International Alliance of Women

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
International Alliance of Women
Alliance Internationale des Femmes
Stiftet1904
HovedkontorGenève
IdeologiLiberal feminisme, Liberal internasjonalisme, likestilling, menneskerettigheter
Grunnlegger(e)Carrie Chapman Catt
Nettstedwww.womenalliance.org
Den svenske liberale politikeren Hanna Rydh, tidligere medlem av Sveriges riksdag og leder i IAWs svenske medlemsorganisasjon Fredrika Bremer-förbundet, var president for IAW 1946–1952. IAW markerte seg i hennes presidenttid gjennom et bredt engasjement for internasjonalt samarbeid, på et liberalt internasjonalistisk grunnlag

International Alliance of Women (IAW),[a] opprinnelig International Woman Suffrage Alliance (IWSA) og tidligere også kalt International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling over hele verden, og som historisk var den viktigste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett. IAWs norske seksjon er Norsk Kvinnesaksforening.

IAW har et likestilt samfunn («equal citizenship») som hovedmål og står for en bred og inkluderende feminisme i en progressiv, liberal kvinnesakstradisjon, som er forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet. IAW er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen internasjonalt, det vil si den liberal-progressive, likestillingsorienterte grenen av den større borgerlige kvinnebevegelsen. Liberal feminisme er et moderne begrep som favner denne idétradisjonen. Organisasjonen, da kalt Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen, ble dannet i 1904 av Carrie Chapman Catt, Millicent Fawcett, Susan B. Anthony og andre ledende kvinnesaksforkjempere for å arbeide for kvinners stemmerett, og den første presidenten var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters. IAWs idégrunnlag, samfunnssyn og symboler springer i stor grad ut av den liberale feminismen som oppstod i USA på 1800-tallet. I stemmerettskampen tilhørte organisasjonen den moderate suffragistbevegelsen som arbeidet for lovendringer gjennom reformistiske virkemidler som kontakt med ledende liberale politikere.

Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».[1] IAW tok i 1904 gull (gull og hvitt) som farge, som var det eldste symbolet for kvinnesak og som hadde blitt hovedsymbolet for den liberale stemmerettsbevegelsen i USA på 1800-tallet. Gjennom IAW ble gull og hvitt utbredte symboler på den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsens kamp for stemmerett internasjonalt.[2]

IAW representerer over 50 medlemsorganisasjoner med flere hundre tusen medlemmer på verdensbasis, og er åpen for alle kjønn. Blant medlemsorganisasjonene er Norsk Kvinnesaksforening, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands, Fredrika Bremer-förbundet, Deutscher Frauenring og All India Women’s Conference. Som del av den liberale kvinnesaksbevegelsen var IAW klart provestlig under den kalde krigen.[3] Idag arbeider IAW blant annet for ratifisering og implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll, og fokuserer på menneskerettigheter, demokrati, fred, arbeid mot vold, og kvinne- og barnehelse. IAW begynte i 1946 å fokusere mer på kvinners stilling i utviklingsland, delvis for å demme opp for kommunismen. IAW forstår LHBT+-rettigheter og annet minoritetsvern som en integrert del av kvinnesaken. Under møtet i FNs kvinnekommisjon i 2021 arrangerte IAW og Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke transfiendtlige stemmer.[4] Tidligere IAW-president Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske krefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter.[5]

