Slakting

Slakting betegner avliving av pattedyr, fugl, fisk og skalldyr, og de prosedyrer som gjennomføres umiddelbart etter avlivingen. Til slakting regnes bedøvning, blodtapping, flåing, uttagning av innvoller og ofte også deling. Om kjøttet skal brukes til mat, blir skrottene siden grov- og finstykket. En som har slakting som yrke kalles slakter og yrkesmessig slakting foregår i mange land i spesialiserte slakterier. Det som skal slaktes eller er slaktet kalles et slakt. Mange steder er metoder som for få år siden var vanlige også hos oss, men som nå regnes som uøkonomiske eller dyrevernmessig uttilfredsstillende, inkludert primitiv gårdsslakting og butikkslakting fremdeles vanlige.

Slakting i skog og mark

Slakting er også en del av en vellykket jakt i skog og mark etter at et dyr er skutt. Da gjennomføres blodtapping og uttagning på stedet, mens byttet gjerne transporteres til et egnet sted for videre bearbeidelse.

Slakting av fisk

Slakting av fisk og skalldyr foregår i forbindelse med forskjellige former fiske og fangst, både profesjonelt og som fritidsaktivitet. De siste tiårene er det også omfattende slakting i forbindelse med oppdrett av forskjellige arter til sjømat for konsum. Slakting av hval og sel kalles gjerne fangst, og som for jakt foregår avlivningen da med forskjellige former for skyte- eller slagvåpen.

Slakting av hval

Skyting av hval (vågehval) skal foregå med godkjent harpungranat. Til avliving av vågehval som ikke er drept med harpunskudd, skal det brukes rifle kaliber 9,3 mm (366) eller større, helmantlet, rundneset ammunisjon med anslagsenergi på minst 350 kgm på 100 m. Det er forbudt å bruke ammunisjon med blyspiss.

Selslakting

Unger av sel kan skytes, men avlives vanligvis med hakapik eller slagkrok. Hakapiken er i prinsippet en hammer av jern med en pigg på baksiden festet til et langt skaft. Hakapiken har vært brukt til avliving av sel i over 100 år, og har nærmest vært uendret i formen. Slagkroken ble innført så sent som i 1969. Ved såkalt plukkfangst skytes voksne dyr og svartunger fra baugen på fangstfartøyet, fra mindre fangstbåter eller fra isen når konsentrasjonen av dyr er stor. Dyrene skytes i hodet og skuddavstandene er korte, vanligvis 30 – 70 m.

En undersøkelse som ble foretatt ved Norges veterinærhøgskole for en del år siden registrerte at over 98 % av ungene som skytes under plukkfangst, døde momentant.

Ved bruk av hakapik skal selen slås i hodeskallen. Unger slås først med redskapets butte ende eller hammer, slik at skalletaket knuses. Deretter slås piggen inn i hjernen på dyret før det blodtappes. Alle skutte dyr skal snarest mulig slås med hakapik og blodtappes. Skutte dyr slås bare med den spisse enden. Slag med hakapik og blodtapping kan virke unødvendig når dyret er skutt, men det gjøres likevel som en ren rutine. Blodtappingen sørger for at dyret vil være dødt, dernest at kjøttet blir mer holdbart og får en bedre kvalitet. Den er uansett en naturlig start på flåingen. Ved flåing følger spekklaget med skinnet. Skinn og spekk utgjør omtrent halvparten av dyrets vekt. Skinnene føres til anlegg i land hvor spekket freses vekk. Deretter saltes skinnene for senere beredning. Spekket brukes til olje som raffineres og inngår i en rekke produkter. Kjøttet av voksne dyr har vanligvis blitt dumpet på havet, mens noe er fryst ned til mat. Kjøtt av årets unger har i stor utstrekning blitt saltet og hjemført som mat.

Slakting av rein

Samene i Skandinavia har tradisjon for å bruke krumkniv når rein avlives og slaktes til eget bruk. Reinen stikkes først i hjernen med krumkniv som bedøvelse, og deretter snittes pulsåren i halsen og dyret blør i hjel.

Slaktemetoden har vakt reaksjoner, blant annet hos EUs kontrollorgan ESA, som ville ha slutt på praksisen. Mattilsynet har funnet av direktivet gir unntak for avliving som kan regnes som begivenheter i kultur- eller sportssammenheng. Tyrefekting tillates i EU under disse unntakene. Mattilsynet legger til grunn at samenes praksis kommer inn under dette kulturbegrepet. Forskriften sier nå at kniv kan brukes når rein avlives utenfor slakteriene. Mattilsynet setter som krav at utøveren er opplært, og at riktig type krumkniv benyttes. Forskriften trådte i kraft 1. august 2009.

