Ferdinand I av Bulgaria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ferdinand
Ferdinand
Født 26. februar 1861
Wien, Keiserdømmet Østerrike
Død 10. september 1948 (87 år)
Coburg, Tyskland
Ektefelle Marie Louise av Bourbon-Parma
Eleonore av Reuss-Köstritz
Tsar av Bulgaria
7. juli 1887 – 3. oktober 1918 (3&501&31&31 år og 3&501&88&88 dager)
Forgjenger Alexander
Etterfølger Boris III

Ferdinand (født Ferdinand Maximilian Karl Leopold Maria av Sachsen-Coburg og Gotha-Koháry 26. februar 1861 i Wien, død 10. september 1948),[1] var herskeren av Bulgaria fra 1887 til 1918, først som knyaz (prinsregent, 1887–1908) og senere som tsar (1908–1918). Han var også en forfatter, botaniker, entomolog og filatelist.

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ferdinand ble født i Wien som en prins av Koháry-grenen av familien Sachsen-Coburg-Gotha. Han vokste opp i det kosmopolitiske miljø i Østerrike-Ungarns øvre adel samt i slektslandeområder i Slovakia og i Tyskland. Koháryene kommer fra en relativt rik øvre ungarsk (nå slovakisk) adelsfamilie, som hadde det fyrstelige området Čabraď og Sitno i Slovakia, blant annet. Familiens eiendommer ble utvidet av Clémentine av Orléans' utrolige medgift.[trenger referanse]

Ferdinand var sønn av prins August av Sachsen-Coburg og hans kone Clémentine av Orléans, datter av kong Ludvig Filip av Frankrike. Ferdinand var slektning av Ernst I, hertug av Sachsen-Coburg-Gotha og Leopold I, belgiernes første konge. Hans far Augustus var bror av Ferdinand II av Portugal, samt også tremenning til dronning Victoria, hennes ektemann prins Albert, keiserinne Carlota av Mexico og hennes bror Leopold II av Belgia. De to siste, Leopold og Carlota, var også tremenninger til Ferdinand I via hans mor, en prinsesse av Orléans. Dette gjorde de belgiske søsknene til tremenninger, i tillegg til at han var sin fars firmenning. Faktisk hadde hertugfamilien Sachsen-Coburg-Gotha klart å okkupere, enten ved ekteskap eller ved direkte valg, flere europeiske troner i løpet av det 19. århundre. Etter familiens tradisjon, etablerte Ferdinand selv det kongelige dynasti av Bulgaria.

Ferdinand hadde noen slektsbånd til middelalderherskerne av Bulgaria, både på morssiden og farssiden.[trenger referanse]

Fyrste av Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Ferdinand av Bulgaria

Den første knyaz (prinsregent) av Den tredje bulgarske stat, Alexander av Battenberg abdiserte i 1886, kun syv år etter at han ble valgt.[2] Ferdinand ble valgt til knyaz av det selvstyrte Bulgarias Stornasjonalforsamling den 7. juli 1887 (i følge gregoriansk kalender).[2] I desperate forsøk på å hindre den russiske okkupasjonen av Bulgaria, hadde tronen tidligere blitt tilbudt, før Ferdinands aksept, fyrster fra Danmark til Kaukasus og til og med kongen av Romania.[3] Hans opphøyelse på tronen ble mottatt med vanntro i mange kongehus i Europa. Victoria av Storbritannia, hans fars tremenning, uttalte til sin statsminister, «Han er totalt uegnet ... delikat, eksentrisk og feminin ... Bør stoppes med en gang.»[4] Til stor overraskelse for hans tidligere baktalere, klarte Ferdinand i hovedtrekk å gjøre suksess i løpet av de to første tiårene av sin regjeringstid.[4]

Bulgarias innenlandske politiske liv var dominert under de tidlige årene av Ferdinands regjeringstid av liberal partiets leder Stefan Stambolov, hvis utenrikspolitikk førte til en så markert kjøling i forhold til Russland, tidligere sett på som Bulgaria beskytter.

