Huset Karađorđević

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Huset Karađorđević
Kronen til Huset Karađorđević
Land: Serbia og Jugoslavia
Titler: Konge, fyrste
Grunnlegger: Karađorđe Petrović
Siste hersker: Petar II av Jugoslavia
Nåværende overhode: Aleksandar, kronprins av Jugoslavia
Opprettet i år: 1804
Oppløst i år: 1945
Etnisitet: Serbisk

Huset Karađorđević (serbisk: Карађорђевићи; latinsk: Karadjordjevići) (alternativ stavemåte: Huset Karageorgević) er det serbiske dynastiet som hersket over Serbia og Jugoslavia i flere perioder. Dynastiet ble grunnlagt av Karađorđe Petrović. De er tronpretendenter for den serbiske og senere jugoslaviske tronen som ble avskaffet da kommunistiske partisaner kom til makten i Jugoslavia etter andre verdenskrig. Familien, som hadde regjert i Serbia og senere Jugoslavia i 58 år til sammen, ble sendt i eksil. Nærmere 60 år senere flyttet kongefamilien tilbake til Beograd 17. juli 2001.

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Sultan Murad I av Det osmanske riket beseiret serberne under fyrst Lazar i slaget ved Kosovo Polje 25. juni 1389. Sultanen ble selv drept etter slaget og ble etterfulgt av Bayezid I, som giftet seg med prinsesse Olivera Despina, datter av den falne fyrst Lazar. Etter nederlaget ved Kosovo Polje ble serberne under Lazars sønn, despoten Stefan Lazarević, trengt tilbake til et mindre område ved elven Sava. Der holdt de stand i området rundt den befestede byen Smederevo helt til byens fall i 1459, som markerte osmanernes endelige erobring av Serbia. Serbia var deretter en del av det osmanske rike i 350 år.

Dynastiet Karađorđević ble grunnlagt av kjøpmannen og opprøreren Đorđe Petrović med tilnavnet Karađorđe eller «Svarte Georg» (1762–1817). Han hadde kjempet som frivillig i krigen mellom Russland og Det osmanske riket (1787–1791). Han ble valgt til leder for serberne under det første av to opprør mot Det osmanske riket i 1804 og etablerte en regjering i Beograd. I 1811 ble han anerkjent som arvelig leder eller hertug (вожд/vožd). Men i 1813 tok Det osmanske riket tilbake makten, og familien måtte flykte til utlandet.

«Feiden» med Obrenović-familien[rediger | rediger kilde]

Obrenović-familien spilte også en fremtredende rolle i opprørene mot Det osmanske riket. Spesielt under det siste opprøret i 1815–1817 var de meget aktive, og deres rolle sikret dem makten i Serbia. Den osmanske sultanen Abdülmecid, som ble sett på som en moderat og åpen sultan, anerkjente Miloš Obrenović I som fyrste av Serbia på slutten av 1819 og gav Serbia autonome rettigheter. Dette gjorde også at Karađorđević-familien kunne vende tilbake til Serbia. Familiens daværende overhode, Aleksandar Karađorđević, gikk inn i den serbiske hæren og fikk stillingen som adjutant for Miloš Obrenović.

Miloš regjerte med jernhånd, og styret hans var brutalt og nærmest diktatorisk. Etter ett av flere opprør mot ham innførte han en ny grunnlov i 1835. Dette ble sterkt mislikt av naboene Østerrike, Det osmanske riket og Russland, ettersom den gav Serbia et eget flagg og utenriksdepartement. Miloš trakk senere grunnloven etter sterkt press. Serbia ble erklært som et suverent fyrstedømme med Miloš som arvelig fyrste i 1839. Like etter abdiserte han til fordel for sin sønn Milan Obrenović II, som døde kun to uker etterpå grunnet dårlig helse. Hans bror Mihailo Obrenović III etterfulgte ham som fyrste av Serbia. Han ble kastet fra tronen under et opprør i 1842 ledet av Toma Vučić-Perišić. Det ble så holdt et valg i Serbias nasjonalforsamling i Vračar 14. september 1842, som valgte Aleksandar Karađorđević til fyrste (кнез/knez) av Serbia.