IAW står i en liberal internasjonalistisk og menneskerettsorientert tradisjon. I IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».[6] IAW har historisk vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene», samtidig som organisasjonen hevder å snakke for alle kvinner.[6] I tråd med dette vektlegger organisasjonen tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner, og organisasjonens ledere har historisk hatt tette bånd til ledende – ofte liberale – politikere. IAW hadde fra 1926 tette bånd til Folkeforbundet og var den fjerde organisasjonen som i 1947 fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd, en status reservert for store ikke-statlige organisasjoner som deltar i alle saksfelt rådet arbeider med. Organisasjonen har vært sentral i utviklingen av FNs kvinne- og likestillingspolitikk. Den norske venstrepolitikeren Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW, der hun var styremedlem, og ble også medlem av FNs kvinnekommisjon som følge av arbeidet i IAW. Organisasjonen har også deltagerstatus i Europarådet. IAW har representanter ved FN-hovedkvarteret i New York, FN-kontoret i Genève, FN-kontoret i Wien, UNESCO i Paris, FNs organisasjon for ernæring og landbruk i Roma, Europarådet i Strasbourg, Den arabiske liga i Kairo og Golfrådet i Riyadh, og er medlem av European Women's Lobby i Brussel. President og sjefsrepresentant til FN er Alison Brown. Arbeidsspråkene er engelsk og fransk.

Historie[rediger | rediger kilde]

IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA

Tilhengere av kvinners stemmerett innen den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen tok initiativ til å etablere Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), fordi de var frustrerte over at International Council of Women (ICW) vegret seg for å støtte kvinners stemmerett. Beslutningen om å etablere alliansen ble tatt i Washington D.C. i 1902.[7] Alliansen ble formelt etablert i Berlin i 1904, under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), og ble den mest sentrale internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett, og den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen i den borgerlig-liberale tradisjonen.

Svenske stemmerettsforkjempere (med studentluer) foran IWSAs (nå IAWs) fane på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911. Gull og hvitt var den liberale eller borgerlige kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens farger, brukt av IWSA/IAW og dens medlemsorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening.

Alliansen hadde en klarere progressiv og likestillingsorientert profil enn ICW, der kampen for stemmerett og politisk og juridisk likestilling stod sentralt. Alliansens første president var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA. Ved siden av Catt fikk visepresident Millicent Fawcett stor innflytelse på den politiske retningen alliansen tok.

Den moderate suffragisten og liberale politikeren Millicent Fawcett var en toneangivende skikkelse i IWSA (senere IAW), og visepresident og medlem av det første styret. Hun var pragmatisk suffragist som kjempet for stemmerett gjennom lovreformer, og tok skarp avstand fra suffragettene i hjemlandet, og sørget for at de ble nektet medlemskap i IWSA
Den norske venstrepolitikeren og leder i Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW og var styremedlem i flere perioder

Det ble senere holdt kongresser i bl.a. København (1906), Amsterdam (1908), London (1909) og Stockholm (1911). IWSA utga også tidsskriftet Jus Suffragii. IWSA la seg på en moderat linje og var suffragister i den liberale tradisjonen som arbeidet for lovreformer og gjennom kontakt med ledende politikere, påvirket av Millicent Fawcett. Alliansen tok avstand fra suffragettene, en militant fløy i den britiske stemmerettskampen som var svært uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, kjent som suffragistene, som mente de ødela for arbeidet for kvinners stemmerett gjennom sine metoder. Alliansens innflytelsesrike visepresident fra Storbritannia, den ledende britiske suffragistlederen Millicent Fawcett, sørget for at kongressen i 1906 avslo søknad om medlemskap fra den radikale suffragetteorganisasjonen Women's Social and Political Union.[8] Alliansen etablerte seg dermed tydelig som en del av den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen, som vektla konstruktivt samarbeid med myndighetene om reformer. I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

I mellomkrigstiden var organisasjonen en av de tre store internasjonale «borgerlige» kvinneorganisasjonene, ved siden av International Council of Women (ICW) og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). Av disse var IWSA (IAW) mer progressiv og likestillingsorientert enn ICW, med likestilte politiske rettigheter som hovedsak. IWSA var samtidig relativt mer konservativ enn IKFF, med et klart liberalt tyngdepunkt. IAW var tradisjonelt dominert av velutdannede kvinner fra borgerskapet. Organisasjonens medlemmer var ofte tilknyttet liberale partier og bevegelser, men noen var også progressive konservative eller liberalkonservative. Organisasjonen ser tradisjonelt på kontakten med ledende politikere, regjeringer og siden også internasjonale organisasjoner som den mest effektive måten å arbeide for likestilling. IAW var dermed preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene». Samtidig gjorde IAW krav på å være den internasjonale organisasjonen som snakket for alle kvinner.[6]

