Dagsommerfugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Papilionoidea)
Hopp til: navigasjon, søk
Dagsommerfugler
Admiral (flikvinger),  Foto: Holger Gröschl
Admiral (flikvinger),
Vitenskapelig(e)
navn
:
Papilionoidea
Latreille, 1802
Norsk(e) navn: dagsommerfugler,
ekte dagsommerfugler
Hører til: storsommerfugler,
sommerfugler,
insekter
Antall arter: ca. 14 000 i verden
ca. 550 i Europa
87 i Norge
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Delgrupper:
Svalestjert
A - Framvinge
B - Klubbformet antenne
C - Fasettøye
D - Sugesnabel
E - Brystet, med bein og vinger
F - Bein
G - Bakkroppen
H - Bakvingen
I - en «stjert» på bakvingen finnes hos flere svalestjerter
Hodet består av to store fasettøyne, antennene og den sammenrullede sugesnabelen, som her hos rapssommerfuglen.

Dagsommerfugler utgjør en delgruppe av sommerfuglene. De er dagaktive, ofte fargerike insekter. Selv om dagsommerfugler bare utgjør omtrent 8 % av de kjente artene av sommerfugler, er det disse man har fremst i tankene når det er snakk om sommerfugler. Men når det er sagt, er det flere av de resterende 92 % som er aktive i dagslys.

De fleste artene lever i tropiske og subtropiske områder. I Norge forekommer 87 arter, hvorav de fleste finnes helt sør i Norge der klimaet er varmere enn det er lengre nord. Noen få arter er imidlertid tilpasset et liv i fjellet og finnes bare lengst nord i Norge. Dagsommerfugler gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen, et puppestadium, mellom larvestadiet og det voksne stadiet. Livssyklusen hos de fleste norske artene er ett år.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Kroppen er tredelt, med hode, bryst og bakkropp. Det som skiller sommerfugler fra andre insekter er de fire skjellbelagte vingene, som ofte kan være riktig fargerike. Et annet særtrekk hos sommerfugler er at munndelene hos de voksne (imago) er omdannet til en sugesnabel. Larvene har bitende munndeler, med kjever.[1]

Den systematiske inndelingene i delgrupper og slekter tar utgangspunkt i ytre forskjeller. Ribbenettet (årenettet) i vingene, samt hvordan beina er utviklet, er viktige karakterer.

Hodet[rediger | rediger kilde]

I hodet, men også i resten av kroppen, finnes ulike sanseorganer og nervesystemet. Felles for dagsommerfugler er bl.a. at de har en kølleformet utvidelse, ytterst på antennene, noe som skiller de fra andre sommerfugler. Antennene er utstyrt med sanseorgan som registrerer lukter, som lukten av det motsatte kjønn (seksualferomoner), nektarrike blomster og de plantearter sommerfuglens larver lever på. De store fasettøynene er sammensatt av mange enkeltlinser som tilsammen gir et skarpt og klart bilde, slik at sommerfuglen har et godt syn.[1]

Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen er omformet til en lang sugesnabel. Denne er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Sugesnabelen gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Brystet[rediger | rediger kilde]

Brystets indre organer er for det meste muskulatur til de fire vingene. Selve brystpartiet består av tre sammenvokste ledd. Brystpartiet har ett par bein på hvert ledd, tilsammen seks bein. Noen dagsommerfugler har reduserte eller tilbakedannede framføtter, og har derfor tilsynelatende bare fire bein. Dette er et avledet fellestrekk og tilfelle hos alle flikvinger hvor hannenes forreste beinpar er omdannet til korte børster. Ytterst på beina har dagsommerfugler et kloledd, med et par små klør. Disse brukes til å få fotfeste. Enkelte hanner av glansvingene mangler kloleddet og har derfor reduserte frambein. På beina finnes også sanseorgan som gir informasjon om hva den sitter på. Hunner bruker disse sansene for å finne riktig næringsplante, hvor den kan legge sine egg.

Vingene består av ribber med en tynn membran mellom. Membranen hos de fleste sommerfugler er tett besatt med små skjell i ulike farger. Særlig dagsommerfuglene er svært fargerike. Fargene oppstår på grunn av vingeskjellets farge og gjennom lysbrytning på vingenes overflate som resulterer i metalliske eller iridiserende farger. Langs ytterranden finnes fine hår.

