Robinia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Robinia
Robinia
Vitenskapelig(e)
navn
:
Robinia pseudoacacia
L.
Norsk(e) navn: robinia,
storrobinia,
falsk akasie
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: erteblomstordenen
Familie: erteblomstfamilien
Underfamilie: Faboideae
Tribus: Robinieae
Slekt: robiniaslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: skog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for robinia
Naturlig utbredelse

Robinia (Robinia pseudoacacia) er et løvfellende tre i erteblomstfamilien. Det vokser vilt i innlandet i østlige USA, men er vanlig plantet og delvis naturalisert i andre deler av verden.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Det blir vanligvis 12–18 m høyt med en stammediameter på 30–76 cm. På gode steder kan det bli 30 m høy med en stammediameter på 122 cm. Stammen er ofte krokete og deler seg 3–5 m over bakken, men på gunstige steder kan stammen bli rett og lang. Rotsystemet er som regel grunt og vidt, men trærne kan også ha dype røtter ned til 5–7 m. Robinia har rotknoller med nitrogenbindende bakterier (Mesorhizobium, Rhizobium).[1][2][3]

Unge trær har glatt, brun bark som seinere blir matt grå, dypt furet og opptil 4 cm tykk. Akselbladene er omdannet til torner som sitter parvis ved hver knopp. Bladene sitter spredt og er ulikefinnete og 20–45 cm lange. Det er 7–19 ovale, helrandede småblad som er 3,8–5 cm lange og 1,2–1,8 cm brede.[4][2]

Blomsterstanden er en 10–20 cm lang klase som sitter i bladhjørnene til samme års blad. Blomstene er hvite, dufter og er mindre enn 2 cm lange. Frukten er en mørkebrun, flat belg som blir 5–10 cm lang. Blomstringen er etter løvsprett i mai–juni, og belgene er modne i september–oktober.[4][1]

Utbredelse og økologi[rediger | rediger kilde]

Den naturlige utbredelsen er disjunkt og ikke fullstendig kjent. Det er et østlig utbredelsesområde i Appalachene fra sentrale Pennsylvania og sørlige Ohio sørover til nordøstlige Alabama, nordlige Georgia og nordvestlige Sør-Carolina. Det vestlige området omfatter Ozarkplatået i sørlige Missouri, nordlige Arkansas og nordøstlige Oklahoma, og Ouachita-fjellene i sentrale Arkansas og sørøstlige Oklahoma. Isolerte populasjoner finnes i sørlige Indiana og Illinois, Kentucky, Alabama og Georgia.[1]

Det naturlige utbredelsesområdet har et fuktig temperert klima, men plantede trær trives i ulike tempererte og subtropiske klimasoner og i tropiske fjellområder. Robinia kan vokse på mange typer jord, men tåler ikke dårlig drenert jord eller tung leire, og spesielt tørre steder er heller ikke gunstig. Jorda kan ha en pH i området 4,6–8,2, men veksten er best på kalkjord. I Great Smoky Mountains nasjonalpark i de sørlige Appalachene finnes den opptil 1620 moh.[1][2]

Robinia er en typisk pionerplante som gror fram i forstyrrede områder. Den tåler ikke skygge, og seinere i suksesjonen blir robinia utkonkurrert av andre arter, men enkelte store trær står igjen i den modne skogen. I de artsrike løvskogene i Cumberland Mountains i Kentucky utgjør robinia omtrent én prosent av trærne.[1]

Nytte[rediger | rediger kilde]

Trevirket er holdbart og sterkt og brukes til en rekke formål som gjerdestolper, props i gruver, jernbanesviller, utemøbler og lekeplassutstyr. Det er også god fyringsved. Løvverket brukes som fôr til fjærfe, drøvtyggere, griser og kaniner. Barken og frøene inneholder giftstoffer, blant annet flavonoidet robinin. Denne giften er ikke funnet i bladene, men andre gifter gjør løvverket svært farlig for hester. Honningbier besøker blomstene for å samle nektar og pollen. I Europa, spesielt Ungarn, gir dette grunnlag for å produsere den tyntflytende, kommersielt viktige aksiehonningen.[2][5][6]

