Irish Citizen Army

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Irish Citizen Army (irsk Arm Saoránach na hÉireann, forkortes ICA) var en liten paramilitær organisasjon i Irland. Den ble opprettet i Dublin i 1913 for å beskytte fagorganiserte mot politiet. Grunnleggerne var James Larkin og Jack White, og blant andre sentrale medlemmer finner man James Connolly, Sean O'Casey, Constance Markiewicz og Francis Sheehy-Skeffington.

Lockouten[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen ble opprettet som en følge av hendelser under Dublin Lockout, en stor arbeidskonflikt i 1913. Striden stod om anerkjennelse av Irish Transport and General Workers Union (ITGWU), som hadde blitt grunnlagt av Larkin. Den 19. august 1913 annonserte industriherren William Martin Murphy en lockout av alle fagorganiserte arbeidere. Som svar erklærte Larkin streik i Dublin United Tramway Company. Andre selskaper sparket medlemmer av fagorganisasjonen for å knuse den, og konflikten vokste til å involvere 400 arbeidsgivere og 25 000 arbeidere.

Streiken førte til nesten fullstendig stillstand i Dublin økonomi, og det brøt ut voldsomme opptøyer med kamper mellom streikende og Dublin Metropolitan Police. Det verste tilfellet forekom 31. august, da to streikende ble slått ihjel og mer enn 500 ble skadet. En annen streikende ble skutt av en streikebryter. Disse opptøyene førte til at Larkin oppfordret til å opprette en arbeidermilits for å beskytte demonstrater mot politiet.

Under lockouten var ICA utstyrt med hurlingkøller og balltre. Jack White, som tidligere hadde vært kaptein i British Army, tilbød seg å gi dem militær trening. Han gav også femti pund slik at medlemmene kunne kjøpe seg sko. Eksersisen foregikk i Croydon Park i Fairview. Etter seks måneders konflikt gikk arbeiderne tilbake til jobb i januar 1914, etter å ha tapt kampen. Dermed var det opprinnelige formålet med ICA ikke lenger tilstede.

Reorganisering[rediger | rediger kilde]

I 1914 ble ICA fullstendig reorganisert. I mars ble organisasjonens medlemmer angrepet av politiet under en demonstrasjon, og kommandanten Jack White ble arrestert. Sean O'Casey mente at det var nødvendig med en mer formell organisering, og skrev en konstitusjon. Han skrev at «eierskapet til Irland, moralsk og materielt, tilhører rettmessig Irlands folk», og at ICA skulle «fjerne all forskjell grunnet på byrd og trosbekjennelse».

Larkin insisterte også på at alle medlemmer av ICA måtte være fagorganisert dersom de hadde et yrke som tillot dette. Midt i året gikk White av, og ble medlem av Irish Volunteers. Larkin tok da over som kommandant.

I oktober 1914 reiste Larkin til USA, og James Connolly tok over. Mens ICA hadde blitt opprettet som en forsvarsorganisasjon, så Connolly på den som en revolusjonær organisasjon, som kunne brukes for å opprette en sosialistisk irsk republikk. Han hadde gjort tjeneste i British Army som ung mann, og hadde dermed en del kjennskap til militær taktikk og disiplin. Etterhvert som det ble klart at ICA nærmet seg den radikale nasjonalistgruppen Irish Republican Brotherhood (IRB) forlot Sheehe-Skeffington, O'Casey og en del andre medlemmer organisasjonen.

ICA ble utstyrt med Mauserrifler kjøpt fra Tyskland gjennom Irish Volunteers og smuglet inn gjennom Howth i juli 1914. Organisasjonen var den første i sitt slag som var åpen for menn og kvinner på like fot. Hovedkvarteret var i Liberty Hall, ITGWU bygning, og de aller fleste av medlemmene var i Dublin. Connolly klarte å opprette mindre avdelinger i Tralee og Killlarney i Kerry. I 1915 ble væpnede ICA-medlemmer brukt som streikevakter på Dublins havn.

