Louise Marie Adélaïde de Bourbon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Louise Marie Adélaïde de Bourbon-Penthièvre, hertuginne av Orléans (portrett malt av Élisabeth Vigée-Lebrun)

Louise Marie Adélaïde de Bourbon (født 13. mars 1753, død 23. juni 1821), hertuginne av Orléans, var et medlem av det franske kongehuset. Hun var datter av Louis Jean Marie de Bourbon, hertug av Penthièvre. Hun ble gift med Louis Philippe d'Orléans og var mor til blant annet kong Ludvig Filip av Frankrike.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hun var datter til Louis Jean Marie de Bourbon, hertug av Penthièvre, som var sønnsønn til Ludvig XIV gjennom dennes uekte sønn Louis Alexandre de Bourbon (greve av Toulouse), og den italienske prinsesse Maria Theresa Felicitas av Modena. Hennes bror var gift med den berømte prinsessen de Lamballe. Da hennes bror i år 1768 døde uten arvinger, ble hun det siste medlem av familien Bourbon-Penthièvre, og den rikeste arvtagersken i Frankrike før revolusjonen. Hun fikk en typisk oppdragelse for kvinnelige medlemmer av aristokratiet, først av en guvernante og deretter i en klosterskole, Abbaye de Montmartre i Paris. Hennes far, som var en kjent filantrop, oppfostret henne også til å bedrive veldedighet.

Hennes ekteskap med arvingen i huset Orléans, en sidegren av det franske kongehus, ble arrangert av hennes sosialt ambisiøse far, som ville bli akseptert som et medlem av kongehuset. Hennes tiltenkte svigerfar avviste først forslaget, ettersom hennes familie var en illegitim gren av kongehuset, mens huset Orléans var legitim, men siden hun takket være sin brors død ble alenearving til Frankrikes kanskje største privatformue, ble forslaget så akseptert. Ludvig XV, som ville forhindre en så stor formue å komme under familien Orléans kontroll, frarådet forgjeves hennes far fra ekteskapet med motiveringen at hennes blivende make var en utsvevende libertiner og at hun neppe ville bli lykkelig. Vigselen fant sted i slottet i Versailles 5. april 1769 i nærvær av medlemmene av kongehuset, og paret bosatte seg deretter i Palais-Royal i Paris. Maken etterfulgte sin far som hertug av Orléans i 1785.

Ekteskapet ble ulykkelig og utløste i Louise en langvarig depresjon. Maken innledet i 1772 et forhold med den demokratiske forfatterinnen Félicité de Genlis, som i 1779 ble deras barns guvernante og som oppfostret dem separat fra foreldrene i Dames de Bellechasse. Såvel maken som de Genlis var tilhengere av radikale demokratiske ideer, mens Marie Adelaide selv var konservativ, og de Genlis oppfostret hennes barn i radikal stil, noe som distanserte dem fra Marie Adelaide og gav opphav til konflikter.

Under den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Etter den franske revolusjons utbrudd intrådte et definitivt brudd med både hennes barn og hennes mann, da hennes eldste sønn ble medlem i den radikale Jakobinerklubben, og mannen ble kjent som Philippe Egalité for sin støtte til republikken og revolusjonen. På denne tid kommuniserte paret bare skriftlig.

I april 1791 separerte hun endelig fra ektemannen og flyttet til sin far i slottet Château de Bizy i Normandie. I 1792 ble henmnes tidligere svigerinne prinsessen de Lamballe drept under septembermordene i Paris. Samme år sendte hennes make deres datter og Félicité de Genlis til Sveits. I mars 1793 emigrerte hennes eldste sønn og søkte asyl hos Frankrikes fiende Østerrike. Dette resulterte i at regjeringen i april utstedte arrestordre for samtlige medlemmer av familien Orléans, noe som førte til att hennes make og hennes to yngre sønner ble arrestert og fengslet. Marie Adelaide selv ble av helsemessige grunner satt i husarrest hos sin far, som så snart døde en naturlig død etter at han hadde avstått halve sin formue til staten. Også Marie Adelaides formue ble konfiskert.

