Kristoffer I av Danmark
| Kristoffer I Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 Maleri av Kristoffer fra ca. 1575 | |||
| Født | 1219 Ribe | ||
| Død | 29. mai 1259 Ribe | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Margarete Sambiria | ||
| Far | Valdemar II av Danmark | ||
| Mor | Berengária av Portugal | ||
| Søsken | |||
| Barn | Med Margarete
| ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
| Gravlagt | Ribe domkirke | ||
| Regjeringstid | 1252–1259 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Kristoffer I av Danmark (født 1219, død 29. mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Seier, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.
Onkel framfor nevø[rediger | rediger kilde]
Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.
Bror av en martyr[rediger | rediger kilde]
Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.
Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre
Strid med kirken[rediger | rediger kilde]
Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.
Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.
I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana.[1] Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor IXs Liber Extra.[2] Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.
Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget. I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. Ifølge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.
Strid med Norge og Sverige[rediger | rediger kilde]
Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger. I 1256 foretok Håkon IV Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland. I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.
I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar II, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.
Fatal nattverd i Ribe[rediger | rediger kilde]
Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29. mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. Ifølge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.[3]
Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet. Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham «Krist-Offer».
Familie[rediger | rediger kilde]
Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:
- Erik Klipping, konge av Danmark
- Valdemar
- Niels,
- Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert III, margreve av Brandenburg
- Margrete (død 1306), gift med greve Johan II av Holstein-Kiel
- Ingeborg.
Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dahlerup, Troels: N. Skyum-Nielsen: Kirkekampen i Danmark 1241-1290. Jacob Erlandsen, samtid og eftertid. Kbh., Munksgaard 1963 (reprotryk 1971). 357 s.[død lenke] Historisk Tidsskrift, Bind 13. række, 6 (1979) 1
- ^ University of Oxford: A Catalogue of Manuscripts of the Liber Extra in British libraries
- ^ Nordisk familjebok / Uggleupplagan. 2. 45-46. Oppslagsord Arnfast.
- ^ Dirckinck-Holmfeld, Gregers: På sporet af København, side 19. København 1993, ISBN 87-418-6815-3
| Forgjenger: Abel av Danmark |
Konge av Danmark |
Etterfølger: Erik Klipping |