Tiden som regenter fra 1842 til 1858[rediger | rediger kilde]

Aleksandar Karađorđević ble anerkjent som fyrste av Serbia av Russland og Det osmanske riket like etter valget i Vračar. Han startet så arbeidet med store reformer og etablerte mange nye institusjoner for å modernisere Serbia. Han lyktes med å innføre nye sivile rettigheter, organisere hæren, og forbedre skolevesenet. Han bygget også et nasjonalt bibliotek og et nasjonalt museum.

Under den ungarske revolusjonen i Vojvodina i 1848 sendte Aleksandar serbiske frivillige under ledelse av Stevan Knićanin for å støtte de lokale serbernes i kampen for autonomi. Samtidig begynte han også å fremme ideen om et «jugoslavisk» monarki. Sammen med dokumentet «Nacertanije» (utkastet), skrevet av Ilija Garašanin fire år tidligere, frontet Aleksandar en visjon om å frigjøre alle sørslavere fra det østerrikske og osmanske herredømmet. Dokumentet ble et fundament for den serbiske utenrikspolitikken.

Aleksandar kom allikevel i konflikt med sine egne politikere over interne uenigheter, som kulminerte i desember 1858 da nasjonalforsamlingen tvang ham til å abdisere. Etter sin abdikasjon flyttet Aleksandar til sin eiendom i nærheten av Timişoara (i dagens Romania). Etter attentatet på Mihailo Obrenović III, 10. juni 1868, ble Karađorđević-familien beskyldt av Obrenović-familien for å ha støttet og stått bak attentatet. Hverken årsaken eller personene bak attentatet ble noen gang avslørt. Aleksandar døde 3. mai 1885 og hans sønn Petar ble det neste overhodet for familien.

Petar kjempet for franskmennene under den fransk-prøyssiske krig, som endte med nederlag for franskmennene. I 1875 slo han seg sammen med den bosniske motstandbevegelsen som kjempet mot Det osmanske riket. Han giftet seg med Zorka av Montenegro 1. august, 1883 og de fikk fire barn sammen, Jelena, Milena, Đorđe og Aleksandar, før hun døde 25 år gammel i 1890 da deres siste sønn Andrija ble født og straks døde. Petar giftet seg aldri igjen.

Kuppet i 1903 og tiden etter[rediger | rediger kilde]

Serbia ble fullstendig uavhengig av Det osmanske rike etter Berlin-kongressen i 1878, og i 1882 ble kongedømmet proklamert med Milan Obrenović I som konge. Hans sønn Aleksandar Obrenović kom til makten i 1889. Men den økende misnøyen med Obrenović-familiens underdanige politikk overfor Østerrike-Ungarn resulterte i nok et kupp i 1903 mot denne siste kongen av slekten. Denne gangen var det undergrunnsbevegelsen Svart hånd som stod bak. Medlemmene stormet slottet om morgenen 11. juni 1903 og jaktet på kongen og dronningen. Da de til slutt fant dem, ble de skutt og deretter partert. Likene ble så kastet ut av vinduene på slottet. Petar ble kalt tilbake fra eksil for å overta tronen for Karađorđević-familien. Under sin innsettelse uttalte Petar: «Jeg ønsker å være den sanne konstitusjonell kongen av Serbia. Grunnloven og alle dens garantier er hellige for meg og jeg skal alltid respektere dem og beskytte dem så godt jeg kan.»

Etter at Petar ble utnevnt til konge, ble Nikola Pašić hans statsminister. I løpet av sine første år som regent gjennomførte han flere reformer i grunnloven, hæren og skolesystemet. Petar var også en velutdannet mann og godt belest innen engelsk og fransk litteratur, og han oversatte selv John Stuart Mills bok «On liberty» til serbisk.

Like før utbruddet av første verdenskrig i juni 1914 overlot Petar makten til sin andre sønn Aleksandar fordi hans helsetilstand var meget dårlig. Aleksandar ble da prinsregent for sin far. Aleksandars eldre bror Đorđe av Jugoslavia ble forbigått fordi han var omgitt av mange skandaler. Den verste hendelsen, som ble avgjørende for at han mistet arveretten til tronen, var at han i 1909 sparket en tjener på slottet til døde.

Balkankrigene og første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Serbiske styrker ved Ada Ciganlija.

Under den første og den andre Balkankrigen var kronprins Aleksandar I øverste leder for den serbiske hæren (kalt den første serbiske hæren.) Han ledet hæren til seier i slagene ved Kumanovo og Bitola, og senere i 1913 under den andre Balkankrigen i Bregalnica-slaget. Etter den andre Balkankrigen oppstod det store politiske uenigheter mellom de seirende partene. Aleksandar involverte seg i spørsmålet om hvordan Makedonia skulle administreres og presset sterkt på for at Makedonia skulle tilfalle Serbia. Kun 10 måneder etter den andre Balkankrigens slutt brøt første verdenskrig ut da Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia. Serbias strategi var å motstå Østerrike-Ungarns angrep så lenge som mulig og håpe på bistand fra sine russiske allierte. Da Russland kom med i krigen, måtte Østerrike-Ungarn overføre cirka 2/3 av hærstyrken sin for å kjempe mot russerne.

Serbiske styrker på retrett til Albania under første verdenskrig.

Aleksandar var øverste leder for hæren, men overlot praktisk talt alle avgjørelser til sine marskalker Radomir Putnik, Živojin Mišić, Stepa Stepanović og Petar Bojović. I begynnelsen av krigen hadde de serbiske styrkene stor fremgang, men da Bulgaria gikk inn i krigen på sentralmaktenes side, led de etter hvert store nederlag, og Aleksandar ble tvunget til retrett. Den serbiske hæren gikk over de albanske fjellene til den greske øya Korfu, hvor resten av kongefamilien også oppholdt seg under store deler av krigen. Der ble hæren reorganisert og deltok i angrepet mot de østerriksk-ungarske styrkene gjennom Makedonia. Der oppnådde den et stort gjennombrudd og klarte å presse sentralmaktene tilbake. Serberne kjempet sammen med franske styrker, mens britiske styrker angrep fra nord.

Krigen var offisielt over da Bulgaria undertegnet våpenhvilen 29. september 1918. Etter krigen ble Aleksandar fremhevet av sine egne som en stor krigshelt og ble meget populær for sin innsats under krigen. Arbeidet med å etablere et kongerike for slaverne hadde pågått under hele krigen, og det var kun kort tid etter krigens slutt at det ble en realitet.

Opprettelsen av Kongeriket Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

1. desember 1918 ble det nye kongeriket proklamert av Aleksandar I, som fremdeles var prinsregent for sin far Petar. Først var staten kjent som Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Kjernen i det nye kongeriket var de tidligere uavhengige kongerikene Serbia og dets allierte Montenegro, som etter krigen ble annektert av Serbia. Krigsgevinsten var store områder som tidligere tilhørte Østerrike-Ungarn; Kroatia, Slavonia og Vojvodina fra det ungarske kongeriket, hertugdømmet Krain, deler av Steiermark og mesteparten av Dalmatia fra keiserriket Østerrike, og provinsen Bosnia-Hercegovina, som dobbeltmonarkiet hadde annektert i 1908. Kongeriket grenset mot Italia og Østerrike i nordvest, Ungarn og Romania i nord, Bulgaria i øst, Hellas og Albania i sør og Adriaterhavet i vest.

En folkeavstemning ble holdt i provinsen Kärnten, som valgte å forbli i republikken Østerrike etter at den ved fredsslutningen ble tvunget ut av unionen med Ungarn. Den dalmatiske havnebyen Zadar (Zara på italiensk) og noen få av de dalmatiske øyene ble gitt til Italia. Byen Rijeka (Fiume) ble 12. september 1919 okkupert av en irregulær italiensk styrke under kommando av Gabriele D'Annunzio og erklært som en uavhengig stat under navnet Reggenza Italiana del Carnaro, men ble 29. desember 1920 annektert av Italia 29. desember 1920 og erklært som en fristat. Spenningene mellom de to landene fortsatte da Italia krevde mer av den dalmatiske kysten og kongeriket krevde Istria, som hadde vært en del av det tidligere østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet, men senere annektert av Italia. Innbyggerne var stort sett slovenere og kroater.

