Colin Archer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Colin Archer
Colin Archer
Portrett av Colin Archer fra Nasjonalbibliotekets arkiv
Født 22. juli 1832
Tollerodden i Larvik
Død 8. februar 1921 (88 år)
Tollerodden i Larvik
Ektefelle Karen Sophie Wiborg
Barn Julia (Lullul), Mary, William (Illam), Justus og Colin
Yrke Skipskonstruktør- og bygger
Nasjonalitet Norsk

Colin Archer ca. 61 år
Kirkestredet 11: «Lilleodden» - Colin Archers hjem som voksen

Colin Archer (født 22. juli 1832Tollerodden i Larvik, død 8. februar 1921 samme sted) var båtkonstruktør og båtbygger.

Archer er særlig kjent for konstruksjonen og byggingen av polarskipet «Fram» på oppdrag fra Fridtjof Nansen, og for sitt arbeide med redningsskøytene. I alt bygget han 14 redningsskøyter, og tilsammen i alt mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer og 60 var losbåter. Den første redningsskøyta, RS1, som bærer Archers navn, ble sjøsatt i 1893, og tjente i 40 år. Den tilhører nå Norsk Sjøfartsmuseum og er fremdeles i bruk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Colin Archer ble født i Larvik av skotske foreldre, og vokste opp på Tollerodden, et av Larviks eldste hus fra før år 1670, med en unik beliggenhet ved Larviksfjorden. Eiendommen har noen av Vestfolds mest verdifulle antikvariske bygninger, med blant annet 300 år gammel barokkdekor.

18 år gammel reiste Colin Archer til Australia, hvor han drev farmen Gracemere og la seg opp penger, før han vendte hjem til Norge i 1861. Han giftet seg i 1869 med Karen Sophie Wiborg fra Kragerø, og sammen bygde de den flotte eiendommen Lilleodden. Paret fikk to døtre og tre sønner – Julia (Lullul), Mary, William (Illam), Justus og yngstemann Colin som døde bare 10 år gammel. Av Colins barn var det bare William og Justus som fikk egne barn. Blant Colin Archers etterkommere er i senere tid Thomas Colin Archer. Colin Archers etterkommere bor fremdeles i huset Lilleodden, som ligger ved siden av Larvik kirke. Familien Archer har også sitt eget gravsted på eiendommen sin.

Colin Archer ble utnevnt til kommandør av St. Olavs orden i 1892.

Båtbyggingen[rediger | rediger kilde]

I sitt arbeidsværelse mot hagen i sitt hjem, Lilleodden (Kirkestredet 11), konstruerte han nesten samtlige av sine fartøyer. Colin Archer bygget sin første båt i 1867. Denne var klinkbygget og inspirert av amerikanske båter. Som losbåter bygde han norske båtyper som Hvalerskøyta, de også klinkbyggede. Første losbåt ble bygget i 1870 og deretter ca. en båt i året, noen flere etter at kravellbyggingen ble introdusert. Som lystbåter bygde han både utenlandsk inspirerte konstruksjoner med hekk og klipperbaug og skøyter som lystbåter men da i smalere utgaver.

Flere av hans båter er fortsatt i bruk, noe som må sees som et uttrykk for deres kvalitet. Etter hans død har andre bygget båter etter Colin Archers tegninger, mange ganger flere enn CA bygde selv.

Skipsbyggingen[rediger | rediger kilde]

«Fram», bygget av Colin Archer

Colin Archer tegnet og bygde også store seilskip. 23 stk ble tegnet hvorav 19 ble bygget, 5 av disse hos ham selv og resten i Kristiania, Arendal, Grimstad og Sandefjord. Hans første skipskonstruksjon ble bygget i Kristiania i 1873 og var på 132 fot. Allerede i 1875 begynte han skipsverft i Rekkevik i Larvik. Det første skipet, «Aries», var en skonnert på 86 fot. Deretter ble bygget disse: 1880 Skonnertbrigg «Leon» 108 fot, 1880 barken «Colin Archer» på 145 fot, 1891/92 «Fram» 140 fot. Og i 1900 lystyacht «Ingeborg» på 94 fot. Noen skøyter ble også bygget i Rekkevik, bl.a. RS 1.

Losskøytene[rediger | rediger kilde]

Colin Archer tegnet båtene sine selv. Han tegnet også sine klinkbygde båter siden han ikke hadde overtatt noen tradisjon av båtformer. Hos andre båtbyggere av skøyter på den tiden var det ikke vanlig å tegne båtene. Med klinkbygging er det ikke nødvendig da bordgangene klinkes til hverandre og båtene bygges med midlertidige maler eller etter byggerens øye og spantene settes inn etterpå. Båtbyggeren utvikler da sin modell etter erfaring.

