Norrøne skip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norrøne skip er skip bygget i Nord-Europa i perioden 700-1350. Dette er tradisjonelt klinkbygde større båter bygget av ulikt trevirke, kanskje helst av eik, men også i en viss utstrekning av andre tresorter. Norrøne skip inkluderer således alle de kjente vikingskipene, men også skip bygget i perioden før vikingtiden og i de tre første århundrene etter denne epoken. Slike skip kan deles inn på mange måter.

Roskip[rediger | rediger kilde]

Roskip (av norrønt róðrarskip) oppsto lenge før den norrøne tidsalderen og ble perfeksjonert gjennom merovingertiden. Man antar at overgangen fra padleårer til vanlige årer i Skandinavia skjedde engang mellom år 300 f.Kr. og 300 e.Kr. Den ca. 19 meter lange kanolignede Hjortspringbåten, som ble funnet i Als i Danmark og er tidfestet til ca. år 350 f.Kr., brukte fortsatt padleårer. Båten kan ha hatt en besetning på inntil 23 mann og hadde festeanordning for styreåre i begge ender.

Det eldste roskipet man kjenner til i Nord-Europa er det ca. 23 meter lange Nydamskipet, funnet i det tidligere Slesvig i Danmark. Skipet er også det eldste klinkerbygde skipet man kjenner til. Nydamskipet er tidfestet til ca. år 325 e.Kr. og kan ha hatt inntil 15 årepar innfestet med keiper. I et funn fra Mangersnes i Nordhordland, tidfestet til ca. år 320 e.Kr., er det også funnet spor av keiper. Halsnøybåten fra Hordaland er den eldste båten med bordganger vi kjenner fra Norge, tidfestet til ca. 200 e. Kr. Den var også forsynt med keiper.[1]

Funnet av det ca. 18 meter lange Kvalsundskipet i 1920, funnet i en myr på Kvalsund gård i Herøy i Møre og Romsdal og tidfestet til slutten av 600-tallet, viser tydelig roskipenes utvikling mot seilskip. Kvalsundskipet har 10 årepar og har brukt keiper, men bærer også spor som antyder en enkel form for seilføring. Det synes imidlertid klart at skipet ikke har hatt mast. Fra Sutton Hoo i Sør-England kjenner man også til det ca. 27 meter lange Sutton Hoo-skipet, tidfestet til 630-årene.

I dag vet vi at store roskip ble brukt i hele Nord-Europa, også i Skandinavia, fram til seilskipene tok over omkring år 800. Det har i senere år også blitt klart at større roskip nok var mer sjødyktige enn tidligere antatt, blant annet som følge av en rekonstruksjon av Kvalsundskipet. Denne har vist seg meget sjødyktig og holder stor fart når 20 mann ror. Med slike skip kunne man både opprettholde kommunikasjon mellom landsdelene og krysse over Skagerrak og Nordsjøen, for eksempel til De britiske øyer.

Norrøne seilskip[rediger | rediger kilde]

Osebergskipet er det første norrøne skipet vi kjenner som er rigget med mast for seilføring, en karv

Seilskip (av norrønt seglskip) er klinkbygde skip rigget med mast og råseil. Slike skip utviklet seg trolig helt mot slutten av 700-tallet og har trolig hatt betydning for vikingenes ekspansive dominans, spesielt i første halvdel av vikingtiden. Vikingskipene er imidlertid ikke rene seilskip, men snarere kombinerte seil- og roskip. Selv om vi har vært mest opptatt av at vikingskipene fikk seil, så har nok mange av våre forfedre fortsatt primært regnet skipene som roskip. Det kan man se av utsagn i sagalitteraturen, for eksempel dette fra Flatøyarbok (II, 51231):

SitatSveinn fór í várvíking, þá fór með honum Hákon son Haralds jarls; þeir höfðu fim róðrarskip ok öll stór, þeir herjuðu um SuðreyjarSitat

Det eldste beviset man har for seilføring i Norge stammer fra en båt fra Føre i Vesterålen. Den ble funnet i en grav som er tidfestet til perioden 400-670 e.Kr. Båten, som var omkring 10 meter lang, hadde tekniske detaljer som peker mot på at den har vært forsynt med rigg og seil.[2]