Men Aleksandar hadde mange interne problemer å stri med også. 28. juni 1921 godkjente Parlamentet (Skupština) en ny grunnlov. Vedtaket ble gjort til tross for en boikott fra kroatiske representanter. Den nye grunnloven sentraliserte den politiske makten og styrket den kongelige regjeringen i Beograd. Dette førte til stor misnøye blant de fleste kroatiske og slovenske politikerne, som heller ønsket en føderasjonsstat.

Ikke lenge etter at den nye grunnloven ble vedtatt døde Petar I av Serbia, 16. august 1921.

Aleksandar I[rediger | rediger kilde]

Aleksandar ble født i Cetinje i Montenegro 16. desember 1888. Han tilbrakte sin barndom i morens hjemland Montenegro og tok sin utdannelse i Genova. I 1910 fikk han store problemer med tyfoidfeber og døde nesten som følge av sykdommen. Han fikk en militær utdannelse i St. Petersburg, men klarte ikke å fullføre på grunn av sine problemer med magen. Han giftet seg med Maria av Romania 8. juni 1922, og sammen fikk de tre barn, Petar (født 1923), Tomislav (født 1928). og Andrej (født 1929).

Aleksandar I av Jugoslavia

Etter sin fars død overtok Aleksander offisielt rollen som konge over Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. De interne problemene fortsatte fordi misnøyen mot den sentrale regjeringen i Beograd var stor blant alle bortsett fra serberne. Problemene kulminerte da Stjepan Radić, leder for det Kroatiske Bondepartiet, ble skutt og drept i parlamentsbygget av Puniša Račić, en etnisk serbisk nasjonalist fra Montenegro i 1928. Aleksandar brukte denne episoden som et påskudd for å styrke sin egen makt. 6. januar 1929 suspenderte han grunnloven, oppløste Skupština og erklærte kongelig diktatur. Han reorganiserte alle regionale inndelinger av landet og døpte det om til Kongeriket Jugoslavia. Alle nasjonale identiteter bortsett fra «jugoslav» ble forbudt. Sammen med at Aleksandar innførte strenge reaksjoner mot alle som motsatte seg kongeriket, gjorde dette ham enda mer upopulær utenfor Serbia. Aleksandar uttalte at han følte seg tvunget til å gjøre dette for å stabilisere forholdene i landet. Han fortalte følgende til den bulgarske forfatteren Kosta Todorov under et møte i 1934:

Sitat Diktatur kan virke som et storslått palass fra utsiden, men når du først er innenfor klarer, du ikke å finne veien ut. Du blir fortapt i labyrinter og mørke korridorer, og det er ingen dører for flukt. Sitat

Aleksandar underskrev en vennskapsavtale med Frankrike 11. november 1927 og søkte aktivt å skape bedre relasjoner med naboer som hadde vært landets fiender. Størst oppsikt vakte hans tilnærmelser til Bulgaria og Ungarn, og særlig med Ungarn ble det gjort forsøk på å skape bedre naboforhold. Kongeriket Jugoslavia mistenkte at kroater i eksil i flyktningleirene i Sør-Ungarn trente for å gjennomføre terrorisme mot staten. Et resultat av Jugoslavias nye politiske initiativ var at Ungarn aktivt gikk inn for å stenge disse leirene.[1] Aleksandar gjennomførte flere statsbesøk til Bulgaria i november og desember 1933, spesielt for å diskutere Makedonia. Aleksandars anstrengelser gav resultat. Bulgaria gikk aktivt mot Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (Vnatrešna Makedonska Revolucionerna Organizacija, VMRO), som ble styrt fra Sofia hvor lederen Ivan Mihailov hadde sitt hovedkvarter. VMRO ble i utgangspunktet sett på som en delvis harmløs organisasjon som ønsket frigjøring av makedonske områder som var under gresk og serbisk kontroll. Men i den senere tiden hadde organisasjonen stått bak flere kriminelle handlinger og begynt å bruke mer terrorlignende metoder. Etter Bulgaria gikk til aksjon mot organisasjonen, flyktet medlemmene til Tyrkia.