For kravellbygging er det nødvendig med tegning siden spantene bygges først og bordgangene festes direkte på spantene. Større seilskip ble bygget slik på denne tiden men Colin Archer var tidlig ute med å introdusere kravellbygging på skøytene. Kravellbygging er dyrere å bygge enn klink da tegningen koster samt at byggemetoden er mer arbeidskrevende og mer materialkrevende. Men båter av litt størrelse/vekt blir mer solide. De fleste båtbyggerne fortsatte derfor med klinkbygging av bruksbåtene inntil losene og fiskerne så at de kravellbygde båtene hadde store fortrinn. Colin Archers losbåter hevdet seg godt i regattaer som losene ofte arrangerte om sommeren. Losene kappet om å nå ut først til skipene som skulle ha los så det var viktig for dem å ha raske båter.

Colin Archer lanserte den første kravellbygde Losskøyte i 1883, «Garibaldi» til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Han bygde 3 av dem dette året. Med kravellbygging av losbåtene introduserte han også jernkjøl i tillegg til innvendig ballast og gikk også over fra spririgg til den mer letthåndterlige gaffelriggen. Han forbedret konstruksjonen kontinuerlig i hele sin virketid. Alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med både seil og motor. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige og Finland.

Redningsskøytene[rediger | rediger kilde]

Redningsskøyten RS «Colin Archer» fra 1893

Redningsskøyta er nok sammen med «Fram» det som har gjort Colin Archer mest berømt, særlig i utlandet. Men redningsskøyta hadde en trang fødsel.

Ildsjelene i den selvbestaltede komiteen for et redningsvesen, så først på kontinentets redningsvesen som i hovedsak bestod av linekanoner og robåter som ble sjøsatt på de langgrunne strendene typisk for mye av Europas kyst. Colin Archer bidro med tegninger til de små båtene som skulle sjøsettes fra langgrunne strender hvor større båter ikke kunne komme til. De skulle i hovedsak ros, men fikk et lite seil for å få større aksjonsradius, var selvlensende og hadde en liten jernkjøl så de ikke kunne kullseile. Men norskekysten har få langgrunne steder så komiteen begynte da å diskutere havgående redningsbåter. Valget var mellom mindre skøyter eller større dampskip.

Hvem skulle man redde, skibbrudne fra seilskuter eller fiskere i småbåter? I 1842 gikk det det russiske linjeskipet «Ingermanland» på grunn utenfor Kristiansand med 892 mennesker ombord. Det fikk slått hull på skroget men fløt med dekket i vann og drev forbi Mandal, Lindesnes og videre mot Stavanger mens folk hang i riggen i den kalde septemberstormen. Dagen etter foliset ble den sett av loser ved Mandal som seilte ut. Men det monnet ikke mye med de få de små losbåtene kunne ta med til land. Men de fikk varslet så dampskip gikk ut og fikk reddet litt over halvparten av mannskapet. Kanskje dette var medvirkende til at komiteen valgte å satse på dampskip? Disse skulle så ha ombord mindre båter som kunne settes ut og redde folk i vannet eller fra mindre fiskebåter.

Colin Archer hadde ikke så mye greie på dampskip, eller kanskje heller ikke så stor tro på dem som redningsbåter. Dessuten ville de være så dyre at kun noen få kunne bygges og da kun være til hjelp for noen få. Med Norges lange kyst trengtes mange båter og da var skøyter den eneste løsningen. Så han ønsket å trekke seg fra komiteen.

Men så skjedde dette: Under en fralandsstorm i Langesundsbukta i februar 1892 reddet noen losbåter mange fiskere i havsnød. En av dem var CA’s første kravellbygde losbåt «Garibaldi» bygget i 1883 til los Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Med seg som mannskap hadde han Nicolai Anthonissen som året etter ble første skipper på RS «Colin Archer» (RS 1). Det ble etter dette laget lokallag for redningssaken og samlet inn penger for bygging av såkalt forbedrede losbåter som redningsskøyter. Langesund krets var først ute og bestilte i april 1892 en slik skøyte hos Thor Jensen i Porsgrunn etter CA losbåttegning (Thor Jensen hadde tidligere jobbet som formann på Archers verft og fikk med seg noen tegninger da han startet for seg selv i 1886). Skøyta ble ferdig rundt årsskiftet 1892/93, fikk navnet «Langesund» og satt i tjeneste lokalt. Bergens Krets bestilte samtidig en skøyte RS «Feie» hos Colin Archer etter en losbåttegning. Colin ga denne tegningen fra 1887 høyere fribord, større deplasement og større jernkjøl.

