Margarete Sambiria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Margarete Sambiria, miniatyr fra 1282, Tallinn.

Margarete Sambiria av Pommern (født ca. 1230, død 1. desember 1282) var dronning og hustru til kong Kristoffer I av Danmark og fungerte som regent for sin sønn Erik Klipping. I Danmark er hun også kjent som «Margrete Sprenghest». Tilnavnet fikk hun fordi hun red en hest til døde under en rask forflytning av en hær, eller kanskje på grunn av sin kraft og energi. I danske sagn kalles hun også for «Sorte Grete», antagelig på grunn av sitt sorte hår.

Familie[rediger | rediger kilde]

Margarete ble født en gang i 1230 som datter til fyrst Sambor II av Pommern fra den herskende familien i Vendern i dagens Kaschubisch og hans hustru Mechtild av Mecklenburg. Foreldrene hadde et fyrstedømme i Gdańsk Pommern. Hennes besteforeldre på morsiden var Mestwin I av Pomerelia og hans hustru Swinislawa. Mer interessant fra dansk synsvinkel var hennes besteforeldre på morsiden som var Henrik Burwin II av Mecklenburg, fyrste i Rostock, og hans hustru Kristina fra Skåne.

Margarete fikk sitt fornavn, den gang sjeldent i nordlige Tyskland og Polen, for å ære hennes slektninger på morsiden i Sverige. Navnet Margarete er opprinnelig et gresk navn, men synes introdusert i Sverige og resten av Norden fra slutten av 1000-tallet med familien til kong Inge Stenkilsson den eldre.

Gift med kongen av Danmark[rediger | rediger kilde]

Margarete ble i 1248 gift med prins Kristoffer, den yngste sønnen til kong Valdemar Sejr og Berengária av Portugal. Kristoffer ble valgt til konge etter at Abel av Danmark døde i kamp mot friserne i 1252, og Margarete ble kronet sammen med Kristoffer. Hans overtagelse av tronen var ikke uten strid, og han måtte kjempe mot Abels sønn Valdemar Abelson som hadde støtte i Holstein. Han lå også i strid mot Sverige og Norge. Kristoffer fikk tre barn sammen med Margarete:

Dronningregent[rediger | rediger kilde]

Margretes grav i Bad Doberan i Tyskland

Den 29. mai 1259 døde Kristoffer I brått i Ribe. Ryktene ville ha det til at han ble forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster på vegne av erkebiskop Jakob Erlandsen.[1] Sønnen og arvingen Erik Klipping var mindreårig, og Margarete ble gjort til regent i hans sted, en posisjon hun hadde i årene 1259–1264.

Hun fortsatte ektemannens strid med erkebiskop Jakob Erlandsen, Valdemars bror Erik Abelson og holsteinerne. Etter nederlaget i slaget på Lohede syd for Danmark i 1261 ble hun sammen med sin unge sønn tatt til fange og holdt fengslet av holsteinerne i 9 måneder i Hamburg, men kom seg til slutt fri ved hjelp av hertug Albrecht I av Braunschweig og gjenvant initiativet. Man antar at hun beholdt en del av styringen av riket selv etter at sønnen ble myndig.

Den endeløse rivaliseringen mellom Erik og hans støtter på den ene siden og etterkommerne til tidligere kong Abel fikk Margarete til å henvende seg direkte til pave Urban IV i Roma en gang i 1262 eller 1263 og ba ham tillate at kvinner kunne arve Danmarks trone for således gjøre det mulig for en av Eriks søstre til å bli tronarving i tilfelle den unge kongen skulle dø før han fikk barn. Paven skal tilsynelatende ha sagt seg enig.

Margaretes egenrådige politikk skaffet henne mange fiender innen adelen, men hun hadde et omdømme som en meget kompetent regent.

I 1266 gikk enkedronningen «ut i pensjon» mot å få Estland og Virland overført til sin kontroll på livstid,. Hun flyttet til Nykøbing slottFalster. Der kontrollerte hun sine eiendommer i det sørlige Danmark og sine interesser ved Østersjøen, deriblant som visekonge i Estland. Hun utnevnte en stattholder som regjerte i Estland på vegne av den danske kronen og visekongen i Nykøbing. Enkedronningen ble en sterk maktfaktor i Østersjøsregionen og gikk endog til krig mot Novgorod i det østlige Estland. Hennes personlige østersjøsimperium varte fram til hennes død.

Hun døde i desember 1282 og ble gravlagt i klosterkirken i Bad Doberan ved Østersjøen i dagens Tyskland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Michael Bregnsbo og Kurt Villads Jensen Det danske imperium Storhed og Fald 2005 ISBN 87-11-11879-2