Etter hennes ektemanns avrettelse i november 1793 ble Marie Adelaide, som nå var kjent som «Veuve Égalité» (enken likhet), ført til Luxembourgpalasset i Paris, som da var blitt politisk fengsel. Hun møtte der den fengslede politikeren Jacques-Marie Rouzet, som ble hennes elsker, og som hun senere levde med resten av sitt liv.

Marie Adelaide var nær ved å bli henrettet, men overlevde Robespierres og skrekkveldets fall i 1794, og ble da overført til Pension Bellhomme, et luksusfengsel for de rike. Hennes elsker Rouzet, som ble medlem av Femhundrerådet etter skrekkveldets fall, klarte i 1796 å utvirke hennes og hennes to yngre sønners løslatelse. Hun fikk imidlertid ikke treffe sine sønner igjen, ettersom de var blitt fri på betingelse av at de umiddelbart ble utvist til USA. Selv ble hun etter løsølatelsen samboende med Rozet i Paris.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Louise Marie Adélaïde de Bourbon, 1821

I 1797 utviste man alle medlemmer av det gamle kongahuset fraq Frankrike, og Marie Adelaide emigrerte til Spania sammen med Rouzet og hennes svigerinne Bathilde av Orléans. Rouzet skulle offisielt bare eskortere henne til grensen, men han fulgte etter henne i hemmelighet, og de levde siden sammen, han offisielt som hennes sekretær. Hun gav ham tittelen greve de Folmont. I 1801 så hun atter sin datter, som kom for å bo med henne. Paret ble nødt til å flykte fra Spania til Menorca under Napoleons invasjon i 1808. Hun var på sin eldste sønns ønske nærværende på dennes hans bröllop med Maria Amalia av Sicilia og Napoli i PalermoSicilia 25. november 1809, og levde sån der i to år innen hun etter en konflikt med sin sønn vendte tilbake til Menorca med Rouzet, mens hennes datter ble igjen.

Marie Adelaide og Rouzet vendte tilbake til Frankrike etter Napoleons fall i 1814. De verken flyktet eller ble forstyrrert av Napoleons retur til makten under de hundre dagene i 1815. Marie Adelaide arbeidet for å få tilbake sin formue, noe hun også til slutt lyktes med. Et år etter Rouzets død i 1820 døde hun av brystkreft.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Armand Baschet: Histoire de Philippe Égalité, Grandet, Paris, 1851
  • Jean Duma: Les Bourbon-Penthièvre (1678–1793): Une nébuleuse aristocratique au XVIIIe siècle, Paris: Ed. Publications de la Sorbonne, Coll. Histoire moderne (1995) ISBN 2-85944-272-3
  • Grace D. Elliott: Journal de ma vie durant la Révolution française, Editions de Paris, Paris, 2001, ISBN 2-84621-012-8 <Repr. d. Ausg. Paris 1859>
  • Elisabeth Guenard: Vie du duc de Penthièvre, Paris: l'Imprimerie de A. Egron, chez Dujardin, An XI (d.i. 1803)
  • Pierre S. Laurentie: Histoire des ducs d’Orléans, Olms, Hildesheim 1993 ff., ISBN 3-487-26067-0 <Repr. d. Ausg. Paris 1832>
  • Alfred Nettement: Philippe-Égalité, Sonderdr. aus Le Monde (Paris) vom 5. November 1842
  • Gabriel Peignot: Précis historique, généalogique et littéraire de la maison d’Orléans, Crapelet, Paris 1830
  • Antoine de Rivarol: Portrait du duc d’Orléans et de Madame de Genlis
  • Pierre J. Roussel: Correspondance de Louis-Philippe Joseph d’Orléans avec Louis XVI., la reine, Montmorin, Liancourt, Biron, La Fayette, etc., etc., Marchant, Paris 1800
  • P. Tournois: Histoire de Louis Philippe Joseph duc d’Orléans dans ses rapports avec la révolution, Charpentier, Paris 1842

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Louise Marie Adélaïde de Bourbon-Penthièvre – bilder, video eller lyd