Vágar i Hålogaland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
På grunn av tykke kulturlag med rik jord fra da det var by her, vokser det godt på stedet Vágar stod

Vágar eller Vågar (nåværende Vågan, norrønt Vágar, flertall av Vágr, betyr våg, vik) ligger i Kabelvåg i Vågan kommune, ikke langt fra fjellet Vågakallen (942 meter) og var tidlig et kraftsentrum i Hålogaland. Vágar var det første organisert bydannelsen, kaupang, nord for Trondheim. Storhetstiden for Vágar er knyttet til tidsrommet 1000–1400.

Beliggenheten i Storvågan i Kabelvåg er perfekt med en trang åpning ut mot Lofothavet. Lofotmuseet har i dag sine bygninger og lokaliteter i Storvågan. Åpningen ga god beskyttelse i havna, men innseiling kunne være farefull. Det er også to andre våger som hører til det som ble kalt Vågar; Kabelvåg og Kirkevågen. I Kirkevågen ligger i dag Lofotkatedralen (Vågan kirke).

Vågastemne[rediger | rediger kilde]

I Vágar satte fiskerne og handelsmenn hverandre i stemne, «Vågastemnet», hvert år fra forsommeren etter at fiskerne hadde vært på lofotfiske om vinteren til de kom tilbake for ta tørrfisken ned og selge den. Her møttes håløyger, nordmenn sørfra, utlendinger, kongens menn, nord-norske stormenn, kirkens representanter og andre. I motsetningen til andre kaupanger var nok Vågar hovedsakelig en sesongby. På det meste bodde kun et hundretalls mennesker fast hele året, lite i sør-norsk målestokk, men ved midtsommer ble antallet mer enn tidoblet.

Vågafisket[rediger | rediger kilde]

Vågars beliggenhet og gode havneforhold har vært spesielt gunstig i forhold til eventyrlig rike fiskefeltet Hølla, et havstykke mellom Kabelvåg og Skrova. Vågafisket (Lofotfisket) oppsto rundt år 1000 da tørrfiskhandelen ekspanderte i stor målestokk. Tørrfisken ble distribuert til europeiske storbyer og fikk svært stor økonomisk betydning. Rundt år 1300 utgjorde tørrfiskhandelen 80 % av all norsk eksport. Den store økonomiske betydningen påkalte naturligvis både interessen til det nye kongemakten og kirken. For begge parter hadde skattleggingen (tiende) av Vågafisket stor betydning.

Tørrfisk er fersk fisk hvor alt vann er tørket ut. Tørkingen er en konserveringsmetode uten salt som var svært velegnet å gjøre i Nord-Norge på grunn av de ideelle klimatiske forhold.

Sannsynligvis var organisert skreifiske gjeldende både lokalt for regionen og som eksport i flere hundre år tidligere. Sagaene nevner en handel mellom Hålogaland og Uppsala i Sverige allerede på 600-tallet. Den sene dateringen til år 1000, som har rådet hos norske historikere går tilbake til tradisjonen fra og med historikeren Halvdan Koht, som ikke aksepterte sagalitteratur som legitim skriftlig kilde.

Svartedauen, som rammet Nord-Norge spesielt hardt, var også vendepunktet for Vágar, som ble redusert til å være ett fiskevær blant mange andre.

Tingsted på Brurberget[rediger | rediger kilde]

Vágar hadde eget ting ved Brurberget like øst for Storvågan, hvor frie menn møtte, ga lover, og avsa dom. Brurberget er i dag et boligfelt og veinavn i Kabelvåg. Selve knausen hvor tinget ble avholdt er ubebygd. Stedsnavn tyder på et før-kristent hov i område.

Vågaboka[rediger | rediger kilde]

Det var en egen lovbok i bruk, ‘Vågabok’, som var rådende helt fram til år 1282 da den ble opphevet og erstattet med den landsloven Magnus Lagabøte på 1270-tallet hadde fått vedtatt på de andre tingene. Det er uvisst om Vågaboka bare gjaldt for Vågan og Vågafisket eller om det var en lov for hele Hålogaland.

Mobiliseringssted for leidangen[rediger | rediger kilde]

Vágar var også mobiliseringsstedet for den håløygske leidangen. Det har også vært spekulert om jarleættens opprinnelse var tilknyttet dette håløygske maktsentret før utflytting til Trøndelag omkring år 800.

Utgravninger[rediger | rediger kilde]

Det historiske Vágar ble påvist i 1975, mens arkeologiske utgravningene pågikk fra 1990 til 1999, ledet av Universitet i Tromsø.

Man har påvist et 20 000 m² stort svartjordsområde som gikk helt ned til sjøen med opptil to meter tykke kulturlag. Hustuftene viser at husene lå systematisk i rekker.Det er ikke påvist brygger, men båtene kunne lett dras på land fra begge sider. Kun ca. 2 % er hittil blitt utgravd, men likevel er det gjort mer enn 100 000 enkeltfunn. Det aller meste blir oppbevart i Tromsø Museum.

En skriftlig kilde fra middelalderen finnes i Grettes saga som forteller om den fredløse Grette Åsmundsson som en gang i 1012 og 1013 reiser til Lofoten og blant annet besøker Vágar.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grepstand, Thorheim (red.): Fotefar mot nord. Kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Oslo 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]