Personlige liv[rediger | rediger kilde]

Ferdinand ble antatt å være bifili gjennom hele livet, men inntil han var middelaldrende, begjærte han hovedsakelig kvinner.[5]

Ferdinand inngikk et fornuftsekteskap[6] med prinsesse Marie Louise av Bourbon-Parma, datter av Roberto I av Parma og prinsesse Maria Pia av Borbone di Napoli, den 20. april 1893 i Villa Pianore i Lucca i Italia, som resulterte i følgende barn:

Marie Louise døde den 31. januar 1899 etter å ha født sin yngste datter. Ferdinand vurderte ikke å gifte seg igjen inntil hans mor, prinsesse Clémentine døde i 1907. For å tilfredsstille dynastiske forpliktelser og for å gi sine barn en morsfigur, giftet Ferdinand seg med Eleonore Caroline Gasparine Louise, prinsesse Reuss-Köstritz, den 28. februar 1908.[7]

Ferdinands regelmessige ferier på Capri, på den tiden et kjent tilholdssted for velstående homofile menn, var allmennkunnskap i kongelige kretser i hele Europa.[8]

Stambolovs avsettelse (mai 1894) og etterfølgende henrettelse (juli 1895) banet vei for en forsoning mellom Bulgaria og Russland, gjennomført i februar 1896 med konvertering av barnet prins Boris fra katolisismen til Den østlige ortodokse kirkes kristendom. Dette førte til fiendskap mot ham fra hans katolske østerrikske slektninger, særlig fra hans onkel, keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn.

Tsar av Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Tsar Ferdinand av Bulgaria

Den 5. oktober 1908 (feiret den 22. september), proklamerte Ferdinand Bulgarias de jure uavhengighet fra Det ottomanske imperium, selv om landet hadde i utgangspunktet vært uavhengig siden 1878. Han hevet også Bulgarias status til kongedømme, og proklamerte seg selv som tsar, eller konge. Den bulgarske uavhengighetserklæringen ble kunngjort av ham ved De hellige førti martyrers kirke i Turnovo. Den ble anerkjent av Tyrkia og de andre stormaktene i Europa.[3]

Ferdinand var kjent for å være litt av en karakter. På et besøk til den tyske keiseren Vilhelm II, hans tremenning en «gang fjernet», i 1909, lente Ferdinand seg ut av et vindu i Det nye palasset i Potsdam da keiseren kom opp bak ham og slo ham på baken. Ferdinand ble krenket av den gesten og keiseren beklaget. Ferdinand hevnet seg imidlertid ved å tildele en verdifull våpenkontrakt som han opprinnelig han hadde tenkt å gi til Krupps fabrikk i Essen til den franske våpenprodusenten Schneider-Cruseot.[9]

En annen spesiell hendelse skjedde på reisen til begravelsen av sin tremenning, den britiske kong Edward VII i 1910. En krangel brøt ut over hvor hans private jernbanevogn ville være posisjonert i forhold til arving til den østerriksk-ungarske trone, erkehertug Franz Ferdinand. Erkehertugen vant og hans vogn ble plassert rett bak lokomotivet. Ferdinands ble plassert rett bak denne. Da han innså at spisevognen på toget var bak sin egen vogn, fikk Ferdinand sin hevn over erkehertugen ved å nekte ham å bevege seg gjennom hans egen vogn for å komme til spisevognen.[10] Den 15. juli i det samme året, under et besøk til Belgia, ble Ferdinand også det første statsoverhode til i fly i en flymaskin.[11]

Balkankrigene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Balkankrigene

Som så mange herskere av et ortodoks land før ham, hadde Ferdinand også «en drøm om et nytt Bysants».[12] I 1912 gikk Ferdinand sammen med andre Balkanstater i et angrep på Det osmanske rike for å frigjøre territorier. Han så på denne krigen som et nytt korstog og erklærte den «en rettferdig, god og hellig kamp av korset mot halvmånen».[13] Bulgaria bidro med mest og tapte også det største antall soldater. Stormaktene insisterte på etablering av et uavhengig Albania.[3] Kort tid etter angrep Bulgaria sine tidligere allierte Serbia og Hellas og ble selv angrepet av Romania og Det osmanske rike og ble beseiret. Likevel sikret Bulgaria seg territorier ved freden i Bukarest i 1913. Et lite landområde som gav adgang til Egeerhavet ble sikret.[3]

Første verdenskrig og abdikasjon[rediger | rediger kilde]

Keiser Vilhelm II og tsar Ferdinand i Sofia i 1916

Den 11. oktober 1915 angrep den bulgarske hæren Serbia etter å ha undertegnet en avtale med Østerrike-Ungarn og Tyskland om at Bulgaria ville få territoriet det søkte på bekostning av Serbia. Ferdinand var ikke tilhenger av den tyske keiser Vilhelm II (hans tremenning gang fjernet) eller keiseren av Østerrike Frans Josef I, som han beskrev som «den idioten, den gamle glemske tullingen Frans Josef».[14] Men Ferdinand ønsket territoriale utvidelser etter ydmykelsen i den balkanske krigen. Dette betydde imidlertid å danne en allianse med den tidligere fienden, Det osmanske riket.