Robinia blir plantet som prydtre på grunn av formen og blomstringen, og treslaget tåler tørke, luftforurensning og intens sol. Den blir også plantet for erosjonskontroll, vindskjerming, jordforbedring og ved restaurering av landskapet etter gruvedrift.[2]

Arten er variabel i vill tilstand, og det er dyrket fram mange kultivarer med ulik form på krone og stamme, veksthastighet, vekstform, bladform, antall torner og blomstring. Blant de mest kjente er 'Aurea' med lysegule, seinere grønngule blad, 'Fastigata' med smal krone og opprette greiner, 'Inermis' uten torner og 'Frisia' med gyllengule blad som beholder fargen til høsten da de blir svakt oransjefargete.[2][4][7]

Invasiv art[rediger | rediger kilde]

Robinia er plantet og delvis naturalisert i mange deler av verden, blant annet i Nord-Amerika utenfor det naturlige utbredelsesområdet, Europa, Australia, New Zealand, Argentina, sørlige Afrika, India, Kina og Korea. I Ungarn ble den brukt til skogreising på pusztaen. Der vokser nå arten på 20 % av skogarealet, og den utgjør 25 % av årlig hogst. Robinia sprer seg hurtig ved hjelp av frø og rotskudd og danner tette kratt og skoger. De nitrogenfikserende bakteriene i rotknollene gjør jorda nitrogenrik, slik at nitrogenelskende ugras kommer inn og naturlig vegetasjon fortrenges. Disse egenskapene gjør at robinia kan opptre som en invaderende art, og problemet er kanskje størst i Mellom-Europa.[2][8][9][10]

I Norge er robinia plantet i kyststrøkene fra Østlandet til Møre, men den er ikke hardfør nok til å klare seg i innlandet.[4] Forvillede planter er funnet i Horten, Hurum, Asker og Lier. I Fremmedartslista 2018 er robinia vurdert til lav risiko på grunn av moderat invasjonspotensial og liten økologisk effekt.[8] Med hjemmel i Forskrift om fremmede organismer kreves det tillatelse fra Miljødirektoratet for å plante robinia i Norge. Kravet om tillatelse gjelder ikke for utsetting i private hager, så sant utsettingen ikke foretas av en profesjonell aktør.[11]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e J.C. Huntley. «Black Locust». Silvics of North America. Besøkt 24. januar 2019. 
  2. ^ a b c d e f g «Robinia pseudoacacia (black locust)». Invasive Species Compendium. Besøkt 24. januar 2019. 
  3. ^ A. Ulrich og I. Zaspel (2000). «Phylogenetic diversity of rhizobial strains nodulating Robinia pseudoacacia L.». Microbiology. 146 (Pt 11): 2997–3005. ISSN 1350-0872. PMID 11065378. doi:10.1099/00221287-146-11-2997. 
  4. ^ a b c d A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 308–309. ISBN 82-10-01282-7. 
  5. ^ D.M. Burner m.fl. (2008). «Yield components and nutritive value of Robinia pseudoacacia and Albizia julibrissin in Arkansas, USA». Agroforestry Systems. 72 (1): 51–62. ISSN 0167-4366. doi:10.1007/s10457-007-9098-x. 
  6. ^ «Acacia Honey». Hungary Bees. Besøkt 24. januar 2019. 
  7. ^ R. Lancaster (1977). Trær i hagen. Oversatt av K.E. Aarthun. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt A/S. s. 120–121. ISBN 82-990430-2-6. 
  8. ^ a b «Robinia Robinia pseudoacacia». Fremmedartsbasen 2018. Artsdatabanken. Besøkt 24. januar 2019. 
  9. ^ D. Bartha, Á. Csiszár og V. Zsigmond (2008). «Black locust (Robinia pseudoacacia L.)». I Z. Botta-Dukát og L. Balogh. The most important invasive plants in Hungary. HAS Institute of Ecology and Botany. s. 63–76. ISBN 978-963-8391-42-1. 
  10. ^ M. Vítková m.fl. (2017). «Black locust (Robinia pseudoacacia) beloved and despised: a story of an invasive tree in Central Europe». Forest Ecology and Management. 384: 287–301. ISSN 0378-1127. doi:10.1016/j.foreco.2016.10.057. 
  11. ^ «Forskrift om fremmede organismer». Lovdata. Besøkt 24. januar 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]