Redningsselskapet (NSSR) utlyste juli 1892 en konkurranse om å konstruere en seilende redningsskøyte som kanskje kunne være enda bedre enn en vanlig/forbedret losskøyte.

Colin Archer var med både i NSSR og i bedømmelseskomiteen og deltok derfor ikke i tegnekonkurransen. De fleste utkastene som kom inn i innen fristen i september 1892, var nokså ordinære losskøyter, men en skilte seg ut, Stephansens «Stjernen» som senere fikk navnet «Liv». Den var radikalt annerledes, større enn de andre, meget smal men likevel meget tung, godt underskåren forut og med veldig høyt fribord. Den hadde også to master mot losbåtenes ene mast. Komiteen på fem, som Colin Archer var leder av, ønsket å prøve denne nyskapningen. Over vann var skutesiden og stevner sterkt svinget inn. Komiteen mente innsvingingen ikke var vesentlig for båtens egenskaper og CA ble bedt om å modifisere dette. Han ga den samtidig større jernkjøl da CA var en «jernkjølforkjemper» og brukte store jernkjøler på sine lystbåter.

Komiteen var usikker om den smale LIV ville være egnet som redningsskøyte, så resten av komiteen ville at CA skulle komme med eget forslag basert på hans siste losbåt «Straaholmen» tegnet i 1892. RS 1 ble således en forstørret utgave av «Straaholmen», vesentlig høyere fribord, større jernkjøl og større deplasement, tydeligvis inspirert av «Liv». Etter komiteens ønske fikk RS 1 fikk også 2 master som LIV, noe CA egentlig var imot. Men han lagde mesanen veldig liten.

RS «Feie» som skulle bygges av Colin Archer for lokallaget Bergens Kreds, ble forsinket og i juni 1893 kjøpte de derfor inn losbåten «Tordenskjold». Denne var bygget av Thor Jensen i 1889, anatgeligvis etter en eldre Archer-tegning.

RS «Colin Archer» ble sjøsatt i august 1893 og var dermed første skøyte i NSSRs eie. På første bilde i august er det ikke nr i seilet, men i september i Christiania er hun avbildet med ring rundt «RS No 1» i storseilet. Drift av skøytene var dyrt for lokallagene så «Langesund» ble snart overdratt til NSSR og fikk da malt ring med «RS No 2» over navnet som var malt der fra før. Selskapet overtok av samme grunn også «Tordenskjold» som da ble nr 3. Deretter ble RS «Feie» ferdig og fikk nr 4. «Liv» ble ferdig, noe forsinket, i januar 1894 og ble nr 5.

Lokallaget Bodø Kreds samlet inn penger i 1892/93 til NSSR som da sommeren 1893 bestilte ennå en skøyte av Colin Archer etter samme tegning som RS 1. Denne ble sjøsatt våren 1894 og fikk navnet «Havskaaren» og ble nr 6. Den seilte først i ytre Oslofjord, men flere skøyter var ønsket nordpå og hun ble etter et år eller to seilt nordover og skiftet navn til «Nordland».

De mindre skøytene med en mast ble funnet litt for små. Så selv om de var billigere å bygge var det verdt prisen å bygge de større skøytene. «Liv» ble den raskeste båten av alle og meget sjødyktig. «RS 1» hadde mere stabilitet pga. større bredde. Hun kunne derfor føre mere seil og fikk derved mere kraft til å slepe inn fiskebåter og kunne gjerne slepe flere på en gang. Erfaringen viste også at 2 master med liten mesan var det eneste riktige for en redningsskøyte på denne størrelsen. «RS 1» ble derfor den foretrukne konstruksjonen av alle de bygde. Etter «RS 1»s redningsbragd mai 1894 i Havningberg i Finnmark var det ikke tvil om hvilken skøytetype det skulle satses på og ble således det «syvmilsskrittet» som skulle til for å forvandle losbåten til en redningsskøyte.

Lokallaget Bergens Kreds samlet inn mer penger og bestilte to skøyter hos Rasmus Rolfsen i Bergen i 1894. Disse ble tegnet av Oluf Joakim Hilmar og fikk navnene «Bergen» og «Stadt» og ble ferdige i juli 1895 og fikk hendholdvis nr 7 og 9. Disse hadde også to master og hadde stor jernkjøl. Med lengde på 45,2 fot og bredde på 4,5 m var de nesten like store som RS 1.

