Aleksandar I av Jugoslavia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksandar I
Konge av Jugoslavia
Aleksandar I av Jugoslavia
Navn: Aleksandar I Karađorđević
Regjeringstid: 1921 - 1934
Født: 16. desember 1888, Cetinje, Montenegro
Død: 9. oktober 1934, Marseille
Foreldre: Petar og Zorka
Ektefelle‍(r): Maria av Romania
Barn: Petar (f. 1923), Tomislav (f. 1928) og Andrej (f. 1929).

Kong Aleksandar I av Jugoslavia (serbisk: Kralj Aleksandar I Karađorđević, Краљ Александар I Карађорђевић) (født Cetinje, Montenegro, 4. desemberjul./ 16. desember 1888greg., død Marseille, Frankrike, 9. oktober 1934) var den første kongen av Kongeriket Jugoslavia.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Han tilbrakte sin barndom i morens hjemland, Montenegro og tok sin utdannelse i Genova. I 1910 fikk han store problemer med tyfoidfeber og døde nesten som følge av sykdommen. Han fikk en militær utdannelse i St. Petersburg, men klarte ikke å fullføre pga. sine mageproblemer. Han giftet seg med Maria av Romania 8. juni 1922, og sammen fikk de tre barn, Petar (f. 1923), Tomislav (f. 1928) og Andrej (f. 1929).

Tiden som konge[rediger | rediger kilde]

Etter sin fars død overtok Aleksandar offisielt rollen som konge av Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. De interne problemene fortsatte da misnøyen mot en sentral regjering i Beograd var stor blant alle bortsett fra serberne. Problemene kulminerte da Stjepan Radić, leder for det Kroatiske Bondepartiet, ble skutt og drept i parlamentsbygningen av Puniša Račić, en etnisk serbisk nasjonalist fra Montenegro i 1928. Aleksandar brukte denne episoden som påskudd til å styrke sin egen makt. 6. januar 1929 suspenderte han grunnloven, oppløste Skupština og erklærte kongelig diktatur. Han reorganiserte alle regionale inndelinger av landet og døpte det om til Kongeriket Jugoslavia. Alle nasjonale identiteter bortsett fra «jugoslav» ble forbudt. At Aleksandar innførte strenge reaksjoner mot alle som motsatte seg kongeriket gjorde ham enda mer upopulær utenfor Serbia. Aleksandar uttalte at han følte seg tvunget til å gjøre dette for å stabilisere forholdene i landet. Aleksandar fortalte følgende til den bulgarske forfatteren Kosta Todorov under et møte i 1934:

Sitat Diktatur kan virke som et storslått palass fra utsiden, men når du først er innenfor klarer du ikke å finne veien ut. Du blir fortapt i labyrinter og mørke korridorer, og det er ingen dører for flukt. Sitat

Aleksandar signerte en vennskapsavtale med Frankrike 11. november 1927 og søkte aktivt å alliere seg med tidligere fiendtlige naboer. Mest besynderlig var hans framstøt mot Bulgaria og Ungarn. Spesielt med Ungarn ble det gjort forsøk på å gjenskape et politisk forhold. Et resultat av dette var stengingen av flyktningleirene i Sør-Ungarn, der det bodde mange kroater i eksil, som Kongeriket Jugoslavia mistenkte fikk trening for å gjennomføre terrorisme.[1] Han gjennomførte flere statsbesøk til Bulgaria i november og desember 1933, spesielt for å diskutere Makedonia. Aleksandars anstrengelser gav resultat. Bulgaria gikk aktivt mot Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (Vnatrešna Makedonska Revolucionerna Organizacija, VMRO) som ble styrt fra Sofia hvor Ivan Mihailov hadde sitt hovedkvarter. VMRO ble i utgangspunktet sett på som en delvis harmløs organisasjon som ønsket frigjøring av historiske makedonske områder under gresk og serbisk kontroll, men som i den senere tiden hadde stått bak flere kriminelle handlinger og som så ut til å ty til mer terrorlignende metoder. Etter Bulgarias fremstøt flyktet organisasjonen til Tyrkia.