Attentatet[rediger | rediger kilde]

Aleksandars reformer og «sterke» styresett var årsak til dannelsen av flere opprørske nasjonalistgrupper som var imot det kongelige diktaturet. Mens han var på besøk i Marseille i Frankrike i 1934, ble han myrdet av den bulgarske nasjonalisten Velichko Kerin (ofte omtalt under sitt revolusjonspseudonym Vlado Chernosemski).

Aleksandar I like etter han har blitt skutt.

De første rapportene fra attentatet var kaotiske og direkte feilaktige. Det ble først rapportert at kroatiske nasjonalister stod bak. Senere ble det på drapsmannen funnet et tsjekkisk pass, som identifiserte ham som Petrus Kalemen. Etter dette ble hans nasjonalitet enda mer uklar. Det ble tidlig klart at passet var forfalsket, og oppmerksomheten ble rettet mot mer håndfaste bevis. Attentatmannen hadde en tatovering på sin venstre arm. I etterhånd er det forskjellige versjoner av hva den bestod av, men det er klarlagt at det var en hodeskalle med korslagte bein under, og i tillegg noen store bokstaver. En jugoslavisk journalist som så tatoveringen identifiserte den som emblemet til Den indre makedonske revolusjonære organisasjon.

Attentantmannens fingeravtrykk ble sendt fra Paris til Sofia og derfra til Beograd. Den 17. oktober ble det offentliggjort at Vlado Chernosemski var drapsmannen. Like etterpå ble det foretatt flere arrestasjoner i Frankrike med påfølgende avhør. Alle de anholdte var kroater. I disse avhørene kom det fram at Ante Pavelić var implisert. Jugoslavia fremmet anklager mot Ungarn. Ungarns utenriksminister Tibor Eckhardt forsvarte seg med å peke på Jugoslavias indre problemer, der kroater og makedonere følte seg undertrykt av serberne. Han påstod videre at attentatet var planlagt av kroatiske samfunn i Buenos Aires og i Youngstown, Ohio, og ikke i Ungarn.[2] Avisen The Daily Mail lanserte i oktober 1934 en teori om en forbindelse mellom drapene på Aleksandar og den franske utenriksministeren Louis Barthou og drapene på Ion Duca i Romania og Engelbert Dollfuss i Østerrike. Avisen spekulerte også i at den rumenske utenriksministeren Nicolae Titulescu var nestemann. Det er antydet at kildene for denne informasjonen var et intervju med den anti-nazistiske M. Koester etter attentatet på Duca. Det ble også påstått en tysk involvering, men denne ble aldri bevist.

Det kom også beskyldninger mot Frankrike om at politiet med vilje hadde latt Chernosemski komme lett til. Men det viste seg at det franske politiet i panikk hadde avfyrt flere skudd inn i folkemengden. Den franske regjeringen var sparsomme med opplysninger. Vitner beskrev at Chernosemski hadde avfyrt ti skudd mot Aleksandar. Barthou, tre kvinner og et barn hadde blitt skutt med «ukjente revolvere», ifølge den franske regjeringen. Disse «ukjente revolverne» hadde samme kaliber som politiets våpen.[3] Ingen av de andre stormaktene Italia, Tyskland eller Storbritannia bistod i etterforskningen. Frankrike sluttet også etter en stund å etterforske og la ikke mye ressurser i saken.

Ettersom kong Aleksandars sønn og rettmessige tronarving Petar II kun var elleve år da Aleksandar døde, ble Prins Pavle prinsregent.

