Ritchie Blackmore

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ritchie Blackmore
Richard Hugh Blackmore
Ritchie Blackmore
Ritchie Blackmore i 1977
Født 14. april 1945 (69 år)
Weston-super-Mare, England
Sjanger Hard rock
Heavy metal
Blues rock
Folk rock
Instrument Gitar
Aktive år 1960
Nettsted http://www.blackmoresnight.com/
Band
Blackmore's Night
Tidligere band
Deep Purple
Rainbow

Richard Hugh Blackmore (født 14. april 1945) er en engelsk gitarist, mest kjent for sin tid som gitarist i hard rock-bandet Deep Purple fra 1968 til 1975 og i tiden mellom 1984 og 1993. Blackmore startet bandet Rainbow etter at han forlot Deep Purple. Han er også kjent for sin helt spesielle klang på gitaren som har gjort han til en av musikkhistoriens mest innflytelsesrike. Han ble i 2011 ranket som nummer 55 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene».[1]

Oppvekst og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Weston-super-Mare og flyttet til Heston, Middlesex da han var to år. Faren kjøpte den første gitaren til ham da han var rundt 10 år i 1955 og unge Ritchie tok deretter klassisk gitarundervisning. Senere i karrieren tok han i bruk denne kunnskapen med elektrisk gitar, noe som ble ansett som innovativt på 1970-tallet.

1960-tallet var han med i flere band: Heinz & Wild Boys, Screaming Lord Sutch, The Outlaws, Glenda Collins, BOZ og Three Musketeers, i tillegg til at han var en ofte benyttet studiomusiker. Han oppholdt seg en del av denne tiden i Hamburg før han var med på å starte Deep Purple i 1968. Purple var i utgangspunktet sterkt påvirket av Vanilla Fudge, men fant fort fram til en særegen stil som skulle ha dramatisk effekt på musikkverdenen.

Deep Purple og Rainbow[rediger | rediger kilde]

Blackmore ble en bærende kreative kraft i Deep Purple. Mange mener Purple hadde sitt høydepunkt med plata Made in Japan, utgitt i 1972, der Blackmores gitarspill kan betegnes som på sitt beste. Han ble etterhvert uenig i den musikalske retningen Deep Purple etterhvert tok (funk, soul) og forlot gruppen i 1975, hvorpå han med vokalisten Ronnie James Dio fra bandet Elf startet det progressive hardrockbandet Rainbow.

Gjenforening med Purple[rediger | rediger kilde]

Etter å ha stor suksess med Rainbow på slutten av 1970-tallet, oppløste han bandet i 1984 og ble med på gjenforeningen av Deep Purple som fikk stor suksess med albumet Perfect Strangers. En av Ritchie Blackmores siste konserter med Deep Purple er utgitt på DVD, et opptak av en konsert i Birmingham i 1993. Her er Blackmores lunefullhet dokumentert på film, men til tross for dette leverer han et gitarspill som kan klassifiseres som noe av hard-rockens mest identitetsrike og fantasifulle.

Blackmore's Night[rediger | rediger kilde]

Hans nåværende prosjekt er ganske annerledes fra det han tidligere er kjent for. Dette prosjektet, hvor han har med sin kone Candice Night, er den renessanse-inspirerte gruppen Blackmore's Night. De har per 2008 utgitt åtte studioalbum og ett konsertalbum, og har stor suksess med sine renessanse-konserter rundt omkring i Europa.

«Legenden» om Blackmore[rediger | rediger kilde]

I 1971 deltok Blackmore i et side-prosjekt kalt The Green Bullfrog samtidig som han var medlem av Purple. Blackmore regnes som en av de mest sære musikerne i bransjen, og har mange meninger som ikke deles av alle.[2]

Konflikter[rediger | rediger kilde]

«Personlige uenigheter» har i mange tilfeller vært årsaken til oppløsning av band og utskiftninger av personell i de bandene Blackmore har spilt i. Mest kjent er konflikten i Deep Purple mellom Blackmore og Deep Purple-vokalist Ian Gillan, hvor Gillan har sluttet på grunn av Blackmore eller blitt sparket av Blackmore minst tre ganger. Gillan har i et intervju gått så langt som å hevde at «Ritchie forvandlet seg til en merkelig fyr og alt var bare svarte skyer, men så sluttet han (Blackmore), og det var som om solen begynte å skinne igjen». I det samme intervjuet sier han at han «ikke kommer til å snakke mer med det rasshølet».[3]

«Geniet» Blackmore[rediger | rediger kilde]

Ritchie Blackmore er mannen bak kjente riff som Purples Smoke on the Water og Rainbows Long live Rock and Roll. Han er en av de første som kombinerte klassisk musikk med hard rock og er inspirasjonskilde til mange velkjente gitarister som bl.a Yngwie Malmsteen og Doug Aldrich. Han blir av mange regnet som en av hard rockens mest inflytelsesrike gitarister, sammen med blant andre Jimi Hendrix, Jimmy Page, Jeff Beck, Tony Iommi og Eric Clapton.

Hans lydbilde består i stor grad av klassisk-inspirerte teknikker, med utstrakt bruk av hammer-ons og bending. Slik oppnår han en slags barokk-effekt med gitaren. Blackmore er mest kjent for å benytte Fender Stratocaster, men hans første favoritt-gitar var en Gibson ES-335.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Blackmore giftet seg 18. mai 1964 med Margit Volkmar (f. 1945) fra Tyskland. De bodde i Hamburg på slutten av 1960-tallet. Sønnen Jürgen (f. 1964) spiller gitar i Rainbow tribute bandet Over the Rainbow. Etter at de ble skilt giftet Blackmore seg på nytt i september 1969 med Bärbel, en tysk tidligere danser, de ble skilt tidlig på 1970-tallet. Med bakgrunn i disse to ekteskapene og opphold i Tyskland, snakker Blackmore flytende tysk. På grunn av skattemessige forhold, flyttet han til USA i 1974. I starten bodde han i Oxnard California sammen med den amerikanske operasangeren Shoshana (Judith Feinstein) i omtrent ett år. I 1978 møtte han Amy Rothman, og han flyttet til Connecticut. Han giftet seg med Rothman 16. mai 1981, men de skilte seg i 1983. Kort tid etter inngikk han et forhold med Tammi Williams som han møtte tidlig i 1984 i Chattanooga Tennessee, hvor hun jobbet som hotellansatt. 1984 var også det året han kjøpte sin første bil, fordi han, i en alder av 39, hadde lært å kjøre bil.

Blackmore og den daværende fashion-modellen Candice Night flyttet sammen i 1991. Etter en nesten 15 år lang forlovelsestid, giftet paret seg i oktober 2008. Datteren Autumn ble født i mai 2010. Deres andre barn, Rory, ble født i februar 2012.

Blackmore har en CD-samling med renessanse-musikk på omtrent 2000 album.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]