Vingene hos dagsommerfugler er brede og store i forhold til kroppen. Koblingen mellom for- og bakvinger, kalt frenulum, en slags «krok», mangler også. Framvingene og bakvingene overlapper hverandre litt, og under flygningen utnyttes dette slik at fram og bakvingene utgjør «en stor vinge». Derfor kan dagsommerfugler seile litt på luften og har ikke behov av hurtige vingeslag, flukten er lydløs da de bare har mellom ti og tyve vingslag i minuttet. Motsetningen er insekter med et høyere antall vingeslag som gir en hørbar summing, eksempelvis fluer og veps.[1]

Bakkroppen[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer hos sommerfugler består av åndedretts-, fordøyelses- og forplantningorganet. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet, kalt stigmata. I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod som hos pattedyr, men en blodvæske. Den sirkulerer fritt i kroppen, men allikevel på en måte, slik at alle deler av kroppen stadig får fornyet blodvæske. Blodvæsken pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte.[1]

Egg og larver[rediger | rediger kilde]

Eggenes fasong og overflate varierer. De fleste egg har en eller annen rund form, ofte tønneformet, med et fint punktert mønster eller lengderibber. De fleste er omtrent 1–2 millimeter brede. Innen de ulike delgruppene er eggene vanligvis svært like hverandre. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort, og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Enkelte larver slipper avføringen rett ned, mens andre kan skyte den fra seg.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Noen larver har en forholdsvis glatt kropp; andre (for eksempel larvene av neslesommerfuglen) har pigger og stive børster.

Larvene ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéne. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene vorteføtter (som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast), flere par med bukføtter og aller bakerst en analfot.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Dagsommerfugler finnes helst på varme solrike steder, helt fra kysten og opp i fjellet. De fleste suger nektar av blomster, derfor er blomsterenger eller andre steder med blomster attraktive. Flere av artene er avhengig av visse næringsplanter og enkelte arter er også kresne i forhold til leveområdet.

Om natten og i overskyet vær hviler dagsommerfuglene. Noen arter stikker seg litt vekk, mens andre arter foretrekker å sitte høyt og ofte noe synlig på planter eller i trær. Om de blir truet kan de derfra raskt, slippe seg ned og fly hurtig i sikkerhet. Vingene holdes sammenlagt opp eller ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen kamuflasje og beskyttelse.

Symbiose med maur[rediger | rediger kilde]

Noen glansvinger lever som larver, i sameksistens (symbiose) med maur, i større eller mindre grad. Så mye som omtrent 75% av glansvingene har ett eller annet forhold til maur. Dette er et særtrekk hos glansvinger. Disse larvene kan utskille et sukkerholdig stoff og aminosyrer fra noen kjertler på bakkroppen. Dette tiltrekkes maurene av. Noen glansvinge-larver kan produsere svake lyder og vibrasjoner i plantene. Dette for å tiltrekke seg maur.[2][3] Enkelte arter maur bærer glansvingelarver (Maculinea arion) inn i maurtuen, hvor larven produserer sukkerholdig væske til maurene, mens den lever av mat maurene har samlet inn eller som rovdyr på maurens avkom. Den fullfører sin utvikling i maurtuen og har også puppestadiet der. Når den klekker, etter tre – fire uker, kryper sommerfuglen uhindret ut av maurtuen.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hunnen, mens hannen blir hengende passivt. Men hos dagsommerfugler i gruppen glansvinger er dette motsatt.

Eggene legges enkeltvis eller i grupper, rett på næringsplanten. Noen arter legger få men store egg, mens andre legger mange små egg.

Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 °C.[4] Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sol for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Puppe er festet i analenden og noen har også et magebelte slik som hos Troides victoriae

Dagsommerfugler tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Dette skjer mellom larvestadiet og det voksne stadiet og er en hvileperiode, et puppestadium, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Dagsommerfugler har puppestadiet i sin egen, noe ubeskyttede hud, hvor larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Puppen henger fritt, bare festet i analenden eller bakenden. Hos noen av delgruppene er den også fast i et magebelte, en fint spunnet tråd. Når puppen er hard begynner omdanningen fra larve til den voksne sommerfuglen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen.