For IAW er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i IAWs tidsskrift International Women's News i 1946.[6] IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, herunder i utviklingsland, under ledelse av den daværende presidenten, Hanna Rydh fra Sverige. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president Margery Corbett Ashby.[6] Under den kalde krigen var IAW dermed klart provestlig.[3]

Ved organisasjonens kongresser var det gjennom det meste av 1900-tallet vanlig at vertslandets stats- eller regjeringssjef deltok. F.eks. deltok Indias statsminister Indira Gandhi ved kongressen i 1973.[9]

Den norske Landskvindestemmeretsforeningen var blant organisasjonene som deltok i etableringen av IAW i 1904, og Norsk Kvinnesaksforening (NKF) arvet Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap i 1937. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Eva Kolstad var svært aktiv i IAW fra hun ble styremedlem i 1949 og frem til hun ble likestillingsombud i Norge i 1978, og som følge av engasjementet i IAW ble hun også valgt til FNs kvinnekommisjon (der hun ble nestleder) av statspartene etter å ha blitt nominert som felles kandidat av regjeringene i de nordiske landene.[10]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Grunnsyn og prinsipper[rediger | rediger kilde]

IAW arbeider for et likestilt samfunn på grunnlag av menneskerettighetene. Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».[1] IAW står i en liberaldemokratisk tradisjon; i IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».[6] IAW-president Marion Böker understreket i 2023 at det er viktig å forsvare demokratiske verdier.[5]

Politisk likestilling[rediger | rediger kilde]

IAW ble grunnlagt for å kjempe for kvinners stemmerett, og politisk likestilling er fortsatt en av foreningens kjernesaker.

Jenters og kvinners utdanning[rediger | rediger kilde]

Jenters og kvinners utdanning var den første saken den liberale kvinnesaksbevegelsen arbeidet for på 1800-tallet, og har alltid vært et viktig fokus for IAW og foreningens medlemsorganisasjoner. I tråd med IAWs økte vekt på utviklingsland fra midten av 1900-tallet har jenters og kvinners utdanning i utviklingsland blitt et stadig viktigere tema.

Juridisk og økonomisk likestilling[rediger | rediger kilde]

Juridisk og økonomisk kjønnslikestilling har vært kjerneområder for den liberale kvinnesaksbevegelsen siden 1800-tallet. I tråd med at IAW siden etterkrigstiden har fokusert mer på utviklingsland har IAW f.eks. arbeidet for å styrke kvinners rett til land og eiendom i utviklingsland.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter[rediger | rediger kilde]

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er en annen kjernesak for IAW. Tradisjonelt viet ikke IAW dette temaet så stor oppmerksomhet, men det har blitt viktigere i løpet av etterkrigstiden og inn i det 21. århundre.

Vold mot kvinner[rediger | rediger kilde]

