Wallacelinjen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wallacelinjen, her vist i forhold til weberlinjen og lydekkerlinjen. Både dagens kystlinje og kystlinjen under siste istids maksimum er vist.
Wallacelinjen og huxleylinjen

Wallacelinjen (fra engelsk Wallace Line) er en zoogeografisk skillelinje mellom to av verdens åtte økosoner; den indomalayiske sone (7,5 mil. km²) i vest og den australasiatiske sone (7,7 mil. km²) i øst. Det refereres også av og til wallacelinjen som sarawaklinjen.

Forklaring[rediger | rediger kilde]

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Wallacelinjen løper i havområdet mellom Borneo og Sulawesi, og mellom Bali og Lombok. På hver side av de zoogeografisk skillelinjen har plante- og dyrelivet en unik felles evolusjonær historie og biotoper for mange plante- og dyrearter som er unike (endemiske) for den enkelte økosonen og i mange tilfeller har et felles opphav. I den indomalayiske sonen finnes for eksempel elefanter og brølekatter, som ikke finnes i den australasiske sonen. Der finnes imidlertid kenguruer og kakaduer, som på sin side ikke finnes i den indomalayiske sonen.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Den zoogeografiske skillelinjen ble første gang diskutert da Alfred Russel Wallace (1823–1913) under sine undersøkelser (1860, 1868) oppdaget at det var distinkte forskjeller blant artene av fugler mellom øyene Bah Island i Sundaøyene og Lombok like øst for Bah.[1] Øyene er skilt av en dyphavsrenne. Oppdagelsen førte til at wallacelinjen ble definert som en zoogeografisk skillelinje og publisert i hans bok «Island Life» (publisert første gang 11. februar 1880), som var et resultat av et tolv år langt studium av området. Wallace mente å kunne påvise to helt evolusjonsmessige forskjellige biosfærer. Visstnok ble den også kommentert av Pigafetta under Ferdinand Magellans reise i 1521. Forskjellen skyldes antakelig stor geografisk avstand mellom områdene i jordas fortid.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under istidene har havnivået vært lavere slik at øyene vest for wallacelinjen har hatt fastlandsforbindelse med Asia, og Ny-Guinea og Aruøyene har vært forbundet med Australia. Wallacelinjen går langs dype havområder som aldri er blitt tørrlagt. En rekke øyer i Indonesia, samt Øst-Timor, har aldri hatt fastlandsforbindelse med noen av kontinentene. Dette området kalles Wallacea og er en overgangssone med en blanding av arter fra de to økosonene. Området avgrenses i vest av wallacelinjen og i øst av lydekkerlinjen. Weberlinjen er en linje gjennom Wallacea som skiller områdene der henholdsvis indomalayiske og australasiatiske arter er viktigst.

Lignende skillelinjer[rediger | rediger kilde]

Huxleylinjen[rediger | rediger kilde]

Huxleylinjen ble definert av Wallaces kollega Thomas Henry Huxley (1825 – 1895) i det samme området som wallacelinjen, men den er basert på studier av australske fugler, som ovnhøns. Den er stort sett identisk med wallacelinjen, men går vest for Filippinene, og ikke sør for denne øygruppen slik wallacelinjen gjør. Det var faktisk Thomas Huxley som i 1868 navngav wallacelinjen.[1]

Lydekkerlinjen[rediger | rediger kilde]

Lydekkerlinjen ble definert av Richard Lydekker (1849 – 1915) og ligger øst for både wallacelinjen og weberlinjen, samt øst for øyene Seram og Halmahera. Den skiller det østlige Wallacea fra Australasia. Lydekkerlinjen definerer den mest østligste utbredelsen av orientalsk fauna i overgangssonen mellom den orientalske og australasiske faunaregionen.

Weberlinjen[rediger | rediger kilde]

Weberlinjen ble definert av Paul Pelseneer (1863 – 1945) i 1904 og kan hevdes å være et slags østlig motstykke til wallacelinjen. Den begynner mellom Timor og Australia og fortsetter nordover mellom Sulawesi og Molukkene, og ender i Stillehavet nord for Halmahera. Weberlinjen tar hensyn til, at orientalsk og australasisk fauna faktisk koeksisterer på noen av øyer øst for wallacelinjen.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Matsuyama, Akira (2002) Traditional Dietary Culture Of Southeast Asia - Its Formation and Pedigree. Kegan Paul, 2003 ISBN 97807103072

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata