Hopp til innhold

The Open Championship

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Open Golf Championship»)
The Open Championship
IdrettsgrenGolf
ArrangørThe R&A
VertslandStorbritannia
Arena(er)Storbritannia
Nettsted Offisielt nettsted

The Open Championship, uoffisielt også kalt British Open, er det eldste av de fire store mesterskapene i golf. Hvert år arrangeres turneringen av en velrenommert golfklubb i Storbritannia, men den administreres imidlertid alltid av Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews. Den spilles alltid på en linksbane.

The Open spilles i juli som årets siste major. Turneringen har hatt offisiell status på PGA-touren siden 1995, som betyr at pengepremiene inngår på PGA-tourens pengeliste. I tillegg har alle turneringene før denne datoen blitt klassifisert som seire på PGA-touren med tilbakevirkende kraft, og listen over spillere med flest seire er blitt justert tilsvarende. Europatouren har alltid anerkjent The Open som en offisiell turnering.

Willie Park sr. med vinnertrofeet The Challenge Belt.

The Open ble avholdt første gang 17. oktober 1860 på Prestwick Golf Club i Skottland. Åpningsturneringen var begrenset til profesjonelle spillere, og trakk til seg åtte golfere som spilte tre runder på Prestwicks dengang 12-hullsbane på én enkelt dag. Willie Park sr. vant med 174 slag, og slo dermed favoritten Tom Morris sr. med to slag. Året etter ble mesterskapet åpnet for amatører, og åtte av dem deltok, i tillegg til 10 profesjonelle.

Opprinnelig var vinnerens trofé et rødt lærbelte med sølvspenne, kalt The Challenge Belt. Det var ingen pengepremie de tre første årene. I 1863 ble det etablert et premiefond på 10 pund, som ble delt mellom den andre, tredje og fjerde beste profesjonelle spilleren, mens vinneren fortsatt bare fikk beholdte beltet i et år. I 1864 vant Tom Morris sr. den første vinnerpotten på 6 pund. Mesterbeltet ble avskaffet i 1870 da Tom Morris jr. fikk beholde det etter å ha vunnet mesterskapet tre ganger på rad. Det ble deretter erstattet av dagens trofé, pokalen The Claret Jug.

Prestwick Golf Club administrerte The Open fra 1860 til 1870. I 1871 samtykket klubben i å organisere turneringen i samarbeid med R&A og The Honourable Company of Edinburgh Golfers. I 1892 ble den fordoblet i lengde fra 36 til 72 hull, det vil si fire runder med det som da var blitt standard 18 hull. Samme år nådde premiefondet 100 pund. På grunn av det økende antallet deltagere ble det i 1898 innført cut etter to runder. I 1920 ble ansvaret for mesterskapet overført i sin helhet til R&A.

De første vinnerne var alle skotske profesjonelle golfere, som på den tiden arbeidet som greenkeepere, køllemakere og caddies for å spe på de beskjedne gevinstene fra turneringer. The Open har alltid vært dominert av profesjonelle, og amatører har kun tatt seks seire, alle mellom 1890 og 1930. Den siste av disse var Bobby Jones' tredje seier i The Open, som del av hans grand slam. Jones var en av fire amerikanere som vant The Open mellom første og andre verdenskrig – den første var Walter Hagen i 1922. Disse amerikanerne samt den franske vinneren i 1907, Arnaud Massy, var de eneste vinnerne som ikke var fra Skottland eller England frem til 1939.

Den første vinneren etter andre verdenskrig var amerikaneren Sam Snead i 1946. I 1947 vant Fred Daly fra Nord-Irland. Mens det har vært mange skotske og engelske vinnere, er Daly fortsatt den eneste vinneren fra øya Irland, og ingen walisere har noensinne vunnet. Ellers var mesterskapet i etterkrigsårene dominert av vinnere fra det britiske Samveldet, da sydafrikaneren Bobby Locke og australieren Peter Thomson sammen vant ni av elleve mesterskap fra 1948 til 1958.

En annen sydafrikaner, Gary Player, ble mester i 1959. Dette markerte innledningen av en ny æra i golf dominert av «The Big Three» – Gary Player, Arnold Palmer og Jack Nicklaus. Palmer deltok for første gang i 1960 da han kom på andreplass etter den forholdsvis ukjente australieren Kel Nagle, men han vant de to neste årene. Selv om han langtfra var den første amerikaneren til å vinne The Open, var Palmer den første landsmannen som mange amerikanere så vinne turneringen på fjernsyn, og hans suksess beskrives ofte som årsaken til at amerikanske golfspillere etterhvert gjorde The Open til en fast turnering på kalenderen. Naturligvis bidro også utbredelsen av transatlantiske flyreiser.

