Tellevik kystfort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tellevik kystfort
StedKlauvaneset
KommuneBergen kommune
LandNorge
Opprettet1940
Kanoner
KanonerCanon de 105 mle 1913 Schneider

Tellevik kystfort
60°31′10″N 5°16′27″Ø

Tellevik kystfort (tysk betegnelse HKB 36./977 Tellevik) er et tysk kystfort fra andre verdenskrig, bygget på Klauvaneset i Åsane utenfor Bergen. Utbyggingen ble startet i 1940, og fortsatte frem til krigens slutt. Mye av arbeidet ble utført av russiske krigsfanger fra fangeleireneSaurås og Liarinden. Tellevik kystfort var en del av Festung Bergen som igjen var en del av Festung Norwegen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tellevik fort på Klauvaneset, under navnet Klones fort, ble prosjektert første gang i 1898–1899.[1] På denne tiden var Bergens nye befestninger nesten ferdigstilt. (Sentrumsbatterier: Kvarven, Sandviken fort og Hellen) Marinen hadde bestemt seg for å bygge et kontrollerbart minefelt/med bestykningsbatteri i Hagelsundet. Etter forespørsel fra generalmajor Hans Peter L'orange i hærens generalstab ble det fra Forsvarsdepartementet (FD) nedsatt en egen kommisjon (Kloneskommisjonen). L'orange påpekte behovet for å forsterke den nordre innseilingen til Bergen, samt at Bergensbanen (togforbindelse mellom Bergen–Oslo) kunne beskytes av en fiendtlig (svensk) flåte, direkte fra fjordene her. (Hellen fort, det nordligste av sentrumbatteriene (1898–1899), hadde en maksimal rekkevidde til Sørfjorden/Osterfjorden)

I 1899 startet arbeidet. Kloneskommisjonen (Klonesset=dagens Klauvaneset) bestod av distriktsingeniør Meltzer (Bergens befæstninger) som stod for det ingeniør-tekniske arbeidet som oppmåling og nedtegning av kartdata. Kaptein Helgesen (kommandanten på Bergens befæstninger) og Kaptein Christian Holdtfodt fra generalstaben (senere forsvarsminister), utgjorde den fagmilitære sammensetningen med vekt på artilleri tekniske beregninger og plassering av kanonstillingene. Kommisjonen utarbeidet originale kotekarter og kostnadsoverslag for utbyggingen med materiell.

Klones fort skulle bestå av tre batterier. Et haubitsbatteri med 2 x 24 cm artilleri (standhøyde 192 og 205 moh) på Tellevikafjellet. Et 3 x 15 cm batteri noe lavere i terrenget (standhøyde 96, 132 og 178 moh) og et bestykningsbatteri (2 x 5,7 cm) på selve Klauvaneset. Herunder også en prosjektør (lyskaster) ytterst på neset. To magasinbygg og vaktbygg var også med. Kommisjonen fremla arbeidet sitt (Klones fort) for FD i oktober 1899. Fortet var svært likt anlagt som Kvarven med tre batterihøyder og lyskaster. Dette skulle bli det første store utbyggingsprosjektet for det nyopprettede Kystartilleriet. Utbyggingen ble deretter godkjent i alle våpengrenene; Marinen, Hæren og Kystartilleriet. Kostnadene beløp seg til millionbeløp. Kostnadene skulle få en avgjørende betydning. Georg Stang satt i Befestningskommisjonen av 1899 hvor han gjorde seg bemerket ved å gå sterkt inn for å bygge ut forsvarslinjen langs Glomma (Glommalinjen); Fra Fredriksten festning i Halden til Kongsvinger og Elverum. Da han ble forsvarsminister i 1900 fikk han anledning til å følge opp dette ønsket, og han blir regnet som «grensefestningenes far».

Stang prioriterte Østlandet, dette fikk avgjørende betydning for at Klones fort ikke ble realisert i 1899. Som et kompromiss ble det igangsatt prosjektering og senere bygging av Håøy fort i Meland og Skarvøy fort i Herdla. Disse stod ferdig få år senere.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Nye forslag ble realisert – hele fem ganger over en periode på 34 år, sist i 1916. Først i 1941 ble det bygget et artillerifort her under artillerigeneral Hermann Tittel. Noe av det første som ble foretatt i Bergen 9. april 1940 var å tømme Vollmester-safenBergenhus for norske tegninger/planer. Dermed hadde okkupantene full oversikt. I mai 1941 ble batteriet operativt under betegnelsen HKB 989 Tellevik. Fransk hovedartilleri ble benyttet frem til freden (4 x 10,5 cm ). Taktisk ble det gjennom hele krigen liggende under Marinens stab på Kvarven (MAA 504 Bergen). Utbygging av batteriområdet, minefelt, lasarett, osv., foregikk helt til 7. mai 1945. Senere inngikk batteriet også i Festung Bergens taktiske oppstilling. Administrativt lå batteriet under hærens kystartilleri.

I 1943 fikk Tellevik benevnelsen 36/977 etter omorganisering og opprettelse av regimentet 977. Kommandant på HKB 36/977 Tellevik var fra starten Offizier der Artillerie, Hauptmann Schmalhaus.[2] I 1942 ble det påbegynt et stort veiprosjekt mellom batteriet og Salhus (Tellevikvegen). Til dette formål ble det hentet inn flere hundre norske arbeidere, også fra Bergen sentrum. Fra Nordhordland kom arbeidere med båter. Fra sentrum ble det sendt gule busser og lastebiler med tvangsutskrevne. Arbeidet var hardt. Til og med bankfunksjonærer ble sendt i åpne lastebiler. Arbeidslagene jobbet fra to sider og møttes på «midten» i 1943. Det skulle gå ytterligere et år før veien var kjørbar.

I 1943 ble batteriet utvidet til også å omfatte et Zug (tropp) på Flatøy (2 x 10,5 cm artilleri).

Bygging av batteriområdet ble i hovedsak utført av tyske hærsoldater fra fortet, norske sivile, tyske pionersoldater (minelegging/pansersperrer) og ingeniører fra Todt (Regelbau-konstruksjoner og veier). En stort andel russiske krigsfanger deltok fra høsten 1942. Disse var forlagt i to leire (underlagt Kriegsgefangene-Arbeits-Battalion 188/Stalag 303 Lillehammer) ved Saurås og Lid på Flaktveit noen kilometer unna.[3] Disse fangeleirene var oppsatt med 595 fanger våren 1944. Norske arbeidere var vitne til flere arbeidsulykker under byggingen, man regner med at det gikk russiske liv tapt her.[trenger referanse] En rømt russisk fange ble også observert i Tellevikområdet, hvis skjebne forblir ukjent.[trenger referanse] Forholdene fangene levde under ved fangeleiren på Lid/Flaktveit er regnet blant historikere å være de mest grusomme i Hordaland. Her ble ved en anledning i 1943 gjennomført en fellesavstraffelse etter at noen fanger hadde rømt. Til sammen ble 10 fanger avkledd og kommandert ut i skogen sør for leiren. Her måtte de grave sine egne graver. Alle ble skutt i massegraven. Den tyske leirkommandanten ble etter krigen overgitt russiske styrker og sendt til Russland. Også offiserer ved det lokale byggekontoret til Todt led samme skjebne (avrettet etter summarisk rettergang i Sovjetunionen). Restene etter 29 døde ble funnet i ulike graver i 1945.