Petar II[rediger | rediger kilde]

Petar II av Jugoslavia

Petar II ble født 6. september 1923 og var eldste barn av Aleksandar og Maria. Hans faddere var Georg VI av Storbritannia og hans dronning Elizabeth. Han var mye i England under oppveksten og gikk på Sandroyd School i Wiltshire frem til sin fars død i 1934. Da var han kun elleve år. Etter farens død sluttet han på skolen og vendte hjem til Jugoslavia. Hans rådgivere bestemte at et regentskap skulle styre landet frem til han ble myndig. Hans onkel Pavle av Jugoslavia ledet denne gruppen. Noen år senere begynte andre verdenskrig. De fleste av Jugoslavias naboland gikk inn i krigen sammen med aksemaktene, og presset økte på Jugoslavias regjering. Til tross for stor motstand blant sine egne følte Prins Pavle seg presset til å undertegne en avtale med aksemaktene for å unngå invasjon av Jugoslavia. Men samtidig som hans delegasjon vendte tilbake til Beograd 27. mars 1941, gjennomførte general Dušan Simović et statskupp støttet av britene. Prins Pavle og hans delegasjon ble sendt i eksil, og Petar kom til makten.

Noen få dager senere angrep Tyskland Jugoslavia, og Petar og hans familie måtte flykte. Først reiste de til Hellas og videre til det britiske mandatområdet Palestina. Derfra reiste de til Kairo i Egypt. I juni 1941 ankom familien til England. Der fullførte Petar sin utdanning ved University of Cambridge. Etterpå gikk han inn i Royal Air Force. I 1944 giftet han seg med prinsesse Alexandra av Hellas. Sammen fikk de i 1945 en sønn, Aleksandar. Etter krigens slutt ble Petar avsatt av kommunistene som konge av Jugoslavia, men han nektet å abdisere. Han bodde en stund i England før han etter hvert flyttet til USA. Der levde han stort sett skjermet fra offentligheten og døde i Denver i Colorado 3. november 1970 etter en feilslått levertransplantasjon. Han hadde i lengre tid kjempet mot alkoholisme. Han ble gravlagt i Illinois ved St. Sava Monastery Church. Han er til dags dato den eneste europeiske monarken som er gravlagt i Amerika.

Prinsregent Pavle[rediger | rediger kilde]

Prins Pavle ble født 27. april 1893 som eneste sønn av Arsen Karađorđević, en yngre bror av Petar. Han giftet seg med Olga av Hellas og Danmark i 1923. Georg VI av Storbritannia var hans forlover i bryllupet, som stod i Beograd. Pavle var medlem av Hosebåndsordenen og tok sin utdanning ved University of Oxford. Han ble prinsregent for Petar II 9. oktober 1934 etter Aleksandars død. Etter at han ble avsatt ved statskuppet i 1941, ble han sendt til husarrest i Sør-Afrika, hvor han ble holdt av britene til krigens slutt. Pavle døde i Paris 11. september 1976 uten noen gang å ha vendt tilbake til Jugoslavia. Hans eneste datter, Jelisaveta Karađorđević, samlet informasjon fra Special Operations Executive filene fra Foreign and Commonwealth Office i London og utgav dem i Beograd i 1990 i form av en biografi om hennes far.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Jugoslavia opplevde store interne stridigheter under andre verdenskrig. Foruten å kjempe mot tyskerne, kjempet også partisanene og den nasjonale serbiske motstandsbevegelsen tsjetnikene, som var rekruttert fra den jugoslaviske kongelige hæren, mot hverandre innbyrdes. De allierte støttet opprinnelig kongehuset og hæren som var lojale mot det, men etter Teheran-konferansen i 1943 gikk de over til å støtte de kommunistiske partisanene. Under denne konferansen ønsket Roosevelt (USA) og Churchill (Storbritannia) garantier fra Stalin (Sovjetunionen) om støtte til strategiske hovedlinjer, men ikke for enhver pris. Til gjengjeld krevde Stalin at vestmaktene skulle støtte partisanene med materiell og kommandooperasjoner. Etter krigens slutt ble de fleste tsjetnikene fanget, mange ble henrettet for forræderi. Den siste tsjetnik-gruppen som ble fanget var under kommando av Draža Mihajlović. Han ble stilt for retten og henrettet. USAs president Harry S. Truman hadde tildelt Mihajlović medaljen Legion of Merit for å ha reddet mange amerikanske soldater under krigen.[4]

Vestlige diplomaters forsøk på å gjenforene partisanene og motstandsbevegelsen som var lojal mot kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene lanserte Tito som «nasjonal folkehelt» og innsatte ham som enehersker med tittelen statsminister.