Nicklaus' seire i The Open kom i 1966, 1970 og 1978. Totalsummen på tre seire er faktisk ikke spesielt bemerkelsesverdig – Nicklaus vant hver av golfens tre andre majors flere ganger. Nicklaus var imidlertid svært dominerende gjennom hele 1960- og 1970-tallet. Han endte blant de fem beste 16 ganger, inkludert 7 andreplasser. Han innehar rekordene for flest runder under par (61) og flest totalsummer under par (14). På Turnberry i 1977 var Nicklaus innblandet i en av de mest berømte matchene i golfens historie, da hans duell med Tom Watson pågikk helt til siste slag før Watson gikk seirende ut av kampen for andre gang.

Watson vant The Open fem ganger, flere enn noen annen har siden 1950, men hans siste seier i 1983 markerte slutten på en periode med amerikansk dominans. De neste 11 årene var det kun én amerikansk vinner, mens de andre kom fra Europa og Samveldet. De europeiske vinnerne i denne perioden – spanjolen Seve Ballesteros, skotten Sandy Lyle (den første skotske vinneren på over 50 år) og engelskmannen Nick Faldo – var også lederskikkelser blant gruppen av spillere som fikk overtaket på amerikanerne i Ryder Cup på denne tiden.

I 1995 fikk The Open plass på PGA-tourens offisielle kalender. John Dalys seier samme år, som var en stor overraskelse selv om han hadde vunnet en major før, innledet en ny periode med amerikansk dominans. Tiger Woods tok sin første seier i The Open i 2000. I 2002 ble alle seire i The Open før 1995 retroaktivt anerkjent som seire på PGA-touren.

Kvalifisering

[rediger | rediger kilde]

Startfeltet i The Open består av 156 spillere. Det er tre måter å kvalifisere seg på. Omtrent to tredeler av feltet består av ledende spillere som er direktekvalifisert. Resten av feltet består av spillere som kvalifiserer seg gjennom Local Qualifying og International Qualifying.

Det er nesten 30 måter å direktekvalifisere seg på. De viktigste er:

  • De 50 beste på verdensrankingen i golf.
  • De 20 beste på pengelistene til PGA-touren og Europatouren forrige sesong. De fleste av disse spillerne er også blant de øverste på verdensrankingen.
  • Alle tidligere vinnere av The Open som ikke er eldre enn 65 år på turneringens siste spilledag.
  • Alle spillere som har vunnet en major i de fem foregående år.
  • De 10 beste spillerne i The Open foregående år.

De andre kategoriene for direktekvalifisering sikrer at alle de store tourene er representert, og at det er noen amatørspillere med.

The Old CourseSt. Andrews har vært vert for The Open 29 ganger.

Fra 1860 til 1870 ble The Open organisert av og spilt på Prestwick Golf Club. Siden 1872 har turneringen alltid blitt spilt på et antall baner på omgang. I begynnelsen var det tre baner i turnus, nemlig Prestwick, St. Andrews og Musselburgh. I 1893 ble Royal St. George's og Royal Liverpool Golf Club invitert til å bli med i turnusen. Siden har flere andre klubber blitt med, mens noen få er sløyfet.

Det er ti baner i den nåværende turnusen:

Baner som ikke lenger er i turnus:

Fremtidige mesterskap:

  • 2025: Royal Portrush
  • 2026: Royal Birkdale
Tom Morris jr., her med trofeet The Challenge Belt, vant The Open fire ganger.
År Bane Vinner Nasjonalitet
2024 Royal Troon Xander Schauffele USA
2023 Royal Liverpool Brian Harman USA
2022 St. Andrews Cameron Smith Australia
2021 Royal St. George's Collin Morikawa USA
2020 Ingen turnering grunnet Covid-19
2019 Royal Portrush Shane Lowry Irland
2018 Carnoustie Francesco Molinari Italia
2017 Royal Birkdale Jordan Spieth USA
2016 Royal Troon Henrik Stenson Sverige
2015 Royal St. George's Zach Johnson USA
2014 Royal Liverpool Rory McIlroy Nord-Irland
2013 Muirfield Phil Mickelson USA
2012 Royal Lytham & St. Annes Ernie Els Sør-Afrika
2011 Royal St. George's Darren Clarke Nord-Irland
2010 St. Andrews Louis Oosthuizen Sør-Afrika
2009 Turnberry Stewart Cink USA
2008 Royal Birkdale Padraig Harrington Irland
2007 Carnoustie Padraig Harrington Irland
2006 Royal Liverpool Tiger Woods USA
2005 St. Andrews Tiger Woods USA
2004 Royal Troon Todd Hamilton USA
2003 Royal St. George's Ben Curtis USA
2002 Muirfield Ernie Els Sør-Afrika
2001 Royal Lytham & St. Annes David Duval USA
2000 St. Andrews Tiger Woods USA
1999 Carnoustie Paul Lawrie Skottland
1998 Royal Birkdale Mark O'Meara USA
1997 Royal Troon Justin Leonard USA
1996 Royal Lytham & St. Annes Tom Lehman USA
1995 St. Andrews John Daly USA
1994 Turnberry Nick Price Zimbabwe
1993 Royal St. George's Greg Norman Australia
1992 Muirfield Nick Faldo England
1991 Royal Birkdale Ian Baker-Finch Australia
1990 St. Andrews Nick Faldo England
1989 Royal Troon Mark Calcavecchia USA
1988 Royal Lytham & St. Annes Seve Ballesteros Spania
1987 Muirfield Nick Faldo England
1986 Turnberry Greg Norman Australia
1985 Royal St. George's Sandy Lyle Skottland
1984 St. Andrews Seve Ballesteros Spania
1983 Royal Birkdale Tom Watson USA
1982 Royal Troon Tom Watson USA
1981 Royal St. George's Bill Rogers USA
1980 Muirfield Tom Watson USA
1979 Royal Lytham & St. Annes Seve Ballesteros Spania
1978 St. Andrews Jack Nicklaus USA
1977 Turnberry Tom Watson USA
1976 Royal Birkdale Johnny Miller USA
1975 Carnoustie Tom Watson USA
1974 Royal Lytham & St. Annes Gary Player Syd-Afrika
1973 Royal Troon Tom Weiskopf USA
1972 Muirfield Lee Trevino USA
1971 Royal Birkdale Lee Trevino USA
1970 St. Andrews Jack Nicklaus USA
1969 Royal Lytham & St. Annes Tony Jacklin England
1968 Carnoustie Gary Player Syd-Afrika
1967 Royal Liverpool Roberto DeVicenzo Argentina
1966 Muirfield Jack Nicklaus USA
1965 Royal Birkdale Peter Thomson Australia
1964 St. Andrews Tony Lema USA
1963 Royal Lytham & St. Annes Bob Charles New Zealand
1962 Royal Troon Arnold Palmer USA
1961 Royal Birkdale Arnold Palmer USA
1960 St. Andrews Kel Nagle Australia
1959 Muirfield Gary Player Syd-Afrika
1958 Royal Lytham & St. Annes Peter Thomson Australia
1957 St. Andrews Bobby Locke Syd-Afrika
1956 Royal Liverpool Peter Thomson Australia
1955 St. Andrews Peter Thomson Australia
1954 Royal Birkdale Peter Thomson Australia
1953 Carnoustie Ben Hogan USA
1952 Royal Lytham & St. Annes Bobby Locke Syd-Afrika
1951 Royal Portrush Max Faulkner England
1950 Royal Troon Bobby Locke Syd-Afrika
1949 Royal St. George's Bobby Locke Syd-Afrika
1948 Muirfield Henry Cotton England
1947 Royal Liverpool Fred Daly Nord-Irland
1946 St. Andrews Sam Snead USA
Ingen mesterskap 1940–1945 på grunn av andre verdenskrig
År Bane Vinner Nasjonalitet
1939 St. Andrews Richard Burton England
1938 Royal St. George's Reg Whitcombe England
1937 Carnoustie Henry Cotton England
1936 Royal Liverpool Alf Padgham England
1935 Muirfield Alf Perry England
1934 Royal St. George's Henry Cotton England
1933 St. Andrews Denny Shute USA
1932 Prince's Gene Sarazen USA
1931 Carnoustie Tommy Armour USA
1930 Royal Liverpool Bobby Jones (A) USA
1929 Muirfield Walter Hagen USA
1928 Royal St. George's Walter Hagen USA
1927 St. Andrews Bobby Jones (A) USA
1926 Royal Lytham & St. Annes Bobby Jones (A) USA
1925 Prestwick Jim Barnes USA
1924 Royal Liverpool Walter Hagen USA
1923 Royal Troon Arthur Havers England
1922 Royal St. George's Walter Hagen USA
1921 St. Andrews Jock Hutchison USA
1920 Royal Cinque Ports George Duncan Skottland
Ingen mesterskap 1915–1919 på grunn av første verdenskrig
1914 Prestwick Harry Vardon England
1913 Royal Liverpool John Henry Taylor England
1912 Muirfield Edward Ray England
1911 Royal St. George's Harry Vardon England
1910 St. Andrews James Braid Skottland
1909 Royal Cinque Ports John Henry Taylor England
1908 Prestwick James Braid Skottland
1907 Royal Liverpool Arnaud Massy Frankrike
1906 Muirfield James Braid Skottland
1905 St. Andrews James Braid Skottland
1904 Royal St. George's Jack White Skottland
1903 Prestwick Harry Vardon England
1902 Royal Liverpool Sandy Herd Skottland
1901 Muirfield James Braid Skottland
1900 St. Andrews John Henry Taylor England
1899 Royal St. George's Harry Vardon England
1898 Prestwick Harry Vardon England
1897 Royal Liverpool Harold Hilton (A) England
1896 Muirfield Harry Vardon England
1895 St. Andrews John Henry Taylor England
1894 Royal St. George's John Henry Taylor England
1893 Prestwick William Auchterlonie Skottland
1892 Muirfield Harold Hilton (A) England
1891 St. Andrews Hugh Kirkaldy Skottland
1890 Prestwick John Ball jr. (A) England
1889 Musselburgh Willie Park jr. Skottland
1888 St. Andrews Jack Burns Skottland
1887 Prestwick Willie Park jr. Skottland
1886 Musselburgh David Brown Skottland
1885 St. Andrews Bob Martin Skottland
1884 Prestwick Jack Simpson Skottland
1883 Musselburgh Willie Ferrie Skottland
1882 St. Andrews Bob Ferguson Skottland
1881 Prestwick Bob Ferguson Skottland
1880 Musselburgh Bob Ferguson Skottland
1879 St. Andrews Jamie Anderson Skottland
1878 Prestwick Jamie Anderson Skottland
1877 Musselburgh Jamie Anderson Skottland
1876 St. Andrews Bob Martin Skottland
1875 Prestwick Willie Park sr. Skottland
1874 Musselburgh Mungo Park Skottland
1873 St. Andrews Tom Kidd Skottland
1872 Prestwick Tom Morris jr. Skottland
1871 Ingen turnering
1870 Prestwick Tom Morris jr. Skottland
1869 Prestwick Tom Morris jr. Skottland
1868 Prestwick Tom Morris jr. Skottland
1867 Prestwick Tom Morris sr. Skottland
1866 Prestwick Willie Park sr. Skottland
1865 Prestwick Andrew Strath Skottland
1864 Prestwick Tom Morris sr. Skottland
1863 Prestwick Willie Park sr. Skottland
1862 Prestwick Tom Morris sr. Skottland
1861 Prestwick Tom Morris sr. Skottland
1860 Prestwick Willie Park sr. Skottland