Redningsskøytenes hovedoppgave var å slepe inn fiskebåter når været ble overhending for dem. De forbedrede losbåtene som ble bygget først var også gode båter, mindre og rimeligere, men kunne ikke måle seg med «RS 1» i hardt vær og med slepekraft selv om de hadde en mast og større seilføring. To master med liten mesan viste seg å være veldig viktig for en redningsskøyte. Seilarealet var mer enn tilstrekkelig da arbeidet jo forgikk i kuling og storm, samt at mesanen ga bedre manøvreringsmuligheter under slep.

Det ble bygget 37 seilende redningsskøyter til Norge og 2 til Russland. Omtrent halvparten ble bygget på andre båtbyggerier; Lyngør, Risør, Tvedestrand, Porsgrunn og Bergen. Colin Archer tegnet 2 nye RS-tegninger. Svolværtypen «RS 12» ble introdusert i 1897. Denne er en fot lenger og har litt mer stabilitet, men ellers var det mest praktiske og kosmetiske endringer i forhold til «RS 1». I 1908 kom Solli/Vardø-typen RS 21/22. Lengden var den samme som Svolværtypen, men bredden ble økt 20 cm og baugen mye fyldigere. Denne var ikke like rask i moderat vind, men merkbart bedre i storm og med mer slepekraft. Archer tegnet også en større versjon på 52 fot som det ble bygget 2 stk av til Russland i 1902.

Til daglig fulgte RSene fiskebåtene ut på feltet slik at de kunne være til hjelp hvis uværet kom, de hadde jo ikke værmelding den gangen. Lå fiskebåtene inne og det kom en storm, seilte RSene ut for å se etter andre båter i vanskeligheter, det var ikke noen måte båter kunne sende ut nødsignaler. RSene seilte derved i alle stormer, og det er ikke rart dette ble sagnomsuste båter.

Lystbåtene[rediger | rediger kilde]

Ca 1/3 av Colin Archers båter var lystbåter. Som lystbåter var skøytene smalere enn bruksbåtene. «Vinga», «Fantom» (nå «Velsia»), «Viking/Mars», «Marie» og «Wyvern» m.fl. var slankere utgaver av losbåtene, på tegningene noen ganger benevnt som «Lystlodsbaad».

«Venus», «Storegut» og «Grane» var ganske rettstevnede over vann men mer underskåret under vann enn losbåtene. Disse ble spesielt kjent for sine regattaresultater.

Det som ikke er så godt kjent i dag, er at mange av lystbåtene ikke var av skøytetypen, men hekkbåter. De tidligste hekkbåtene var rettstevnede som «Maggie», «Glimt» «Hervor» & «Mignon» m.fl. Senere fikk de runde skøytebauger men var mer utoverhengende; noen hadde til og med klipperbaug. Og kutterne var veldig smale med store jernkjøler. «Betchen», «Storm», «Hela», «Utowana», «Titania», «Hejmen», m.fl. Noen av disse ble bygget i Finland. «Hejmen» er for øvrig identisk med «Marie», bortsett fra hekken.

Riktignok var andre konstruktørers båter ennå mye smalere, så Colin Archers lystbåter ble i samtiden sett på brede. Han tegnet og bygde også såkalte «racere» med lange overheng og ganske kort kjøl. Hans lystbåter hevdet seg godt på regattabanen før århundreskiftet, men etter det valgte han å ikke følge utviklingen med stadig mer lettbygde båter som ikke var like holdbare som tidligere konstruksjoner.

Colin Archer-skøyte som betegnelse[rediger | rediger kilde]

En ekte Colin Archer er selvfølgelig en båt tegnet og bygget av Colin Archer eller tegnet av ham og bygget etter hans tegninger uten for mye modifiseringer. På folkemunne kalles i dag ofte enhver skøyte for en Colin Archer, selv om de ikke har noe med ham å gjøre. I utlandet har de ikke eget navn for skøyte, så da omtales til og med svenske og danske skøyter som Colin Archere. Båter bygges i stål og plast, og likner ikke på noe CA har tegnet, men omtales likevel som Colin Archere. Det gjøres for å beskrive båttypen, dvs spiss akter i motsetning til hekk/akterspeil. Ofte også i forsøk på å oppnå bedre pris ved salg eller for status. Uansett har dette gjort Colin Archer-navnet og den Sør-Norske skøyta til kanskje verdens mest kjente båttype.

