representert. Hvis det blir nødvendig, kan beslutninger tas med to tredjedels flertall. Det er styret som be¬stemmer mandater og sammensetningen av delegasjoner som forhandler med europeiske arbeidsgiverorganisasjoner. Det er også styret som vurderer resultatet av forhandlingene og stemmer over dette.

Styringskomiteen består av et mer begrenset antall medlemmer fra styret møtes også vanligvis fire ganger årlig. Komiteen er ansvarlig for beslutninger mellom styremøtene. De nordiske organisasjoner har tre medlemmer, i nåværende periode kommer disse fra LO i Sverige og norsk LO, samt den finske funksjonærorganisasjonen STTK.

Sekretariatet består av en generalsekretær, to visegeneralsekretærer og fire politiske sekretærer. Sekretariatet utfører de daglige aktivitetene til DEFS, og holder kontakten til de europeiske institusjonene og arbeidsgiverorganisasjonene. Generalsekretæren, Bernadette Ségol, er leder av organisasjonen og hovedtalsperson.[1] Den valgte president, Wanja Lundby-Wedin , leder møtene i styringskomiteen og styremøtene.

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Europeisk integrasjon[rediger | rediger kilde]

DEFS arbeider for at det integrerte økonomiske området blir balansert av et tilsvarende sosialt- og arbeidsrettslig område, som garanterer at arbeidstakernes rettigheter blir ivaretatt. DEFS mål er å påvirke beslutningsprosedyrene i EU, både gjennom direkte representasjon i de forskjellige institusjoner (Europakommisjonen, Parlamentet, Rådet), men også gjennom å delta i mangfoldige konsultative instanser.

Fred, utvikling og sosial rettferdighet[rediger | rediger kilde]

DEFS jobber i hele Europa for å fremme fred, utvikling og sosial rettferdighet. For å nå disse målene samarbeider de med forskjellige europeiske og internasjonale organisasjoner.

Tverrfaglig sosial dialog[rediger | rediger kilde]

DEFS arbeider for å etablere avtaleforbindelse med arbeidsgivere på europeisk nivå. Denne dialogen på landsorganisasjonsnivå er også kjent som "den europeiske sosiale dialog".

Satsningsområder 2011 – 2014[rediger | rediger kilde]

På den 12. kongressen i Athen i 2011 ble bl.a. følgende satsningsområder bestemt[2]:

  • Arbeide for et solidarisk Europa og kjempe mot nasjonalisme
  • Bekjempe arbeidsledighet, økende ulikhet, useriøsitet i arbeidslivet og offentlig nedskjæringspolitikk.
  • Mobilisere for vekst og bærekraft;
  • Arbeide for sterkere fagbevegelse og øke medlemsoppslutningen
  • Sikre arbeidstakerrettighetene i et stadig mer integrert europeisk arbeidsmarked .

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ETUC http://www.etuc.org/a/8737
  2. ^ ETUC congress http://www.etuc.org/IMG/pdf/Final_Manifesto_EN_reducted-2.pdf