Rekorder og statistikk

[rediger | rediger kilde]
  • Eldste vinner: Tom Morris sr. (46 år, 99 dager), 1867
  • Yngste vinner: Tom Morris jr. (17 år, 160 dager), 1868
  • Flest seire: 6, Harry Vardon (1896, 1898, 1899, 1903, 1911, 1914)
  • Laveste absolutte 72-hullsscore: 264, Henrik Stenson (68-65-68-63), 2016 (Royal Troon)
  • Laveste 72-hullsscore i forhold til par: -20, Henrik Stenson (68-65-68-63), 2016 (Royal Troon)

Spillere som har vunnet flere ganger

[rediger | rediger kilde]
Spiller Seire
Harry Vardon 6
Peter Thomson 5
James Braid 5
John Henry Taylor 5
Tom Watson 5
Walter Hagen 4
Tom Morris sr. 4
Tom Morris jr. 4
Bobby Locke 4
Spiller Seire
Willie Park sr. 3
Jamie Anderson 3
Bob Ferguson 3
Bobby Jones 3
Henry Cotton 3
Gary Player 3
Jack Nicklaus 3
Nick Faldo 3
Seve Ballesteros 3
Spiller Seire
Tiger Woods 3
Harold Hilton 2
Willie Park jr. 2
Arnold Palmer 2
Lee Trevino 2
Greg Norman 2
Ernie Els 2
Padraig Harrington 2

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]