Osebergskipet er per i dag det eldste eksempelet vi kjenner på et vikingskip med seil. Det drøyt 21 meter lange skipet er en karv med 15 årepar som bruker årehull i bordgangen. Skipet stammer tiden rundt år 820. Det var en viktig del av et usedvanlig rikt og svært betydningsfullt gravfunn, gjort i større gravhaug utenfor Tønsberg i Vestfold i 1903. I en tilsvarende haug ble det i 1880 utgravt et nær 24 meter langt vikigskip på en gård like utenfor Sandefjord i Vestfold. Dette fikk navnet Gokstadskipet etter gården det ble funnet på og er tidfestet til årene like rundt år 900. Også Gokstaskipet er en karv, utrustet med mast for råseil og 16 årepar. Tidsmessig er det ikke langt mellom Osebergskipet og Gokstadskipet, men konstruksjonen viser allikevel en betydelig grad av utvikling mot større sjødyktighet. Gokstaskipet har blant annet høyere fribord og dypere kjøl.

Karven har lavt fribord. Den var rigget med mast og kunne føre råseil, men hadde gjerne også 12-16 årepar. Karvene ikke faste sesser, så roerne måtte sitte på noe annet (kanskje sine egne skipskister). Typen kan synes som en diirekte videreutvikling av de regulære roskipene. Den var primært bygget for ferdsel i smult farvann, langs kysten og oppover elvene (ref. Osebergskipet), men fikk etter hvert også egenskaper som havgående fartøy (ref. Gokstadskipet). Sammenlignet med regulære roskip (ref. Kvalsundskipet) er karven betydelig bredere. Den har også egenskaper som lasteskute og handelsfartøy, men mange er allikevel av den mening at karven var en slags norrøn yacht. En båt hovedsakelig bygget av og for lokale høvdinger med en viss status og rikdom. Mange mener også at Tuneskipet, som kan ha hatt 12 årepar, er en karv. Ny kunnskap, framskaffet av forsker og arkeolog Knut Paasche (avdelingsleder for arkeologiske utgravninger ved NIKU), som i fire år har studert skipet, kan tyde på at Tuneskipet har mer sjødyktig enn tidligere antatt.[3] Det foreligger nå planer om å gjenskape skipet, basert på Paasches nye tegninger.[4] Paasche hevder at skipet har hatt minst 12 bordganger, derav konstruert for havseilaser, og en flatere bunn enn Osebergskipet og Gokstadskipet.

Norrøne skipsbenevnelser[rediger | rediger kilde]

Skuldelev VI, byrding eller trebøring?

Fra omkring år 800 øker rikholdigheten i antallet skipstyper og størrelser, omtrent samtidig med at det blir vanlig å rigge skipene med mast og seil. Åreløse skip dukker imidlertid ikke opp før på et mye senere tidspunkt i Skandinavias historie, men færre årepar blir snart vanlig på mindre fraktfartøy og handelsskip.

Skuter[rediger | rediger kilde]

Skute (av norrønt skúta) er et samlebegrep som omfatter mindre fartøyer, åpne klinkbygde trebåter (hovedsakelig) bygget for fiske og transport av ulike varer og folk. Noen med tanke på trafikk langs kysten, andre for trafikk på åpent hav. De tidligste skutene var rodde, men seilføring ble trolig vanlig på 800-tallet. Skutene har typisk et mindre lengde-/breddeforhold enn storskipene. De var dessuten ofte beregnet for mer beskjeden besetning i forhold til størrelsen og hadde derfor færre årepar enn andre skip. Blant de mest utbredte var knarren og byrdingen, men også karven og (senere) kogge kan regnes inn blant frakteskutene.

Lettskip[rediger | rediger kilde]

Lettskip (av norrønt léttiskip) var mindre, hurtige fartøy bygget for kortvarige ferder, som eksempelvis byrdinger (jmfr. léttibyrðingr).

Småskip[rediger | rediger kilde]

Småskip (av norrønt smáskip) er et samlebegrep brukt om mindre skipstyper fra norrøn tid, som for eksempel båter i klassen byrding og knarr.

Handelsskip[rediger | rediger kilde]

Handelsskip (av norrønt kaupskip) er et samlebegrep brukt om skipstyper i norrøn tid primært ble brukt til handelsferder, som for eksempel båter av klassene byrding, knarr og busse. Dette er skip med høyere fribord enn krigsskipene.

Storskip[rediger | rediger kilde]

Storskip (av norrønt stórskip) er et samlebegrep for større fartøyer bygget for lengre ferder. Disse kunne frakte med seg personell, krigsutrustning og proviant, herunder trolig hester og andre levende dyr. Blant storskipene finner man helst båter i klassene busse og skeid, der førstnevnte trolig var størst.