Som nevnt over, begynte Colin Archer med å kopiere Hvalerskøyta og kikket også til andre distrikter hvor skøytebygging hadde foregått før han startet, bl.a. Tenvik (ved Ula), Risør og Sørlandet generelt. Mange båtbyggere kikket selvfølgelig på Archers båter og laget sine forbedrede utgaver som kunne være like gode, og kanskje bedre enn flere av Colin Archers konstruksjoner. Av kjente båter Colin Archer ufortjent har fått æren for, kan nevnes 2 båter: «HoHo» bygget i 1908, antageligvis av Risørs legendariske båtbygger Nils Eriksen Narviken som losbåten «Rask», muligens konstruert av Jens Brandi, en kjent båtkonstruktør fra Risør. Den andre er losskøyta «Rundø» som ble bygget og konstruert av Christensen & Moen i Risør i 1925. Disse båtene seilte rundt jorda i henholdsvis 1933 og 1958 og det er skrevet bøker om seilasene.

Internasjonalt kjente Colin Archere[rediger | rediger kilde]

En kjent Colin Archer skøyte som ble seilt på jordomseiling i 1928 av Erling Tambs, var «Teddy», ex. losbåten «Garibaldi» fra 1895, Wilhelm Josefsens tredje Colin Archer-skøyte og andre «Garibaldi». Det er også bok om denne seilasen, både på Norsk og Engelsk. Erling Tambs seilte også på langtur med RS «Sandefjord» (RS 28) beskrevet i boka Hard Seilas. På denne turen kullseilte «Sandefjord», dvs. hun tok forlengs salto i overhendig storm. Men båten klarte seg med mindre skader og de kom seg over Atlanteren. «Fram» er selvfølgelig godt kjent og kan sees på Sjøfartsmuseet. «Asgard» ble bygget 1900 som lystbåt og ble brukt til å frakte våpen til Irland i under 1 verdenskrig. Disse våpnene ble brukt til å frigjøre Irland fra England. «Asgard» er ennå i Irland og har vært museumsbåt på land siden 60 tallet. Ellers er svært mange av Colin Archers båter kjent og beryktet her i landet for sin sjødyktighet, hurtighet og eleganse.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Colin Archer-bukta på Nabljudenijøya i Karahavet ble navngitt av baron Eduard Toll. Colin Archer bygde polarskipet hans, «Zarja», som han anvendte på ekspedisjoner i havområdene nord for Russland, hvor han og skipet dessuten forsvant.

I anledning Redningsselskapets 50 års jubileum i 1941 ble Colin Archer avbildet på to frimerker: NK 255: 10 øre grønn, opplag: 500 000 og NK 256: 15 øre olivenbrun, opplag 400 000.

Colin Archer-dagene[rediger | rediger kilde]

Colin Archer-dagene arrangementet er en hyllest til Colin Archer for alle med seilskøyter fra alle båtbyggere, men spesielt for de som er i besittelse av originale Colin Archer-båter. Colin Archer-dagene arrangeres hver sommer i Larvik. Første gang var i 2002 og samler gjerne 10-20 båter. Siden 2008 har det vært et samarbeidsprosjekt mellom Svennerprosjektet, Tolleroddens Venner, Stiftelsen Tollerodden samt Frithjofs Venner (Losskøyta Frithjof II).

Båtene samles fredag på Svenner. Bryggene ved fyret reserveres skøytene og det dekkes til langbord på land. Denne havnen gir en fantastisk ramme for denne fine båtsamlingen. Lørdag er det fellesseilas inn til Larvik og på Tollerodden er molohavnen ryddet og reservert skøytene. Denne gamle molohavnen er en flott havn og er rett ved Colin Archers barndomshjem, Colin Archers hus og verftets plassering. Barndomshjemmet er nå restaurert med kafe og drives av en venneforening. Huset er således offentlig tilgjengelig og det er omvisning for interesserte. På kvelden arrangeres hyggelig bespisning for mannskapene.

Colin Archer dagene går gjerne av stabelen i slutten av juli, helgen før Trebåtfestivalen i Risør.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sannes, Tor Borch. Båtbyggeren Colin Archer. Norsk maritimt forlag, 1984. 431 s. (Revidert ettbinds-utgave av: Colin Archer : skipene (1978) og Colin Archer : skøytene og lystbåtene (1979)) ISBN 82-90319-05-3
  • McDonald, Lorna. Magic ships : life story of Colin Archer, 1832–1921, and Sailing for pleasure. Central Queensland University Press, 1997. ISBN 1-875998-26-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]