Attentatet[rediger | rediger kilde]

Aleksandars reformer og «sterke» styresett gav støtet til dannelsen av flere opprørske nasjonalistgrupper som var mot det kongelige diktaturet. Mens han var på besøk i Marseille i Frankrike i 1934, ble han myrdet av den bulgarske nasjonalisten Velichko Kerin (ofte omtalt under hans revolusjonspseudonym Vlado Chernosemski).

De første rapportene fra attentatet var kaotiske og direkte ukorrekte. Det ble først rapportert at kroatiske nasjonalister stod bak. Senere ble det funnet et tsjekkisk pass på drapsmannen som identifiserte han som Petrus Kalemen. Etter dette ble hans nasjonalitet enda mer uklar. Det ble tidlig klart at passet var forfalsket og oppmerksomheten ble rettet mot mer håndfaste bevis. Attentatmannen hadde en tatovering på venstre arm. I etterhånd er det forskjellige versjoner av hva den bestod av, men det er klarhet i at det var en hodeskalle med bein i kryss under. I tillegg var det noen store bokstaver. En jugoslavisk journalist som så dette identifiserte det som logoen til Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (VMRO). Attentantmannens fingeravtrykk ble sendt fra Paris til Sofia og derfra til Beograd. Den 17. oktober ble det offentliggjort at Vlado Chernosemski var drapsmannen. Like etterpå ble det foretatt flere arrestasjoner av kroater i Frankrike. I avhørene av de arresterte kom det fram at Ante Pavelić var implisert. Jugoslavia rettet anklager mot Ungarn. Den ungarske utenriksminister Tibor Eckhardt forsvarte seg med å peke på Jugoslavias indre problemer, der kroater og makedonere følte seg undertrykket av serberne. Han påstod videre at attentatet var planlagt av kroatiske samfunn i Buenos Aires i Argentina og Youngstown i Ohio og ikke i Ungarn.[2] Avisen The Daily Mail lanserte i oktober 1934 en teori om en forbindelse mellom drapene på Aleksandar og den franske utenriksministeren Louis Barthou og drapene på Ion Duca og Engelbert Dollfuss. Avisen spekulerte også i at den rumenske utenriksministeren Nicolae Titulescu var nestemann. Det er antydet at kilde for denne informasjonen var et intervju med den anti-nazistiske M. Koester etter attentatet på Duca. Det ble også påstått en tysk involvering, men denne ble aldri bevist. Det ble også rettet beskyldninger mot Frankrike og at politiet med vilje hadde latt Chernosemski komme lett til. Men det viste seg at det franske politiet hadde avfyrte flere skudd inn i folkemengden i panikk. Den franske regjeringen var sparsom med opplysninger. Vitner til attentantet hadde fortalt at Chernozemski hadde avfyrt ti skudd mot Aleksandar. Barthou, tre kvinner og et barn var blitt skutt av «ukjente revolvere», ifølge den franske regjeringen. Disse «ukjente revolverne» hadde samme kaliber som politiets våpen.[3] Ingen av de vestlige maktene, Italia, Tyskland eller England bistod i etterforskningen. Frankrike sluttet også etter en stund å etterforske og la ikke mye ressurser i saken.

Forgjenger
Petar I Karađorđević
KrunaKaradjordjevica.jpg
Konge av Jugoslavia
1921–1934
Etterfølger
Petar II Karađorđević

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stavrianos, L.S. 1964. Balkan Federation: A History of the Movement Toward Balkan Unity in Modern Times. Hamden, CT: Archon Books.
  2. ^ Chicago Daily Tribune 8. desember pp.1-2: Eckhardt 1964:164
  3. ^ De Launay, Jacques. 1974. Les Grands Controverses de l'histoire contemporaine 1914-1945. Nyon, Switzerland: G.V. Service.
Huset KarađorđevićstubbDenne biografien om en Karađorđević er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.