Erik Menved

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik Menved
Konge av Danmark
Erik Menved
Regjeringstid: 12861319
Født: 1274
Død: 13. november 1319
Begravet: St. Bendts kirke
Foreldre: Erik Klipping
og Agnes av Brandenburg
Ektefelle‍(r): Ingeborg
Barn: Med Ingeborg
  • 14, alle døde som spedbarn

Erik Menved (født 1274, død 13. november 1319[1]) var konge av Danmark 12861319. Som sønn av Erik Klipping ble Erik Menved konge kun tolv år gammel da hans far ble myrdet i Finderup i 1286.

Etter at Erik Klipping ble myrdet, ble det innsatt en formynderregjering for den unge kongesønnen, deriblant hans mor Agnes av Brandenburg. Juledagen 1287 ble Erik Menved kronet til konge. De stormennene som var dømt for mordet på Erik Klipping i en summarisk rettssak, hadde vendt tilbake og herjet de danske kystene fra sins base i Norge. Flere stormenn og geistlige hadde sluttet seg til de fredløse, blant annet Erik Klippings bror, hertug Kristoffer som i 1315 gikk landflyktighet.

Nedgangstid[rediger | rediger kilde]

Kampen mot fredløse[rediger | rediger kilde]

Erik Menveds kongedømme var en sentral periode i nedgangstiden for Danmark som varte i tidsrommet 12411340. Hans tidligste tid, i løpet av den tiden han ble ledet av sin mor og hennes tyske slektninger, var påvirket av den uro og strid som fulgte etter drapet på hans far.

Den nye regjeringens første handling var å avgjøre saken mot den tidligere kongens mordere i en rettssak som ble satt i Nyborg i pinsen 1287. Det ble utpekt 27 rettskafne menn som skulle avgjøre saken. De fremste av de anklagede var Stig Andersen Hvide og Jacob Nielsen, grev av Halland og syv andre. Etter kun en dags rettssak fant juryen samtlige skyldige. Eiendom og inntekter fra de dømte ble inndratt og de ble forvist fra Danmark under trussel om dødsstraff. Selv paven var involvert ved at han bannlyste de skyldige.

Alle de som ble funnet skyldige, hadde tilhørt den forrige kongens indre kretser. Danske historikere, blant andre Erik Arup og Hugo Yrwing, har sett på rettssaken som et justismord, og betraktet mordet og dommen som en maktkamp mellom fraksjoner innen den danske adelen, den ene ledet av marsk Stig Andersen Hvide, og den andre av hertug Valdemar av Slesvig. Sistnevnte hadde mistet innflytelse i 1283, men fikk raskt innflytelse etter 1288. Historikerne har antydet at Valdemar og hans allierte konspirerte for å drepe kongen og deretter fikk lagt skylden på sine motstandere.

Norske interesser[rediger | rediger kilde]

De forviste fant derimot asyl og forståelse i Norge. En grunn var at man på norsk side mente de hadde krav på den danske tronen. At kong Eirik Magnusson og hans bror hertug Håkon Magnusson etter dommen tok de morddømte danske stormennene under sin beskyttelse gjorde de, ifølge eget utsagn, ikke bare som norsk konge og hertug, men også som arvinger til den danske tronen. Slektsforholdet besto i at Eirik og Håkon Magnussons mor, Ingeborg Eriksdatter, var datter av Erik Plovpenning. Magnus Lagabøtes enkedronning hadde som dansk kongsdatter eiendomsrett til store jordegods spredt rundt omkring i det danske riket. Mordet på Erik Klipping i Finderup var den utløsende faktor til en kraftig intensivering av de mellomnordiske konfliktene.[2]

Krig og herjinger[rediger | rediger kilde]

Stig Andersen Hvide og andre flyktet til Norge hvor de ble ønsket velkommen ved det norske hoffet. Der var allerede svenske opprørere mot det svenske kongedømmet. Kong Eirik Magnusson støttet villig fiender av den danske kongen og ga Stig Andersen Hvide festningen ved Konghelle i det norske området Båhuslen. Festningen lå strategisk til ved den svenske og danske grensen. Herfra drev han som pirat og herjet de danske kystene med norskekongens velsignelse i årevis.