Åsanefolket reiste en minnestein til minne om overgrepene (ved fangeleiren på Saurås/Åsane gamle kirkegård) samme år. Den 7. mai forlot hele den tyske besetningen fortet i henhold til fredsavtalen. 8. mai ankom de norske styrkene fortet fra Bjørn West-basen med båt under ledelse av kaptein Eikanger fra Salhus. Det er blitt hevdet fra muntlige kilder at sårede tyske soldater fra kampene med Bjørn West-styrken befant seg i bunker-lasarettet her på dette tidspunktet. Eikanger organiserte raskt en styrke av norske sivile til vakt og sikring på batteriet. Senere ankom major Kvammen fra Kystartilleriet-Vestlandet. En rekke hendelser fant sted i neste nærmeste ukene. Nysgjerrigheten blant sivile var stor, og ved en anledning greide tre lokale gutter å komme seg gjennom sperringene. Her fant de en Renault FT-17 panservogn med nøklene stående i tenningen. Det endte med at de kjørte den på fjorden.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Det norske forsvaret demonterte raskt de franske kanonene på Tellevik i 1945. Disse var regnet som topp moderne artilleri slik hæren ønsket seg, produsert før krigen av Schneiderkonsernet for det franske feltartilleriet. Modellen var årgang 1936, opprinnelig utviklet med en egen felt/trekkvogn i Frankrike. I 1948 ble det opprettet en heimevernstyrke i Åsane med tilhold på Tellevik kystfort under ledelse av kaptein Nepstad. Avdelingen ble oppsatt med eget artilleri på fortet (7,5 cm). Årlige øvelser ble gjennomført her, hvor hundrevis av soldater fra Åsane ble trent til strid. Det ble bygget fire «NATO-bunkere» på fortet i 1993 til denne styrken, i forbindelse med det nye «objektet» Nordhordlandsbrua. Avdelingen hadde sin siste øvelse her i 1998.

Nedleggelse og museum[rediger | rediger kilde]

I 1995 ble det startet et forprosjekt (Prosjekt Tellevik) som i 1996 mottok 62 000 kroner i støtte fra et krigsfond underlagt Statsministerens kontor i Oslo. Det ble laget en stor utstilling for midlene, blant annet utstilt i Trikkehallen / Bergens Tekniske Museum. Dette var starten på det som skulle bli et reelt museum få år senere. I 1997 startet restaureringsarbeidet på Klauvaneset.

Tellevik Kystfort Museum omfattet i 2016 et område på 30 000 m² som Foreningen Tellevik kystfort leier av grunneier Bergen kommune. Det fremstår i dag som et av landets største restaureringsprosjekter gjennomført på et kystfort (ca 300 bygget i Norge). Området har 14 bunkere, brakke, magasinbygg, servicesenter, med mer. Foreningen har mottatt flere priser for sitt vernearbeid. I Bergen byråds budsjett for 2017 mistet foreningen 80 % av bevilgningene og var svært nær nedleggelse.[4] Budsjett-kuttet har blitt møtt med kritikk.[5][6] Under Sparebanken Vests «Hjertebank»-konsert i Åsane i mars 2018 mottok foreningen 200 000 kroner i støtte.[7]

Museet blir også brukt i undervisningssammenheng i samarbeid med FN-sambandet i Bergen for å opplyse om miner og mineproblematikk.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ken Rossland (17. april 2002). «La oss se Ekserserhuset reist igjen!». Bergens Tidende. Besøkt 27. juni 2019. 
  2. ^ «Kommandant på Heeres-Kuesten-Batterie 36/977 Tellevik var fra starten Offz der Artillerie, Hauptmann Schmalhaus», fra [1]
  3. ^ Fangeleirene på Saurås og Lid
  4. ^ Christian Lura (3. oktober 2016). «Andre verdenskrig-fort kan bli nedlagt etter budsjettkutt». NRK. Besøkt 17. mars 2019. 
  5. ^ «Liten vilje til å bevare kystfortet». Åsane Tidende. 4. januar 2018. Besøkt 17. mars 2019. 
  6. ^ Håkon Glatved-Prahl (29. november 2015). «Frykter for fortets fremtid». Bergens Tidende. Besøkt 17. mars 2019. 
  7. ^ «200.000 til Tellevik kystfort». Strilen. 16. mars 2019. Besøkt 17. mars 2019. [død lenke]
  8. ^ Henrik Hauken (22. februar 2019). «Tellevik kystfort treng ei hjelpande hand». Strilen. Besøkt 17. mars 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]