IAW støtter innsatsen mot vold mot jenter og kvinner, herunder konfliktrelatert vold og vold i nære relasjoner. IAW støtter videre innsatsen mot menneskehandel og strukturell ulikhet som tvinger kvinner ut i prostitusjon, men har vært tilbakeholden med å engasjere seg i den betente kriminaliseringsdebatten, et tema som er preget av stor uenighet mellom feminister og i (bl.a. kvinnerettslige) fagmiljøer.[11] IAW står i en liberalfeministisk og menneskerettsorientert tradisjon og meningene spriker blant medlemsorganisasjonene. Noen av IAWs største og mest innflytelsesrike medlemsorganisasjoner som Deutscher Frauenring bruker f.eks. en terminologi med utgangspunkt i sexarbeideres menneskerettigheter,[12] og er gjennom sin tyske paraplyorganisasjon Deutscher Frauenrat tilsluttet et initiativ som arbeider mot kriminalisering.[13] Ikke alle IAWs medlemsorganisasjoner har tatt et ståsted i dette spørsmålet, og synspunktene har også endret seg betydelig over tid i tråd med samfunnsutviklingen og i lys av at mange av medlemsorganisasjonene er svært gamle og ble etablert i en tid preget av andre holdninger; historisk har flere av medlemsorganisasjonene vært for kriminalisering av alle sider av prostitusjon, også det å være prostituert, for siden å gå inn for full avkriminalisering. IAW har selv tradisjonelt ikke engasjert seg så mye i temaet, ettersom politiske og økonomiske rettigheter har stått mer i forgrunnen. IAW er sterkt FN-orientert og IAWs relativt nøytrale tilnærming til debatten idag er også i tråd med tilnærmingen fra en rekke FN-organer, herunder UN Women,[14] og kan forstås som et «FN-orientert» perspektiv.

Kjønns- og seksualitetsmangfold[rediger | rediger kilde]

Kvenréttindafélag Íslands arbeider for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa

Kvenréttindafélag Íslands, IAWs islandske medlemsorganisasjon
IAWs danske medlem Dansk Kvindesamfund, grunnlagt 1871, er en av verdens eldste kvinnesaksorganisasjoner, og har har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».[15]

Som paraplyorganisasjon for kvinnesaksbevegelsen anser IAW kjønns- og seksualitetsmangfold som en vesentlig side av kvinners menneskerettigheter og kjønnslikestilling i et moderne og demokratisk samfunn. IAW-familien har dermed som mål å ivareta interessene til jenter og kvinner i all sin mangfoldighet, både majoritetskvinner og minoritetskvinner uavhengig av bl.a. seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Dette innebærer at kvinnesaksbevegelsen idag er mot alle former for transfobi og homofobi, ved siden av rasisme, og at respekten for alles menneskerettigheter og menneskeverd er del av kvinnesaksbevegelsens grunnverdier. Dette er i tråd med kvinnesaksbevegelsens menneskerettsorientering og liberale grunnsyn, uttrykt av daværende styremedlem i IAW og leder for IAWs norske medlemsorganisasjon Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad som et mål om «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner» og en forståelse av kvinnesak som «en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter» og noe som angår hele samfunnet.[16] Forståelsen av også kjønns- og seksualitetsmangfold som en viktig side ved kvinners menneskerettigheter er også i tråd med utviklingen i forståelsen av menneskerettighetene over tid i et faglig perspektiv og i tråd med den interseksjonelle vendingen den liberale kvinnesaksbevegelsen tok fra slutten av 1900-tallet.[17] I 2023 deltok tidligere IAW-president Marion Böker i podcasten «Trans Inclusion in the Women's Movement», som pekte på at den etablerte kvinnesaksbevegelsen gjennomgående støtter LHBT+-minoriteter. Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre – herunder grupper som presenterer seg som feminister men som i virkeligheten «er høyrevridde og rasister» – som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter og sa at «for å gjøre en organisasjon inkluderende er det nødvendig å kjempe for det».[5]