Krumkniv er en treegget kniv med bøyd spiss, som føres inn i lillehjernen fra nakken. Riktig utført regnes dette som en dyrevernmessig forsvarlig metode. Det er ikke tillatt å benytte nakkestikk med vanlig kniv. Dette gir en motorisk lammelse av dyret og ikke bevissthetstap. En årsak til bruk av annen kniv kan være liten tilgjengelighet, da krumkniv kun produseres på bestilling. En annen, ikke tillatt avlivingsmetode, er direkte hjertestikk.

Rituell slakting

Halal- og kosherslakting var lenge forbudt i Norge.

Halalslakting kom offisielt i gang igjen i 2001 da produsentsamvirket opprettet et eget slakteri som brukte disse slaktemetodene. Dette kom etter at det på 1990-tallet var avdekket tilfeller av uorganisert og ikke-forskriftsmessig, privat halalslakting. I dag omsettes 300 tonn halalkjøtt årlig i Norge.

Stortinget vedtok forbud mot kosherslakting (kosher shechita) 12. juni 1929. Det er ikke lenger noe eksplisitt forbud mot kosher-slakting, men påbudet om at dyr skal bedøves før avliving gjør at kosher-slakting ikke er mulig innenfor dagens lovverk. Tyskland forbød kosherslakting etter at nazistene tok makten i 1933. I Tyskland ble forbudet opphevet rett etter nazistenes fall. 22. juni 2009 vedtok EU et direktiv som tillot slik slakting og dermed må Norge som del av EU-området utarbeide nye forskrifter.^{[trenger referanse]} I dag kan norske jøder importere kjøtt som er kosher fra Frankrike.

Slakting av kreps og skalldyr

Hummer, taskekrabbe, kongekrabbe, reker, sjøkreps og ferskvannskreps omfattes av dyrevernloven (Lov om dyrevern, 1974) som slår fast (§9) at avliving av dyr ikke skal medføre fare for unødig lidelse. Det er forbudt å koke dyr levende, men det er gjort unntak fra dette forbudet for krepsdyr. Krepsdyr er tradisjonelt ansett å ha begrenset, eller mangle evne til smertepersepsjon eller opplevelse av stress. Dette har i kombinasjon med praktiske hensyn medført bruk av avlivingsmetoder og ”forbehandlinger”, som kan påføre dyrene unødvendige lidelser.

Ved avliving av krabbe og hummer er det ganske vanlig at bedriftene nytter ulike former for forbehandling, som enten er ment å roe ned eller bedøve dyrene. Forbehandlingen er ofte motivert ut fra å lette håndteringen eller av kvalitetshensyn. For eksempel er det viktig at krabbe til konsum (krabbe som selges hel) ikke mister klør eller føtter (autotomi). Videre ønsker noen å bedøve dyrene før koking av hensyn til dyrevelferd. En vanlig metode for taskekrabbe er å legge dyrene i ferskvann over en lengre periode (flere timer, for eksempel 8-10 t). Dyrene vil da dø av omvendt osmose, som gjør at det blir for lav saltholdighet i cellene.

Kongekrabbe bringes som regel nedkjølt og levende til mottak. Før koking er det vanlig å kløyve/knekke krabben på langs ved å presse/slå buksiden av kroppen mot en stålkant. Kløyving sies å skje raskt og medføre øyeblikkelig opphør av all bevegelse hos krabben. Krabben forhandles vanligvis i form av slike halvdeler med tre gangbein og en klo på hver. Ved tillaging av hel kongekrabbe er det ikke uvanlig å bløgge krabben først, dvs. utføre hjertestikk.

Slakting av forsøksdyr

Det tidligere utbredte, og noe tvilsomme, begrepet «human avliving av dyr» er i dag i mange sammenhenger erstattet av «dyrevernmessig forsvarlig».

All avliving krever erfaring som bare kan opparbeides gjennom relevant trening. Et totalt bevisstløst dyr kan avbløs, men medikamenter som lammer musklene før bevisstløshet inntrer, slik som stoffer med kurareliknende effekt, bør ikke brukes uten forutgående bedøvelse. Det samme gjelder bruk av elektrisitet dersom strømmen ikke passerer gjennom hjernen.

Se også

• Gårdsslakting
• Fangst
• Jakt
• Krumkniv
• Utbeining