De landflyktige greide også å bygge festninger i Danmark, på Samsø, Hjelm, Sprogø og Helgenæs. Ingen danske skip og ingen dansk kystby var trygge for Stig Andersen Hvide. Høydepunktet i hans plyndringer skjedde i 1289 da han gjorde landgang med en liten norsk hær ved Stubbekøbing på øya Falster. Wizlau II av Rügen, Danmarks fungerende regent, benyttet sin vendiske flåte til å fordrive Stig Andersen Hvide tilbake til Norge. Hans aktiviteter førte til fire tiår med konflikter og krigføring mellom de nordiske kongedømmene.

Myndighetstid[rediger | rediger kilde]

Kampen mot Jens Grand[rediger | rediger kilde]

Søborg slott hvor erkebiskop Jens Grand satt fengslet. Slottet, som da var en av Danmarks eldste borger, ble ødelagt i Grevens feide.

På samme tid oppsto det en kirkestrid da den nye erkebiskopen av Lund, Jens Grand, nevø av erkebiskop Jens Erlandsen[3], støttet de fredløse ettersom disse var hans slektninger, til tross for hans ed til kongen. Straks hans utnevnelse var bekreftet av paven, trakk han sin ed tilbake. «Det bryr ikke meg om hertug Valdemar, en jøde, en tyrker, en hedning, eller djevelen selv er konge av Danmark, så lenge det er hverken Erik eller hans bror Krisoffer», skal han sagt.[4] Jens Grand skaffet de fredløse land på Hundehals og satt ved deres bord. Kongen ga ordre om biskopens arrestasjon i 1294. Jens Grand ble sendt til hertug Kristoffer i lenker for å bli plassert i Søborg slotts fangehull. Etter noen måneder under elendige forhold, sendte kongen bud til biskopen for å høre om han var villig til sverge troskap. Jens Grand nektet og han ble sittende der i ytterligere to år før han greide å flykte ved hjelp av en kjøkkentjener.[5]

Jens Grand søkte tilflukt på sin borg HammershusBornholm. I 1297 dømte pave Bonifacius VIII Erik Menved til å gjeninnsette Jens Grand som erkebiskop av Lund og samtidig betale ham en erstatning på 49 000 mark sølv. Den danske kongen ble bannlyst og hele Danmark lagt under interdikt. Erik Menved ville ikke eller var ikke i stand til å betale en slik sum og smektet under interdiktet i fire år. I 1300 kom Jens Grand selv til Roma for å føre sin sak, men paven var nå villig til å inngå et kompromiss. I 1302 skrev kong Erik til paven hvor han ba om nåde for seg selv og kongedømmet som hadde vært foruten sakramentet i årevis. For å love å gjøre hva paven enn måtte si, ydmyket Erik Menved seg offentlig. I 1302 avgjorde paven at Jens Grand skulle forflyttes til Riga og kongens bot ble redusert til 10 000 mark sølv. Jens Grand fikk siden ingen innflytelse i Danmark. I 1293 hadde de fredløses leder Stig Andersen Hvide dødd, og da avtok også angrepene og herjingene i Danmark.

Kriger i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Erik Menved likte turneringer og øste ut penger på underholdning, og han lånte penger over evne hos den tyske adelen, pantsatte deler av Danmark, når skattene ikke dekket hans overstadige utgifter.

Hans ambisjon var å gjenoppta Valdemar Sejrs erobringspolitikk i nordlige Tyskland. I 1302 ble han hyllet som lensherre over fyrstedømmet Rostock. I 1304 stadfestet den tyske konge Albrecht I av Tyskland en avståelse av landene nord for elvene Elben og Elde. Gjennom allianser med tyske fyrster, blant dem hertugen av Mecklenburg, greide han å bli formell herre over flere hansabyer.