Noen arter har pupper som får samme farge som omgivelsene. De kan bli både grønne eller brune. Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste dagsommerfugler har et puppestadium på mellom to og fire uker.[5]

Sårbarhet[rediger | rediger kilde]

Flere av dagsommerfuglene lever på åpne blomsterrike enger i kulturlandskapet. Dette er en naturtype som blir sjeldnere og sjeldnere, på grunn av endringene i jordbruk og landbruk. Eller de kan være avhengig av en spesiell næringsplante, være tilknyttet en helt spesiell biotop, og er sårbare av den grunn.

Flere av artene er i tilbakegang og flere finnes på den norske rødlisten (Nasjonal rødliste 2006) og på IUCN rødliste (2007 IUCN Red List of Threatened Species), over truede arter.

  • Glansvinger - Av verdens truede dagsommerfugler, utgjør glansvingene hele 30%. På IUCN rødliste er 100 arter oppført.[6]
  • Svalestjerter - Flere av artene er sjeldne og truet. 76 arter er oppført på IUCN rødliste.[7]
  • Hvitvinger - Nesten ingen av hvitvingene er sårbare arter; på IUCN rødliste er bare 3 arter oppført.[8] Ingen arter er oppført på den norske rødlisten.
  • Flikvinger - For flikvingene er bare 10 arter oppført på IUCN rødliste.[9]

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Parring skjer ved sammenkobling. Engringvinge.
Noen dagsommerfugler foretrekker å sitte høyt og ofte noe synlig på planter eller i trær når de hviler. Vingenes noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen kamuflasje og beskyttelse, som hos denne hvitvingen, Pontia daplidice.

Søstergruppen til dagsommerfuglene er smygerne, som også omtales som «uekte dagsommerfugler». De to gruppene sammenfattes som Rhopalocera, og kan kalles «dagsommerfugler i vid forstand».

Familien Riodinidae regnes ofte som en delgruppe (underfamilie) av glansvingene, da med navnet Riodininae. Men den systematiske inndelingen er ennå ikke avklart. Derfor har gruppen vært regnet både som en underfamilie av glansvinger [10][11] og som en selvstendig familie med navnet Riodinidae.[12]

Systematikken nedenfor følger The Tree of Life Web Project.[13]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Eliasson, C.U. et al. 2005. Fjärilens biologi och utseende. side 26-30
  2. ^ Pierce N.E., Braby M.F., Heath A., Lohman D.J., Mathew J., Rand D.B., Travassos M.A. 2002. The ecology and evolution of ant association in the Lycaenidae (Lepidoptera.) Annual Review of Entomology 47. side 733-771.
  3. ^ DeVries, Philip J. 1992. Singing Caterpillars, Ants and Symbiosis. Scientific American 267. side 76.
  4. ^ Eliasson, C.U. et al. 2005. Larven. side 32-35
  5. ^ Eliasson, C.U. et al. 2005. Puppan. side 35-38
  6. ^ www.iucnredlist.org/search/ Lycaenidae (Søkedato: 29. november 2007)
  7. ^ IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. www.iucnredlist.org/ Search:Papilionidae (Søkedato: 20. november 2007)
  8. ^ www.iucnredlist.org/search/ Pieridae (Søkedato: 29. november 2007)
  9. ^ IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. Search:Nymphalidae (Søkedato: 29. november 2007)
  10. ^ Scoble, MJ. 1992. The Lepidoptera: Form, Function and Diversity. Oxford University Press. ISBN 0-19-854952-0
  11. ^ Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org/full_results.php?id=7033 (august 2007)
  12. ^ Brower, Andrew V. Z. 2007. Papilionoidea Latreille 1802. True Butterflies. Version 01 April 2007 (under construction).
    http://tolweb.org/Papilionoidea/12027/2007.04.01 in The Tree of Life Web Project, http://tolweb.org/
  13. ^ Brower, Andrew V. Z. 2007. Papilionoidea Latreille 1802. True Butterflies. Version 01 April 2007 (under construction). http://tolweb.org/Papilionoidea/12027/2007.04.01 in The Tree of Life Web Project, http://tolweb.org/

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]