IAWs danske medlemsorganisasjon, Dansk Kvindesamfund, har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».[15] I forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og den islandske datterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet».[4] Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at foreningen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».[18][19] Deutscher Frauenring, en av IAWs største medlemsorganisasjoner, krever «styrking av forebyggende tiltak, økt bevissthet og kompetansehevende tiltak mot kjønnsspesifikk vold fra et interseksjonelt perspektiv, tilgang til krisesentre også for transkvinner, utbygging av transinkluderende trygge rom for sexarbeidere, obligatoriske kurs for politi, påtalemyndigheter og dommere om transfiendtlig vold, konsekvent håndhevelse av den alminnelige likestillingsloven, avskaffelse av diskriminerende og stigmatiserende lovgivning som transseksualitetsloven og en transinkluderende feminisme».[12] IAWs medlemsorganisasjoner har stilt seg positive til innføringen av et tredje kjønn i lovgivningen i de landene hvor dette har vært foreslått; Kvenréttindafélag Íslands har utgitt en rapport om likestilling av ikke-binære på Island.[20] Kvinnesaksbevegelsen anser anti-gender-bevegelsen som en alvorlig trussel mot både kvinners og LHBT+-minoriteters rettigheter, og Norsk Kvinnesaksforening har f.eks. uttalt at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene». [21]

IAW-familiens ståsted reflekterer en bred konsensus i hele den etablerte kvinnesaksbevegelsen og er på linje med ståstedet til alle andre store feministiske organisasjoner som deler IAWs idégrunnlag – ofte kalt liberal feminisme, likestillingsfeminisme eller «mainstreamfeminisme», på norsk tradisjonelt kvinnesak. Blant disse er League of Women Voters[22] – grunnlagt av IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt – og andre store organisasjoner som riktignok ikke selv er medlemmer i IAW, men som i stor grad deler politisk tradisjon med IAW og står IAW-familien nær, som National Organization for Women, som har kjønns- og seksualitetsmangfold som en av seks kjernesaker.[23] 16 andre kvinnesaksorganisasjoner som i stor grad deler tradisjon med IAW – American Association of University Women, National Women’s Law Center, National Women’s Political Caucus og andre – understreket at «som organisasjoner som kjemper hver dag for like muligheter for alle kvinner og jenter uttaler vi oss på grunnlag av erfaring og ekspertise når vi sier at diskrimineringsvern for transpersoner – herunder jenter og kvinner som er trans – ikke er i konflikt med kvinners likestilling eller interesser, men fremmer dem».[24] Uttalelsen er på linje med erklæringen «National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community», signert av 330 kvinneorganisasjoner, herunder alle store organisasjoner som arbeider mot vold mot kvinner i USA og en rekke organisasjoner som deler tradisjon med IAW.[25] Deutscher Frauenrat, den tradisjonelle søsterorganisasjonen av NKFs norske paraplyorganisasjon Norske Kvinners Nasjonalråd og der IAWs tyske medlem Deutscher Frauenring er en av de sentrale medlemsorganisasjonene, har uttalt at «transkvinner er kvinner og vi skal ivareta deres interesser og kjempe for deres rettigheter».[26] Kvinnesaksbevegelsen legger stor vekt på at inkluderende og respektfullt språk er viktig.[27][28][29] IAWs tyske medlem Deutscher Frauenring har f.eks. uttalt at foreningen ønsker kjønnsnøytralt eller kjønnsinkluderende språk som tar hensyn til både kvinner og kjønnsminoriteter, herunder ikke-binære.[30]

Symboler[rediger | rediger kilde]

Gullfarget bånd brukt under Kvinnestemmerettsalliansens (IAWs) konferanse i Amsterdam i 1908. Gul/gull er den liberale kvinnesaksbevegelsens og kvinnestemmerettsbevegelsens tradisjonelle hovedfarge og kvinnesakens eldste symbol.

Alliansen tok ved etableringen gull som farge, etter forbilde av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Solsikken og fargen gull er kvinnesakens og kvinnestemmerettsbevegelsens eldste symboler, og ble brukt av amerikanske liberale kvinnesaksforkjempere fra 1867. Gjennom alliansens innflytelse ble gull og hvitt den etablerte, borgerlige kvinnestemmerettsbevegelsens fremste farger internasjonalt. Gull og hvitt ble også brukt av den norske kvinnesaksbevegelsen fra 1894, også etter amerikansk forbilde.

Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelse

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary[31]

Presidenter[rediger | rediger kilde]

  1. Carrie Chapman Catt (USA) 1904–1923
  2. Dame Margery Corbett Ashby (Storbritannia) 1923–1946
  3. Hanna Rydh (Sverige) 1946–1952
  4. Ester Graff (Danmark) 1952–1958
  5. Ezlynn Deraniyagala (Sri Lanka) 1958–1964
  6. Begum Anwar Ahmed (Pakistan) 1964–1970
  7. Edith Anrep (Sverige) 1970–1973
  8. Irène de Lipkowski (Frankrike) 1973–1979
  9. Olive Bloomer (Storbritannia) 1979–1989
  10. Alice Yotopoulos-Marangopoulos (Hellas) 1989–1996
  11. Patricia Giles (Australia) 1996–2004
  12. Rosy Weiss (Østerrike) 2004–2010
  13. Lyda Verstegen (Nederland) 2010–2013
  14. Joanna Manganara (Hellas) 2013–2020
  15. Cheryl Hayles (Canada) 2020–2021
  16. Marion Böker (Tyskland) 2021–2022
  17. Alison Brown (USA) 2022–

Medlemsorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Fulle medlemmer
Assosierte medlemmer
  • Alliance of Women of Serbia, Serbias flagg
  • Action Sociale pour le Développement Intégral de la fille et de la femme congolaise, Den demokratiske republikken Kongos flagg
  • Association pour le Planning Familial et l’Epanouissement de la Femme, Malis flagg
  • Autonomes FRAUENzentrum, Østerrikes flagg
  • Bali Women’s Union of Farming Groups, Kameruns flagg
  • Croatian Alliance of Women IWAD, Kroatias flagg
  • Egyptian Society for the Development of Local Communities, Egypts flagg
  • Fédération de Femmes pour la Paix et le Développement, Den demokratiske republikken Kongos flagg
  • Femmes rurales contre la violence et les maladies sexuellement transmissibles, Den demokratiske republikken Kongos flagg
  • Fund for Women in Asia, USAs flagg
  • Josephine Butler Society, Storbritannias flagg
  • La Colombe (organization)|La Colombe, Togos flagg
  • League of Women Voters of Victoria, Australias flagg
  • Metro Manila Council of Women Balikatan, Filippinenes flagg
  • Mmabatho Foundation Women’s Development, Sør-Afrikas flagg
  • ONG-SAPHTA, Nigers flagg
  • Platform of Women’s Empowerment and Rights, Bangladeshs flagg
  • Promo Femmes/Développement Solidarité, Burkina Fasos flagg
  • Saroj Nalini Dutt Memorial Association, Indias flagg
  • Slum Aid Project, Ugandas flagg
  • Sri Lanka Women’s Association UK, Storbritannias flagg
  • Union of Australian Women (Victoria) Inc., Australias flagg
  • Women’s Comfort Corner, Zimbabwes flagg
  • Women’s Rights Movement of the Philippines, Filippinenes flagg

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ fransk: Alliance Internationale des Femmes, AIF