I 1312 ble Danmark rammet av hungersnød, og da kongen krevde de samme skatter som før, gjorde bøndene på Sjælland opprør. Med harde midler fikk Erik slått opprøret ned og hengte hundrevis av bønder utenfor København. På det neste landstinget i Viborg erklærte både bønder og adelen åpent opprør mot ham. Atter gikk Erik hardhendt fram, og med tyske leiesoldater herjet han eget land så langt nord som til Randers.

Kalø slott er i dag en ruin.

Han blandet seg også inn i Sverige for å støtte sin svoger, den svenske kongen, mot opposisjonen i 1305 og på nytt i 13071309 samtidig som han drev krig i Tyskland. Han gikk løs på Wismar og Rostock, men motstanden var hardere enn forventet, og først etter seks måneder overga de to byene seg. I 1316 tapte Erik slaget ved Stralsund. Året etter ble det sluttet fred.

Krigen var kostbar, og regjeringen måtte utskrive nye skatter. I 1316 ble mynttilvirkingen stengt og de mynter som var i omløp ble verdiløse. I 1317 ble Fyn pantsatt i tre år til de holsteinske grevene Johan av Kiel og Gerhard av Rendsburg for 200 riddere. Både på Sjælland og i Jylland oppsto det nye opprør fra misfornøyde bønder og for å holde befolkningen i sjakk, ble det reist flere fengselsborger, «tvangsborge», eksempelvis Kalø slott nord om Århus, Borgvold i Viborg, Bygholm ved Horsens og Ulstrup øst for Struer.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Erik Menveds gravmæle i St. Bendts kirke, Ringsted.

Før kong Erik døde, hadde han også pantsatt Skåne til tyske adelsmenn for å dekke sine utgifter. Det siste slaget mot dansk stolthet kom da hertug Henrik av Mecklenburg erobret den danske festningen ved Rostock. Da Erik døde i 1319, etter å ha overlevd alle sine 14 barn, var Danmark gått konkurs.

Tradisjonelt er Erik Menveds kongedømme blitt betraktet som et av de få lyspunkter i perioden, ettersom han forsøkte å gjenopprette Danmarks utstrakte rike. Han er blitt hyllet i dansk romantisk litteratur, men dagens historikere ser hans politikk som begynnelsen på den oppløsningen av det danske riket i Østersjøen og i det nordlige Tyskland som fulgte i den neste generasjonen.

Hans tilnavn «Menved» er blitt mye diskutert. En populær forklaring er at det er en forkortelse av hans favoritted, «ved alle hellige mænd», men en annen forklaring og antagelig mer sannsynlig er at det har sin opprinnelse i det eldre danske ordet «menvett», av dårlig varsel.

Kong Erik var gift med Ingeborg, datter av den svenske kong Magnus Ladelås. De fikk 14 barn, som alle var enten dødfødte eller døde som spedbarn. Erik Menved døde den 13. november 1319 og ble gravlagt i St. Bendts kirke i Ringsted. Hans bror Kristoffer II overtok tronen til et land som var politisk og økonomisk fallitt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gravsted.dk: Erik 6. Menved
  2. ^ Fagerland, Tor Einar: Krigføring og politisk kultur i nordisk middelalder. De mellomnordiske konfliktene 1286-1319 i et europeisk perspektiv. Dr. art avhandling. Institutt for historie og klassisk fag, NTNU. September 2005. Side 13-14
  3. ^ Dansk biografisk Lexikon / VI. Bind
  4. ^ Hvitfeldt, Arild: Danmarks Riges Krønike
  5. ^ Roskildehistorie.dk: Jens Grand


Forgjenger:
 Erik Klipping 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Kristoffer II