Langskip[rediger | rediger kilde]

Langskip (het det samme på norrønt) var fartøy bygget for krigshandlinger, større åpne klinkbygde trebåter bygget for hurtig transport av personell og utstyr. Blant disse finner man skip i klassene busse, skeid og snekke, men også større karver og rene roskip fra tiden før år 800 må tillegges denne typen. Skeiden (som trolig var den størst av de to) og snekker var slanke og hurtige og hadde lavt fribord, mens bussen (som var størst av alle) var bredere med høyere fribord og mye større lastekapasitet i forhold til skipslengden. Karven tilhørte en klasse som kunne brukes som krigsskip, men som nok var bygget for mer private formål.

Havskip[rediger | rediger kilde]

Havskip (av norrønt hafskip) er et samlebegret som ble brukt om skip som var gjort for ferdsel på åpent hav i norrøn tid, typisk skip med høyt fribord.

Vikingskip[rediger | rediger kilde]

Vikingskip er en (moderne) benevnelse som brukes om alle norrøne skip som ble bygget og brukt i den såkalte vikingtiden (ca. 800-1050). Det finnes således ikke et markant skille mellom skip som er bygget like før og etter denne epoken, men perioden var allikevel svært ekspansiv for skandinaviske skipsbyggertradisjoner. Det ble blant annet bygget større og mer allsidige båter, samtidig som skutene ble rigget med mast for råseil. Dette bidro sterkt til at lengre ferder ble mulig, med et begrenset mannskap.

Norrøne middelalderskip[rediger | rediger kilde]

Norrøne middelalderskip er skip bygget i perioden etter vikingtidens slutt og fram mot år 1350 (høymiddelalderen). Fram mot år 1100 var det trolig bare små endringer på de norrøne skipene, men etter dette begynner man å ane en gryende utvikling mot nye former. På 1100-tallet utvikler koggen seg, blant annet kjent fra Hanseatenes sjøferder. Den hadde både akterspeil og stevnror.

På begynnelsen av 1100-tallet dukker det opp skip med benevnelsen «sud»[5][6] i navnet. Dette er en benevnelse som henspiller på skipssidenes bordkledning og har med hvordan disse sammenføyes å gjøre. Det er altså et verb som beskriver en teknikk, å sude (nn = suda).[trenger referanse] Ordet stammer fra den tiden bordgangene langs skipssidene ble sydd sammen med vidjer.[7][trenger referanse]

Den først suden vi hører om er «Bøkesuden», som kong Øystein Magnusson lot bygge i begynnelsen av 1120-årene, og den siste var «Kristsuden», som kong Håkon Håkonsson lot bygge omkring 1260. I mellom disse finnes «Mariasuden», som kong Sverre skal ha latt bygge i Nidaros vinteren 11821183.[8] Frem til da var det tradisjon å bygge nye store skip etter linjene til Olav Tryggvasons sagnomsuste skip Ormen lange, men Brøgger antyder at byggingen av «Mariasuden» kan ha brutt med denne tradisjonen. Om vi legger til grunn alle detaljer vi kjenner fra dette skipet, kan det være grunn til å tro at det kan ha hatt stevnror i stedet for sideror. Det kan tale for en ganske annerledes bakstavn enn tidligere, kanskje en form for akterspeil.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjørn Helberg. 1995: «Fiskeriteknologi som uttrykk for sosial tilhørighet. En studie av nordnorsk fiske i perioden 400-1700 e.Kr.» Side 157. Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø
  2. ^ Bjørn Helberg. 1995: «Fiskeriteknologi som uttrykk for sosial tilhørighet. En studie av nordnorsk fiske i perioden 400-1700 e.Kr.» Side 161. Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø
  3. ^ NTB. 2007. «Tuneskipet seiler inn i Norgeshistorien». Aftenbladet.no Arkivert 21. august 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 1. november 2007
  4. ^ Cato Guhnfeldt. 2007. «Skal bygge Tuneskipet». Aftenposten.no. Besøkt 1. november 2007
  5. ^ J.Fritzners ordbok over «Det gamle norske sprog». Norrøn ordbok. Dokumentasjonsprosjektet. UiO. Besøkt 31. oktober 2007
  6. ^ Svenska Akademiens ordbok. Besøkt 31. oktober 2007
  7. ^ Yngve Rydholm. 1967. «Sjösportens ord: uppslagsbok för båtfolk». Bonniers.
  8. ^ A. W. Brøgger. 1928. «Håløygenes Bjarmelandsferder». Festskrift til J. Qvigstad 1853 4. april 1928. Tromsø Museums skrifter vol. II, side 30