Da irer begynte å verve seg til British Army under første verdenskrig ble Connolly opprørt. Han så på krigen som en imperialistisk og kapitalistisk konflikt, og begynte å åpent oppfordre til opprør gjennom avisen Irish Worker. Da avisen ble forbudt startet han en ny, Worker's Republic. Britene tillot at ICA åpent drev eksersis og bare våpen, ettersom de fryktet at det å slå ned på organisasjonen ville utløse større problemer.

Samtidig som Connolly oppfordret til opprør planla IRB et større opprør, påskeopprøret i 1916. De fryktet av Connolly skulle lykkes med å utløse noe, og at dette ville føre til større britisk årvåkenhet og til at forsterkninger ble kalt inn. De tok derfor kontakt med Connolly og fikk ham med på sine planer.

Påskeopprøret[rediger | rediger kilde]

Veggmaleri i Belfast til minne om kvinnene som kjempet i påskeopprøret

ICA hadde på det meste bare 250 medlemmer, og den 24. april 1916 møtte 220 opp for å ta del i påskeopprøret. 28 av dem var kvinner. De ble plassert i General Post Office (GPO), hvor Connolly hadde kommandoen, og ved St. Stephen's Green hvor ICAs nestkommanderende Michael Mallin hadde kommandoen. Constance Markiewicz deltok også i kampene ved St. Stephen's Green. En liten avdeling under Seán Connolly ble sendt for å angripe Dublin Castle. Det var bare en liten garnison der, men dette visste ikke ICA, og da de mistet flere mann på grunn av skarpskytterild trakk de seg tilbake og tok rådhuset i stedet. En siste avdeling tok kontroll over Harcourt Street stasjon. De første falne under opprøret var ICA-medlemmene som ble drept ved Dublin Castle. Totalt falt elleve medlemmer under opprøret; fem ved Dublin Castle og rådhuset, fem på St. Stephen's Green og en i GPO.

Connolly ble utnevnt til kommandant for styrkene i Dublin, og gav etter en ukes kamp ordre om overgivelse. Han var da hardt såret, og måtte bæres på en seng for å få oversikt over situasjonen. Han og Mallin ble henrettet i mai 1916, mens andre arresterte ICA-medlemmer satt i Frongoch interneringsleir i Wales til 1919.

Mange av de overlevende fra påskeopprøret sluttet seg fra 1917 og senere til IRA, men ICA eksisterte frem til 1930-årene. Ifølge noen rapporter var de involvert i IRA-operasjoner under den irske uavhengighetskrig, blant annet nedbrenningen av Customs House i maui 1921. Under kampene i juli 1922 som utløste borgerkrigen var deler av ICA, som da hadde bare 140 medlemmer, sammen med traktatmotstanderne i IRA som hadde okkupert Four Courts. Andre medlemmer sikret Liberty Hall, slik at verken republikanerne eller Fristatshæren kunne ta over bygningen.

Under Fristaten[rediger | rediger kilde]

I 1920- og 1930-årene ble ICA holdt i live av veteraner som Seamus MacGowan, Dick McCormick og Frank Purcell, men organisasjonen var først og fremst en venneforening for veteraner fra 1916.

Under Constance Markiewicz' begravelse i 1927 stilte ICA med en æresvakt.

I 1934 forlot Peadar O'Donnell og andre venstreorienterte republikanere IRA, og grunnla Republican Congress. I en kort periode gjenopplivet de ICA, som de ville ha som sin væpnede gren. Ifølge historikeren Brian Hanley hadde de omkring 300 medlemmer i 1935. Men Republican Congress ble splittet allerede i 1935, og de fleste av ICA-medlemmene gikk inn i Labour Party.

Siste gang ICA hadde en offentlig opptreden var under begravelsen til James Larkin i Dublin i 1947. Dette dreide seg om veteraner som trakk i gamle uniformer, og ikke om en gjenopplivet organisasjon.