Karađorđević-familien ble fratatt sitt statsborgerskap og ble nektet å vende hjem til Jugoslavia. Den 29. november 1945 erklærte partisanene Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia og avskaffet dermed det jugoslaviske monarkiet for godt.

Tiden etter[rediger | rediger kilde]

Deler av Karađorđević-familien har til dels deltatt aktivt i den serbiske politikken. Spesielt Jelisaveta Karađorđević har gjort seg bemerket. Hun har arbeidet med menneskerettigheter og stilte også som presidentkandidat under valget i Serbia i 2004.

Også Tomislav av Jugoslavia, yngre bror av Petar II, var aktiv i politikken i Jugoslavia og Serbia. Han bodde i West Sussex fra han var 17 år frem til 1992 da han ble den første av Karađorđević-familien som slo seg ned permanent i Serbia. To år tidligere hadde han takket nei til å være presidentkandidat for det demokratiske partiet i Serbia. Han ble en populær person i Serbia, mye takket være hans hyppige besøk til serbiske soldater i Republika Srpska og Krajina under Jugoslavia-krigene. Etter at han åpent kritiserte Slobodan Milošević for å ha «sviktet» serberne i Krajina etter Operasjon Storm, ble hans nærvær i mediene kraftig begrenset. Han var mye plaget av sykdom i sine siste år, men nektet allikevel å la seg operere i utlandet under NATOs bombeangrep i mars 1999 mot Den føderale republikken Jugoslavia. Til tross for at han var svekket av sykdom, besøkte han ofte steder som hadde blitt bombet rundt omkring i Serbia. Han døde 12. juli 2000 og ble begravet ved familiens gravsted i Oplenac i Serbia. Han var det siste gjenlevende barnet til Aleksandar I av Jugoslavia.

Bortsett fra i Serbia, oppholder store deler av Karađorđević familien seg enten i England eller USA.

Et nytt monarki?[rediger | rediger kilde]

Kronprins Aleksandar har uttalt at Serbia ville tjene på å bli et konstitusjonelt monarki og at dette ville bidra til stabilitet og gjenforening i landet.[5] Men Aleksandar har likevel lovet å holde seg unna politikken og har stort sett arbeidet med familiens humanitære arbeid.

Noen av de politiske partiene som støtter monarkiet er Srpski pokret obnove (Det serbiske fornyelsespartiet), 67 % av det demokratiske partiet er for monarkiet, og det har også støtte fra den serbisk-ortodokse kirken.

Den avdøde tidligere statsministeren Zoran Đinđić ble ofte sett sammen med kronprinsen og hans familie, og han støttet deres kampanjer og prosjekter. Hans politiske parti har dog aldri offisielt støttet kongefamilien.

Kronprinsen har i økende grad deltatt i offentlige tilstelninger sammen med lederne for republikken Sebia og utenlandske diplomater. 11. mai 2006 holdt han en mottagelse på slottet for delegater som deltok i avstemmingen om Serbia og Montenegro. Flere internasjonale representanter deltok også på denne mottagelsen, blant dem representanter fra Slovenia, Polen, Brasil, Japan, USA og Østerrike. Aleksandar holdt også en tale med statsministrene Vojislav Koštunica og Milo Đukanović tilstede. Der sa han:

Sitat I tillegg må vi i Serbia og Montenegro ta i betraktning at uansett hvilket forhold vi får til EU, har vi kun ett valg, og det er å arbeide for det felles beste for alle medlemmer av nasjonen. Det er også nødvendig å tenke på at stabiliteten i vår region vil bli forsterket når Serbia har fred med seg selv.[6] Sitat

Rett etter at valgresultatet forelå sendte Aleksandar ut en pressemelding:

«Det har blitt offisielt bekreftet at folket i Montenegro har stemt for uavhengighet. Jeg er trist, men jeg ønsker våre montenegrinske brødre fred, demokrati og lykke. Folket i Montenegro er våre brødre og søstre uansett om vi bor i ett eller to land.
...Jeg har en sterk tro på konstitusjonelt parlamentarisk monarki i Serbia. Vi trenger å være stolte igjen, et sterkt Serbia som har fred med seg selv og sine naboer. Vi var en stolt, respektert og lykkelig nasjon i de dagene min oldefar Petar I regjerte. Så vi kan klare det! Men kun hvis vi får en regjeringsform som ligger nær den serbiske sjelen: Kongeriket Serbia.
...Kongen er simpelthen hevet over den daglig politikken, han er beskytter av nasjonal forening, politisk stabilitet og statens kontinuitet. I konstitusjonelle parlamentariske monarkier er Kongen beskytter av folkets interesser; han har ingen personlige eller politiske interesser. Det er Serbias interesser som er det viktigste.
...Jeg er klar for å møte alle våre politikere; vi må arbeide sammen til beste for Serbia, og være venner i fremtidens navn. Jeg appellerer om å gjøre slutt på den endeløse kranglingen, splittelsen og diskusjonen. Jeg appellerer for en moden demokratisk debatt til Serbias beste. Serbia må ha klare og realistiske mål.»[7]

Det har versert mange spekulasjoner omkring et eventuelt gjeninnført monarki, men ingenting er offisielt, og serbiske politikere vegrer seg for å uttale seg om sine syn og standpunkter på et nytt monarki.

I januar 2007 lot Aleksandar seg intervjue av magasinet Lider, som utgis samtidig i Moskva og Beograd. Der trakk han bl.a. frem Norge som et eksemplar på hvordan et monarki er bra for folket:

Sitat (...)Dermed kunne vår folkevalgte regjering gjøre jobben sin, uten den nesten daglige kranglingen mellom de to kontorene, presidentens kontor og statsministerens kontor. President Tadić og statsminister Koštunica er selvfølgelig flotte mennesker, men det serbiske folk trenger ikke gnisninger. Så hvorfor ikke forenkle det på samme måte som Spania, Norge eller Japan har gjort det?[8] Sitat

I samme intervju argumenterer Aleksandar for at den stabiliteten som monarkiet etter hans mening vil bidra til, vil være et godt argument for medlemskap i EU og vil kunne fremskynde denne prosessen.

Etter valget i Serbia appellerte Aleksandar politikerne om «først og fremst å tenke på folkets beste». Han kommenterte også den store valgdeltagelsen og mente at dette var et stort skritt for demokratiet i Serbia.

Tronfølge[rediger | rediger kilde]

Monarkiet i Jugoslavia ble offisielt oppløst i 1945, og etter at Jugoslavia ble oppløst i 2003 er kravene om tronen rettet mot Serbia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Leften Stavros Stavrianos (1944). Balkan Federation: A History of the Movement Toward Balkan Unity in Modern Times. CT: Archon Books. OCLC 155336249. 
  2. ^ Eckhardt (1964). «pp.1-2». Chicago Daily Tribune. 
  3. ^ De Launay, Jacques. 1974. Les Grands Controverses de l'histoire contemporaine 1914-1945. Nyon, Switzerland: G.V. Service.
  4. ^ www.serbnatlfed.org
  5. ^ Royalfamily.org pressemelding
  6. ^ Pressemelding av Aleksandar.
  7. ^ Pressemelding. 24. mai 2006
  8. ^ Intervju med Lider

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Banac, Ivo: The National Question in Yugoslavia: Origins, History, Politics 1988, ISBN 0-8014-9493-1
  • Jelavich, Barbara: History of the Balkans: Volume 2 (The Joint Committee on Eastern Europe Publication Series, No. 12) 2006 ISBN 0-521-27459-1
  • Lampe, John R.: Yugoslavia as History: Twice there was a Country 2000 ISBN 0-521-77401-2
  • Thomas, Robert: The Politics of Serbia in the 1990s 1999 ISBN 0-231-11381-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: House of Karadjordjevic – bilder, video eller lyd