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Principles and Constitution». International Alliance of Women. Besøkt 5. desember 2022. 
  2. ^ «Our color». International Alliance of Women. Besøkt 11. mars 2023. «On its founding, the International Woman Suffrage Alliance adopted yellow as its color. The color yellow or gold (for many practical purposes, they are the same color) had long been used by American suffragists and yellow and white came to be the colors that symbolized the international women’s suffrage movement.» 
  3. ^ a b Francisca de Haan, Rosa Manus (1881–1942), s. 17, Brill, 2016, ISBN 9789004333185
  4. ^ a b «Transfeminism and the Women's Movement». Kvenréttindafélag Íslands. 15. mars 2021. Besøkt 1. januar 2022. 
  5. ^ a b c «Trans Inclusion in the Women's Movement». Besøkt 31. januar 2024. 
  6. ^ a b c d e f Gerdov, Christian (2022). «The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964)». NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research. 30 (1): 7–19. doi:10.1080/08038740.2021.1987981. 
  7. ^ Jill Liddington, The Long Road to Greenham, 1989, p. 37
  8. ^ Liddington, s. 63
  9. ^ Stavanger Aftenblad 1. desember 1973
  10. ^ Eva Kolstad
  11. ^ Hellum, Anne; Sandvik, Kristin Bergtora; Skilbrei, May-Len (2022). «Kjønn, makt og rett: Samfunnsfaglige perspektiver på og i kvinneretten». I Ikdahl, Ingunn. Kjønn og rett: kvinne-, kjønns- og likestillingsperspektiver i jusstudiet. Cappelen Damm. s. 361–391. 
  12. ^ a b «Transgender Day of Remembrance – Internationaler Gedenktag für die Opfer von transfeindlicher Gewalt» (PDF). Deutscher Frauenring. 20. november 2021. Arkivert fra originalen (PDF) 19. januar 2022. 
  13. ^ «Die Fachwelt warnt vor einem Sexkaufverbot». Deutscher Frauenrat. Besøkt 25. mars 2024. 
  14. ^ «UN Women Declares Its Neutrality in the Sex Trade Debate». Passblue. Besøkt 2. mars 2024. 
  15. ^ a b «Køn, sex og seksualitet». Dansk Kvindesamfund. Arkivert fra originalen 5. januar 2022. Besøkt 5. januar 2022. 
  16. ^ Kolstad, Eva (1959). «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil». Kvinnesaksnytt. 10 (2): 11–15. 
  17. ^ Tong, Rosemarie (2018). Feminist Thought: A More Comprehensive Introduction. Routledge. ISBN 9780429974878. «In recent years liberal feminism has taken a turn toward intersectionality» 
  18. ^ «Mission Statement». Kvenréttindafélag Íslands. Arkivert fra originalen 7. januar 2022. Besøkt 7. januar 2022. 
  19. ^ «IWRA works for the rights of all women». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 28. november 2021. 
  20. ^ «Being non-binary in Iceland: How is gender equality for non-binary people?». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 8. november 2022. 
  21. ^ «Antifeminisme og anti-gender bevegelsen: en trussel mot kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter». NKF. Besøkt 3. august 2022. 
  22. ^ «The Status of LGBTQIA+ Rights». League of Women Voters. Besøkt 13. juni 2023. 
  23. ^ «Core Issues». National Organization for Women. Besøkt 30. januar 2022. 
  24. ^ «Statement of Women’s Rights and Gender Justice Organizations in Support of Full and Equal Access to Participation in Athletics for Transgender People» (PDF). American Association of University Women på vegne av 16 kvinnesaksorganisasjoner. Arkivert fra originalen (PDF) 4. februar 2024. Besøkt 13. mars 2024. 
  25. ^ «National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community». National Task Force to End Sexual and Domestic Violence, på vegne av 330 kvinneorganisasjoner. Arkivert fra originalen 13. mars 2024. Besøkt 15. mars 2024. 
  26. ^ «Frauenrat unterstützt Selbstbestimmungsgesetz: „Wir dürfen Gewaltformen gegen Frauen nicht gegeneinander ausspielen“». Der Tagesspiegel. Besøkt 22. mars 2024. 
  27. ^ «If You Really Care About Reproductive Justice, You Should Care About Transgender Rights!» (PDF). National Women's Law Center. Besøkt 5. april 2024. 
  28. ^ «A Call to Action to Support LGBTQI Pregnant, Expectant, and Parenting Students». National Women's Law Center. Besøkt 5. april 2024. 
  29. ^ «2014 National NOW Resolutions». National Organization for Women. Besøkt 5. april 2024. 
  30. ^ «Geschlechterinklusive Sprache». Deutscher Frauenring. Besøkt 5. april 2024. 
  31. ^ Cheris Kramarae og Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=International_Alliance_of_Women&oldid=24377381»