Sud
Sud (av norrønt súð = sammenføring (egentlig sammensying, etter verbet sýja og seowian) av bordganger, bredder lagt med kanten over hverandre[1][2]) er en detalj på et skip. Betegnelsen forekommer som regel bare i sammensatte ord, eksempelvis i skipsnavn som Maríusúðin og Rauðsúði. De såkalte «sudene» fra sagalitteraturen var ofte store langskip med plass for opptil 300 mann og kanskje mer.
Suder[rediger | rediger kilde]
«Suder» tilhører ikke en egen båtklasse[3], men er et uttrykk for en beskrivelse. Benevnelsen henspiller på skipssidenes bordkledning og har med hvordan disse sammenføyes å gjøre. Det er altså et verb som beskriver en teknikk, å sude (nn = suda). Ordet stammer fra den tiden bordgangene langs skipssidene ble sydd sammen med vidjer.[4] Foruten å være en teknikk har benevnelsen også blitt benyttet i forbindelse med skipsnavn, spesielt i sagalitteraturen. Disse skipene var gjerne store, men siden suding er en teknikk finnes det ikke belegg for å hevde at alle skip bygget med denne teknikken var store. Ei heller kan vi hevde at det bare var langskip som benyttet teknikken.
Skip fra denne perioden har gått under mange benevnesler, blant annet knarr, karv, busse, byrding, kaupskip, langskip, sud[5], sesse, snekke, skute, drake, skeid, brand, busse og bard.
Noen av navnene kan være lokale varianter, noen er poetisk beskrivende slik som drage og bard, mens andre sier noe om selve skipstypen. Kaupskip som knarren og byrdingen ble helst brukt til handelsferder, men også som forskyningsskip for krigsflåten. Langskipene var krigsskip, men mens skeiden nærmest var et rent krigsskip, var bussen og snekka trolig også bygget for transport av personell og annet utstyr.
Det ser ut til at de såkalte sudene kom til sent i langskipenes utvikling, og etter at den egentlige vikingtiden var avsluttet. Den første referansen man har til et skip med denne benevnelsen er «Bøkesuden», som Øystein Magnusson skal ha latt bygge helt i begynnelsen av 1120-årene. Det siste var «Kristsuden», som Håkon Håkonsson trolig lot bygge i Bergen på begynnelsen av 1260-årene.
I henhold til Brøgger og Shetelig[6] ble bare et mindre antall slike langskip bygget og sjøsatt.
Sudene i sagalitteraturen[rediger | rediger kilde]
- «Bøkesuden» (Øystein Magnusson, bygget like før 1123)
- «Olavssuden» (Magnus Erlingsson, bygget omkring 1170-1175)
- «Erkesuden» (Nikolas Kuvung, trolig bygget før 1175)
- «Mariasuden» (Sverre Sigurdsson, bygget vinteren 1182-1183)
- «Gorsuden» (Hide, usikkert når ble bygget, trolig omkring 1190)
- «Raudsuden» (Biskop Nikolas, trolig bygget i 1190-årene)
- «Olavssuden II» (Håkon Håkonsson, bygget i 1234)
- «Mariasuden II» (Håkon Håkonsson, trolig byget før 1250)
- «Korssuden» (Håkon Håkonsson, bygget 1252-1253)
- «Kristsuden» (Håkon Håkonsson, trolig bygget omkring 1260)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ J.Fritzners ordbok over «Det gamle norske sprog». Norrøn ordbok. Dokumentasjonsprosjektet. UiO. Besøkt 31. oktober 2007
- ^ Svenska Akademiens ordbok. Besøkt 31. oktober 2007
- ^ A. W. Brøgger og Haakon Shetelig, Vikingeskipene- deres forgjengere og etterfølgere 1950
- ^ Yngve Rydholm. 1967. «Sjösportens ord: uppslagsbok för båtfolk». Bonniers.
- ^ Claus Krag. 2005. «Sverre – Norges største middelalderkonge». side 109. Aschehoug & co. ISBN 978-82-03-23201-5
- ^ A. W. Brøgger og Haakon Shetelig, Vikingeskipene- deres forgjengere og etterfølgere 1950
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hole, Arne R. Båter og kystfolk 2007 ISBN 978-82-03-23405-7
- Krag, Claus. Sverre- Norges største middelalderkonge. 2005 ISBN 82-03-23201-9 (side 109)
- A.W. Brøgger og Haakon Shetelig. Vikingeskipene- deres forgjengere og etterfølgere. 1950
- Håkon Håkonssons saga
- Magnus Lagabøtes saga
- Sverre Sigurdssons saga
- Snorre Sturlassons Heimkringla