I begynnelsen gikk krigen bra, Serbia beseiret og Bulgaria inntok det meste av det omstridte territoriet Makedonia. I de neste to årene, kjempet den bulgarske hæren en defensiv krig mot den allierte hæren stasjonert i Hellas. En del av den bulgarske hæren var involvert i erobringen av Romania i 1916.

Så, høsten 1918, ble den bulgarske hæren hardt slått i et angrep fra de allierte styrkene i Hellas. Med sin hær knust, abdiserte tsar Ferdinand for å redde den bulgarske tronen til fordel for sin eldste sønn som ble tsar Boris III den 3. oktober 1918.[15] Under ny ledelse, overga Bulgaria seg til de allierte og som en konsekvens, mistet de ikke bare det ekstra territorium det hadde kjempet for i den store konflikten, men også det territorium det hadde vunnet etter Balkankrigene som ga adgang til Egeerhavet.[15]

Eksil og dødsfall[rediger | rediger kilde]

Krypten i Coburg. Tsar Ferdinands sarkofag foran, foreldrenes bak.

Etter sin abdikasjon vendte Ferdinand tilbake til Coburg i Tyskland for å bo der. Han hadde klart å berge mye av sin formue og var i stand til å leve i noe stil.[16] Han så på eksiltilværelsen som rett og slett som en av de farer som fantes som et resultat av å være konge.[16]

Sitat Konger i eksil er mer filosofisk i møte med motgang enn vanlige mennesker, men vår filosofi er primært et resultat av tradisjon og avl, og glem ikke at stolthet er et viktig element i skapelsen av en monark. Vi er disiplinerte fra den dagen vi ble født og lærte å unngå alle ytre tegn på følelser. Skjelettet sitter dog alltid med oss på festen. Det kan bety mord, kan det bety abdikasjon, men det tjener alltid å minne oss om det uventede. Derfor er vi forberedt og ingenting kommer som en katastrofe. Det viktigste i livet er å støtte enhver tilstand av legemlig eller åndelig eksil med verdighet. Hvis man er tung med sorg, trenger man ikke invitere hele verden til å se en spise. Sitat
– Ferdinand I[17]

Ferdinand var glad for at tronen kunne overtas av sønnen. Han var ikke misfornøyd med eksil, og viet mesteparten av sin tid til kunstneriske utfoldelser, hagearbeid, reise og naturhistorie. Imidlertid skulle han leve så lenge at han så sammenbruddet av alt han hadde holdt for å være verdifullt i livet.[17] Hans eldste sønn og etterfølger, Boris III, døde på mystisk vis etter å ha returnert fra et besøk hos Hitler i Tyskland i 1943. Boris IIIs sønn, Simeon II, etterfulgte ham bare for å bli avsatt i 1946, da det ble gjort slutt på det bulgarske monarkiet. Kongedømmet Bulgaria ble etterfulgt av Folkerepublikken Bulgaria, der hans eneste overlevende sønn, Kiril, ble henrettet. Da han hørte om sønnens død uttalte han: «Alt faller sammen rundt meg»".[18] Han døde som en nedbrutt mann i Bürglaß-Schlösschen den 10. september 1948 i Coburg i Bayern i Tyskland, vuggen til dynastiet Sachsen-Coburg-Gotha. Hans siste ønske var å bli begravet i Bulgaria, og på grunn av dette står hans kiste i krypten i St. Augustins katolske kirke i Coburg.[1]

Aner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ferdinand I of Bulgaria – bilder, video eller lyd

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ferdinand I av Bulgaria
Gren av Huset Wettin
Født: 26. februar 1861 Død: 10. september 1948


Titler som regent
Forgjenger :
Aleksander I


Prins av Bulgaria
7. juli 1887 – 5. oktober 1908
Proklamert Tsar
Bulgarsk uavhengighet
fra Det osmanske rike
Ny tittel
Tsar av Bulgaria
5. oktober 1908 – 3. oktober 1918
Etterfølger :
Boris III