Intravenøs terapi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Intravenøs)
Hopp til: navigasjon, søk

Intravenøs terapi (fork. i.v. eller iv), fra lat. intra =inne i, inn i og vena = vene betyr «inn i en vene» eller «inne i en vene». Begrepet betegner administrasjon av et legemiddel som i oppløsning eller suspensjon inn i et venøst blodkar, altså en parenteral administrasjonsform. Medikamentet blir ført med blodstrømmen til hjertet og fordelt til hele organismen via arteriene. I praksis dreier det seg om en injeksjon eller infusjon.

Fordeler[rediger | rediger kilde]

Den største fordelen med intravenøs administrasjon, er at medikamentet øyeblikkelig og i fullt omfang befinner seg i blodbanen. Ved peroralt inntak må legemiddelet først absorberes i fordøyelseskanalen. Dette tar tid, og ofte vil en betydelig andel av medikamentet bli metabolisert i leveren før det når blodbanen (førstepassasjemetabolisme). Dette gjør intravenøs administrasjon nyttig i akutte situasjoner hvor man ønsker rask virkning av medikamentet, og ved medikamenter med høy grad av førstepassasjemetabolisme. Medikamenter med ekstremt kort halveringstid kan det i enkelte situasjoner være aktuelt å gi som kontinuerlig intravenøs infusjon.

IV egner seg ofte godt for personer som ikke kan svelge eller er bevisstløse, samt i forskning hvor man ønsker forutsigbare legemiddelnivåer. For personer med dårlig absorbsjon fra tarm, kan parenteral ernæring og væskebehandling være et alternativ. I situasjoner hvor man ønsker fastende pasient, for eksempel i forbindelse med narkose, er det naturlig å gi medikamenter, væske og elektrolytter intravenøst.

Risiko/ulemper[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med injeksjonen er det fare for å skade blodkar og omliggende vev. Resultatet kan bli blødning i underhuden og inflammasjon. Særlig ved langvarige infusjoner eller ved intravenøs tilgang som blir liggende lenge inne (perifert venekateter), er det fare for lokale infeksjoner i venen (tromboflebitt) som kan gi økt risiko for trombedannelse. Dersom kanylen eller kateteret blir liggende utenfor venen, vil medikament eller ernæring bli liggende i vevet og kunne gi nekrose.

Særlig fryktet er den systemiske infeksjonsfaren, da bakterier eller virus kan bli ført fra hudens overflate eller fra urent utstyr direkte inn i blodbanen, forbi kroppens egne infeksjonsbarrierer. Særlig problematisk er det dersom kanyler blir brukt av flere personer uten sterilisering, noe som ikke sjelden er tilfelle i enkelte fattige land og blant injiserende rusmisbrukere. Intravenøs bruk av heroin med urene sprøyter har kanskje vært den viktigste smittekilden for hiv og hepatitt i den vestlige verden, og den hyppigste årsaken til endokarditt blant unge.

Medikamenter til injeksjon er ofte mye dyrere enn tabletter. For eksempel koster paracetamol ca. 50 øre for 500 mg som tablett, mens prisen for samme dose som infusjonsvæske er ca. 20 kr (2006).