Finneskatten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Finneskatten, eller finnskatt, finnkaup, lappeskatt eller sameskatt, var en skatt som samene (tidligere kalt «finner») på det området vi i dag kaller Nordkalotten måtte betale til øvrigheten; enten til kongen eller til noen som hadde rett til å kreve inn på hans vegne.[1] Begrepet er mest brukt i sagalitteraturen.[2] Ordet skatt (norrønt skattr) ble brukt på avgift som ble innkrevd fra områder utenfor riket; før 1300-tallet betalte ikke nordmenn skatt, de ble «skattlagt» med leidang.

Den eldste kilde til finneskatten er fra slutten av 800-tallet, da Ottar fra Hålogaland besøkte England førte til nedtegning av hans historie..[3][4] Finneskatten var Ottars viktigste inntektskilde. Stormennene reiste på finneferd i de samiske områdene og krevde inn skatt og handlet med samene. Ottar forteller at hver mann ble skattlagt etter ætt og byrd, og regner opp hva den rikeste måtte betale: 15 mårskinn, 5 reinskinn, 1 bjørnefell, 1 kofte av bjørneskinn eller oterskinn, 2 stk 60 alen lange skipsreip av hval- eller kobbehud, og 10 amber fjær.[5][6]

I begynnelsen av vikingtiden var det altså håløyghøvdingene som krevde inn skatten. Torolv Kveldulvsson og hans forfedre Torgarætten hadde i generasjoner innkrevd finneskatt. Egils saga nevner at Torolv Kveldulvsson flere ganger dro nord og østover. På en av ferdene, muligens i slutten av 880-årene, forteller sagaen om ulike folkeslag i nord: «Torolv fór denne vinteren òg til Finnmarka, og hadde med seg nære hundre mann. Han fór fram som vinteren før, hadde kjøpstemne med finnene (samene) og fór vidt omkring i Finnmarka. Han drog langt austpå, og da ferda hans spurdest der, kom det kvener til han og sa at de var sende til han av kong Faravid av Kvenland. De fortalte at karelerne herja i landet hans, og derfor ville han be Torolv komme dit og hjelpe han.»

Etter hvert ble det den norske kongemakten som overtok innkrevingen av finneskatten, og kongen kunne dermed gi retten til å dra på finnferd som «len» til en stormann.

Senere måtte samene også betale skatt til Sverige og Russland. I 1326 ble nordmennenes og russernes skatterett overfor samene fastslått i Traktaten med Novgorod, og begge land kunne deretter kreve skatt fra samene fra Lyngen-Balsfjordområdet til Kolahalvøya.

Finneskatten var opprinnelig en veidemannsskatt, men fra 1530 var det to slags finneskatt i Finnmark. Sjøfinneskatten som ble betalt med penger og tørrfisk, og fjellfinneskatten som ble betalt med skinn, innlandsfisk og penger. Det sies at finneskatten var 10 ganger større enn hva storbøndene i Trøndelag måtte betale på samme tid. På 1600-tallet ga Kalmarkrigen nordmenn enerett til å skattelegge sjøsamene. Da kong Frederik III i 1666 overdro krongodsene i Nord-Norge til Joachim Irgens av Vestervik så fulgte også retten til lappeskatten med. Grensene mellom Danmark/Norge og Sverige ble satt i 1751.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Håvard Dahl Bratrein. «Finneskatt»; I: Norsk historisk leksikon, 2004.
  2. ^ Avsnittet «Finneskatt – lappeskatt» i NOU 2007:14, Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms
  3. ^ Ottars beretning Arkivert 5 mars 2016 hos Wayback Machine., på nettstedet Samisk historie hos tromsfylke.no
  4. ^ Anders Bendigtsen. «Lappeskatt og bygsel på Helgeland» Arkivert 30 september 2007 hos Wayback Machine.; I: Årbok for Helgeland, 1995
  5. ^ En «amber» er et gammelt hulmål, tilsvarende 50+ liter; jfr Eimer hos snl.no
  6. ^ Det er pekt på at denne skattebyrden er så stor at den neppe er beregnet pr husholdning, men sannsynligvis fra en siida. Ref: Avsnittet «Skattelegging og kolonisering[død lenke]», på nettstedet Samisk historie hos tromsfylke.no